Presteskapet i Det gamle Egypt

Fra gammelt av ble prestelige tjenester utført som en bifunksjon, og prestenes makt var begrenset. Da Det gamle Egypt fra det 18. dynasti utviklet seg til en økonomisk og politisk stormakt, skjedde det en voldsom økning i tempelbyggingen, og det fulltidsansatte presteskapet, som mottok sine inntekter fra templene, utviklet seg etter hvert til en egen samfunnsklasse.

Under ramessidene stod prestene, sammen med høytstående offiserer, på høyden av sin makt og holdt det mektige byråkratiet i sjakk. Templene var landeiere, hadde skoler og verksteder og utgjorde en betydelig del av økonomien. Gjennom en lang periode var mesteparten av jorden omtrent likt fordelt mellom kongen, de landeiende klasser og templene.

Sammen med byråkratene (herunder høyere offiserer) var det prestene som kunne lese og skrive. Lederen for det lokale presteskap, ypperstepresten, var en mektig person, særlig ved de store kultsentrene for gudene Amon i Teben (Luxor), Ptah i Memfis, Ra i Heliopolis og Thot i Hermopolis (el-Ashmunein).

Prestene fortsatte å yte stor innflytelse også senere, særlig i gresk-romersk tid. Da kongemakten var blitt kraftig svekket, ble prestene de egentlige kulturbærere i landet. Totalt sett stod de i denne perioden på høyden av sin makt, noe som gav greske besøkende et feilaktig inntrykk og førte til myten om Egypt som «et land styrt av prester».