Oslo rådhus hovedinngang
Oslo rådhus' hovedinngang, sett fra Fridtjof Nansens plass. Rådhuset er tegnet av arkitektene Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson.
Oslo rådhus hovedinngang
Utdeling av Nobels fredspris
Muhammad Yunus og representanten for Grameen Bank, Ms. Mosammat Taslima Begun mottok Nobels Fredspris for 2006 i Oslo Rådhus.
Utdeling av Nobels fredspris
Av /NTB.

Oslo rådhus er rådhuset i Oslo kommune, og ligger ved Rådhusplassen innerst i Pipervika. Rådhuset rommer lokaler for kommunens politiske og administrative ledelse og representasjonslokaler for større tilstelninger. Bygningen ble åpnet i 1950 og er tegnet av arkitektene Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson. Nobels fredspris har blitt delt ut i Oslo rådhus siden 1990.

De første planene for rådhuset ble unnfanget i 1916, før funksjonalismen gjorde sitt inntog i Norge. Da grunnsteinen ble lagt ned i 1931, hadde nabobygningen restaurant Skansen, Nordens første offentlige byggverk i funksjonalistisk stil, allerede åpnet fire år tidligere. Til tross for modernistiske trekk som klare geometriske volumer beholdt rådhuset mange impulser fra sin lange utviklingshistorie og ble et rikt verk som er viktig for Oslos identitet og et hovedverk i norsk arkitekturhistorie. I 1999 kåret en fagjury i avisen VG Oslo rådhus til århundrets norske bygning.

Bygningen

Oslo rådhus fra Rådhusplassen mot sjøen
Oslo rådhus fra Rådhusplassen mot sjøen
Av /NTB.
Rådhusets astronomiske ur
Rådhusets astronomiske ur
Av .

Rådhuset dekker et areal på 4900 kvadratmeter og består i tre klare volumer: To vertikale blokker inn mot byen og et liggende rektangulært volum mot sjøen. Den enkle og lettfattelige hovedformen er rikt artikulert med relieffer og utsmykking i fasadene. Bygningen er støpt i betong og fasadene er kledd med håndslåtte munkestein.

Fundamentet er dekket av steinplater og minner om fjellknausen som i sin tid var bestemmende for rådhusplasseringen. Steinplatene kler veggene til oppkjøringsrampen og veggene i festbygningen helt opp til og med balkongen i første etasje. For å understreke den vertikale bevegelsen har tårnene bare en lav steinbrystning under de nederste vinduene. Fjellknausen ble delvis sprengt bort da byggingen tok til.

I fasaden mot sjøen er hjørnene forsterket, og dermed fremtrer bygningen som en klar figur. Bygningsblokkens øvre del er et tett teglparti som danner bakgrunn for to store skulpturer av St. Hallvard mot sør og Harald Hardråde mot vest. Den øverste delen av teglfasaden er gitt liv ved et sikk-sakk-mønster og like under skaper to rader med skyteskår relieff og rytme i fasadeflaten. Teglvolumet avsluttes i sin underkant av steinplater som bæres av store firkantede mursteinspilarer. Innenfor pilarene ligger den inntrukne vindusveggen til galleriet og festsalene i andre etasje. Vannflaten foran Rådhusplassen, de omkransende åsene bak og det liggende teglvolumet gir rådhusets fasade mot sjøsiden et horisontalt preg i den åpne landskapssituasjonen. På bysiden blir bygningens hovedinngang tydeliggjort av de oppadstrebende tårnene og borggårdens favnende bevegelse.

