oldtidens Palestina.
Navnet kommer av gr. palaistine, fra arameisk pelisjtain, «filistre». Opprinnelig var Palestina bare navn på filisternes land (filistere) langs middelhavskysten mellom Gaza og Karmelfjellene. Den greske betegnelsen brukes allerede hos Herodot (5. århundre f.Kr.). Senere ble «Palestina» brukt som (en ganske flytende) betegnelse for en større del av det østlige middelhavsområdet. I sin største utstrekning grenser Palestina mot skråningene av det Anatoliske platå i nord, mot elven Eufrat i øst, mot Sinaiørkenen i sør og mot Middelhavet i vest. Grovt sett svarer dette til dagens Israel, Palestina, Jordan, Syria og Libanon. Imidlertid regnes de to sistnevnte, oldtidens Syria og Fønikia, som oftest ikke med til Palestina, og det er egentlig bare grensen mot Middelhavet som kan sies å være fast. Selv om betegnelsen er upresis, og grensene har variert ganske mye opp gjennom historien, ble navnet «Palestina», slik det kom i bruk i romersk og bysantinsk tid, beholdt under skiftende administrative systemer og har overlevd til våre dager.
Palestinas geografiske beliggenhet mellom stormaktene Egypt og Mesopotamia har til alle tider bestemt områdets historie. Som skueplass for Bibelen, og som jødedommens og kristendommens opphavssted, hører Palestina med til de historisk og arkeologisk mest utforskede deler av verden. Særlig fra midten av 1800-tallet har utgravninger og arkeologiske overflateundersøkelser bidratt til at våre kunnskaper om området har økt betydelig. Dette gjelder særlig dagens Israel, men også det øvrige Palestina.
Historie
Førhistorisk tid
Eldre steinalder
Eldre steinalder, (paleolittisk tid), ca. 600 000–ca. 18 000 f.Kr. Man antar at det har levd mennesker i Palestina for mellom 1 og 2 millioner år siden, og at dette har sammenheng med utvandringen av Homo erectus fra Afrika. De tidligste levninger etter mennesker i Midtøsten stammer fra Ubeidija i Jordandalen (ca. 600 000 år f.Kr.). Gjenstander funnet på bakken ved bosetninger forteller om en jeger- og samlerkultur. Flintredskaper kom tidlig i bruk, og i løpet av perioden ble det gjort store redskapsteknologiske fremskritt. De eldste bosetninger der man har kunnet foreta stratigrafiske undersøkelser er huler i Karmelfjellene (fra ca. 300 000 f.Kr.). Man antar at ilden ble tatt i bruk rundt 200 000 f.Kr.
Epipaleolittisk tid
Epipaleolittisk tid kalles overgangsperioden mellom eldre og yngre steinalder, ca. 18 000–ca. 8500 f.Kr. I denne perioden ble redskapsteknologien videreutviklet, og fra midten av perioden begynte overgangen til jordbruk med dyrking av ville kornarter og domestisering av husdyr. Flere kulturer er kjent. Den paleolittiske Karmelkulturen fortsatte gjennom perioden. Kebara-kulturen (ca. 18 000–ca. 11 000 f.Kr.) er særlig kjent fra En-Gev ved østbredden av Gennesaretsjøen. Kulturen, som var felles for hele For-Orienten, karakteriseres av små landsbyer og en særpreget redskapskultur med flint og dyreben. Den natufiske kulturen (ca. 11 000–ca. 9300 f.Kr.) er oppkalt etter Natuf-dalen nordvest for Jerusalem og kjennetegnes ved bosetninger i huler, jakt og høsting av villkorn. En viktig bosetning fantes ved Beidha, nær Petra i det nåværende Jordan.
Yngre steinalder
Yngre steinalder, (neolittisk tid), ca. 8500–ca. 3500 f.Kr., er godt belagt i Palestina med flere hundre funnsteder. Overgangen til jordbruk skjøt kraftig fart med domestisering av planter (hvete, bygg, linser, erter) og dyr (geit og sau, senere storfe og gris). Bosetninger i landsbyer økte kraftig. Fra slutten av perioden kom keramikk i bruk. Jordbruket erstattet likevel ikke jeger- og samlerkulturen, men de to levemåter eksisterte side om side. Ved Jeriko (et av de viktigste steder fra yngre steinalder og en av de byer som har gjort krav på å være verdens eldste) har det vært kontinuerlig bosetning fra ca. 8300 f.Kr. til i dag. Nylig ble det ved Ain Ghazal, nord for dagens Amman, funnet neolittiske bosetninger tre ganger større enn Jeriko. De tidligste bosetningene ved Ain Ghazal er datert til ca. 7200–ca. 6500 f.Kr. Ved Beidha er det funnet neolittiske rester fra ca. 7000 f.Kr. En annen viktig bosetning i yngre steinalder var Basta i det sørlige Jordan.
Historisk tid
Tidlig bronsealder
Tidlig bronsealder (ca. 3100–ca. 2300 f.Kr.) skiller seg fra yngre steinalder ved økt befolkningstetthet og endringer i bosetningsmønstre. Landsbyene ble større, og en begynnende urbanisering tok til. Ny teknologi ble tatt i bruk, og jordbruksmetodene ble forbedret. Handel og diplomatiske forbindelser med utlandet fikk et oppsving. Det er uvisst om endringene i materiell kultur kun skyldes påvirkning utenfra (Syria, Mesopotamia, Anatolia), og/eller innvandring. Det er ingen skriftlige kilder av betydning.
Mot slutten av perioden var det flere store byer. Med urbaniseringen fulgte større økonomiske forskjeller mellom byene og landsbygda, bl.a. overtok byene etter hvert kontrollen over handelen. Det ble utviklet en imponerende byarkitektur med befestningsanlegg, bymurer, byporter, offentlige bygninger («templer» og «palasser»), vanningsanlegg og lagerbygninger. Blant byene var Arad (i Negevørkenen), Bab-ed-Dhra (sørøst for Dødehavet), Dan (ved foten av Hermonfjellet), Hasor (nord for Gennesaretsjøen), Jarmut (sørvest for Jerusalem), Jawa (i det nordøstlige Jordan), Jeriko, Lakisj (vest for Hebron), Megiddo (på Jisreel-sletta), Tell es-Saidijeh (i Jordandalen), Zeraqon (i det nordlige Jordan).
I Mellomperioden(ca. 2300–ca. 1900 f.Kr.), mellom tidlig og mellombronsealder, skjedde et drastisk og plutselig sammenbrudd i bystatkulturen. I løpet av noen hundreår opplevde Palestina et kraftig fall i befolkningstallet med overgang til halvnomadisk sosioøkonomi. Nomadiske grupper fra Syria og Mesopotamia presset på grensene. Disse har vært knyttet til amorittiske stammer. Problemer i den egyptiske økonomien, egyptiske beleiringer og intern krigføring kan dessuten ha vært medvirkende årsaker til nedgangen, men noen sikker grunn kjennes ikke.
Mellombronsealderen
Mellombronsealderen (ca. 1900–ca. 1550 f.Kr.) utgjør et høydepunkt i Palestinas historie og var blomstringstiden for den kanaaneiske bystatsivilisasjonen (se Kanaan). Byene ble gjenoppbygd som følge av et økonomisk oppsving. Bakgrunnen for oppgangen finner vi i den internasjonale situasjonen. Fremveksten av vestsemittiske «amorittiske» dynastier i Mesopotamia i det 20. og 19. århundre f.Kr. førte med seg en politisk, økonomisk og kulturell internasjonalisering. Særlig fra 18. århundre av har vi egyptiske og mesopotamiske tekster som kaster lys over perioden. Det var nære forbindelser med Egypt, som på denne tiden gjennomgikk vekslende storhets- og nedgangsperioder (hyksos).
Velstanden viste seg i den materielle kulturen. Byarkitekturen ble mer avansert. Svært mange store byer hadde befestningsanlegg med murer rundt. En ny type byporter kom i bruk. Bygningene var solide. Hærvesenet hadde fremgang, og nye våpen kom i bruk (bronse erstattet kobber). Smykker og figurer vitner om at kunsten blomstret under den nye (syrisk-)kanaaneiske enhetskulturen. Det er funnet eksempler på monumentalarkitektur med glyptikk. Produksjonen av keramikk ble industrialisert.
Blant de mange større, befestede byer kan nevnes Acre (Akko), Amman, Afek, Ashdod, Bet-Sjean, Dan, Gezer, Jaffa, Jeriko, Megiddo, Sahab (nær Amman), Sikem, Tell el-Ajjul (sørvest for Gaza), Tel Batasj (Timna), Tell Bet-Mirsim (sørvest for Hebron) og Tel Gerisa (nær Tel Aviv).
I Senbronsealderen(ca. 1550–ca. 1200 f.Kr.) skapte hettittenes raid mot Syria og hyksos' utdrivelse fra Egypt problemer med stabiliteten i Palestina. Den mektige bystatkulturen gikk inn i en nedgangsperiode med kriger og indre motsetninger. En rekke byer ble helt eller delvis ødelagt og forlatt. I Egypt begynte en ny storhetstid, og gjennom det meste av senbronsealderen hadde egypterne kontrollen over de kanaaneiske bystatene i Palestina. Særlig Tell el-Amarna-brevene (se Amarna) gir historiske opplysninger om perioden. Befolkningstallet gikk sterkt tilbake, også på landsbygda. Enkelte byer som Ashdod, Bet-Sjean, Gezer, Lakisj, Megiddo, og særlig Hasor, fortsatte å blomstre. Sjøhandelen fikk et oppsving, og det ble bygd en rekke havner ved Middelhavet. Etter hvert førte lokale konflikter mellom byene og raid av hapiru-stammer til den kanaaneiske bystatkulturens endelige kollaps.
