Hovedinstrumentet, Hale-teleskopet, med navnet etter astronomen George Ellery Hale, har 5,1 meter speildiameter. Under åpningen av teleskopet i 1948 ble det påpekt at man da kunne se 50 prosent lengre ut i universet enn det som var mulig med tidligere teleskoper. Det forble verdens største teleskop frem til 1993. Speilet alene veier 15 tonn og instrumentets bevegelige deler utgjør 530 tonn. Kuppelens diameter er 47 meter.
Hale-teleskopet blir jevnlig oppgradert og det er teknisk fullt på høyde med nyere store teleskoper. Tre forskjellige kamera som dekker det synlige og det infrarøde spektralområdet anvendes i teleskopet primære fokus. Spektroskopiske observasjoner gjøres med to forskjellige spektrografer i teleskopets Cassegrain-fokus. Et nytt og velfungerende adaptiv optikk-system sikrer skarpe avbildninger i begge fokus.
I årene 1949–1958 bidro teleskopet med observasjoner til et meget omfattende fotografiske himmelkart, National Geographic Society – Palomar Observatory Sky Survey, som går ned til størrelsesklasse 21. I januar 1949 tok Edwin Hubble oppsiktsvekkende gode bilder av stjernetåken NGC 2261. Maarten Schmidt observerte de første kvasarene, 3C 275 og 3C 48, med Hale-teleskopet i 1963. Teleskopets skarpe spektroskopiske observasjoner er i de senere år også blitt benyttet for studier av eksoplaneter.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.