Peru

Byen Cerro de Pasco, 150 km nordøst for Lima, ble tidlig et sentrum for gruveindustrien. Landets mineralrikdommer har vært kjent siden 1500-tallet. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.
Machu Picchu

Reiselivsnæringen er i sterk vekst. Inkabyen Machu Picchu fra 1400-tallet er Sør-Amerikas mest besøkte turistmål.

Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

Gjennom 1980-årene var Peru rammet av en kraftig økonomisk krise. Fallende priser på verdensmarkedet for landets eksportvarer, reduserte fiskefangster og redusert utbytte fra jordbruket bidrog til økonomisk ustabilitet og politisk uro. I perioden 1985–95 hadde landet en årlig, gjennomsnittlig, vekst i økonomien på 0,4 %, befolkningsveksten var imidlertid langt høyere, og bruttonasjonalproduktet (BNP) regnet per innb. sank. For å bedre den økonomiske situasjonen, og bl.a. få ned den enorme inflasjonen, ble det gjennomført en utstrakt privatisering av statlige bedrifter og kraftige innsparinger i den offentlige sektor. Resultatet ble en reduksjon i inflasjonen fra 7600 % i 1990 til 10 % i 1995, og en stimulering av utenlandske investeringer. I 1994 oppnådde landet hele 13 % økonomisk vekst. For 2002 var den økonomiske veksten 3,8 %. Arbeidsledighet og undersysselsetting er et stort problem, i likhet med omfanget av den illegale kokainfremstillingen.

Turistnæringen har en viss betydning, og er i fremgang etter noen år hvor helse- og sikkerhetsproblemer medførte en reduksjon i antall besøk. Det er Lima med sin spanske koloniarkitektur, inkabyen Machu Picchu, Titicacasjøen og Amazonas som er de fremste turistmålene. I 2004 økte antallet utenlandske turister med 11 % og utgjorde ca. 2,4 mill. personer. Tjenesteytende næringer stod i 2002 for ca. 53 % av BNP.

Jordbruk

Jordbruket (inkl. skogbruk og fiske) sysselsatte ca. 1/3 av yrkesbefolkningen, og bidrog med ca. 13 % landets bruttonasjonalprodukt. Bare ca. 3 % av totalarealet er oppdyrket, men det finnes store oppdyrkingsmuligheter, særlig i øst. Hovedtyngden av eksportproduksjonen finner sted i kystsonen, hvor elvene benyttes som irrigasjonskilde. Bomull og sukker dyrkes som monokulturer på store plantasjer. Dessuten dyrkes ris, mais, frukt og grønnsaker. I høylandet er jordbruket mer ekstensivt, med store beitemarker og husdyrhold av storfe, sauer, lama og alpakka. Åkervekstene er her mais, hvete, poteter og grønnsaker. De store landeiendommene i høylandet ble i årene 1969–76 delvis omdannet til kooperativer og mindre bruk. I østskråningene dyrkes kaffe, te og kokablader. Kokabladene, som bl.a. kan omdannes til kokain, utgjør en stadig viktigere inntektskilde for befolkningen i innlandsområdet.

Skogbruk

Drøyt halvparten av landet er skogbevokst, men størstedelen av skogen finnes i Amazonasområdet, som pga. transportvansker og utilgjengelighet egner seg lite til kommersiell drift. Den eneste fraktmuligheten er via Amazonas og Atlanterhavet. I høylandet er imidlertid forholdene mer velegnet, og her avvirkes bl.a. gummi- og mahognitrær. Det meste av avvirkningen brukes på hjemmemarkedet til brensel, møbler og som byggemateriale og tremasse.

Fiske

Peru hadde i 1969 den største fangstmengde i verden (9 223 500 tonn), men overfiske og ugunstige strømforhold førte nærmest til et sammenbrudd i fisket i begynnelsen av 1970-årene. Fangstene var lave, men relativt stabile gjennom 1980-årene, for så igjen å øke. I 1994 ble det fisket over 11 mill. tonn fisk, men etter den tid har fisket gått noe tilbake. Mesteparten av fangstene er ansjosfisken anchoveta, som benyttes til sildolje og sildemel, resten vesentlig sardiner og størjearter. Fiskeindustrien ble nasjonalisert i 1973, men delvis privatisert i 1976, og havnet for en stor del på utenlandske hender.

Fangstmengdene er i stor grad avhengige av strømforholdene utenfor kysten hvor kaldt vann kommer opp fra dypere vannlag og bidrar til økt næringsgrunnlag og mer fisk. Havstrømmen El Niño har med ujevne mellomrom ødelagt for fiskeriene ved at varmt næringsfattig vann fortrenger det kalde næringsrike vannet.

Bergverk

Peru har helt siden kolonitiden vært kjent som et mineralrikt område, og landet hører med til verdens største eksportører av en rekke mineraler, bl.a. kobber, sink, sølv, bly, tinn og jern. Bergverk sysselsatte 1,5 % av yrkesbefolkningen (2002) og bidrog med ca. 3 % av BNP. Det er ventet at næringen, som domineres av et fåtall store foretak, vil øke i omfang etter hvert som utenlandske investorer i større grad etablerer seg.

De fleste gruvene ligger i Andesfjellene (mellom 3000–5000 moh.). Her produseres jern, kobber, bly, sink, sølv, antimon, molybden m.m. Viktige gruvebyer er Cerro de Pasco i det sentrale Andesområdet, Cuajone og Toquepala i de sørlige fjellområder og Marcona nær kysten i sør.

Peru har i lang tid produsert olje i de nordlige kystområdene, nær grensen mot Ecuador, og det utvinnes naturgass i øst. Det er senere funnet nye petroleumsfelter. Naturgassen fraktes i rørledning over Andesfjellene ut til kysten.

Energi

Etter 1990 har det samlede forbruket av energi i gjennomsnitt økt med 3,4 prosent per år, men justert for befolkningsøkningen har veksten kun vært 2 prosent per år. I 2019 var forbruket av primærenergi 1085 petajoule (PJ), som per innbygger tilsvarer 33,4 gigajoule (GJ). De viktigste energikildene var naturgass og petroleumsprodukter, mens fornybar energi, i hovedsak vannkraft og bioenergi, utgjorde 24 prosent. Veksten i forbruket etter 2000 er i stor grad dekket med naturgass, som har gjort at andelen fornybar energi er avtakende.

Elektrisitet

Elektrisitetsforsyningen, som er statlig drevet, er blitt betydelig utbygd i senere år. En del av utbyggingen er skjedd ved hjelp av utenlandsk bistand, blant annet fra Japan. I 1990 hadde kun 45 prosent av befolkningen tilgang på elektrisitet, men takket være et omfattende statlig program for å elektrifisere landsbygda er nå mer enn 96 prosent av landet elektrifisert. Byene har i dag et relativt godt utbygd elektrisitetsnett, men i en rekke fattige områder kan befolkningen likevel ikke nyte godt av tilgang på elektrisitet. På landsbasis regner man med at det gjelder for cirka 20 prosent av befolkningen.

Den peruanske kraftmiksen har et høyt innslag av fornybare energikilder, som i 2020 utgjorde 64 prosent. Vannkraft var tidligere den dominerende energikilden for produksjon av elektrisk energi med en andel på 75 prosent i 1990. Økt produksjon av kraft de senere årene har blitt dekket med bruk av naturgass som nå bidrar med 35 prosent, hvorved andelen vannkraft har falt til 58 prosent. Etter 1990 har forbruket av elektrisk energi vokst med i gjennomsnitt 5 prosent per år, og i 2019 var forbruket per innbygger 1600 kWh, mot 500 kWh i 1990.

Industri

Perus industri er i stor grad basert på foredling av landets naturresursser, og sysselsatte ca. 10 % av landets arbeidsstyrke og bidrog med 24 % av BNP 2002. Nesten hele industriproduksjonen er konsentrert til Lima–Callao-området, som bl.a. har store montasjefabrikker for motorkjøretøyer og en allsidig forbruksvareindustri. Flere av de største bedriftene i landet bearbeider mineraler, bl.a. smelteverk for kobber, bly og sink, og Chimbote i nord har et viktig jern- og stålverk. Dessuten finnes petrokjemisk industri, næringsmiddelindustri og tekstilindustri. Flere sildemelfabrikker finnes konsentrert langs den sentrale kystsonen nord og sør for Lima.

Utenrikshandel

Peru har, særlig siden 1991, hatt underskudd i handels- og betalingsbalansen med utlandet. I 2002 var underskuddet 2 %. Viktigste eksportvarer er kobber (18 %), sink, sølv og fiskemel. Jordbrukets viktigste eksportvarer er kaffe og bomull. Importen bestod bl.a. av maskiner og transportutstyr, matvarer og kjemikalier. Peru er regnet som verdens største eksportør av koka (som foredles til kokain). Omfanget er noe usikkert, men det er beregnet at den har større verdi enn den samlede legale eksporten. USA er største mottaker av kokaen.

Viktigste handelspartner er USA med rundt 1/4 av både importen og av eksporten. Andre viktige samhandelsland er Japan, Brasil, Argentina, Kina og Tyskland.

Samferdsel

Den viktigste veitrafikkåren er den panamerikanske hovedvei (2954 km i Peru), som går langs kysten fra nord til sør og har tverrforbindelser med innlandet. I tillegg finnes to hovedjernbaner, en i sør og en i de sentrale deler av landet. Begge går fra kysten mot innlandet over Andesfjellene. Særlig sentralbanen, som går fra Lima, blir mye benyttet til malmtransport. Banen er også den høyestliggende i verden, og krysser Andesfjellene i en høyde av 4817 moh. Mollendo–Cuzco-banen i sør er knyttet til jernbanenettet i Bolivia via båtruter på Titicacasjøen.

De innenlandske flyrutene er godt utbygd, og Lima–Callao har internasjonal lufthavn. Callao er viktigste havneby, mens Talara i nord har stor petroleumsutførsel, San Nicolás er jernmalmhavn og Mollendo–Matarani i sør kobberhavn og havneby for Bolivia. Peru har en mindre skipsflåte i kystfart og noe innenlandstrafikk på Amazonas, hvor Iquitos er elvehavn.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg