Palestina-krigen 1948
Soldater fra det israelske forsvarets 8. brigade inntar stilling under Palestina-krigen i oktober 1948. De arabiske nabostatene hadde regnet med en enkel seier, og ble svært overrasket over den nyopprettede statens evne til å forsvare seg og slå tilbake.
Av /GPO.
Lisens: CC BY NC SA 2.0

Palestinakrigen er den første arabisk-israelske krig, og foregikk fra 1947 til 1949. I Israel er den kjent som frigjøringskrigen, blant palestinerne som al-Nakba, 'katastrofen'.

Faktaboks

Også kjent som

den første arabisk-israelske krig, frigjøringskrigen, uavhengighetskrigen, al-Nakba ('Katastrofen')

Krigen ble utkjempet i to faser: Den startet med kamper mellom arabiske og sionistiske grupper fra november 1947, mens Palestina ennå var et britisk mandatområde (borgerkrigsfasen).

Den andre fasen var en konvensjonell krig mellom Israel og arabiske naboland etter at disse invaderte Israel da denne staten ble opprettet 14. mai 1948. Krigen varte formelt til den siste våpenstillstandsavtalen ble inngått i juli 1949.

Krigen involverte særlig de to folkegruppene som begge gjorde krav på Palestina – den arabiske og jødiske befolkningen – og de arabiske statene som gikk til angrep på Israel, først og fremst Egypt, Irak, Libanon, Syria, og Transjordan.

Palestina-krigen var først og fremst en kamp om det landområdet som to nasjonale bevegelser siden har fortsatt å gjøre krav på. For sionistene, som senere skulle bli israelere, var krigen helt avgjørende for framtiden til den nye israelske staten og dens innbyggere, og for palestinerne handlet den om å beholde landet sitt.

For deltagende arabiske stater var krigen mest en kamp om politisk innflytelse i regionen og territoriell kontroll, dernest hadde den en religiøs dimensjon, spesielt som forsvar for islams hellige steder i Jerusalem. Krigen drev mange palestinere på flukt, noe som siden har vært en av verdens største uløste flyktningsituasjoner, og var starten på det som ofte omtales som Midtøsten-konflikten, men som mer presist bør betegnes som Israel-Palestina-konflikten.

Historisk bakgrunn

Palestinaoppstanden 1936
Palestinske arabere avlegger ed om å kjempe for den arabiske saken og bekjempe jødisk innvandring til Palestina ved Abu Ghosh i 1936.
Av /Library of Congress.

Krigen i 1947–1949 hadde sin bakgrunn i kamp om land, om kontroll over Palestina, som etter første verdenskrig var styrt som mandatområde av Storbritannia. Britene bekjentgjorde i 1947 at de året etter ville trekke seg ut av området, og ansvaret for å finne en løsning ble overført til FN.

Den framtidige løsningen skulle ivareta interessene til de to folkegruppene som begge gjorde krav på landet: Den arabiske befolkningen – palestinere – og den jødiske, hvorav den første var i klart flertall.

Et jødisk hjem

Sionistene påberopte seg en historisk rett til Palestina, som den sionistiske bevegelse fra århundreskiftet omsatte til organisert innvandring og bosetting. Denne tiltok i mellomkrigstiden, særlig på grunn av pogromene i Russland og forfølgelsen i Tyskland.

Under første verdenskrig ga Storbritannia løfter både til araberne og sionistene knyttet til selvstyre i det nye Midtøsten som tok form etter oppløsningen av Det osmanske riket. Forventningene som dette skapte bidro til den senere konflikten om Palestina. Særlig viktig var den såkalte Balfour-erklæringen fra 1917, der den britiske regjeringen ved utenriksminister Arthur James Balfour lovet sionistene at det skulle opprettes et «jødisk nasjonalhjem» i Palestina. Denne erklæringen ble senere nedfelt av Folkeforbundet som en del av den britiske mandatmaktens ansvar.

Den sionistiske bevegelsen arbeidet for etablering av en egen jødisk stat, og dette kravet fikk tiltagende internasjonal støtte etter andre verdenskrig og folkemordet på jødene i Europa.

Opprør 1936–1939

Allerede eksisterende motsetninger mellom de to folkegruppene tiltok med den økte jødiske innvandringen på 1920- og 1930-tallet, og ga seg blant annet utslag i det arabiske opprøret i 1936. Dette var rettet mot det britiske kolonistyret, men rammet også sivile jødiske mål.

Særlig mot slutten av opprøret, som ble slått ned i 1939, var også jødiske militsgrupper aktive, inklusive i angrep på arabiske landsbyer. Etter andre verdenskrig tok jødiske militsgrupper til våpen først og fremst rettet mot det britiske styret, til støtte for kravet om å etablere en jødisk stat.

FNs delingsplan

FNs delingsplan fra 1947
FNs delingsplan fra 1947. Palestine foreslås delt inn i en jødisk stat, en arabisk stat og den internasjonale Jerusalem-enklaven.

FN utredet områdets framtid, og vedtok 29. november 1947 en delingsplan for Palestina. Denne innebar en deling av mandatområdet i én jødisk og én arabisk stat, og hvor et område med og rundt Jerusalem skulle underlegges internasjonalt tilsyn. Den numeriske fordelingen tilsvarte cirka 56 prosent til den jødiske staten, 43 prosent til den arabiske staten og én prosent skulle være det internasjonale området rundt Jerusalem.

Den sionistiske ledelsen aksepterte planen, men palestinerne og de arabiske nabolandene avviste den. Motstand mot delingsplanen førte til at den første fasen av Palestina-krigen brøt ut i desember 1947. Israels opprettelse med grunnlag i delingsplanen førte til den andre fasen, med arabisk invasjon.

Krigens første fase

David Ben Gurion 1948
Yitzhak Rabin (med caps) som offiser sammen with statsminister David Ben-Gurion og kommandant for sørfronten Yigal Allon under krigen i 1948.
Av /IDF.
Lisens: CC BY NC 2.0

Palestina-krigens første fase startet 30. november 1947, dagen etter at FNs delingsplan var vedtatt, og pågikk til 14. mai 1948, da det britiske mandatstyret endte og Israel ble opprettet.

Den var preget av arabiske angrep på jødiske mål, gjennomført av palestinsk milits og støttet av ikke-statlige arabiske styrker. Den arabiske siden søkte ved diplomatiske og militære midler å forhindre at sionistene la grunnlaget for en framtidig statsdannelse.

I starten av denne perioden, kjent som borgerkrigsfasen – med sammenstøt mellom Palestinas arabiske og jødiske befolkning – var de arabiske styrkene på offensiven, mens sionistene lenge førte en i hovedsak defensiv kamp. I andre halvdel av borgerkrigsfasen, fra april 1948 var sionistmilitsene på offensiven.

Kamper i krigens første fase fant sted i store deler av landet, men mest rundt de største byene – i Haifa, Jaffa, Tel Aviv og Jerusalem – inklusive landsbyer i disse områdene.

Arabisk motstand

Den arabiske befolkningen i Palestina reiste seg i motstand mot FN-vedtaket og planen om å tildele den jødiske minoriteten en vesentlig del av landområdet de bebodde. Urolighetene startet 30. november 1947 da væpnede palestinske grupper angrep to busser og drepte sju jødiske passasjerer, og snikskyttere beskjøt både Tel Aviv og busser i Jerusalem og Haifa.

Den arabiske motstanden mot delingsplanen var formelt styrt av en arabisk politisk ledelse (Arab Higher Committee, AHC) med sete i Kairo, Egypt. Denne beordret en generalstreik fra 2. desember, og jødiske privatpersoner og forretninger ble overfalt av en arabisk mobb i Jerusalem, noe som bidro til ytterligere spenning.

For flere av angrepene i den tidligste fasen av krigen er det uklart om de var del av en militær kamp eller rent kriminelle handlinger. Flere, både arabiske og jødiske militsgrupper, var engasjert i konfrontasjoner, med geriljakrigføring og terrorhandlinger.

Arab Liberation Army

Den arabiske siden besto i krigens første fase mest av små lokale militsgrupper som vesentlig konsentrerte seg om selvforsvar, samt den langt viktigere Arab Liberation Army (ALA). Dette var en frivillig arabisk styrke med soldater fra flere land, etablert av Den arabiske liga, og som ble satt inn i Palestina ved årsskiftet 1947/1948.

ALA inntok først en defensiv posisjon for å forsvare de delene av Palestina som var utsett til en arabisk stat, men angrep også jødiske mål i områder tiltenkt den jødiske staten. Særlig ble isolerte jødiske bosettinger og transportruter – spesielt mellom Vest-Jerusalem og Tel Aviv – angrepet.

Arabiske styrker forsøkte også å bryte forbindelsen mellom Tel Aviv og Haifa, blant annet ved å angripe kibbutzen Mishmar Ha’emek 4. april 1948. Angrepet var samtidig et svar på forutgående jødisk fordriving fra arabiske landsbyer. Krigen var den første tiden i betydelig grad preget av arabiske angrep og jødiske represalier – og til dels omvendt.

Fra januar 1948 kom det til flere større operasjoner iverksatt av ALA, blant annet mot kibbutzene Kfar Szold og Gush Etzion; begge angrepet av rundt 1000 arabiske soldater. Etzion-bosettingene ble i mai 1948 tatt, og ødelagt, og mange av innbyggerne ble drept, sammen med forsvarere fra Haganah.

De arabiske styrkene inntok noen bosettinger, men lykkes i liten utstrekning å ta over områder som var under jødisk kontroll eller som var tiltenkt den jødiske staten. Mot slutten av mandatperioden søkte irregulære arabiske styrker å erobre områder av strategisk betydning forut for den kommende invasjonen. Dette skjedde blant annet ved grensen til Egypt og mot Transjordan.

Sionistisk reaksjon

Haganah
Haganah var de sionistiske forsvarsstyrkene frem til opprettelsen av staten Israel 14. mai 1948. Etter dette utgjorde de stammen i det israelske forsvaret. Her er haganah-soldater i trening i mars 1948, to måneder før opprettelsen av Israel.
Av /GPO.
Lisens: CC BY NC SA 2.0

Mens den arabiske siden var på offensiven fra november 1947 til mars 1948, inntok sionistene og deres viktigste militære organisasjon Haganah lenge en vesentlig defensiv stilling. Dette endret seg da de fra månedsskiftet mars/april 1948 gikk på offensiven for å sikre strategiske posisjoner forut for etableringen av staten Israel i mai.

Taktikken ble endret fra rent forsvar til 'aktivt forsvar' – med både forsvar under angrep og ved etterfølgende represalier, inklusive aksjoner rettet mot palestinske ledere og landsbyer.

Uavhengig av Haganah og den sionistiske sentralledelsen gjennomførte de to jødiske militsgruppene Irgun Zvai Leumi (IZL) og Lehi begge aksjoner, inklusive angrep på arabiske transportmidler.

De to gruppene rettet tidlig angrep også mot sivile arabiske mål i form av terrorhandlinger. Det er fra denne tiden dokumentert flere tilfeller av massakrer utført av jødiske styrker, blant annet mot Ayn al-Zaytun, der 37 ungdommer ble plukket ut og henrettet den 1. mai 1948 – i tillegg til andre drepte.

Gjennom 1948, også før staten Israel ble proklamert i mai, iverksatte Haganah flere offensive operasjoner som drev de arabiske styrkene tilbake og erobret områder som senere ble en del av Israel.

