Piper Alpha-ulykken

Piper Alpha var opprinnelig en oljeplattform, men var senere ombygget til gassproduksjon. De som arbeidet på plattformen, bodde også om bord. Plattformen ble drevet av Occidental Petroleum (Caledonia). Plattformen var opprinnelig konstruert i fire moduler med brannvegger imellom. Ombygningen fra oljeproduksjon til gassproduksjon gjorde at sikkerhetssonene på plattformen ble brutt. Kontrollrommet ble lagt ved siden av delen som komprimerte gass.

Siden mange om bord mistet livet i ulykken og plattformen brant opp, ble ulykkesforløpet rekonstruert etter det man hadde av sikre fakta. Da ulykken skjedde, var det omfattende ombyggings- og utviklingsarbeider i gang på plattformen. Produksjonen ble holdt i gang under arbeidet og det ble produsert olje og gass fra 24 brønner. En sikkerhetsventil fra en av pumpene var inne til rutinemessig overhaling. Ved overgang fra et skift til et annet ble det ikke gitt beskjed om at pumpen ikke kunne brukes. Gassledningene i gasskompresjonsdelen tettet seg, og pumpen ble startet. Dette ble gjort for å holde kraftforsyningen i gang på plattformen. Uten at kraftforsyningen virket, ville produksjonen stoppe opp.

Med manglende sikkerhetsventil ble det overtrykk, og gass lekket ut og ble antent. Eksplosjonen som fulgte, ødela kontrollrommet og førte til brudd på oljeholdig utstyr. Brannvann for kjøling og slukking var ikke tilgjengelig, og etter henholdsvis rundt 30 og 60 minutter brast store gass-stigerør som førte til utstrømning av flere tonn med gass per sekund, som umiddelbart tok fyr. Den voldsomme brannen førte til at store deler av plattformen enten smeltet eller tippet i sjøen, blant annet falt boligdelen i sjøen og sank. Brannen hindret også evakuering med helikopter.

Brannen hadde stoppet opp når gassen var brent av dersom det ikke hadde vært for at olje ble pumpet fra Tartan og Claymore-plattformene. Lederen på Claymore-plattformen holdt pumpene i gang fordi han ikke hadde tillatelse til å stoppe produksjonen fra kontrollsenteret til Occidental. Pumpene som leverte gass fra Tartan-plattformen ble holdt i gang av samme grunn. Grunnen til dette var at det ville ta flere dager å starte opp igjen produksjon dersom den ble stengt av, noe som ville få store økonomiske konsekvenser.

Redningsarbeidet var svært vanskelig på grunn av brannen og eksplosjoner som slynget ut metalldeler. Skip, redningshelikoptre fra RAF, overvåkningsfly og et omfattende mottaksapparat både på land og naboplattformer var engasjert i arbeidet.

167 mennesker omkom i ulykken. To av dem var mannskap på en redningsbåt som kom til unnsetning. Tretti av de omkomne ble aldri funnet. Det var 61 overlevende etter ulykken, mange av dem med store brannskader.

Ulykken førte til et helt nytt sikkerhetsregime på britisk sokkel, i betydelig grad inspirert av det norske sikkerhetsregimet. «Health and Safety Executive» fikk overført ansvaret for sikkerhet på sokkelen fra «Department of Energy», og fire nye forskrifter ble publisert i løpet av perioden 1992-1995. Alle innretninger på sokkelen måtte ha en såkalt «safety case», som blant annet er basert på gjennomføring av risikoanalyser for hver innretning.

Undersøkelser av overlevende etter ulykken ved Aberdeen Centre for Trauma Research viser at over 70 prosent har hatt posttraumatiske reaksjoner. Mange pårørende har også hatt ulike sosiale og psykologiske problemer.

Det finnes et minnesmerke over Piper Alpha-ulykken i Hazlehead Park, og et minnevindu, «The Piper Alpha Window», i Ferryhill Church i Aberdeen.

• hydrokarbonlekkasje
• Cullen-rapporten
• ulykker i petroleumsbransjen