Det tapte paradis

Det tapte paradis, Paradise lost, er et epos av John Milton, trykt første gang i 1667. Diktet er Miltons hovedverk og et av de sentrale verkene i engelsk litteratur. Det handler om englenes opprør, skapelsen, syndefallet og utdrivelsen av paradiset. Som versform brukte Milton det engelske pentameter uten rim (blankvers).

Paradise Lost, som først ble inndelt i ti bøker, senere tolv, er et imponerende verk, med skjønne partier i skildringen fra Paradiset og de første mennesker, og mektig patos i behandlingen av de opprørske engler. Diktet tåler sammenligning med Divina Commedia, men Milton er rasjonalist snarere enn mystiker, og deler av Paradise Lost er fylt av nokså tørr teologi. Det er maktpåliggende å vise at mennesket, i motsetning til hva kalvinistene forkynte, har sin frie fornuft og sin frie vilje og derfor selv har ansvaret for sin frelse eller fortapelse.

Milton anvendte et fulltonende blankvers. Setningene er ofte lange, med hyppige latinismer og malende sammenligninger. Verket ble yndet høytlesning i England og har hatt stor betydning både religiøst og litterært. Det er oversatt til norsk av Arthur O. Sandved (Det tapte paradis, 1993).