Plan Dalet

Etter hvert som etableringen av den jødiske staten nærmet seg, trappet Haganah opp framrykkingen gjennom flere samordnede operasjoner. Disse var del av en overordnet militær plan, Plan D (Plan Dalet), utarbeidet i mars 1948 og iverksatt fra 2. april. Planen var tilpasset den britiske uttrekningen og tjente som forberedelse til en forventet arabisk invasjon – og la grunnlaget for å komme militært på offensiven. Den skulle særlig sikre områdene tiltenkt den jødiske staten i henhold til delingsplanen så vel som den jødiske befolkningen utenfor dette – og forbindelseslinjer mellom disse.

Særlig viktig var det å sikre forsyninger til de om lag 100 000 beleirede jødene i Jerusalem. Dertil var 33 jødiske bosettinger i områder tiltenkt den arabiske staten spesielt utsatt. Planen innebar en opptrapping av krigshandlingene, med angrep på en rekke arabiske landsbyer. Flere større militære operasjoner ble iverksatt for å oppnå hensikten med Plan D. Den første var Operasjon Nachshon som skulle sikre kommunikasjonslinjen mellom Jerusalem og Tel Aviv. Alle arabiske landsbyer langs ruten ble definert som fiendtlige, og skulle inntas – selv om de fleste lå innenfor den påtenkte arabiske staten.

Gjennom Plan D ble Haganah autorisert, etter hvert også beordret, til å innta arabiske landsbyer, og i flere tilfeller tilintetgjøre dem. Dette innebar et sionistisk strategisk skifte. Operasjonen var også den første der Haganah kjempet i en større formasjon, som en armé. Den startet 5. april 1948 og førte til omfattende kamper og betydelige tap. Blant de arabiske landsbyene som ble angrepet var Deir Yassin. Den var militært sett uten betydning, men fikk stor politisk symbolverdi da massakren der, utført av militssoldater, hovedsakelig fra Irgun, 9. april 1948, ble brukt i propaganda fra begge parter. Bruken av Deir Yassin i propaganda var en av de utløsende årsakene til palestinernes masseflukt. Totalt ble omtrent 100 palestinere drept i Deir Yassin. Angrepet på Deir Yassin var mest av alt en hevnaksjon etter at de jødiske styrkene hadde mistet 75 soldater da de tapte den langt viktigere landsbyen al-Qastal like ved. I den påfølgende Operasjon Harel ble veien til Jerusalem gjenåpnet.

Etter å ha tatt kontroll med prioriterte områder på landsbygda, gikk de jødiske styrkene inn i storbyene samt omkringliggende arabiske landsbyer og sikret seg kontrollen over disse; først og fremst Tiberias og Haifa, deretter Jaffa.

Kampen om Haifa, som av FN også var lagt til den jødiske staten, var særlig viktig. Byen hadde cirka 70 000 jødiske og rundt 65 000 arabiske innbyggere, og var et økonomisk tyngdepunkt i Palestina, med industri og havn. Allerede ved årsskiftet hadde jødisk milits angrepet palestinere der. De avgjørende kampene ble utkjempet 21.–22. april 1948. Den arabiske byen Jaffa var den siste av de større byene som ble angrepet – med cirka 5000 soldater fra Irgun og Haganah – og inntatt etter tre ukers beleiring 13. mai.

Jaffa ble ansett som viktig både fordi det var den største arabiske byen, med cirka 75 000 innbyggere, og fordi den lå som en arabisk enklave i den framtidige jødiske staten, nær den største jødiske byen Tel Aviv.

Etter å ha tatt storbyene, iverksatte Haganah i april–mai en større offensiv i det østlige Galilea. De jødiske styrkene gjennomførte også offensiver i det sentrale og nordlige Galilea, opp til den libanesiske grensen – og tok i mai blant annet den arabiske byen Akko ved kysten, tiltenkt den arabiske staten. I påvente av arabisk invasjon derfra, ble det tatt kontroll over områder mot Transjordan i øst og mot Libanon og Syria i nord. I krigens første fase ble rundt 100 arabiske landsbyer inntatt av de jødiske styrkene.

Britisk opptreden

Det britiske mandatstyret var formelt ansvarlig for lov og orden i Palestina fram til det ble avviklet 14. mai 1948, noe både militære styrker og politi skulle sørge for. Disse maktmidlene ble primært brukt til å gjennomføre og beskytte den pågående britiske uttrekningen fra landet.

Mens begge parter beskyldte Storbritannia for å favorisere den annen, søkte britene å være nøytrale i den pågående væpnede konflikten, noe som bidro til at de til tider unnlot å gripe direkte inn. Blant annet fordi de eskorterte jødiske forsyninger til isolerte jødiske bosettinger, framfor alt i Jerusalem, ble de ofte ansett for å være pro-sionistiske. Samtidig grep britiske styrker inn mot sionistisk milits, og avvæpnet denne, sågar overga militssoldater til den arabiske siden. Samlet sett grep britiske myndigheter ofte inn i konflikten, og britiske styrker var dels engasjert i væpnede sammenstøt, dels ble de utsatt for overfall fra den ene eller den andre siden.

Gjennom 1947 ble 60 britiske soldater drept i Palestina; i 1948 økte tallet til 114. Etter hvert som uttrekningen skred fram, ble den militære evnen redusert. Den spredte bosettingen tilsa også at det ikke var mulig å forestå den nødvendige beskyttelse i alle deler av landet. Ifølge offisielle britiske tall ble 207 jøder og 220 arabere drept fra krigsutbruddet og ut 1947. Gjennom 1948 ble krigen trappet opp, med høyere tap – på begge sider.

Krigens andre fase

Kart over frontlinjene fra det britiske statsarkivet (hentet fra arkivmappen FO816/153)
Kart over frontlinjene fra det britiske statsarkivet (hentet fra arkivmappen FO816/153)
Av .
Kong Abdullah i Jerusalem
Som følge av Palestina-krigen i 1948–1949 fikk Jordan kontroll over Vestbredden. Her står kong Abdullah utenfor Den hellige gravs kirke i Jerusalem i 1952.

Palestina-krigens andre fase startet natt til 15. mai 1948, etter at britene hadde trukket seg ut og staten Israel var opprettet, 14. mai. Den ble innledet ved at flere arabiske stater gikk inn i Palestina og angrep Israel, i en krig mellom selvstendige staters regulære militære styrker, og hvor palestinsk milits var av mindre betydning, mens den arabiske ALA-styrken fortsatt spilte en aktiv rolle. Fra arabisk side var hensikten å knuse den nye staten; fra israelsk side var den dermed en eksistensiell kamp om å overleve som stat.

Krigen var i utgangspunktet preget av den arabiske offensiven; invasjonen av områder tiltenkt den arabiske staten og innledende arabiske angrep på israelske mål, og israelske motangrep rettet mot arabiske militære så vel som sivile palestinske mål. Dette skjedde samtidig på flere frontavsnitt. Det kom også til kamper for å fylle tomrommene som flere steder oppsto etter den britiske uttrekningen. I denne fasen gikk de israelske styrkene – nå organisert i et strukturert, nasjonalt forsvar, Israel Defense Forces (IDF) – fra å forsvare territoriet tildelt gjennom FNs delingsplan til å føre en offensiv kamp for å ekspandere dette.

Palestinas arabiske naboland – Egypt, Libanon, Syria og Transjordan – samt Irak og Saudi-Arabia samlet seg i april 1948 – gjennom Den arabiske liga – om en felles invasjonsplan. Kong Abdullah 1 av Transjordan ble utpekt til formell øverstkommanderende for den samlede arabisk styrken, med den irakiske generalen Nur al-din Mahmud som faktisk militær sjef.

På papiret rådde den arabiske siden over store militære ressurser; i realiteten ble bare deler av disse satt inn – og forskjellige politiske interesser og militære intensjoner sto i veien for en reelt samordnet arabisk krigføring. Resultatet var at de arabiske landene ble påført et militært nederlag og at Israels territorium ble utvidet i forhold til det området den jødiske staten var tilgodesett med i delingsplanen, og at en stor del av Palestinas arabiske befolkning ble drevet på flukt og ble stående igjen uten et hjemland. Deler av den påtenkte arabiske staten ble okkupert av Egypt (Gaza) og Transjordan (Vestbredden).

Arabisk angrep

De arabiske statene hadde samlet seg om en felles angrepsplan som delvis ble satt ut i livet. Planen la opp til en elleve dager lang kampanje hvor libanesiske og syriske styrker skulle gå inn nordfra mens irakiske og jordanske styrker skulle invadere fra Transjordan; egyptiske styrker skulle gå inn i sør, og nordover langs kysten.

Ved krigsutbruddet meddelte Libanon at landet ikke ville delta i angrepet, og Transjordan hadde endret sine prioriteringer. Egypts kong Farouk, som mistrodde hensikten til Transjordans kong Abdullah, endret også sine planer, og sendte styrker både langs kysten mot Tel Aviv og inn i Vestbredden; det siste for å forhindre at Abdullah tok kontroll over hele dette området. Den opprinnelig samlede planen om et felles arabisk forsvar av Palestina var dermed blitt et fragmentert angrep der de enkelte arabiske stater la sine nasjonale interesser i Palestina til grunn for sine disposisjoner.

Jordanske styrker

De jordanske styrkene gikk inn i det østlige Palestina med målsetting å ta kontroll over Vestbredden. De hadde ingen intensjon om å kjempe mot israelske styrker – og møtte heller ikke israelsk motstand da de gikk inn i Jenin, Nablus og Ramallah. Dette endret seg da de i strid med opprinnelige planer fortsatte til Jerusalem, og der støtte sammen med styrker fra Haganah i kamp om Gamlebyen 19. mai 1948.

Israel led et av sine største nederlag i krigen da det jødiske kvarteret i Gamlebyen måtte oppgis. Mens de arabiske styrkene tok kontroll over Øst-Jerusalem, beholdt Israel Vest-Jerusalem. Deretter måtte IDF sikre seg kontroll over forbindelsen mellom Jerusalem og Tel Aviv, og det kom til harde kamper; særlig om den strategisk viktige landsbyen Latrun, hvor israelske styrker først ble påført flere nederlag av jordanske, irakiske og egyptiske styrker, inklusive gjennom luftangrep.

Egyptiske styrker

De egyptiske styrkene gikk først inn i Gaza og mot Tel Aviv. Egypt tok tidlig i bruk luftstyrker, ødela flere av Haganahs fly og bombet mål ved Tel Aviv. Det nye israelske luftforsvaret, Israel Air Force (IAF), bombet det egyptiske hovedkvarteret i Gaza. Landstyrkene angrep israelske bosettinger i sør, blant annet i Negev, og inntok Majdal, for deretter å fortsette mot Isdud (Ashdod). Her ble den egyptiske framrykkingen mot Tel Aviv stanset, blant annet etter israelske luftangrep under Operasjon Pleshet tidlig i juni.

I øst rykket egyptiske styrker mot Jerusalem, gjennom Beersheba, Hebron og Betlehem, før de ble stanset 24. mai. Etter den første våpenhvilen gikk Egypt på nytt til angrep 8. juli, et døgn før våpenhvilen utløp.

Irakiske styrker

De irakiske styrkene gikk inn i Jordandalen, og hadde som mulig målsetting å nå Haifa hvor en oljeledning fra Mosul i Irak endte. De angrep området ved Gesher, men måtte etter press fra IDF trekke seg tilbake over Jordanelva en uke senere.

Deretter deltok irakiske styrker i kamper flere steder, også i vest, og de ble angrepet av IDF ved Jenin, der de israelske styrkene ble slått. Irakerne etablerte seg så i området Jenin–Nablus–Tulkarem, der de sikret arabisk kontroll over den nordlige del av Vestbredden.

Syriske styrker

De syriske styrkene gikk inn i Jordandalen til Genesaretsjøen, med mål om å ta Tiberias. Allerede 14. mai hadde syrisk artilleri beskutt kibbutzen Ein Gev og områder sør for sjøen. Syrerne angrep deretter Ein Gev, Zemach og andre bosettinger, og rykket sørover før de ble stanset ved Degania, for deretter å ta Mishmar HaYarden. Disse angrepene var invasjonens første mot konsentrert jødisk bosetting. Allerede 23. mai hadde imidlertid IDF vunnet kampen om Jordandalen, og syrerne konsentrerte seg deretter om det nordlige Galilea.

Libanesiske styrker

De libanesiske styrkene spilte liten rolle, og sendte først styrker fra ALA inn i Galilea, der de inntok den forlatte arabiske landsbyen al-Malikiyah. IDF angrep deretter al-Malikiyah og drev de arabiske styrkene ut derfra, før landsbyen ble gjenerobret 6. juni.

Israelsk forsvar

Israelske soldater i Negev 1948
Israelske soldater kjemper i Negev-ørkenen sør i Israel under frigjøringskrigen i 1948.

Det israelske militærapparatet var i utgangspunktet bygd opp for å forsvare det jødiske samfunnet og den nye staten, men utviklet raskt offensive kapasiteter. Forut for invasjonen ble de utplassert i påvente av denne; deretter ble de satt inn mot invasjonsstyrkene. Også Israels nye flyvåpen ble satt inn, både mot arabiske styrker i Palestina og mot arabiske stater. Jordans hovedstad Amman ble bombet 1. juni, men etter britiske trusler om gjengjeldelse ble ikke dette gjentatt. 11. juni ble Syrias hovedstad Damaskus bombet.

De israelske styrkene fortsatte i krigens andre fase å ta kontroll over arabiske landsbyer og fordrive innbyggerne. Flere massakrer på sivile fant også sted. Ett av de mest kjente og dokumenterte tilfellene er mot Tantura på kysten, hvor om lag 100 – eller flere – palestinere ble drept 22. mai.

Israel utnyttet den første våpenhvilen i juni–juli til å styrke sin posisjon i påvente av nye krigshandlinger. Deretter var det israelske forsvaret på offensiven, til de i oktober 1948 i realiteten hadde slått de arabiske styrkene. Da våpenhvilen utløp 9. juli gikk israelske styrker til angrep på alle tre fronter; i nord mot syriske og irakiske styrker, i øst mot jordanske og i sør mot egyptiske – så vel som avdelinger fra ALA på alle frontavsnitt. Kampene pågikk i ti dager, til den andre våpenhvilen trådte i kraft 18. juli 1948.

Mens Egypt, støttet av enheter fra Saudi-Arabia og Sudan, var på offensiven i sør, tok Israel initiativet i nord, med framrykking i Galilea og Jordandalen – og tok blant annet Nasaret under Operasjon Dekel. IDF forsøkte også å ta Golanhøydene, men ble slått tilbake. Den største innsatsen var på det sentrale frontavsnittet, ved Jerusalem. Her ble de viktige arabiske byene Lydd (Lod) og Ramla (av FN tiltenkt den arabiske staten) erobret etter kamper mot den jordanske Arab Legion under Operasjon Dani, mens Latrun og Ramallah ble holdt av arabiske styrker. Særlig var Lydd strategisk viktig som knutepunkt for kommunikasjon. Om lag 50 000 mennesker ble drevet ut av Lydd og Ramla, hvorav rundt halvparten var flyktninger som hadde søkt tilflukt der.

Da den andre våpenhvilen trådte i kraft hadde Israel holdt sine stillinger og tatt kontroll over et enda større landområde, cirka 1000 kvadratkilometer mer enn ved inngangen til den første våpenhvilen. Da våpenhvilen utløp 15. oktober 1948, iverksatte IDF sine til da største offensiver, både i sør og nord, og særlig med tanke på å sikre de grensene som ville bli stående ved en framtidig fredsavtale.

I nord

I nord, hvor deler av Galilea fortsatt var under arabisk kontroll, ble Operasjon Hiram iverksatt for å ta over hele området og etablere en nordgrense som lettere kunne forsvares. Operasjonen var først og fremst rettet mot ALA, sikret kontroll over en rekke arabiske landsbyer, og inkluderte en invasjon av det sørlige Libanon 30. oktober, der 15 landsbyer ble tatt. Disse ble holdt helt til våpenstillstandsavtalen mellom Israel og Libanon ble inngått i mars 1949.

Kampene i nord sluttet 31. oktober 1948, da Israel gikk med på en ny våpenhvile etter å ha erobret hele Galilea, som så ble en del av Israel. Før dette hadde Galilea vært overveiende arabisk. FN hadde da forsøkt å få på plass en våpenhvile fra 22. oktober. Enkelte mindre operasjoner fortsatte i denne delen av landet inn i 1949.

I sør

I sør ble Operasjon Yoav iverksatt fra 15. oktober for å drive de egyptiske styrkene tilbake. Dette lykkes i øst, der egypterne ble tvunget ut av området mellom Beersheba og Betlehem, men ikke i samme grad i sørvest, der Egypt endte opp med å beholde kontrollen over det som ble Gaza. Israel tok derimot Negev, som var tiltenkt den jødiske staten, med kontroll over Beersheba 21. oktober samt området ned til Rødehavet, hvor landsbyen Umm Rashrash (Eilat) ble tatt i mars 1949 under Operasjon Uvda.

28. oktober 1948 inntok IDF landsbyen Dawaymeh mellom Beersheba og Hebron, hvor den største enkeltstående massakren under krigen fant sted; palestinske kilder oppga 455 drepte. Da nye kamper etter våpenhvilen brøt ut i desember var grensene langt på vei avtegnet, men Israel ønsket å ta kontroll over tre områder holdt av syriske styrker ved Genesaretsjøen, og som FNs delingsplan hadde tillagt den jødiske staten.

Gaza

Mens israelerne avfant seg med at Vestbredden var kontrollert av Transjordan og Irak, var de ikke villig til å oppgi Gaza til Egypt. IDF iverksatte derfor den siste av sine store operasjoner under Palestina-krigen – Operasjon Horev – rettet mot egyptiske styrker i Rafah og Sinai i perioden 22. desember 1948 til 7. januar 1949. Den omfattet bombing av den egyptiske byen El Arish, hvor deler av det egyptiske luftforsvaret ble ødelagt. Etter at Israel hadde gått inn på egyptisk territorium i Sinai, truet Storbritannia med å gripe inn i henhold til en forsvarsavtale med Egypt, og de israelske styrkene ble trukket tilbake.

Etter at IDF 3.–4. januar angrep Gaza, meddelte Egypt at landet var rede til å starte forhandlinger om en våpenhvile dersom Israel avsto fra videre krigshandlinger. Israel ble samtidig diplomatisk presset til å avstå fra erobring av Gaza, som derfor forble under egyptisk kontroll frem til Seksdagerskrigen i 1967.

For å overvåke at IDF hadde trukket seg ut av Sinai, sendte britene fly over området. De ble angrepet av det israelske flyvåpenet, som skjøt ned seks britiske fly – og Israel bøyde seg deretter for britisk press om å inngå forhandlinger.

Tre våpenhviler

I løpet av krigen i 1948 vedtok FNs sikkerhetsråd tre våpenhviler, før de endelige våpenstillstandsavtalene ble inngått på bilateral basis i 1949.

Første våpenhvile

Den første våpenhvilen var virksom fra 11. juni til 8. juli 1948. Da var delingen av Palestina et faktum, arabiske styrker hadde invadert landet og angrepet Israel, mens israelske styrker hadde tatt kontroll over territorium også utenfor det området som var tiltenkt den jødiske staten gjennom FNs delingsplan.

Våpenhvilen ble framforhandlet av FNs utsendte mekler, den svenske diplomaten Folke Bernadotte. Våpenhvilen forutsatte inspeksjon fra FNs side, men apparatet til organisasjonen som ble etablert for formålet – United Nations Truce Supervision Organization (UNTSO) – var ikke tilstrekkelig satt opp slik at den på en effektiv måte kunne sikre at den ble overholdt.

Partene utnyttet våpenstillstanden til å forsterke sine posisjoner; den arabiske siden til å sette inn nye styrker og forhindre forsyninger til jødiske bosettinger, den israelske siden til å forflytte tropper og skaffe seg flere våpen. Da våpenhvilen startet hadde særlig den israelske siden behov for et stridsopphold, og den bidro til at Israel kom på offensiven fra juli til oktober – da de arabiske styrkene ble slått.

Andre og tredje våpenhvile

Den andre våpenhvilen trådte i kraft 18. juli og varte til 15. oktober 1948. Det var ingen større kamper i denne perioden, selv om det fant sted hyppige voldshandlinger. Begge parter brukte våpenhvilen til å øke sine styrker og tilføre nye våpen.

Den tredje våpenhvilen trådte i kraft 31. oktober og varte til desember 1948. Den ble brutt av Israel, som iverksatte Operasjon Horev 22. desember. I november oppfordret Sikkerhetsrådet partene til å inngå forhandlinger om en løsning på konflikten.

Bilaterale avtaler

Bilaterale våpenstillstandsavtaler mellom Israel og henholdsvis Egypt, Jordan, Libanon og Syria ble inngått etter mekling fra FN under ledelse av Ralph Bunche, som tok over etter at Folke Bernadotte ble myrdet av sionistisk gerilja i Jerusalem 17. september 1948.

De første forhandlingene ble ført på Rhodos mellom Egypt og Israel fra 12. januar 1949; avtalen ble undertegnet 24. februar. Deretter fulgte Libanon (avtale inngått 23. mars), Transjordan (3. april) og Syria (20. juli). Irak nektet å inngå en slik avtale, så Transjordan forhandlet på deres vegne. Transjordan-forhandlingene skilte seg også ut ved at de meste sentrale forhandlingene foregikk direkte mellom Israel og Transjordan, uten Ralph Bunche til stede.

Derved var den første arabisk-israelske krigen over, selv om krigstilstanden fortsatt, formelt sett, rådde helt til fredsavtaler ble inngått; med Egypt i 1979 og med Jordan i 1994.

Krigens konsekvenser

Palestina-krigen fikk vidtrekkende politiske konsekvenser. Den sikret staten Israels eksistens, skapte den vedvarende arabisk-israelske konflikten, og la grunnlaget for de senere arabisk-israelske kriger, samt bidro til å trekke Midtøsten inn i den kalde krigen.

Mens seieren styrket den israelske ledelsen og det israelske samfunnet, svekket nederlaget de arabiske lederne. Flere av dem ble avsatt i de påfølgende årene, blant dem kong Farouk av Egypt som i 1952 ble styrtet av offiserer som hadde deltatt i det mislykkede felttoget i Palestina, de såkalte «frie offiserer». Et annet eksempel er kong Abdullah 1 av Jordan som i 1951 ble skutt og drept av en palestiner som mente han hadde forrådt Palestina.

