Pierre Abélard var en fransk filosof og teolog. Han var den betydeligste tenker i første halvdel av 1100-tallet, og en av middelalderens mest fargerike intellektuelle.
Abélards dristige fremstilling av filosofiske og teologiske spørsmål, hans dyktighet som lærer og hans personlige sjarm gjorde ham til en sentral personlighet i tidens franske høyskole- og klosterliv. Gjennom sin virksomhet ved klosteret St. Victor i Paris ble han en av banebryterne for det senere universitetet i Paris, ett av Europas første. Han kom i strid med enkelte av de ledende i sin samtid, særlig Bernhard av Clairvaux, som til slutt fikk ham dømt som kjetter, en dom som påskyndet Abélards død.
Hans innflytelse merkes på flere områder. For det første ved at han forberedte og innledet den aristoteliske epoke i middelalderens teologisk-filosofiske tenkning. Videre bidro han i høy grad til å skape den karakteristiske skolastiske didaktiske metode: En oppstilt tese (problemformulering, spørsmål) følges av motstridende utsagn om problemet hentet fra forskjellige autoriteter, og tesen drøftes og besvares i lys av disse.
Abélard var også komponist og salmedikter. Det som imidlertid bevarte minnet om ham gjennom århundrene var kjærlighetsforholdet til Héloïse, som var hans elev og som han fikk sønnen Astralabius med. Forholdet resulterte i en litterært betydelig og berømt brevsamling (norsk utgave Brevvekslingen mellom Abélard og Héloïse, 2002). Hennes familie fikk Abélard kastrert. Abélard og Héloïse er ifølge tradisjonen gravlagt i samme kiste på kirkegården Père-Lachaise i Paris.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.