Oxford-filosofi var en uensartet filosofisk retning som la stor vekt på uformell (ikke formal-logisk) analyse av hverdagsspråket. Den har også vært kalt lingvistisk filosofi, men er i ettertiden best kjent som Oxford-filosofi da retningens viktigste representanter (John Langshaw Austin og Gilbert Ryle) var lærere ved Universitetet i Oxford.

Faktaboks

Uttale
ˈåksfəd-

Retningen hadde sitt utspring i George E. Moores og Ludwig Wittgensteins filosofi fra 1920- og 1930-årene, og var særlig utbredt i Storbritannia og USA i 1950- og 1960-årene.

Retningen må i sine mest særpregede former nå regnes som tilhørende fortiden. Men dens anvendelse av språkbruksanalyse i tilnærmingen til filosofiske problemer er blitt en del av det filosofiske allmenneie.

Sentrale filosofiske posisjoner

Oxford-filosofien mente at strukturer i verden og virkeligheten ofte er nedfelt i språkets menings- og begrepsstrukturer, og at ordenes mening (derved også virkelighetens strukturer) avsløres i ordenes faktiske bruk. Det verdensbegrepet som forutsettes her, er åpenbart sosialt og kulturelt heller enn biologisk og fysikalsk.

Oxford-filosofien studerte ordenes faktiske bruk med stor grundighet, uten å bli empirisk-semantisk orientert som Osloskolen. Retningens semantikk skilte seg også fra den rent språkvitenskapelige semantikk. Det var fellesspråklige (allmennspråklige) strukturer Oxford-filosofien var ute etter, ikke syntaktiske eller semantiske strukturer særegne for de enkelte språk og hvordan for eksempel fransk og norsk skiller seg fra hverandre.

Innflytelse i Skandinavia

I Skandinavia har blant annet den danske filosofen Justus Hartnack vært en talsmann for denne retningen.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg