romersk historiker og embetsmann. Han ble konsul 97 og var stattholder i provinsen Asia omkring 112. I 98 skrev han Agricola, en biografi over sin svigerfar og samtidig en viktig kilde for den eldste romertiden i Britannia, og Germania, et etnografisk verdifullt skrift om de germanske folk; begge i norsk oversettelse ved T. Width (1968). Tacitus' to hovedverker omhandler keiserdømmets historie (i alt 30 bøker). Det første av dem, avsluttet før 110, er Historiae, om tiden fra Neros død (68) til Domitians død (96). Bare vel 4 av de 14 bøker er bevart (år 69/70). Noe mer enn halvdelen er i behold av det annet, Annales, eg. Ab excessu divi Augusti (Fra Augustus' død): det meste av Tiberius' regjering (bok 1–4 og 5–6 delvis), den senere del av Claudius' og Neros regjering (bok 11–16, den første og siste ufullstendig). Norsk oversettelse: Årbøkene ved H. Mørland (1988).
Tacitus er den betydeligste av keisertidens historikere; hans stil er opphøyet, individuell og knapp. En hovedlinje i hans historieskrivning er avsløringen av keisertyranniet, ledsaget av inntrengende og suggestiv karakterskildring og psykologisk analyse. Særlig negativt er hans bilde av keiser Tiberius.