Palestinas historie

Sterk sentralisering, høyt skattetrykk og tvungen verneplikt medvirket til en oppstand, og støttet av Storbritannia, Østerrike og Russland tok osmanerne Palestina tilbake. Moderniseringen fortsatte, og frem mot midten av 1880-tallet ble en ny politisk og sosial virkelighet skapt – i en reformprosess kjent som tanzimat. Denne innebar en svekkelse av den osmanske innflytelsen i Palestina, og en fremvekst av europeiske interesser, som etter Krimkrigen fikk større adgang til Midtøsten, blant annet med rett til å kjøpe landeiendom. Derved, og med direkte handel, ble Palestina knyttet nærmere til Europa og til europeisk økonomi, hvilket også bidro til palestinsk identitet, uavhengig av Beirut eller Damaskus.

Europeiske diplomater etablerte seg og flere vestlige kolonier ble opprettet, blant annet The American Colony (1881) og flere tyske kolonier, blant annet som følge av den tyrkisk-tyske militære alliansen på 1890-tallet. Denne prosessen ble ytterligere forsterket under det britiske mandatstyret etter første verdenskrig. Samtidig ble tilknytning til Det osmanske riket forsterket ved at utsendinger fra Palestina møtte i parlamentet i Istanbul fra 1877. Dette, og den fortsatte moderniseringsprosessen, hadde betydelig innvirkning på utviklingen av arabisk nasjonalisme, blant annet gjennom en urban elite, hvor særlig noen familier styrket sin innflytelse. Den tiltagende jødiske innvandringen – og begynnende koloniseringen – av Palestina mot slutten av det 19. århundre bidro også til økt arabisk selvbevissthet.

Den demografiske sammensettingen endret seg vesentlig fra andre halvdel av 1800-tallet, og særlig den jødiske innvandringen bidro sterkt til Palestinas historiske utvikling og den politiske situasjon i moderne tid. Allerede på 1500- og 1600-tallet bosatte en del jøder, vesentlig fra det sørlige Europa, seg i Palestina; mange av dem flyktninger fra inkvisisjonen. Den moderne organiserte jødiske innvandringen til Palestina startet med den første innvandringsbølgen, den såkalte aliyah, i 1882–1903. Etter den femte aliyah (1929–1939) var den jødiske befolkningen kommet opp i cirka 450 000, mot cirka 85 000 ved utbruddet av første verdenskrig, da samlet folketall var cirka 690 000, hvorav rundt 535 000 muslimer og 70 000 kristne. Etter andre verdenskrig – og enda mer etter etableringen av Israel i 1948 – skjøt innvandringen ny fart.

Men en økende antisemittisme i Europa vokste sionismen fram som svaret for mange av Europas jøder. Denne ideologiske og organisatoriske fremveksten av sionisme i Europa medførte at Palestina ble utpekt som det jødiske nasjonalhjem, og innvandringen ble organisert som en avgjørende del av det sionistiske prosjektet. Dermed ble denne i tiltagende grad en kolonisering av Palestina, først og fremst gjennom oppkjøp av land i denne perioden. Den jødiske koloniseringen startet med innvandring av europeiske jøder, hvilket også bidro til å åpne Palestina for europeisk innflytelse, og forsterke tilknytningen til Europa.

Fram til 1920- og 1930-årene levde jøder og muslimer i hovedsak i fred, men gnisningene økte i takt med fremveksten av arabisk nasjonalisme og økt jødisk innvandring. Under tyrkisk styre skjedde det også en tilflytting av beduiner og bønder til Palestina fra nabolandene og fra Balkan.

Da Det osmanske riket sluttet seg til Østerrike-Ungarn under første verdenskrig i 1914, ble store tyrkiske styrker sendt til Palestina. Deres nærvær krevde store ressurser, som førte til utarming av landet og undertrykking av folket. De tyrkiske troppene ble fordrevet da britiske styrker inntok Palestina i 1917–1918, og landet ble okkupert av Storbritannia.