Jernalderen
Jernalderen (ca. 1200–ca. 545 f.Kr.). Deretter fulgte et par hundreår med uro i Palestina. Til å begynne med gjorde enkelte kanaaneiske byer seg fortsatt gjeldende, og egyptiske tropper var i en periode fortsatt til stede i noen områder. Det var press på grensene, og nye folkegrupper trengte inn. Andre folkegrupper som oppholdt seg i Palestina, fikk muligheten til å reorganisere seg i det politiske vakuum etter bystatenes forfall. Den materielle kulturen viste til å begynne med en klar nedgang i kvalitet. Etter hvert skjedde dyptgripende sosioøkonomiske, demografiske og økologiske endringer i Palestina. Endringene var ikke bare politiske. Innføringen av terrassejordbruk gjorde det mulig å dyrke skråningene i høydedragene. Dette gav levevilkår til hundrevis av nye landsbyer. Oppblomstringen av en metallindustri med et stort brenselsbehov førte til avskoging. Distinkte lokale kulturer utviklet seg på bekostning av den tidligere kanaaneisk-syriske enhetskulturen, og det blir skapt en rekke «nasjonalstater» eller «territorialstater». I det som i dag utgjør Syria ble det dannet en rekke slike «kongedømmer» (Aram). I tillegg oppstod småkongedømmene Edom(sør for Dødehavet), Moab(øst for Dødehavet) og ammonittenes rike (ammonitter) øst for Jordanelven, med hovedstaden Rabbath-Ammon. Alle er omtalt i Det gamle testamente, og kunnskapene om dem blir stadig større som en følge av arkeologiske undersøkelser og et langsomt økende, men beskjedent antall skriftlige kilder.
De såkalte «sjøfolkene», filisterne, etablerte seg langs kysten mot Middelhavet, der de antakelig har lagt under seg den opprinnelige kanaaneiske befolkningen. Våre kunnskaper om filisterne er stadig økende, og utgravninger i Ashdod, Askalon, Ekron (Tel Miqne) og Tell Qasile (nær Tel Aviv) vitner om at filisterkulturen (arkitektur og byplanlegging, avansert teknologi, tekstilfarging og veving, keramikkproduksjon, metall- og sølvsløyd, jordbruk og hærvesen) i tidlig jernalder var langt mer utbredt i Palestina enn tidligere antatt. Filisterne bevarte også internasjonale kontakter med resten av det østlige middelhavsområdet. Filisterstatene synes å ha gått under mot slutten av det 7. århundre f.Kr. 604–601 f.Kr. ble området innlemmet i Det nyassyriske riket. Filistere omtales kort i nybabylonske kilder. Deretter forsvinner de helt ut av historien. Minnet om dem lever videre i navnet «Palestina».
Bedre kjent er det gamle Israels historie (se også IsraelI). Arkeologiske utgravninger har, sammen med gammeltestamentlige og utenombibelske kilder, gjort det mulig å danne seg et bilde av store deler av israelittenes materielle og sosioøkonomiske kultur i jernalderens Palestina. Israels begynnelse er omdiskutert, men overflateundersøkelser i Galilea, høydedragene i Samaria og Efraim, i Benjamin, Negev og i deler av det sentrale og nordre Transjordan har avdekket hundrevis av små, nye bosetninger som man antar har sammenheng med den israelittiske etableringen i begynnelsen av jernalderen. Det hefter imidlertid usikkerhet til den etniske identifikasjonen av den materielle kulturen.
Davids og Salomos tid er utilstrekkelig dokumentert arkeologisk. Voldsomme ødeleggelser av kanaaneiske byer som Megiddo og filisterbyer som Tell Qasile kan ha hatt sammenheng med Bibelens kong David. Byer som Hasor, Megiddo og Gezer har byarkitektur som antas å gå tilbake til Salomo. Ingenting er funnet i Jerusalem, og her har vi bare de bibelske kildene å støtte oss på. Når det gjelder det delte kongedømmets tid (Juda i sør, ca. 900–586 f.Kr., med hovedstaden Jerusalem, og Israel i nord, ca. 900–722 f.Kr., med hovedstaden Samaria), er vi på noe sikrere grunn. I Israel gir de fire største byene (Dan, Hasor, Megiddo og Tirsa) viktig informasjon bl.a. om byplanlegging, befestningsanlegg, privat og offentlig arkitektur og bosetningshistorie. Store ombygninger i disse byene i 9. århundre f.Kr. har antakelig sammenheng med assyrisk aggresjon i området. Samaria falt i 722 f.Kr., og Israel ble innlemmet i Assyrerriket.
I Jerusalem har utgravninger i «Davids by» og andre steder vist at byen må ha hatt en betydelig størrelse i perioden. Det er funnet deler av massive bymurer og bosetninger fra 8. og 7. århundre f.Kr. og rester av en byport med 4 m tykke murer.