Krigen skapte også en av verdens alvorligste flyktningsituasjoner, og fortsatt strid om Jerusalem. Flyktningspørsmålet og Jerusalems status er ansett som de vanskeligste spørsmålene knyttet til fredsprosessen i Midtøsten. Krigen førte samtidig til angrep på jøder bosatt i arabiske land, og til at disse allerede fra 1947/1948 forlot sine hjem.

I alt flyktet cirka 750 000 palestinere fra sine hjem i løpet av krigen. Dette var nærmere halvparten av folkegruppen, og over 80 prosent av de som hadde bodd i det området som ble Israel. Rundt 250 000 flyktet før staten Israel ble opprettet. Dette var en del av den forflytningen av arabiske innbyggere fra den jødiske staten som sionistiske ledere så for seg som nødvendig, og som FNs delingsplan i noen grad hadde forutsatt. Om lag 150 000 palestinere forble innenfor staten Israels grenser som israelske borgere; noen av disse var internt fordrevne.

I 1949 endte Israel opp med grenser som ga landet et betydelig større areal enn hva de var tiltenkt i FNs delingsplan: 77 prosent av mandatområdet, opp mot de 56 prosent delingsplanen hadde foreslått.

Omtrent 400 av de landsbyene palestinerne hadde flyktet fra, ble ødelagt eller helt utslettet. Blant de gjenværende ble mange overtatt av israelere og gitt hebraiske navn. Landområder og annen eiendom som var eid, men forlatt, av flyktede palestinere, ble overtatt av israelske myndigheter. I statens tidlige år utgjorde denne eksproprieringen en betydelig andel av Israels økonomi. En del av disse eiendommene forble i statlig eie, andre ble solgt. De ble ofte brukt for å bosette de mange jødene som etter krigen innvandret til Israel, mange fra arabiske land.

Krigen varte i knapt et år. For å forstå betydningen av krigen i Israel, må tapstallene ses i forhold til landets innbyggertall. Den jødiske siden mistet rundt 5800, hvorav en firedel var sivile. Det samlede tapstallet utgjorde cirka én prosent av den daværende jødiske befolkningen i Palestina/Israel. De arabiske tapene er ikke kjent, men anslås som langt høyere. På palestinsk side var det mengden flyktninger og erfaringen av å ha blitt fordrevet som hadde størst betydning.

På begge sider ble det utført ugjerninger – både mot sivile og militære. Begge parter var ansvarlig for henrettelser av både sivile og tilfangetatte soldater, for tortur og voldtekt – og for tyveri og omfattende ødeleggelse av eiendom. Denne situasjonen bedret seg i andre del av krigen, da det for det meste var regulære militære avdelinger som kjempet på arabisk side, og den jødiske siden var samlet under én kommando i ett nasjonalt forsvar.

Historisk omtale

Krigen har hatt stor psykologisk betydning, både i israelsk og palestinsk historiefortelling. For israelerne har den blitt ansett som en heroisk jødisk seier over en arabisk overmakt. For palestinerne er den et bittert arabisk nederlag mot en inntrenger i Palestina. Fortolkningen av sentrale sider ved krigen varierer også. Ikke minst gjelder det den sionistiske strategien knyttet til opprettelsen av Israel, og særlig forholdet til den arabiske befolkningen i Palestina.

Etnisk rensing?

Til dette hører hvorvidt det allerede forut for krigsutbruddet forelå en sionistisk plan om å erobre en større del av mandatområdet enn hva som var avsatt for den jødiske staten i FNs delingsplan – og om strategien innebar en systematisk fordrivelse av den palestinske befolkningen.

Det er kjent at ledende sionister både da og senere har ønsket en jødisk stat, et Eretz Israel i hele mandatområdet. Det er godtgjort at sionistiske ledere så for seg nødvendigheten av en 'flytting' (transfer) av arabisk befolkning fra deler av den framtidige jødiske staten, men det er uenighet blant historikere om hvor systematisk denne forflytningen var forutsatt å bli – og faktisk ble, og hvor sentral denne tenkingen var i de sionistiske/israelske krigsplanene.

Med moderne begrepsbruk er denne politikken og praksisen i 1948 – med en til dels planlagt fordrivelse av arabisk befolkning og langt på vei systematisk ødeleggelse av deres eiendom, samt at flyktningene deretter ble aktivt forhindret fra å vende tilbake til sine hjem, omtalt som etnisk rensing.

David og Goliat

Som ved senere arabisk-israelske kriger er propaganda en sentral del av krigen i 1947–1949 – både forut for, under og etter selve krigen. Til dette hører partenes størrelse og styrke: Et lite jødisk mindretall i Palestina mot en langt større arabisk befolkning i regionen. Den relative militære styrken var en viktig del av denne framstillingen, der jødene er framstilt som den underlegne part, i fare for å bli utsatt for et nytt folkemord og å bli utslettet i Palestina.

Det stemmer at det var et overveldende flertall av arabere i regionen, og at de arabiske statene hadde militære styrker som langt overgikk det sionistene – og deretter Israel – hadde til disposisjon. Men mens den jødiske befolkningen i Palestina var godt organisert, også militært, var palestinerne dårlig politisk organisert og hadde liten militær slagkraft. Også de arabiske statene som i 1948 angrep Israel var lite samordnet, og de satte inn bare deler av sin militære kapasitet i krigen, og det ble til dels en begrenset krig. Krigens utvikling viste at sionistene var bedre organisert og bedre motivert, og at de rådde over en mer slagkraftig militær styrke enn motparten.

