Phalaenopsis

Plantene har kort stengel med flere breie blad i to rekker som overlapper ved basis. De fleste artene i slekta er epifytter og de har gjerne to typer røtter; hefterøtter og luftrøtter. Hefterøttene vil i naturen være tett pressa til treet som planta vokser i og bidrar til å holde orkidéen festa oppe i treet. Luftrøttene vil stå ut i lufta og er dekka av et filtaktig lag av døde celler som fungerer i opptak av vann og mineraler fra luft og regnvann. Røttene hos disse orkidéene er ofte grønne og bidrar til plantas fotosyntese.

Blomsterstengelen er stor og ofte forgreina og en plante har fra en håndfull til noen titalls blomster. Blomstene består, som hos alle orkidéer, av to kretser med tre blomsterblader. Den ytterste kretsen består av ett blomsterblad som står rett opp og og to som står på skrå nedover. To av blomsterbladene i den innerste kretsen er forma på lignende måte som de i den ytterste kretsen, men de er ofte breiere. Det siste blomsterbladet i den innerste kretsen er sterkt omdanna og former en leppe som fungerer som landingsplattform for besøkende insekter. Leppa har ofte flere fliker av ulik form og i det hele meget stor variasjon i utseende.

I midten av blomsten sitter de reproduktive organene hos blomsten med sterkt omdanna pollenbærere og arr (for detaljer, se orkidéfamilien). De ulike artene av Phalaenopsis varierer mye i form, farge og mønstre på blomsterbladene, noe som har gitt mulighet for framkrysning av en et mylder av varianter.

De rundt 90 artene i slekta finnes i området fra India østover til Sør-Kina og Filippinene og sørover gjennom Malaysia og Indonesia til Ny-Guinea og til nordlige Australia hvor en art er kjent.

De fleste Phalaenopsis-arter vokser i trær eller annen vegetasjon, men noen vokser i berghyller og bergsprekker. Selv om arter i denne slekta er så populære og utbredt i kultur, er overraskende lite kjent om de ulike artenes levesteder og levevis i naturen. Planter har vært samla inn fra naturen over mange tiår og slik innsamling foregår fortsatt for å kunne dyrke fram nye sorter og former. De som samler inn fra naturen formidler imidlertid, lite informasjon om geografiske steder og habitater.

Generelt kan leveområdene økologisk deles inn i tre typer habitater: sesongmessig tørre områder, sesongmessig kjølige områder og områder med konstant fuktig og varmt klima. Arter som vokser i monsun-lignende forhold har ulike tilpasninger til å klare seg gjennom denne tørre årstida. Noen av disse har sukkulens, mens andre feller noen av bladene. De fleste artene lever høyt oppe i trær der de er festa til greiner og fanger vann og næring fra regn eller vann som renner ned fra treet.

Lite er kjent om konkrete pollinatorer hos Phalaenopsis-arter, men artene i slekta har de samme tilpasningene til dyrepollinering som andre orkidéer. De har for eksempel store, sterkt farga blomster og landingsplattform for besøkere, trolig insekter. I likhet med omtrent en tredel av alle orkidéarter antas imidlertid Phalaenopsis-artene å bedrive såkalt «narrepollinering», idet de ikke har noen nektar som belønning for pollinator.

I likhet med mange orkidéer i tropisk skog, er disse artene tilpassa svært lav frekvens av pollinatorer og følgelig vil blomstene kunne stå meget lenge uten å visne. Når en blomst blir besøkt av pollinator slik at pollen avsettes på arr eller pollenet fjernes, vil blomsten raskt visne. Disse egenskapene gjør disse plantene svært attraktive både som potteplanter og som avskårne fordi blomstene vil kunne stå mange uker uten å visne.

Phalaenopsis har fått en enorm økonomisk betydning som prydplante i seinere år, særlig som potteplante. Det er Nederland som er verdensledende i produksjon av disse orkidéene og per 2016 står landet bak rundt 90 prosent av omsatte planter i Europa. Nederland er også den største produsenten av Phalaenopsis på verdensbasis med over 150 millioner produserte enheter i 2015 noe som er rundt fem ganger så mange som den tidligere markedslederen, Taiwan. Den voldsomme økninga i denne industrien de siste tiårene vises av at de to landene, Nederland og Taiwan, produserte rundt ti millioner enheter i 2000, mens deres samla produksjon femten år seinere nærmer seg 200 millioner.

Det er kun 18 av de naturlige artene som er vanlige i kultur, men gjennom åra er det produsert svært mange hybrider. Per 2017 er over 34 000 hybrider registrert hos Royal Horticultural Society.

Det avles på ulike trekk hos blomstene hos Phalaenopsis, så som farge, størrelse på blomster – både større og mindre enn vanlig, avvikende blomsterform og duft. Det finnes hybrider med ulike hovedfarger: hvite, rød-rosa, gule, oransje, grønnlige, harlekin-mønstra (svært mørke flekker og striper) og lilla til blå. Vanlige er også sorter med rød leppe eller rødlige striper og de ulike andre fargene som grunnfarge. Det avles også på varianter med små blomster og avvikende blomsterformer som sorter der leppa ligner de andre blomsterbladene eller såkalt pelorie-blomster med tre leppelignende blomsterblader.

Den kraftige økninga i produksjon har vært mulig på grunn av forbedra måter for formering av plantene, særlig ved såkalt meristemformering og bedre teknikker for oppbevaring og transport av planter. En viktig faktor i økningsfasen har også vært at prisene har sunket, noe som har bidratt til større etterspørsel og større produksjonsvolumer.

• orkidéer

• Hsu CC., Chen HH., Chen WH. (2018) Phalaenopsis. I: Van Huylenbroeck J. (Red.) Ornamental Crops. Handbook of Plant Breeding, vol 11. Springer, Cham
• Christenson, Eric A. Phalaenopsis: a monograph. Portland: Timber Press, 2001.