På grunn av terrenget måler Østre tårn to meter høyere enn Vestre tårn og rekker 66 meter fra bakken. Vinduene i sokkelen sitter dypere inne i veggen enn vinduene over. Dette bidrar til at sokkelen virker robust og i stand til å bære vekten av etasjene over. Det er tre kontoretasjer i sokkelen; to underetasjer og første etasje. Deretter følger parvise glugger til en innskutt teknisk etasje. Deretter ni etasjer med kvadratiske korsdelte vinduer rolig fordelt på flaten. Under den nederste vindusrekken er teglsteinene snudd på høykant for å markere en overgang til sokkelen. Øverst avsluttes de ni kontoretasjene med en gesims. Så følger to etasjer med inntrukket fasade bak store kvadratiske mursteinspilarer, og over der igjen; en vindusløs, avsluttende topp med takkete teglmønstre og to rader med gjenmurte skyteskår.

Mellom tårnene ligger midtbygningen. Arkitektene ønsket at den skulle fremtre som et selvstendig element, derfor er det en glipe mellom midtbygningen og tårnene. Midt på midtbygningen finner vi inngangspartiet, og over inngangen er vinduspartiet foran bystyresalen. Over vindusflaten står skulpturen Oslopiken med hevet arm høyt over inngangen. Borggården ligger mellom de to tårnene. Den flankeres av to overbygde promenadersom med sine menneskelige proporsjoner skaper et intimt plassrom foran den overveldende fasaden. Borggården har samme bredde som rådhushallen innenfor og blir en introduksjon til den.

Oslo rådhus
En idékonkurranse for nytt rådhus i Pipervika ble holdt i 1916, deretter en plankonkurranse i 1917–1918, som ble vunnet av arkitektene Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson; disse ble ansatt som rådhusarkitekter, og foretok etter hvert betydelige bearbeidelser av sitt seirende utkast. Et større område med eldre bebyggelse måtte rives for å gi plass til rådhuset. Grunnsteinen ble nedlagt i 1931, men arbeidet ble forsinket på grunn av andre verdenskrig, og det ble ikke innflyttingsklart før i 1947.
Oslo rådhus
Av /Shutterstock.

Interiør

Oslo rådhus, interiør
Oslo rådhus, interiør
Av /NTB.
Veggmaleri i Oslo rådhus
Veggmaleri i Oslo rådhus
Av /NTB.
Resepsjonshallen med Alf Rolfsens veggmalerier
Resepsjonshallen med Alf Rolfsens veggmalerier
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Rådhuset ligger til en akse som går langs Universitetsgaten, Roald Amundsens gate, over Fridtjof Nansens plass, inn hovedinngangen gjennom vestibylen og nedre galleri, til rådhushallen, som åpner seg mot fjorden i sin lengderetning. Rådhushallen er byggets kjerne og dominerer med sin størrelse og rike utsmykning. Hallen er et mektig kubisk volum: 31 meter bredt, 39 meter langt og nesten 21 meter høyt. Tar man med den lavere delen blir rådhushallens areal på mer en 1 400 kvadratmeter.

Rommets høyde er todelt. Fem meter over gulvet springer en balkong ut på tre sider. Balkongens brystning, veggene under og hallens gulv er kledd med marmor. En lang og bred marmortrapp langs vestveggen binder de to etasjene sammen og muliggjør seremoniell utfoldelse. På veggflatene er det malt et geometrisk linjespill, to store fresker og et maleri. Her avbildes representanter for viktige næringsveier og nasjonens helter. Det er nasjonen mer enn byen som står i fokus: Oslo rådhus skal være hele landets rådhus.

Resten av bygningen forholder seg til det store sentralrommet. Alle som jobber og har sin gang i huset får daglig et gløtt av rådhushallen. Byrådslederen og ordføreren har kontorer i henholdsvis østre og vestre hjørne av første etasje. De er tilbaketrukket, men sentralt plassert i bygningen.

Rådhushallen brukes ved mange sentrale arrangementer og viktige offentlige begivenheter; her holdes det 17. maifest for barna og andre viktige jubileumsmarkeringer eller konserter. Fredsprisen deles årlig ut her i desember. På det meste har hallen plass til 1300 stoler. I andre etasje ligger festsalene samlet rundt hallen. De er delt langs en diagonal med representasjonsrommene mot sør og øst og rommene for folkestyre mot vest og nord.