Palestina spilte en viktig rolle i de alliertes krigføring under krigen, blant annet som forsyningsbase. Forut for erobringen hadde de europeiske stormaktene, med sine rivaliserende interesser i Palestina, allerede lagt planer for regionens fremtid, helt uten palestinsk deltakelse i drøftingene. Den hemmelige Sykes-Picot-avtalen fra 1916 delte regionen i én britisk og én fransk interessesfære, med Palestina under britisk kontroll. Avtalen, og de påfølgende mandatene fra Folkeforbundet, la til grunn at de nye statsdannelsene som ble skapt skulle få selvstendighet. Så skjedde etter førte verdenskrig, men ikke for hele Palestina – til tross for at Henry McMahon, britisk høykommissær i Egypt, gjennom korrespondanse med sharif Hussein, leder av hashemitt-klanen og emir av Mekka, i 1915–1916, indirekte lovet arabisk selvstyre i Palestina – som motytelse mot arabisk støtte i krigen mot tyrkerne. Som følge av denne forståelsen sto hashemittene, blant annet sammen med Thomas Edward Lawrence – den legendariske «Lawrence of Arabia» – bak et arabisk opprør mot tyrkerne i 1916, og arabiske styrker deltok i den britiske kampanjen for å erobre Palestina.

Etter fredsslutningen i 1920 ble imidlertid bare Hijaz gitt selvstyre; de øvrige arabiske territoriene ble delt mellom Frankrike og Storbritannia. Palestina ble et britisk mandatområde. Hovedårsaken til dette var at Storbritannia, gjennom Balfour-erklæringen av 1917 hadde lovet sionistene å støtte deres arbeid for å skape et såkalt «nasjonalhjem» for det jødiske folket i Palestina – såfremt det ikke var i strid med interessene til den lokale befolkningen. Storbritannia beholdt derfor direkte kontroll over Palestina. Dermed falt også hashemittenes bestrebelser på å etablere en arabisk stat i Palestina, innenfor en føderal syrisk stat, sammen. Derved fortsatte den jødiske koloniseringen av Palestina – og endringen av landets karakter. Mangel på demokratiske valg i Palestina bidro til å svekke oppfatningen av Palestina som et arabisk land, hvilket det demografisk og kulturelt sett var, selv om det i visse områder fantes en tetthet av ikke-arabiske folk, slik som armenerne.

Det arabiske samfunnet i Palestina var i liten grad organisert, og fremtredende familier hadde en ledende rolle, fremfor alt al-Husseini og Nashashibi. Umiddelbart etter krigen støttet førstnevnte et Stor-Syria som omfattet Palestina. Basert blant annet på vedtak fra den første Palestina-arabiske konferansen i 1919 ble et kongedømme med palestinsk deltakelse etablert i Damaskus i 1920. Dette var i strid med den franske mandatmaktens interesser og den nye staten ble slått ned av Frankrike.

Palestinerne etablerte under en kongress i Haifa i 1920 en komité – Arab Executive – som blant annet opptrådte som deres representant overfor de britiske mandatmyndighetene. Den ble aldri anerkjent av britene, og ble oppløst i 1934.

Palestinske ledere pekte samtidig på den fare de anså sionismen representerte for den arabiske befolkningen, både i form av det jødiske samfunnets vekst og dets sterke organisering.

Sionismens fremvekst i Palestina ble tidlig et felles arabisk anliggende; en muslimsk kongress i Jerusalem i 1931, med deltakelse fra 22 land, advarte mot utviklingen. Det jødiske samfunnet – yishuv – ble mer og mer som en selvstyrt enhet, med moderne institusjoner, inklusive økonomiske og militære, med tanke på å opprette en egen stat; jødene hadde gjennom Jewish Agency langt på vei en egen regjeringsstruktur.

Etter San Remo-konferansen erstattet britene sin militære administrasjon med en sivil, og en ledelse som fulgte opp Balfour-erklæringen. Derved ble det adgang til økt jødisk innvandring. Samtidig ble det understreket at det måtte tas skritt for å sikre at «rettighetene og posisjonene til andre deler av befolkningen ikke tar skade». Britene forente ikke disse to målsetningene, og for både arabere og sionister fremsto kontrollen med land, og dermed omfanget av jødisk innvandring, som avgjørende for Palestinas fremtid.

Fra 1920 kom det til konflikt mellom den jødiske minoriteten og den arabiske majoriteten; de alvorligste i 1921 og 1929, dernest i 1933 og 1935. Etter til dels lav jødisk innvandring på 1920-tallet, økte den som følge av nazistenes fremmarsj i Europa i 1930-årene. Allerede i 1936 utgjorde jødene en tredel av Palestinas befolkning på rundt 400 000 innbyggere.

