Patrick S. Gilmore

Mens han enda bodde i Irland begynte Gilmore på en handelsutdannelse og fikk arbeid på et grossererkontor. Her begynte han å undervise grossererens barn i musikk. Han spilte selv i korps (Athlone Amateur Band) som tenåring, og to år senere var han med et regimentskorps som besøkte Canada i 1848. Dette kan ha gitt ham ideen om å emigrere til USA året etter.

Gilmore var 19 år da han gikk i land i New York 16. oktober 1849. Han fortsatte til Boston, der hans bror John bodde, og han hadde ikke vært der mer enn to dager før han fikk jobb som ansvarlig for noteavdelingen i John P. Ordways musikkforretning, en av de store i Boston. For å promotere salget startet han en sanggruppe, Ordway's Aeolian Minstrels, hvor han selv spilte kornett og tamburin til gruppens akkompagnement.

Snart var han regnet som en av Amerikas beste esskornett-solister og han begynte å dirigere korps: Charlestown Band (1849) og snart Suffolk Brass Band, Boston Brigade Band (1852) og Salem Brass Band fra 1855.

Som leder for Salem Band organiserte han en 4. juli-konsert på Boston Common, en tradisjon som opprettholdes også i dag. Med dette korpset holdt han også seriøse innendørskonserter i Boston Music Hall, noe som til da ikke var vanlig for et musikkorps.

I 1858 overtok Gilmore Boston Brigade Band med avtale om at han skulle være eier av korpset og stå for alle utgifter og inntekter. Han døpte om korpset til Gilmore Band og holdt første konsert i Boston Music Hall i april 1859, noe som ble en musikalsk og økonomisk suksess. Gilmore inngikk sponsoravtale med flere lokale leverandører i bransjen, og da borgerkrigen brøt ut, ble korpset omdøpt til 24 Massachusetts Infantry Regimental Band. Som andre militære korps under krigen delte de tiden mellom å være musikanter og bårebærere (fra oktober 1861 til august 1862).

Fra 1864 var han utnevnt til sjef for alle Massachusetts' militærorkestere, og med to av dem reiste han til New Orleans, til den tapende siden i borgerkrigen, for å organisere en «fredskonsert» i forbindelse med innsettingen av guvernør Hahn. Han samlet et korps på 500, et kor på 6000, et batteri med 50 kanoner med elektrisk tenning og 50 ambolter som byens brannmenn betjente. Som prikken over i-en fikk han avtale med alle byens kirker om å ringe med klokkene.

En lignende gigantkonsert ble holdt i 1869, da det var «The National Peace Jubilee» som var utgangspunktet. Gilmores fantasier om størrelsen på prosjektet møtte motbør, men den første konserten gikk av stabelen 15. juni foran et publikum på 50 000 i Boston Coliseum – en spesiell hall som ble reist for anledningen og rommet 100 000 mennesker. Der spilte et orkester på 1000, et kor på 10 000, orgel, kanoner og alle kirkeklokkene i Boston. Festivalen varte i 18 dager.

På denne tiden var også Ole Bull i Boston, og etter et enstemmig vedtak i festivalens styre ble Gilmore bedt om å ta kontakt for å få ham til å være første konsertmester i orkesteret. Han aksepterte tilbudet, og ledet førstefiolingruppas 125 medlemmer. Såvidt vites var han eneste nordmann som deltok i festivalen.

I 1872 var det en verdensfredsjubileum-konsert, som samlet så mange som 20 000 deltagere i koret og 2000 i orkesteret. Verdenskjente kor, orkester og korps fra mange byer i USA og fra Irland, Østerrike, England, Frankrike og Tyskland deltok, og blant annet var Johann Strauss til stede med sitt orkester.

Gilmore ble kjent som den dyktigste korpsdirigenten i sin tid, og i 1873 fikk han tilbud om å overta ledelsen av 22 Regiment Band i New York. Det var to år etterpå at han overtok Barnums Hippodrome. Der konserterte korpset «i hvite bukser, røde jakker og hvite hansker». 2500 mennesker kunne bivåne konserten på den innendørs plenen, mens ytterligere 6000 kunne sitte i parkett og losjer. Avisene forteller at 4000 mennesker gikk på den daglige kveldskonserten i Gilmore Concert Garden for å høre korpsmusikk.

Det ble en ny storkonsert i 1876 under 100-årsutstillingen i Philadelphia, samt 60 ytterlige konserter mens utstillingen varte.

Gilmore turnerte med korpset til vestkysten av USA (1876) og var i 1878 det første amerikanske musikkorpset på turné til Europa, der de spilte for store menneskemasser.

Gilmore døde i september 1892, mens han dirigerte en serie konserter i St. Louis.

Gilmore etterlot seg over 60 komposisjoner, hvorav flere med korps og kor. Han skrev også, under navnet Louis Lambert, ord og musikk til When Johnny Comes Marching Home Again. Ellers er hans mest kjente marsj The Famous 22^nd Regiment.

• korps
• Musikk i USA

• Hammer, Rusty: P.S.Gilmore, America's First Superstar, 2006.
• Gilmore, P. S.: History of the National Peace Jubilee and Great Musical Festival, 1871.
• Smith, Norman E.: March Music Notes, 1986