athensk statsmann av den velstående alkmaionide-slekten. I 462 bidrog han til å frata det aristokratiske Areopagosrådet makt, 457 ble adgangen til å bekle de høyeste embeter utvidet, 451 ble den athenske borgerrett gjort mer eksklusiv og derved fordelaktig; på denne tiden fikk også rådsmedlemmer og jurymedlemmer godtgjørelse for sine verv, noe som sikret bred deltagelse. Ved en rekke slike populære tiltak utmanøvrerte Perikles sine politiske motstandere (især Kimon), og han var fra 440-årene inntil sin død athenerfolkets faktiske leder. Hans formelle maktgrunnlag var strateg-embetet, som han ble valgt til hvert år fra 444; sin reelle makt fikk han gjennom den athenske folkeforsamling, som han behersket ved sine talegaver.
Utenrikspolitisk var Perikles talsmann for avspenning med Persia og oppbygging av en sterk athensk sjømakt gjennom det deliske (attiske) sjøforbund. Flåten gav arbeid til mange athenere som derved ble Perikles' og demokratiets støtter; dessuten sikret den korninnførselen og Athens posisjon som marked for hele Hellas. Gjennom sjøforbundets tributter og på andre måter (handel, sølvgruver) ble Athen en rik by. Perikles brukte mye av rikdommen til byggearbeider (Akropolis, Elevsis), noe som sikret beskjeftigelse for folket og gjorde byen til en attraksjon. Parthenon-tempelet ble påbegynt 447. Perikles-tiden var Athens kulturelle høydepunkt, preget av navn som Sofokles, Herodot, Sokrates, Feidias o.a. Perikles selv omgav seg gjerne med diktere og filosofer (bl.a. Anaxagoras) og levde sammen med den kultiverte Aspasia fra Milet. Han hadde både kulturelle og politiske ambisjoner på Athens vegne, og antagelig anså han en konfrontasjon med Sparta for å ligge i forlengelsen av sin politikk. Han utformet Athens strategi for den peloponnesiske krig, men ble revet bort av pesten 429. Plutarks biografi er oversatt av H. Mørland i Plutarchos, Livsskildringer (bd. 1, 1967).