Palestinas økonomi er sterkt preget av omkringliggende forhold, fremfor alt etableringen av staten Israel i 1948, og den israelske okkupasjon av Gazastripen og Vestbredden fra 1967. Før det, under egyptisk administrasjon og jordansk styre, 1948–67, ble henholdsvis Gazastripen og Vestbredden knyttet til økonomien i disse landene. En egen, politisk styrt, økonomisk utvikling kan strengt tatt identifiseres først etter etableringen av de palestinske selvstyremyndighetene, som følge av Oslo-avtalen, i første halvdel av 1990-årene. Først da ble egne finansielle institusjoner bygd opp. Fortsatt forble palestinsk økonomi i utstrakt grad dominert av forholdet til nabolandene, særlig Israel, i noen grad Jordan.
Grunnlaget for den økonomiske utviklingen i de palestinske områdene, som selv etter Oslo-avtalen og den videre fredsprosess ikke medførte en statsdannelse, ble i hovedsak lagt i tiden etter 1948, og enda mer fra 1967. Den arabiske befolkningen i det daværende mandatområdet Palestina levde vesentlig av et velutviklet jordbruk, dels av handel, men ved opprettelsen av Israel ble en stor del av den arabiske befolkningen fordrevet. Dette førte dels til at mange mistet sin jord, dels at et stort antall ble flyktninger, bl.a. til Gazastripen og Vestbredden, som derved – og særlig Gazastripen – ble enda tettere bebodd.
Selv om produktiviteten både på Gazastripen og Vestbredden lider under vannmangel, er det betydelig jordbruksproduksjon, særlig av sitrusfrukt, grønnsaker og oliven (på Vestbredden) der. Med adgang til det jordanske markedet hadde jordbruksvarer – og noe industrivarer – fra Vestbredden et eksportmarked. Under israelsk okkupasjon ble denne handelen begrenset, og palestinsk økonomi ble fra 1967 gradvis integrert med den israelske og tilpasset Israels behov. Den økonomiske utviklingen ble også preget av den illegale jødiske bosettingen både på Gazastripen og Vestbredden hvor jord og vann har gått til disse – på bekostning bl.a. av det palestinske jordbruket. Bosettingene på Gazastripen ble oppgitt i 2005, mens de på Vestbredden – med sine egne forbindelsesveier – til dels har stykket området opp i en rekke mindre landstykker, en såkalt bantustanisering. Dette har bidratt til å svekke det palestinske landbruket, som også er skadelidende som følge av israelske ødeleggelser, bl.a. av sitrus- og olivenlunder. Israel har gjennom flere år ødelagt også palestinsk fast eiendom, både private hus og offentlige institusjoner og installasjoner, som har bidratt til å svekke palestinsk økonomi og palestinernes muligheter for å utvikle sitt samfunn.
Israels kontroll med palestinsk økonomi har særlig vært utøvd gjennom grenseoverganger og transportnett, hvor Gazastripen og Vestbredden i perioder er blitt avstengt av Israel. Begrensninger på palestinernes adgang til å reise mellom Gazastripen og Vestbredden, mellom byer på Vestbredden og begrenset adgang til Øst-Jerusalem har også hatt store negative følger for økonomisk virksomhet da Israel er både et viktig eksportmarked så vel som et viktig arbeidsmarked. Avstengningene ble gjort ved en rekke tilfeller fra det palestinske selvstyret ble etablert; ikke minst etter utbruddet av den andre intifada, det palestinske opprøret, fra 2000. Deretter ble også den såkalte sikkerhetsbarrieren mellom Israel og Vestbredden – en betongmur – reist, noe som bl.a. tok ytterligere beslag i palestinsk jord.
Turisme til kjente religionshistoriske steder, særlig i Øst-Jerusalem og Betlehem, har i nyere tid spilt en vesentlig rolle i Vestbreddens økonomi, men er også sterkt rammet av flere perioder med uro.
Gazastripen og Vestbredden er fattige på naturressurser, med tiltagende knapphet på vann. Jordbruk, bygg- og anleggsvirksomhet og tjenesteyting er dominerende næringer, mens industriproduksjonen er liten. Arbeid i israelske virksomheter har tradisjonelt hatt stor betydning for den palestinske økonomien. Det samme gjelder pengeforsendelser og annen støtte fra slektninger i andre land. Fra 1990-årene også internasjonal bistand, bl.a. fra Norge, som har ledet giverlandsgruppen. Av særlig betydning på det sosiale området er hjelpearbeidet til FNs organisasjon for Palestina-flyktninger, UNRWA. Fattigdommen i de palestinske områdene økte som følge av de israelske represaliene under den andre intifada.
Strukturen i palestinernes næringsliv er preget av små foretak eid og drevet av familier. Den uformelle andel av økonomien er antatt å være meget høy. Det samme er arbeidsledigheten; i 2003 offisielt anslått til ca. 25 %, av FN anslått å være vesentlig høyere – inntil 80 % i noen områder (bl.a. deler av Gazastripen). Israels økonomiske dominans har også gjort seg gjeldende gjennom bankvesenet. Den israelske sentralbanken fikk myndighet til å kontrollere alle viktige bankfunksjoner, og israelsk myntenhet ble innført, selv om jordanske dinarer også var gyldig valuta.