uensartet filosofisk retning som la stor vekt på uformell (ikke formal-logisk) analyse av vårt allmenne utekniske hverdagsspråk. Den mente at strukturer i verden og virkeligheten ofte er nedfelt i språkets menings- og begrepsstrukturer, og at ordenes mening (derved også virkelighetens strukturer) avsløres i ordenes faktiske bruk. Det verdensbegrep som her forutsettes, er åpenbart sosialt og kulturelt heller enn biologisk og fysikalsk.
Oxford-filosofien studerte ordenes faktiske bruk med stor grundighet, uten å bli empirisk-semantisk orientert som Osloskolen. Retningens semantikk skilte seg også fra den rent språkvitenskapelige semantikk. Det var fellesspråklige (allmennspråklige) strukturer Oxford-filosofien var ute etter, ikke syntaktiske eller semantiske strukturer særegne for de enkelte språk og hvorved f.eks. fransk og norsk atskiller seg fra hverandre.
Oxford-filosofien hadde sitt utspring i G. E. Moores og L. Wittgensteins filosofi fra 1920- og 1930-årene, og var særlig utbredt i Storbritannia og USA i 1950- og 1960-årene. Retningen må i sine mest særpregede former nå regnes som tilhørende fortiden. Men dens anvendelse av språkbruksanalyse i tilnærmingen til filosofiske problemer er blitt en del av det filosofiske allmenneie. Typiske representanter for Oxford-filosofien var G. Ryle og J. L. Austin, i Skandinavia J. Hartnack.