russisk prest, en av lederne for «de gammeltroende», den store gruppen russere fra alle samfunnslag som protesterte mot patriark Nikons liturgiske reformer og brøt med den offisielle kirke i Moskva på midten av 1650-årene. På grunn av sin protest ble Avvakum forvist til Sibir. Da Nikon falt i unåde 1658, kalte tsaren Avvakum tilbake til Moskva. Men da tsaren holdt fast ved reformene, som for Avvakum representerte en vesteuropeisk, absolutistisk oppfatning av stat og kirke og et brudd med moskovittisk tradisjon, nektet han å gjøre avbikt, og ble deportert på ny. Han ble bannlyst på kirkemøtet i Moskva 1667 og brent på bålet som kjetter 1682.
Som forfatter er Avvakum særlig kjent for sine sendebrev til de gammeltroendes menigheter og sin selvbiografi, skrevet i form av et helgenvita. Her fremstiller han sitt liv helt fra barndommen, og stiliserer sitt levnetsløp slik at det til slutt fremstår som en gjentagelse av Kristi lidelse. Levnetsbeskrivelsen ble en sensasjon da den 1861 ble utgitt første gang, både på grunn av Avvakums språklige uttrykkskraft og på grunn av innholdet. Verket er det første i rekken av opptegnelser fra politiske fangers liv i Sibir. Det ble publisert omtrent samtidig med Dostojevskijs Opptegnelser fra det døde hus. Avvakums levnetsbeskrivelse må sjangermessig også stilles sammen med Solzjenitsyns og andre politiske fangers beretninger fra vår egen tid om forvisningen til Sibir.