Utenfor Jerusalem var Lakisj den viktigste byen i Juda. Byen, som var meget godt befestet, ble ødelagt av assyrerkongen Sanherib (Sankerib) i 701 f.Kr., gjenoppbygd og ødelagt igjen av babylonerkongen Nebukadnesar i 586 f.Kr. Andre viktige byer i Juda var Aseka, Beersheba, En Gedi, Gibea (Tell el-Ful), Gibeon, Hebron og Mispa (Tell en-Nasbeh). Juda ble innlemmet i det nybabylonske riket 586 f.Kr., og kongehuset og lederne for de viktigste familiene ble deportert til Babylonia. Babylonerkongen Nebukadnesars ødeleggelser er godt bekreftet arkeologisk.
Persisk tid
Persisk tid (539–332 f.Kr.). Babylonernes herredømme i Palestina ble kortvarig. Mellom 545 og 538 erobret perserkongen Kyros, som var av akemenidisk avstamning, det meste av Midtøsten. I 539 marsjerte han inn i Babylon og overtok hele Det nybabylonske riket med Syria og Palestina, samt de arabiske ørkenområdene. Senere (i 525) erobret sønnen Kambyses også Egypt. Palestina i persisk tid må forstås som en liten del av et enormt imperium som strakte seg fra Indusdalen til det greske fastlandet og fra Armenia til Egypt.
Under Dareios 1 (522–486 f.Kr.) ble Palestinas grenser konsolidert. Perserriket ble inndelt i rundt 20 satrapier. Palestina utgjorde (sammen med Syria, Fønikia og Kypros) bare en liten del av ett av disse, det 5. satrapi (aram. abr han-nahar, «vest for elven», dvs. [landet] vest for Eufrat). Satrapiene var delt inn i provinser som igjen var inndelt i forvaltningsområder. Man antar at perserne overtok assyrernes og babylonernes administrasjon. Man vet ikke hvor mange provinser Palestina har bestått av, men Samerina (Samaria med oppland), Judea, Ashdod og Gaza i Filistea er nevnt i innskrifter. Andre, sannsynlige provinser, eventuelt forvaltningsområder, har vært Megiddo (i Galilea), Dor (langs Karmelkysten) og Idumea i Negev, men dette er usikkert. Til å styre provinsene ble det innsatt stattholdere, gjerne av lokal avstamning.
Mens det er funnet betydelige rester fra persisk tid i en rekke byer (f.eks. Akko, Askalon, En-Gedi, Lakisj, Shikmona (Tell es-Samak), Tell Abu Hawam), har viktige byer som Gezer, Hasor, Jeriko, Sikem og Jerusalem ingen eller få materielle levninger fra perioden. Vi har så å si ingen kunnskaper om Østjordanlandet i persisk tid. Det har vært antydet at Ammon var persisk provins i det 5. satrapi, men dette er høyst usikkert.
I senere ettermæle (fra Herodot av) er perserne blitt fremstilt som grusomme tyranner. I virkeligheten er det flere ting som kan tyde på at de har ført en mild politikk mot de landene de underla seg. Det var økonomiske oppgangstider i Palestina under deres styre, og de lot folkegrupper som var blitt deportert under det nybabylonske imperium, få vende tilbake til sine hjemland. Judeernes tilbakevending til Palestina er beskrevet i de gammeltestamentlige Esra- og Nehemjabøkene. Det er likevel ingen tvil om at persernes politikk i første rekke var bestemt av økonomiske og strategiske hensyn. Skattleggingen var meget hard og førte flere ganger til lokale opprør.
Den materielle kulturen i Palestina i persisk tid synes å ha vært todelt. I Judea og Samerina kom påvirkningen fortsatt stort sett fra Mesopotamia og Egypt. Langs kysten og i Galilea var innflytelsen i første rekke gresk, kypriotisk og fønikisk. Etnisk og kulturelt mangfold var et særkjennemerke for det persiske Palestina.
Hellenistisk tid
Hellenistisk tid (332–63 f.Kr.). Det persiske styret i Palestina endte brått. I 332 f.Kr. marsjerte Aleksander den store gjennom Palestina uten å møte noen egentlig motstand. Året etter hadde han erobret hele det mektige Perserriket.
Etter Aleksanders død i 323 f.Kr. oppstod det stridigheter om makten mellom hans generaler. I 301 f.Kr. ble Palestina (med Fønikia) lagt under de egyptiske ptolemeere og styrt av en lokal hersker (strategos). I rundt hundre år var Palestina en del av Ptolemeerriket og fungerte som buffersone mot andre av etterkommerne av Aleksanders generaler, selevkidene, som hersket over Syria og Babylonia. En rekke gresk-makedonske kolonier ble etablert, og Palestina ble etter hvert påvirket av gresk kultur.