Framstillingen av Davids (israelernes) kamp mot Goliat (araberne) må ses i lys av forskjellen mellom araberstatenes uttalte trusler og faktiske innsats; mens den jødiske befolkningen i hovedsak sto samlet i krigen, var den arabiske krigsinnsatsen preget av politisk mistro og liten militær koordinering – og til dels liten effekt. Internasjonale våpensanksjoner skulle i prinsippet ramme begge parter, men hadde i virkeligheten størst negativ effekt på den arabiske siden. Det samme gjaldt de tre våpenhvilene under krigen – som i realiteten bidro til å styrke den israelske siden.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Morris, Benny (2008). 1948 : The First Arab-Israeli War. Yale University Press
  • Rogan, Eugene L. og Avi Shlaim (2007). The War for Palestine. Cambridge University Press
  • Pappe, Ilan (2006). The Ethnic Cleansing of Palestine. Oneworld Publications
  • Morris, Benny (2004). The Birth of the Palestinian Refugee Problem Revisited. Cambridge University Press

Kommentarer (10)

skrev per merakerli

Hei, jeg forøsker å sette meg så godt inni dette , og vil gjerne være så objektiv som mulig .Jeg har leste et par bøker, og mange artikler. Jeg ser ikke i denne art,. at det nevnes det katum at det kom svært mange arabiske imigranter til palestinaområdet fra før 1900 og framover. Jeg har lest at d kom ca 600 000 arabere fra 1900 of fram mot krigen. Disse kan vel ikke sies å ha tilknytning, og ha en historisk palestins bakgrunn ? flere artikler nevner forskjellige årsaker. B. annet at tilflyttingen skyldtes en planlagt oppdemming mot jødisk tilflytning, men også av økonomiske årsaker, særlig pga, av at jødene hadde utvilker området teknoligisk, med strøm og vann, o.l . Stemmer ikke no av dette ? Det skulle vel isåfall være nevnt, og ikke bare at det kom et hviss antall jøder ?

svarte Jørgen Jensehaugen

Hvilken hovedkilde har du på dette? Noe slik tilflyting stemmer, men den størrelsesordenen du referer til kommer hovedsakling fra Joan Peters sin bok From Time Immemorial som har vist seg å være basert på massiv manipulasjon av kildemateriale. Dessverre blir "funnene" hennes stadig gjengitt.

skrev per merakerli

litt under midten her ser du under overskrift : The question of late Arab and Muslim immigration to Palestine, dette fra : https://en.wikipedia.org/wiki/Demographic_history_of_Palestine_(region) som du ser, er det flere tall, flere kilder, og en del usikkerhet . jeg forstår ikke helt , hva prøver du på , å fortelle at det ikke var arabisk imigrasjon, hva er viktig for deg med å "bevise" det ? er det slik at du ønsker at du skal finne svar på ting som du først har blitt fortalt at du skal tro, og deretter leter etter bekreftelser på dine ønskertanker ?

svarte Jørgen Jensehaugen

Men den artikkelen bekrefte akkurat mitt svar til deg - tallene varierer stort, men tallene til Peters er man enige om at er altfor høye. Selv de høyeste estimatene fra andre forskere er langt lavere enn hennes tall.

skrev Terje Berentsen

Hvorfor begynner du å referere arabiske angrep mot jøder så sent som i 1936, når det allerede i mars 1920 var et arabisk angrep på det jødiske samfunnet i Tel Hai, hvor noen jøder ble drept og andre måtte flykte og bygningene deres ble nedbrent.
Og hvorfor nevnes heller ikke angrepet på jøde i Hebron i 1929?

skrev Jørgen Jensehaugen

Fordi dette er en artikkel om krigen i 1947-49. Det arabiske opprøret i 1936 har en direkte påvirkning på denne. Det er mange andre voldshendelser som fant sted før dette, men i en leksikonartikkel må man prioritere strengt.

skrev Terje Berentsen

Hvorfor brukes betegnelsen palestinere om den arabiske befolkningen under krigen i 1948. Betegnelsen palestiner brukt om arabere ble jo ikke introdusert for på 196 tallet. Det skrives at på palestinertne kjempet "for å beholde landet sitt." Hvilket
"land" tales det om? Det omstridte området var jo et mandat under britisk administrasjon og ikke noen avklart stat eller et land fir araberne. Dessuten, hvordan kan artikkelforfatteren kjenne angripernes egentlige motiv? Dette minner mer om propaganda enn en balansert og objektiv fremstilling. Jeg har tidligere påvist og fått rettet på spekulativ fremstilling basert på feil fakta og hadde håpet på en bedring, men den synes å utebli.

svarte Stig Arild Pettersen

Hei! Det første spørsmålet ditt er besvart av fagansvarlig under artikkelen Palestinas historie. Artikkelen er skrevet som en konsis fremstilling i leksikonformat etter beste evne fra en av Norges fremste forskere på historien til dette området. Forskningen hans er publisert i fagfellevurderte, anerkjente, internasjonale tidsskrift, og alt innholdet i denne og andre artikler fra fagansvarlig i SNL er basert på samme typen kildemateriale. Han har også vist at han tar konkrete og gode innspill seriøst, blant annet gjennom svar i kommentarfelt og godkjenning av endringsforslag. Dersom du fremdeles er uenig i fremstillingen i denne og andre artikler, så er det dessverre ikke så mye mer vi kan få gjort med det. Med vennlig hilsen, redaktør Stig Arild Pettersen.

skrev W. Hagerup

Overskriften er tendensiøs. Den gir inntrykk av at det var et land "Palestina" og at krigen var om dette landet. Det stemmer jo ikke. En mer nøytral benevnelse er å foretrekke.

svarte Jørgen Jensehaugen

Hei, Palestina er den geografiske betegnelsen på området. Da krigen startet het det fortsatt Palestinamandatet. Palestina-krigen er dermed en refleksjon av at dette var en krig som fant sted i og om dette området.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg