Palestina-spørsmålet er det politiske spørsmålet om statusen til det tidligere britiske mandatområdet Palestina, som eksisterte fra 1917 til 1947. Senere har spørsmålet dreid seg om den palestinske befolkningens rett til en eget stat etter at Israel ble opprettet i 1948. Palestina-spørsmålet regnes gjerne som kjernen i Midtøsten-konflikten.
Palestina-spørsmålet
Palestina
Bakgrunn
Opprinnelig handlet Palestina-spørsmålet om den sionistiske bevegelses krav på et jødisk nasjonalhjem, slik det ble forfektet av Theodor Herzl på slutten av 1800-tallet, og fremmet av den nye sionistiske verdensorganisasjon. Sionistene tok i praksis til orde for en egen jødisk stat – fortrinnsvis i det bibelske, historiske Palestina – og igangsatte en organisert jødisk innvandring fra Europa. Gjennom Balfour-erklæringen anså sionistene at Storbritannia hadde gitt dem et løfte om et «jødisk nasjonalhjem» i Palestina. Dette løftet ble pakket inn i mandatmakten britene hadde blitt tildelt fra Folkeforbundet.
I 1937 la Peel-kommisjonen fram et forslag til hvordan mandatområdet kunne deles inn i én jødisk og én arabisk stat. Deretter kom FNs delingsplan for en tilsvarende løsning i 1947 – og med forslag om en spesiell status for Jerusalem. Delingsplanen ble vedtatt i FNs generalforsamling på tross av motstand fra palestinerne. Kort tid etter FNs vedtak brøt det ut borgerkrig i Palestina, og da Israel ble opprettet i mai i 1948, svarte de omkringliggende arabiske statene med å invadere det tidligere mandatområdet. Grensene vi kjenner i dag ble trukket opp under våpenstillstandsavtavalene som ble forhandlet fram mellom Israel og de arabiske statene våren 1949.
Palestinsk stat
Palestina-spørsmålet har deretter mest vært knyttet til palestinernes kamp for sin stat, særlig støttet av den arabiske verden. En en stor del av de palestinske flyktningene ble fordrevet fra sine hjem i Palestina under den første arabisk-israelske krigen i 1947–1949, deretter under Seksdagerskrigen i 1967. Denne førte til at Israel okkuperte de øvrige deler av det gamle mandatområdet – Gaza og Vestbredden samt Øst-Jerusalem. Gaza og Vestbredden er siden akseptert som det territorielle området i en framtidig palestinsk stat.
Den internasjonale støtten til palestinernes sak økte fra 1970-årene da en væpnet frigjøringskamp også gjorde seg gjeldende. Den palestinske nasjonalistbevegelsen gjorde opprinnelig krav på hele mandatområdet, men etter okkupasjonen av Gaza og Vestbredden i 1967, sto kampen mest om å frigjøre disse. I 1988 erklærte den palestinske nasjonalforsamlingen i eksil opprettelsen av en palestinsk stat i disse områdene – med Jerusalem som sin hovedstad. Deretter, gjennom Oslo-avtalen fra 1993, anerkjente den Palestinske frigjøringsorganisasjon (PLO) Israels rett til å eksistere, mens Israel anerkjente PLO som representant for palestinerne – og implisitt kravet om en palestinsk stat. Statusen til Jerusalem forble et uavklart stridsspørsmål.
Modellen med to selvstendige stater innenfor det tidligere mandatområdet – den såkalte tostatsløsningen – er helt siden Peel-kommisjonen søkt som løsning på Palestina-spørsmålet. Alternativet, en énstatsløsning, går ut at det bare er én stat innenfor mandatområdets grenser.
Kommentarer (1)
skrev Terje Berentsen
Jeg har foreslått endring i denne artikkelen for å vise at palestinaarabernes representanter avviste FNs delingsplan av 1947. Denne planen kunne ha dannet et nytt folkerettslig grunnlag. Avvisningen fremgår av SNLs artikkel om FNs delingsplan. Det er viktig å få frem dette, fordi det viser viser at det fremdeles er Folkeforbundets vedtak av 1922 som er gjeldende folkerett, beskyttet av FNs grunnleggende paragraf 80.
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.