Samaria forble en viktig by gjennom hellenistisk tid. Allerede i 331 f.Kr. bosatte greske veteraner seg der. Senere grunnla Ptolemaios 2 Filadelfos (285–246 f.Kr.) militærkolonier og (gjenopp)bygde byer som Acco (som fikk navnet Ptolemaïs), Filoteria ved Gennesaretsjøen og Skythopolis (Bet-Sjean). I Transjordan gjenoppbygde han Rabbath-Ammon som fikk navnet Filadelfia, men her er lite bevart fra denne tiden. Transjordanområdet var relativt fattig i hellenistisk tid og det er få arkeologiske levninger fra perioden. Selv om området nominelt lå under ptolemeerne, hadde de arabiske nabateerne fortsatt stor innflytelse. Andre byer som blomstret vest for Jordan i hellenistisk tid, var Adora (moderne Dur, nær Hebron), Ashdod, Askalon, Caesarea Maritima, Gaza, Jaffa, Jerusalem, Marisa/Maresha (dagens Tell Sandahanna øst for Askalon) og Sikem.
Etter selevkidenes maktovertakelse under Antiokhos 3 den store (223–187 f.Kr.) rundt 200 f.Kr., fungerte sadokidiske øversteprester som visekonger i Judea. Også Samaria, Galilea og Idumea ble styrt gjennom lokale herskere. Transjordan opplevde oppgangstider under selevkidene. Særlig gjaldt dette byene i nord, Pella, Gerasa (Dsjerasj), Gadara (Umm Kais), Abila (el-Qelbeh), Esbus (dss. Hesbon), som alle hadde handelsforbindelser med Egypt, det egeiske området og Lilleasia i perioden. Også kulturen fikk et oppsving.
Det var ikke minst økningen i handelen i Palestina som bidrog til helleniseringen av byene med innføring av koinégresk, hellenistisk byplanlegging, arkitektur og materiell kultur. Den hellenistiske kulturen holdt seg også gjennom hele den etterfølgende romerske perioden. Samtidig er det viktig å være klar over at helleniseringen ikke gikk dypt, men var et elitefenomen blant overklassen i byene, ofte støttet av innfødte konger. På landsbygda holdt mye av den gamle kulturen seg, og arameisk, ikke gresk, ble fortsatt benyttet.
Selevkidene ble slått av romerne i 188 f.Kr. og måtte betale tributt til Romerriket. Selevkidestatens problemer med romerne sent i 2. og begynnelsen av 1. århundre f.Kr. skapte særlig kaos i Transjordan, og nabateerne trengte lenger nordover. Under Antiokhos 4 Epifanes (175–164 f.Kr.) ble det gjennomført en sterk hellenisering. Bl.a. ble tempelet i Jerusalem omgjort til et Zevs-tempel. Jødene i Palestina gjorde opprør i 167 f.Kr. (Makkabeeropprøret), og i 142 f.Kr. ble det opprettet en selvstendig jødisk stat under hasmoneerne etter at Judas Makkabeus hadde erobret Palestinas kyststripe og deler av Transjordan.
Hasmoneerne (makkabeerne) utgjorde et familiedynasti av konger og øversteprester som styrte Judea i perioden 142–63 f.Kr. «Soldatkongen» Aleksander Janneus (103–76 f.Kr.) trengte også østover og underkastet seg Østjordanlandet helt til Wadi el-Hasa. Pella ble ødelagt, og hasmoneerstaten befestet sitt område mot nabateerne. Dette lot seg gjennomføre på grunn av selevkidestatens problemer med romerne. Også andre byer i Transjordan kom under hasmoneerne mens nabateerne, som mer og mer var gått over fra å være nomader til å bli bofaste, bl.a. hadde kontrollen over Amman og Petra (nabateernes hovedstad). I perioden kom det til krig med nabateerne om kontrollen over Gaza og Golan. Det jødiske herredømmet over Østjordanlandet varte helt til romernes erobring under Pompeius 64–63 f.Kr. Dødehavsrulleneog de såkalte apokryfe og psevdoepigrafiske skrifter kaster viktig lys over sen hellenistisk (og romersk) tid. Samlet sett må det likevel sies at hellenistisk tid i Palestina er for lite forstått og relativt dårlig belagt arkeologisk.
Romersk tid
Romersk tid (63 f.Kr.–395 e.Kr.). Etter hvert ble det mektige Romerrikets interesse for For-Orienten et problem for de nabateiske og hasmoneiske småkongene som strevde med å beholde makten. Særlig gjaldt dette etter at den senere triumviren Pompeius hadde opprettet provinsen Syria. År 63 f.Kr. ble Jerusalem erobret av Pompeius, og de hellenistiske kystbyene og Judea gikk over til romerne.
