Ottos makt bygde særlig på hans samarbeid med den katolske kirken. Kirkens lokale biskoper ble kongelige embetsmenn, de fikk krongods og ble riksfyrster, men dermed også keiserens vasaller. Dette blir gjerne kalt den ottonske kirkeordning. Til gjengjeld fikk Otto pavens støtte for sin keiserverdighet og sine fremstøt mot rivaler i Nord-Italia. De fremste av disse var Berengar 2 og hans sønn Adalbert, som faren opprinnelig hadde planer om å få gift med sin forgjenger Lothars enke Adelheid, men som isteden ble gift med Otto. Berengar endte sine dager som tysk krigsfange. Sønnen fortsatte motstanden mot Ottos styre i Italia, men ble beseiret av en keiserlig hær i 965 og rømte landet.
Ottos forhold til pavene var ofte konfliktfylt. Kort tid etter keiserkroningen i 962 inngikk Otto og pave Johannes 12. en avtale, Diploma Ottinianum, som bekreftet paven som kirkens åndelige leder og keiserens som dens verdslige forsvarer. Keiseren anerkjente pavens rettigheter som verdslig fyrste over Kirkestaten og utvidet den med andre territorier som han selv hadde erobret, men i realiteten ga han ikke fra seg makten i disse områdene. Avtalen fastslo også at det var geistligheten og representanter for befolkningen i Roma som hadde rett til å velge pave, men før en ny pave kunne bli innsatt, måtte han avlegge en troskapsed til keiseren.
Johannes 12. var kritisk til Ottos økende makt i Italia. Da paven i 963 i hemmelighet allierte seg med Adalbert i opprøret mot keiseren og forsøkte å få madjarene og den bysantinske keiseren med i sammensvergelsen, ble hans planer avslørt. Otto svarte med å innkalle til et bispemøte, som avsatte Johannes og utnevnte en ny pave, Leo 8. Han var imidlertid legmann, og selv om han før innvielsen ble vigslet til alle underordnede grader opp til biskop (alt i løpet av én dag), ble han ikke godtatt av folket i Roma. Et nytt bispemøte i 964, innkalt av det romerske presteskapet, avsatte ham og gjeninnsatte Johannes 12., men da han døde samme år, valgte romerne Benedikt 5. til hans etterfølger. Keiseren reagerte med å beleire byen, tvang dem til å godta hans kandidat Leo og sendte Benedikt i landflyktighet. Da også Leo døde, etter et drøyt halvår på pavetronen, ble Johannes 13., med keiserens godkjennelse, valgt til ny pave, etter at kirken i åtte måneder hadde vært uten overhode. Også denne paven fikk problemer med å hevde sin makt innad, men han ble støttet av keiseren, som nå hadde tatt varig opphold i Roma.
En annen rival i Ottos italienske politikk var den bysantinske keiseren Nikeforos 2. Fokas, som hevdet at han hadde overhøyhet over det sørlige Italia og som heller ikke anerkjente Ottos bruk av keisertittelen, som han selv mente å ha enerett til. Nikeforos ble myrdet i 969 under et militærkupp og etterfulgt som keiser av Johannes 1. Tzimiskes. Han fikk slutt på striden ved at Puglia og Calabria ble definert som bysantinske områder, mens hans niese Theofano i 972 ble gift med Ottos sønn og medhersker. Da problemene i Italia var løst, flyttet Otto og hans familie tilbake til Tyskland, der han døde. Han ble begravet i domkirken i Magdeburg.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.