På 1930-tallet ble flere arabiske partier stiftet, med National Defence Party kontrollert av Nashashibi-familien og Palestine Arab Party av Husseini-familien blant de fremste. Splittelsen mellom flere partier bidro til å svekke den arabiske opposisjonen, men partiene gikk i 1935 sammen i et krav om at jødisk immigrasjon måtte stanse, landoverføringer forbys og demokratiske institusjoner opprettes.

Mandatadministrasjonens forslag om etablering av et styringsråd med arabisk flertall ble akseptert av araberne, men avvist av sionistene – og forkastet av den britiske regjeringen. Sammen med forverrede sosiale kår for den arabiske befolkningen, førte den jødiske innvandringen og den britiske avvisningen av arabernes politiske krav til arabisk opprør fra 1936 til 1939. Det var en sterk nasjonal manifestasjon med streiker og militante aksjoner, inkludert angrep både på briter og jøder. Dette førte til at Storbritannia sendte forsterkninger på 20 000 soldater til Palestina, og at sionistene per 1939 hadde bygd opp sin militære struktur til rundt 15 000 soldater.

Opprøret samlet de arabiske partiene i Arab High Committee, ledet av muftien av Jerusalem, Amin al-Husseini, som til 1937 også ledet Supreme Muslim Council. Disse var de palestinske arabernes fremste nasjonale politiske organer i mandatperioden.

Den tiltagende sionistiske kolonisering – i den reelt sett britiske kolonien Palestina – var før andre verdenskrig basert på kjøp av jord og etablering av jødisk bosetting. Arabiske jordeiere, hvorav mange bodde i utlandet, solgte jord og muliggjorde oppbygging av blant annet kibbutzer som var en viktig del av koloniseringen, både for å sikre territorium og å etablere militære befestninger.

Både denne utviklingen, og det britiske styrets neglisjering av landsbygda, førte til sosial utarming særlig av den arabiske bondestanden – og til en politisk bevisstgjøring, først og fremst av den arabiske urbane eliten. Derved vokste også en palestinsk nasjonal bevissthet fram, som grunnlag for politisk motstand mot den sionistiske koloniseringen. En arabisk delegasjon besøkte Storbritannia i 1921, med krav om at Balfour-erklæringen ble satt til side, og at en nasjonal regjering og et demokratisk valgt parlament ble opprettet. Den arabiske opposisjonen førte til at Storbritannia i 1922 erklærte at ikke hele Palestina skulle omdannes til et jødisk nasjonalhjem, men at et slikt skulle finnes innenfor landets grenser; med andre ord en deling av Palestina i én arabiske og én jødisk del. Et britisk forslag om et råd som reflekterte det arabiske flertallet ble avvist av den arabiske ledelsen i 1923.

Motsetningene mellom de to ledende familiene al-Husseini og Nashashibi sto i veien for etablering av en samlet, effektiv arabisk ledelse i Palestina, men den nasjonale bevegelsen ble styrket som følge av opprøret i 1936. Dette medførte også at Storbritannia gransket forholdene i Palestina. Den britiske Peel-kommisjonen rapporterte i 1937 at opprøret skyldtes arabernes ønske om selvstendighet og frykt for et jødisk nasjonalhjem. Den fastslo at britenes forpliktelser overfor arabere og jøder var uforenlige, anbefalte mandatområdet delt – og dermed en jødisk stat opprettet innenfor 20 prosent av området, med fordrivelse av den arabiske befolkning fra den delen av Palestina som konsekvens. Resten av mandatområdet ble foreslått lagt til Transjordan, med unntak av ti prosent – inklusiv Jerusalem og Betlehem – som skulle forbli under britisk kontroll.

Dette førte til en opptrapping av motstanden mot det britiske styret i 1937 og 1938. Med utviklingen i Europa, så ikke Storbritannia seg tjent med fortsatt konflikt i Palestina, og Woodhead-kommisjonen gikk i 1938 mot Peel-kommisjonens anbefalinger, men åpnet for en jødisk stat på ti prosent av territoriet. Den britiske regjering kom deretter fram til at det var uhensiktsmessig å dele landet, og utga i 1939 en rapport som slo fast at det jødiske nasjonalhjem skulle opprettes innenfor en selvstendig palestinsk stat. Det satte videre en øvre grense for jødisk innvandring; 75 000 de neste fem årene, deretter skulle tallet fastsettes etter arabisk samtykke.