I årene 37–4 f.Kr. var Herodes (av idumeisk–nabateisk fyrsteætt) konge over Palestina. Gjennom sitt svært ambisiøse byggeprogram har Herodes etterlatt seg minnesmerker over hele Palestina. Da han overtok makten, var Palestina inne i en periode der landsbybebyggelsen var fremtredende. Da Herodes døde, etterlot han seg et Palestina med en rekke store byer gjennomsyret av gresk-romersk kultur, med amfiteatre, gymnasier, hippodromer, stadioner og templer. Til de mest berømte av Herodes' byggearbeider finner vi flere bygninger i Jerusalem, bl.a. et palass og et stort tempel på tempelplassen og havneanlegget ved Caesarea Maritima (hans største prosjekt). Herodes gjenoppbygde Samaria, som fikk navnet Sebaste til ære for Augustus. Videre oppførte han et vinterpalass i Jeriko, det befestede palasset Herodium (sør for Jerusalem), festningen Hyrkania (vest for Dødehavet), festningen Kypros (vest for Jeriko), festningen Aleksadrium (mellom Jeriko og Bet-Sjean), det befestede palasset Masada (i ørkenen vest for Dødehavet) og det befestede palasset Makaerus (øst for Dødehavet). I tillegg gjennomførte Herodes en rekke byggeprosjekter i Fønikia og Syria. Etter Herodes' død styrte sønnene (herodianerne) videre. Hans etterfølgere forsøkte å følge opp Herodes' byggeprogram. Sønnen og etterfølgeren Herodes Antipas gjenoppbygde Sepporis i Galilea, som fikk navnet Autokratoris. Han grunnla også den helt nye byen Tiberias i Galilea. Tetrarken Filip grunnla Caesarea Filippi.
I Østjordanlandet og det sørlige Syria hadde Pompeius fått i stand et forbund av de nordvestre hellenistiske byene som han la under den romerske stattholderen i Syria. Sammenslutningen ble kalt Dekapolis fordi det opprinnelig dreide seg om ti byer. Ordningen skulle bestå i rundt 150 år, men antallet byer varierte en god del, og det er også noe usikkert hvilke byer som egentlig ble regnet med. Til Dekapolis hørte Abila (el-Qelbeh), Damaskus i Syria, Filadelfia (Amman), Gadara (Umm Kais), Gerasa (Dsjerasj), Hippos (Qalaat el-Husn), Kanatha (Qanawat i Syria), Pella (Tabaqat Fahil), Rafana (er-Rafe i Syria) og Skythopolis (Bet-Sjean, eneste by vest for Jordanelven). Flere av disse byene (Amman, Gadara, Gerasa) var viktige byer i det romerske riket og har etterlatt seg imponerende eksempler på romersk byplanlegging og arkitektur.
Området mot sør (av romerne kalt Nabataea) var dominert av nabateerne, som hadde hatt innflytelse her kanskje så langt tilbake som til rundt 400 f.Kr. Innbyggerne fikk beholde sin selvstendighet mot å betale tributt. Romerne hadde lenge store vansker med å underkaste seg nabateernes områder. Først i 106 e.Kr. kunne Trajan innlemme Nabataea i provinsen Arabia.
Palestina dannet i romersk tid en buffersone mellom Lilleasia og Egypt og grense mot partere og arabere og hadde stor strategisk betydning. Romerne bygde militærforlegninger, befestningsanlegg, veier og broer som muliggjorde hurtige troppeforflytninger. Til tross for det sterke romerske militære nærvær i Palestina, gjorde den jødiske befolkningen opprør en rekke ganger. Den første jødiske oppstand fant sted i årene 66–70 og ble slått hardt ned av Vespasian og senere av sønnen Titus (Titusbuen i Roma ble bygd til minne om erobringen av Jerusalem). Jerusalem ble ødelagt og Herodes' tempel revet. Den siste rest av jødisk motstand holdt opp da festningen Masada falt i år 73 e.Kr. Palestina var deretter romersk provins 70–135. En ny oppstand fant sted 115–117 og ble slått tilbake av Trajan. En siste oppstand under Hadrian i årene 132–135 (Bar-Kokba-opprøret) fikk skjebnesvangre følger. Etter at opprøret var slått ned, erstattet Hadrian betegnelsen Provincia Judea med Provincia Syria Palaestina (eller bare Palaestina), og Judea ble en romersk koloni. Jerusalem fikk tilnavnet Aelia Capitolina til ære for keiser Hadrian, og jødene ble fordrevet fra byen. Mange jøder slo seg ned i Galilea der det ble bygd en rekke synagoger. Med dette forskjøv tyngdepunktet for den jødiske kulturen seg fra Judea til Galilea. Først etter ca. 300 fikk jødene igjen adgang til Jerusalem.
Under Diokletian (284–305) ble Palestina reorganisert i provinsene Palestina prima (landområdet vest for Jordan), Palestina secunda (Galilea og den sentrale og nordlige delen av landet øst for Jordan) og Palestina tertia (den sørlige delen av Judea og den sørlige delen av landet øst for Jordan).
Romersk tid i Palestina er også den gryende kristendommens tid. Jesus ble født i kong Herodes' regjeringstid, og de begivenheter som er omtalt i Det nye testamente, fant sted i Palestina. Etter en beskjeden begynnelse spredde kristendommen seg fra Galilea. Apostelen Paulus utførte hele sin gjerning innenfor den østlige delen av Det romerske imperium. Caesarea Maritima var bispesete og hadde en viktig teologisk skole etter år 190.