Bystyresalen er formet som en halvsirkel og ligger vendt mot borggården. Den avrunde formen vises ikke igjen i den kantete fasaden, men gjentas i Fridtjof Nansens plass utenfor. Rommet har en sentral plassering over inngangspartiet, midt på fasaden som vender mot byen.

På hver side av bystyresalen ligger østre og vestre galleri. Galleriene er sparsomt møblert, det er høyt opp til taket og alle veggene er benyttet til fresker. De gir ankomst til kontortårnene fra bystyresalen og fungerer som vrimlearealer knyttet til den. Østre og vestre galleri befinner seg rett over det lange galleriet i første etasje og i fasadene mot øst og vest er vinduene til disse rommene knyttet sammen med en rikt utformet balkong og vindusparti i stein. Slik er rådhusets tverrakse synlig i fasaden.

Utsmykning

Per Krohg og Ola Solbakken
Billedkunstnet Per Krohg og assistenten Ola Solbakken utsmykker Oslo Rådhus i 1946.
Per Krohg og Ola Solbakken
Av /Scanpix.
Oslo rådhus, interiør
Munch-rommet med maleri av Edward Munch.
Oslo rådhus, interiør
Av /NTB.

Henrik Sørensens store dekorasjon på rådhushallens fondvegg, Folket i arbeid og fest, er 24×12 meter, og malt i olje på treplater. Av andre kunstnere som har gitt vesentlige bidrag til utsmykningen av rådhuset kan nevnes Alf Rolfsen, Axel Revold, Per Krohg, Willi Midelfart, Aage Storstein, Anne Grimdalen, Nils Flakstad, Joseph Grimeland, Nic Schiøll, Per Palle Storm, Dyre Vaa, Ørnulf Bast og Dagfin Werenskiold.

Klokkespill og ur

Klokkespillet på taket av Østre tårn omfatter 49 klokker, som kan spilles manuelt eller automatisk. Det ble restaurert i 1999. Det store rådhusuret på østre tårns sørside har en diameter på 8,60 meter. På fasaden mot borggården er det et astronomisk ur som viser klokkeslett, stjernetid, dato, månefasene og formørkelser av sol og måne.

Historikk

Pipervika i 1947
Motiv fra innerst i Pipervika. Motivet er tatt på taket av Akers Mekaniske Verksted. I midten av bildet ses Rådhuset. Legg merke til at tårnene er lavere enn i dag. Helt til Høyre ser man deler av fasaden til Restaurant Skansen. Til venstre for Skansen er Norges Redriforbund. I forgrunnen Rådhuskaia med Honnørbryggen. Til venstre i bildet ligger den Gamle Vestbane stasjonen. 16.04.1947
Pipervika i 1947
Av /NTB.
Oslo rådhus under bygging
Bygging av Oslo Rådhus, 08.04.1938. Eksteriør av Rådhuset sett fra Aker brygge-siden. Huset har fortsatt stillaser rundt begge tårn, og fortsatt står deler av den gamle bebyggelsen igjen, tv i bildet.
Oslo rådhus under bygging
Av .

De eldste eksisterende rådhusene i Europa ble reist på 1200-tallet i Italia, Frankrike og Tyskland. Rådhusbygningen var et tegn på at et mer demokratisk styresett begynt å gro frem og at maktutøvelsen ble flyttet fra biskopens eller fyrstens palass til borgernes hus.

Etter at Kvadraturen ble oppført ved Akershus festning, flyttet rådhuset flere ganger. Rådhuset hadde mange funksjoner, blant annet møtested for byens borgerkorps og lagting, rådstuerett, skriverrom, fangerom og kontorer for byfogd, kemner og politimester. Det første stod klart i 1641 og lå på hjørnet mellom Nedre Slottsgate og Rådhusgaten. Her ble det avholdt teaterforestillinger, konserter og artistopptredener, og i dette huset ble kongen og prinsen ønsket velkommen når de kom fra Danmark.