Etableringen av den palestinske staten skulle vurderes i løpet av en tiårsperiode. Forslaget ble forkastet både av den arabiske og den jødiske folkegruppen, og sionistisk milits trappet opp sin aktivitet mot mandatstyret. Utviklingen på 1930-tallet tydeliggjorde at de lokale aktørene i Palestina ikke var tre religiøse grupper (muslimer, jøder og kristne), men to nasjonale bevegelser – den sionistiske og den palestinsk-arabiske.

Planen ville delt Palestina i seks deler, tre til hver av folkegruppene; 53,5 prosent av arealet ville tilfalle den jødiske, 45,4 prosent den arabiske. Ifølge britiske oppgaver var innbyggertallet 1 897 000 i 1947; av disse 608 000 jøder. Et mindre område mellom Betlehem og Jerusalem skulle, i likhet med Jerusalem, stå under internasjonal kontroll (corpus separatum). Sionistene aksepterte beslutningen som grunnlag for etablering av sin jødiske stat – og som grunnlag for en eventuell senere territoriell ekspansjon. Palestinerne, støttet av den arabiske verden, motsatte seg en deling av mandatområdet. Umiddelbart etter FNs vedtak kom det til sammenstøt mellom de to gruppene, som vedvarte til den første arabisk-israelske krigen i 1948. Frem mot mai 1948 ble de britiske styrkene trukket ut, med unntak av Arab Legion, som ble stående i området vest for Jordanelven.

Den britiske tilbaketrekkingen i 1947–1948 skapte et politisk og sikkerhetsmessig vakuum, og medførte økte konfrontasjoner mellom sionister og palestinere. Begge sider hadde forberedt seg på militær konfrontasjon fra tidlig på 1930-tallet. Det første uttrykket for en arabisk uavhengighetskamp fant sted i 1933, da Izz ad-Din al-Qassam startet en geriljakrig nord i Palestina. Denne varte til han ble drept av britene i 1935. Izz ad-Din al-Qassam fikk senere navnet sitt knyttet til palestinernes kamp mot israelerne i Gaza og på Vestbredden i det 21. århundre.

Den arabiske siden forble dårligere organisert og utrustet enn den sionistiske, også etter at Den arabiske liga etablerte en styrke på cirka 3000–5000 frivillige, under navnet Arab Liberation Army, til støtte for palestinerne.

Sionistene iverksatte fra desember 1947 en militær kampanje for å sikre statsdannelsen, blant annet ved å ta kontroll over installasjoner og posisjoner evakuert av britene, mens arabiske grupper søkte å bremse den sionistiske posisjoneringen. Situasjonen utviklet seg til borgerkrig, og fra april tok de sionistiske styrkene systematisk kontroll over arabiske landsbyer i den fremtidige israelske staten; noen ble ødelagt, andre ble inntatt – og innbyggerne fordrevet. Dermed startet en etnisk rensing i landsbyer og bykvartaler som var innenfor områder tiltenkt den jødiske staten under operasjonen kjent som Plan Dalet.

Sionistene tok i april–mai kontroll over Haifa og Jaffa. Den kanskje best kjente av disse aksjonene var angrepet på og massakren i den arabiske landsbyen Deir Yassin i april 1948. Da britene evakuerte Palestina i mai, hadde om lag en tredel av den arabiske befolkningen i området foreslått lagt under den jødiske staten forlatt sine hjem, dels som følge av psykologisk krigføring fra sionistene. Den palestinske masseflukten ble ytterligere forsterket av den israelske statsdannelsen og krigen i mai 1948.

FN-planen ble imidlertid aldri satt ut i livet. Ved utløpet av det britiske mandatet, erklærte sionistledelsen den selvstendige staten Israel opprettet i de områdene FN hadde tiltenkt den jødiske staten, 14. mai 1948 – samme dag som den siste britiske høykommissæren forlot Palestina. Som følge av krigen som brøt ut påfølgende dag, ble nye landområder innlemmet i Israel, som derved ble større enn hva FN hadde forutsatt. Ingen arabisk stat ble opprettet i Palestina.