fransk dikter, den betydeligste i diktergruppen Pleiaden. I samsvar med senrenessansens ideer betraktet han hovedverkene i antikkens litteratur som forbilder; samtidig søkte han å berike sitt morsmål ved å ta opp ord fra gammelfransk og fra dialektene. Som renessanse-humanist hadde Ronsard en synkretistisk verdensanskuelse; kristendom og platonisme, antikk livsvisdom og samtidens naturfilosofi inngår i et enhetlig virkelighetsbilde. I diktningen hans skjer det hele tiden en veksling mellom en idealistisk holdning inspirert av den italienske dikteren Petraraca og en naturalistisk holdning som samsvarer mer med franske tradisjoner.
Han er kjent for Odes (5 bøker, 1550–53), etter mønster av Pindar og Horats, men han når høyere i de mindre sjangere, f.eks. sonetten, der han synger om kjærligheten og naturen (Les Amours, 1552–56). Et forsøk på å skape et fransk heltedikt, La Franciade (1572) etter mønster av Vergils Aeneide, ble mislykket, men hans dikteriske forsvar for kirken og kongemakten under religionskrigene, Discours des misères de ce temps (1562), er hans beste verk.