Bysantinsk tid
Bysantinsk tid (324–636 e.Kr.). Selv om delingen av Romerriket i en vestlig og en østlig del (og med det begynnelsen på Det bysantinske riket) ikke skjedde før i 395, må bysantinsk tid i Palestina likevel regnes fra året 324 da den kristne keiseren Konstantin overtok kontrollen også over de østlige deler av riket og grunnla Konstantinopel (det tidligere Bysants) som ny hovedstad (ferdig 330).
Som hellig land for kristenheten fikk Palestina med ett en helt annet betydning enn før, særlig etter at Østkirkens kristendomsform ble gjort til statsreligion under keiser Theodosius i 381. Den bysantinske perioden er en av de rikeste i Palestinas historie, og mange nye arkeologiske funn har gjort kjennskapet til perioden økende. Velstanden gjenspeiler seg i en serie med byggeprosjekter under Konstantin og hans etterfølgere. Den hellige Gravs Kirke ble bygd av Konstantin over et tidligere Afrodite-tempel på 320-tallet. I tillegg ble det bygd en lang rekke kirker og klostre som satte sitt preg på Jerusalem. På 400-tallet ble det bygd en ny bymur som befestet byen mot sør. Pilegrimer strømmet til Jerusalem, som i løpet av 300-, 400- og særlig 500-tallet vokste enormt i omfang. Høydepunkt finner vi i keiser Justinians (527–565) enorme byggeprogram i Jerusalem.
Samaria-Sebaste ble et viktig senter i Konstantins kristne imperium og sendte biskoper til alle de viktige kirkemøtene (Nikea, Konstantinopel, Khalkedon, Jerusalem-synoden), men lite er bevart fra bysantinsk tid. Andre viktige steder i bysantinsk tid er Kapernaum i Galilea, der Jesus begynte sin virksomhet, Betlehem med Fødselskirken (grunnlagt på 300-tallet), Tabkba ved Gennesaretsjøen (der brød-underet skulle ha funnet sted) og Tiberias. Også Østjordanlandet blomstret i bysantinsk tid. Særlig imponerende var anleggene på Nebofjellet. En rekke av de største byene var bispeseter, f.eks. Filadelfia som ble gjenopbygd. Det finnes noen levninger fra tiden i dagens Amman.
Rundt ca. 400 var Palestina (etter romersk mønster) organisert i ulike provinser: Palaestina prima (hovedstad Caesarea Maritima) bestod av den nordre delen av kystsletten, Judea, Idumea (det gamle Edom), Samaria, Peraea (landet øst for Jordan). Palaestina secunda (hovedstad Skythopolis = Bet-Sjean) bestod av Galilea, byene i Dekapolis, Golan-området. Palaestina tertia (tidl. Salutaris, hovedstad usikker) bestod av de sørligste ørkenområdene (Juda, Negev og Sinai).
Det økonomiske oppsvinget i bysantinsk tid gjaldt ikke bare for byene. Også på landsbygda og i ørkenområdene i sør skjedde det en sterk økning i befolkningsveksten. Så å si alle kjente bosetninger var bebodd i perioden. Pilegrimmer strømmet til Palestina fra hele verden, og kapeller, kirker og klostre ble bygd over hele området, ofte på steder der det tidligere hadde vært romerske templer. Klostrene, med flere tusen fastboende munker, representerte en ny arkitektonisk byggeform. En lang rekke av dem er blitt gravd ut.
Krigene mot perserriket fortsatte under hele den bysantinske perioden, og i 614 lyktes det perserne (sasanidene) å innta Jerusalem og erobre hele Palestina. Først i 628 ble perserne slått endelig tilbake av de bysantinske hærer. Da var mange kirker og uerstattelige bysantinske mosaikker ødelagt for godt.
Islamsk tid
Islamsk tid (636–1516). Etter Muhammeds død i 632 fortsatte de første kalifene (arabisk, «etterfølgere») å erobre det tidligere Perserriket og de bysantinsk-kontrollerte områdene i Midtøsten, herunder Palestina. Da området var svekket og folk misfornøyde med de fjerne herskerne i Bysants som bare var interessert i skatter og avgifter, skjedde erobringen hurtig. I 633 tok araberne over det sørlige Palestina og deler av Mesopotamia. I 636 vant de en overlegen seier over den bysantinske hæren ved Jarmuk-elven (mellom Syria og Jordan) og kunne sikre seg Palestina og Syria. Jerusalem falt i 638, Caesarea i 640 og Askalon i 641.
Viktige endringer i Palestinas politiske, sosiale, kulturelle og religiøse historie fant sted under omayyadene(661–750) som hadde sitt hovedsete i Damaskus. Den økonomiske fremgangen var særlig synlig i Jerusalem som ble administrativt hovedsete og blomstret under kalifatet. Al-Aqsa-moskeen ble bygd, og den imponerende Klippemoskeen oppført 691–692. Her kommer den gryende islamske kunst, særlig bruken av arabisk kalligrafi, til uttrykk. Senere ble byen Ramla på grensen mellom Judafjellene og kystsletten, bygd årene 712–715, tatt i bruk som hovedstad. Utgravninger i Ramla (og andre steder) har gitt viktig informasjon om materiell kultur (byggestil, keramikk, arabiske mynter) på 700-tallet. Også Amman opplevde oppgangstider, særlig under omayyadene. Byen ble gjenoppbygd i tidlig islamsk tid og fungerte som kornlager for området vest for Jordanelven.
Under abbasidedynastiet (750–1258), det islamske verdensrikets storhetstid, ble tyngdepunktet flyttet østover til Mesopotamia, og en ny hovedstad ble grunnlagt i Bagdad.
Flyttingen av kalifatet fra Damaskus førte imidlertid til at Syria og Palestina nå befant seg i utkanten av det islamske riket. Økonomien gikk sterkt tilbake og byggevirksomheten avtok. Et jordskjelv i 747 synes ytterligere å ha forårsaket store ødeleggelser. Stagnasjonen bekreftes av at det er få arkeologiske rester fra perioden. Spredte, beskjedne funn er bl.a. gjort i Abu Ghosh, Askalon, Caesarea og Ramla. I Østjordanlandet gikk Amman inn i en forfallstid, og andre byer i området (Kerak, Hesbon, Salt) vekslet om å være administrasjonssentra. Selv om Amman fikk en viss betydning igjen noe senere, beskrev reisende på 1300-tallet byen som en ruin.
Også abbasidene hadde store problemer med å holde riket sammen. Formelt var abbasidedynastiet det herskende i den islamske verden helt frem til 1258, men større og større deler av riket gikk etter hvert i oppløsning. Problemene var mange. De tyrkisk-muslimske seldsjukkerfra det indre Asia trengte inn og overtok makten bl.a. i Syria og Palestina på slutten av 1000- og begynnelsen av 1100-tallet. Etter hvert ble Syria og Palestina en slagmark i striden om makten mellom de egyptiske fatimider og herskerne i Bagdad. Alt dette gjorde det mulig for korsfarerne (se korstog) å etablere seg.
Korsfarertiden
Korsfarertiden (1099–1291). Korsfarerne, anført av Gotfred av Bouillon, nådde kysten av Palestina i 1099, og Jerusalem falt samme år. 1. juledag 1100 ble Balduin kronet til konge av Jerusalem. I 1107 trengte han inn i Østjordanlandet, undertvang seg seldsjukkene og lot bygge festninger ved Sjobak og nær Akaba. Etter en blodig og brutal krigføring var hele Palestina under korsfarernes kontroll 1110. Viktige byer var Kerak, der en stor korsfarerborg ble oppført 1142, Akko, Caesarea og Nimrod. Palestina ble organisert i fire korsfarerriker etter mønster av europeiske føydalstater: Edessa, Tripoli, Antiokia og kongedømmet Jerusalem. Korsfarernes reelle makt ble brutt da Saladin erobret Jerusalem i 1187. Likevel holdt flere festninger fortsatt stand; den siste befestede byen, Akko, falt først i 1291.
Etter Saladins død i 1193 ble makten delt mellom hans etterfølgere, og riket ble svekket. Under de egyptiske ayyubidenes styre (1171–1250) fikk det islamske riket igjen kontroll over Palestina. Korsfarerne ble holdt i sjakk, og for å hindre at de skulle sette seg fast på ny, foretok ayyubidene systematiske ødeleggelser av byene langs kysten.
Under mamelukkene
Under mamelukkene (ca. 1250–1516). Ved midten av 1200-tallet utvidet de egyptiske mamelukkene sitt område fra Egypt til også å omfatte Palestina og Syria. De klarte å sette en stopper for mongolinvasjoner fra det indre Asia, som gjennom et par hundreår skapte store problemer. Det var likeledes mamelukkene som fikk korsfarerne i Palestina endelig fjernet.
Mamelukkene etterlot seg byplanlegging og monumentalbygg over hele Palestina, bl.a. i Abu Gosh, Gaza og Jerusalem. Badeanleggene i gamlebyen i Jerusalem stammer fra denne tiden. Etter hvert opplevde særlig landet øst for Jordanelven nedgangstider. Byene ble avfolket, og det skjedde overgang til nomadisk og halvnomadisk sosioøkonomi. Da de tyrkiske osmaner i 1453 erobret Konstantinopel (som fikk navnet Istanbul), betydde dette slutten på det 1000 år gamle bysantinske riket. I 1516 ble Syria og Palestina innlemmet i det nye imperiet. Den osmanske sultan Süleyman gjenoppbygde Jerusalems murer, og en omfattende byggevirksomhet fant sted (offentlige bygninger, vannanlegg). Fra denne tiden stammer det muslimske bypreget som er bevart i Jerusalem like til våre dager.