Faktaboks

Paolo Sperati
Uttale
sperˈati
Født
26. mars 1821, Venaria Reale ved Torino, Kongedømmet Sardinia (nå Italia)
Død
20. mai 1884, Kristiania (nå Oslo)
Virke
Dirigent, organist og komponist
Familie

Foreldre: Dirigent Angelo Sperati og Anna Franzi.

Gift 1) 9.2.1847 i København med Sidsel Marie Nielsen (27.1.1823–21.4.1864), datter av hattemaker Jørgen Nielsen og Dorothea Hansdatter; 2) 12.10.1872 i Christiania med Charlotte Mathilde Bendixen (20.4.1835–7.2.1906), datter av lærer og kirkesanger Johannes Bendixen og Magdalene Marie Salomonsen.

Svigerfar til Octavia Sperati (1847–1918; se NBL1, bd. 14).

Paolo Sperati
Av .
Paolo Sperati, 1846
Av /Thorvaldsens Museum, København 𝒲.

Paolo Sperati var en italiensk dirigent, organist og komponist. Som dirigent virket han på en rekke steder på det europeiske kontinent mellom årene 1834 til 1850. I hele 34 år – fra 1850 til 1884 – levde og virket Sperati som dirigent, organist og komponist i Kristiania (Oslo). Han kom til å stå på overgangen mellom det amatørpregede musikklivet før 1850 og det mer begynnende profesjonelle musikk- og konsertlivet i Norges hovedstad i siste halvdel av århundret. Her gjorde han et betydelig og stort arbeid for norsk musikk.

Biografi

Oppvekst og musikalske bakgrunn

Sperati tilhørte en musikerslekt – faren var militærmusiker og faren domorganist. Likevel ser det ikke ut til at Paolo fikk en formell musikkutdannelse. Til tross for dette lærte han seg tidlig å lese noter og ble kjent for å være dyktig i å kunne spille fra bladet. Hans instrumentale ferdigheter bestod først og fremst i å spille klaver og orgel. Allerede ni år gammel fungerte han som organist, og 13 år gammel, i 1834, ble han ansatt som militærmusiker i Genova.

Speratis tidlige virksomhet

Fra Genoa flyttet Sperati til Nice der han ble akkompagnatør for Niccolo Paganini (1782–1840). I 1838, 17 år gammel, var han et par år sanginstruktør og visedirigent for et omreisende italiensk operaselskap. Sammen med selskapet var han ansatt i forskjellige italienske byer. I en periode virket han også i Marseille der han møtte dirigenten Pietro Negri som engasjerte ham som dirigent for den italienske operaen i Berlin. Sperati ble periodevis ansatt som instruktør og kapellmester ved et operaselskap som etablerte seg i København i 1841. På en turné til Kristiania i 1849 var Sperati kapellmester, og operaselskapets oppførelse av operaer av Giuseppe Verdi (1813–1901) og Gaetano Donizetti (1797–1848) skapte furore og stormende lykke i den norske hovedstaden. Suksessen medførte at innflytelsesrike krefter sørget for at F. A. Reissiger (1809–1883), som da var dirigent ved «Christiania Theater», ble oppsagt og Sperati fikk hans stilling.

Speratis oppgaver i Kristianias musikkliv

Speratis betydelige kompetanse som dirigent medførte likevel ikke til at operaoppførelser ved «Christiania Theater» resulterte i en vellykket periode. Mens det under Reissigers 10 år som kapellmester ble det satt opp mange nye operainnstuderinger, så resulterte Speratis 16 kapellmesterår ved «Christiania Theater» bare i fem nye operaer. En av årsakene til det svært lave antallet operaoppsettinger, kan skyldes teatrets anstrengte økonomi. Samtidig var Sperati i 10 år – fra 1852 til 1862 – leder og dirigent ved «Christiania Norske Theater», et teater som i sitt repertoar i det store og hele var det samme som ved «Christiania Theater» – muligens benyttet man mer av syngespillrepertoaret ved «Det norske Theater» enn ved «Christiania Theater».

Pasjonskonsertene

I 1840-årene fantes det i Kristiania en økende interesse for det klassiske og romantiske oratorierepertoaret. En av de som arbeidet mest iherdig for dette var Reissiger, som hadde tatt opp igjen tradisjonen om de årlige pasjonskonsertene. Sperati overtok ansvaret for disse og den første han hadde ansvaret for, var i Vår Frelsers Kirke (Domkirken) i 1851 med Gioachino Rossinis (1792–1868) «Stabat Mater» som hovedverk. Repertoaret for pasjonsprogrammene avspeiler Speratis store lidenskap for den italienske tradisjonen – foruten Rossinis stod Donizettis og Luigi Cherubinis (1760–1842) verk som regel på programmet ved pasjonskonsertene så lenge Sperati hadde ansvaret.

Korpsdirigenten Sperati

Mest kjent ble Sperati som dirigent for 2. brigades musikkorps fra og med 1854, en stilling som ble hans lengste faste engasjement i Kristianias musikkliv. I hele 28 år – til 1882 to år før sin død – innehadde han stillingen. Med dette korpset ga han en rekke konserter i byen, men også utenbys i form av turneer. Friluftskonsertene i Slottsparken ble en av korpsets viktigste oppgaver og førte til at Sperati ble en svært kjent og populær dirigent.

Kordirigent og organist i St. Olavs kirke

Sperati var også tre år – 1854–1857 – dirigent for «Oslo Håndverker Sangforening» og et år dirigent for «Frimurernes Sangforening» (1883–1884). Like lenge som han var 2. brigades musikkorps dirigent, var Sperati også organist i St. Olavs kirke – hele 28 år fra innvielsen av kirken i 1856 til 1884.

Ny opera

I 1882 fikk hovedstaden en ny om enn en kortlivet selvstendig opera. Den fikk lokaler i Kristiania Tivolis Theater, en institusjon som var restaurert og ombygd og som var tjenlig for formålet. Knut Tivander var første sjef, mens sangerinnen Olefine Moe (1850–1933) var sjef fra vårsesongen 1884. Sperati var kapellmester de to årene operaene eksisterte. Høstsesongen 1884 måtte imidlertid driften oppgis av økonomiske årsaker. De operaer Sperati var ansvarlig for som kapellmester var Adolph Adams (1803–1856) «Konge for en Dag», Friedrich Flotows (1812–1883) «Martha» og Ambroise Thomas’ (1811–1896) «Mignon» samt «De muntre koner i Windsor» av Otto Nicolai (1810–1849).

Estetikk

Sperati ble en både avholdt og populær mann i Kristiania. Han siktet seg inn på å nå det brede publikum for sin musikalske virksomhet, og maktet å nå frem både til sine musikerkollegaer og til den menige mann. Som innvandrer møtte han imidlertid også motstand – Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910) arbeidet svært aktivt for at norske musikere skulle få ledende posisjoner i hovedstadens musikkliv, og i 1866 ble Sperati oppsagt ved «Christiania Theater» til fordel for cellisten og dirigenten Johan Hennum (1836–1894). Men det brede kontaktnett som Sperati hadde opparbeidet seg, medførte ikke til at han på noen måte ble arbeidsledig.

De komposisjonene som er bevart etter Sperati viser ham ikke som noen betydelig komponist. Som komponist må han regnes som autodidakt – han manglet den nødvendige teoretiske skolering og komposisjonene får derfor et amatørmessig preg. Likevel eide han en betydelig autoritet – som dirigent og musikkpedagog gjorde han en innsats som det stod meget stor respekt av.

Verkoversikt

  • «Gildet paa Solhoug» – scenemusikk til Henrik Ibsens skuespill (1856)
  • «Kroningsmarsch» – til kong Karl 4.’s og dronning Louises kroning (1860)
  • «Harald Haarfager Marsch» – til avsløringen av Haraldstøtten i Haugesund (1872)
  • «Julegjæsten» – syngespill (1851)
  • «Livet i Skoven» – syngespill (1852)
  • «Dronningens Hemmelighed» – syngespill (1856)

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Falkenberg, C. F.: Paolo Sperati (1821–1884), utrykt hovedoppgave UiO, 1984.
  • Norges musikkhistorie, bd. 2, 2000, s. 251–255.

Faktaboks

Paolo Sperati
Historisk befolkningsregister-ID
pf01052055025086

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg