oldtidslandskap i det nordøstlige Lilleasia. De greske koloniene på Svartehavskysten var få og små, og landet var opprinnelig lite påvirket av gresk og hellenistisk kultur. Et kongedømme ble etablert tidlig på 300-tallet f.Kr. og under Mithradates 6 Evpator, konge ca. 120–63 f.Kr., nådde riket sin største utstrekning og hadde en kort tid en dominerende maktstilling i Lilleasia. Områder nord for Svartehavet og i det sentrale Lilleasia ble erobret, også øyer i Egeerhavet. Mithradates opptrådte som grekernes forsvarer mot romersk overhøyhet og ble hilst som en befrier. I 88 skal han ha sørget for å få 80 000 romere massakrert. Pergamon ble hans nye hovedstad. I langvarige kriger ledet av Sulla, Lucullus og Pompeius ble han til slutt beseiret.
Ved Pompeius' administrative nyordning av Lilleasia på 60-tallet f.Kr. ble deler av Pontos slått sammen med Bithynia og ble romersk provins, andre deler gitt til prinser som hadde samarbeidet med romerne, bl.a. Mithradates' sønn Farnakes. Antonius gav på 30-tallet f.Kr. vasallkonger utvidet makt i området. Området ble romersk provins i 64 e.Kr. Pontos ble aldri preget av romernes byklutur; byene var relativt få og perifere.