Etter 1814 ble Christiania hovedstad og byen trengte mange nye offentlige bygninger, også nytt rådhus. Flere forslag ble lansert, og en midlertidig, men representativ løsning ble at kommunen overtok Losjebygningen i 1862. Bygningen ble kalt Kommunegården og fungerte som byens rådhus frem til dagens rådhus sto klart. I løpet av siste halvdel av 1800-tallet kjøpte kommunen tomter på Hammersborg og la planer for nytt rådhus der, men de ble ikke gjennomført.

Oslo rådhus

Utkast til Oslo Rådhus fra 1931, laget sammen med Arnstein Arneberg.

Av .

Byvekst

I løpet av 1800-tallet opplevde hovedstaden en sterk vekst. Industrialismen førte til stor befolkningstilstrømning, nye viktige bygninger ble reist og de kommunale myndighetene fikk mange nye oppgaver. Formannskapsloven trådte i kraft i 1837, og ble utgangspunktet for organiseringen av dagens kommune. Da telte byens befolkning rundt 25 000.

I 1900 var innbyggertallet steget til 227 000. Planene om nytt rådhus var et uttrykk for byens økte betydning og kommunens mange oppgaver. I siste halvdel av 1800-tallet ble det bygget prominente rådhus over hele kontinentet, som tydeliggjorde byenes nye velstand og økte betydning. Det ble innviet nye rådhus i alle de tre skandinaviske hovedstedene i løpet av første halvdel av 1900-tallet. Rådhuset i København stod ferdig i 1905, Stadshuset i Stockholm i 1923 og Oslo rådhus i 1950.

Forgjengerne

Vestre Vika 1880
Vestre Vika, gammel bebyggelse i Kristiania. Ruseløkkbakken cirka 1880. I 1915 ble det besluttet å rive viltvoksende husklynger i Vika og erstatte dem med tidsmessige bygninger som ville gi byen en nødvendig sentrumsutvidelse.
Vestre Vika 1880
Av .

De skandinaviske rådhusene fulgte hverandre i tid, og slik ble de første viktige inspirasjonskilder for de som fulgte etter. Arkitekten bak København rådhus, Martin Nyrop, satt i juryen som valgte Ragnar Østbergs forslag til Stockholm Stadshus og både Nyrop og Østberg var med å kåre Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson til vinnere i Kristiania. At det er et slektskap mellom de tre bygningene er derfor naturlig, men ved første øyekast ligner de ikke så mye på hverandre. Det er enklere å finne likheter til forgjengerne i det vinnende konkurranseforslaget til Arneberg og Poulson fra 1918. Men det skjedde mye fra arkitektene vant konkurransen til byggingen startet i 1931.

Opptakten

Utsmykningskonkurransen
Fest for deltakerne i konkurransen om utsmykningen av Rådhuset i 1938. I midten i telemarks-bunader sitter en av vinnerne, kunstneren Anne Grimdalen (til høyre) og hennes mor. Bak dem, fra venstre: Berit Poulsson, Wilhelm Rasmussen, Bror Hjorth, Kirsten Rasmussen, Nils Flakstad, Nic. Schiøll, Alfred Seland, fru Palle Storm, Emma Mathiassen, Per Palle Storm, Joseph Grimeland, Adam Fischer, Eva Arneberg, arkitekt Arnstein Arneberg, arkitekt Magnus Poulsson og fru Schiøll.
Utsmykningskonkurransen
Av .

Det var høyesterettsadvokat og tidligere ordfører Hieronymus Heyerdahl som i 1915 la fram et forslag om å bygge rådhuset på Pipervikhøyden. Et representativt rådhus på høyden ville synes når man seilte inn fjorden. Samtidig ble man kvitt det som ifølge Heyerdahl var «et av de styggeste og minst tiltalende strøk» i byen. I Heyerdahls plan for området skulle bebyggelsen mellom Tordenskioldsgate og Skolegaten saneres. Dette området bestod i tett trehusbebyggelse, pussede gårder og Tivoli; byens forlystelsesområde. Det var få innvendinger til at disse viltvoksende husklyngene ble erstattet med tidsmessige bygninger som gav byen en nødvendig sentrumsutvidelse.

Utformingen av rådhusbygningen og reguleringen av gateløpene og området rundt skulle få sin løsning ved en arkitektkonkurranse. I november samme år ble konkurranseinnbydelsen offentliggjort og deltakerne fikk fire måneder på seg til å tegne forslag.

Konkurranseoppdraget omfattet ny regulering til en sentral bydel og å utforme en av byens viktigste bygninger. De unge arkitektene Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson gikk seirende ut av konkurransen og den 30. oktober 1919 ble de ansatt som rådhusarkitekter. Kommunen håpet at bygningen skulle stå klar i 1924, 300 år etter Kristianias grunnleggelse, men det viste seg å være en mye vanskeligere prosess enn først antatt, og det ble mange utsettelser. I den elleve år lange perioden fra arkitektene leverte sitt vinnende konkurranseutkast til byggingen startet utarbeidet de hele åtte ulike utkast.

Arkitektene

Pipervika med Skansen i 1945
Kong Olavs hjemkomst etter andre verdenskrig i 1945. Her på Rådhusbrygga. Motivet er sannsynligvis tatt fra Rådhuset som da var under bygging. Til venstre i bildet sees Restaurant Skansen, Nordens første offentlige byggverk i funksjonalistisk stil, og deler av Akershus festning. Til høyre i bildet sees jernbanelinjen i forgrunnen av festningen langs Akershusstranda.
Pipervika med Skansen i 1945
Av .

Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson møttes som studievenner på Tegneskolen i Kristiania. Deretter studerte de videre ved Kungliga Tekniska Högskolan i Stockholm. Tilbake i Kristiania forsøkte de å etablere seg som arkitekter. De hadde oppdrag hver for seg, men samarbeidet om flere prosjekter, blant annet den norske sjømannskirken i Rotterdam, som stod ferdig i 1914. De hadde ikke et felles firma, men rådhusprosjektet skulle vare i flere tiår og bli definerende for deres liv og virke.

Prosessen

Åpningen av Oslo rådhus
Oslo by 900 års-jubileum og innvielse av Oslo Rådhus, 15.05.1950. Festsmykket hovedstad i jubileumsrus. Den norske kongefamilien og mange gjester var invitert til åpningen av rådhuset. Kongefamilien har inntatt sine plasser i den kjempestore hallen og Filharmonisk selskaps orkester åpner innvielsen. På veggen i bakgrunnen Henrik Sørensens praktfulle maleri som er Europas største hva dimensjonen angår.
Åpningen av Oslo rådhus
Av .
Klokkene heises på plass
Rådhus-klokkene heises på plass, 24.04.1950. Interesserte tilskuere har samlet seg på plassen bak Rådhuset for å se på at de enorme klokkene blir heist opp. Her oversiktsbilde fra prosessen.
Klokkene heises på plass
Av .

Arkitektenes utkast gjennomgikk store forandringer på 1920-tallet. Konkurranseutkastet minnet om rådhusene i København og Stockholm: Et rektangulært volum med to lukkede gårdsrom, adskilt av en tverrfløy, hvor det ene var overbygd og fungerte som bygningens sentrale hall. Men allerede i bearbeidelsen av konkurranseprosjektet foreslo arkitektene store endringer. Om og om igjen fremmet de det som skulle være «siste og endelige utkast». De stadige bearbeidelsene hvor ulike stilarter ble utprøvd, høyde og tårnplassering endret, møtte etter hvert flere kritiske røster.

En viktig kritiker var arkitekten Peter Andreas Holger Sindig-Larsen. Han angrep arkitektene for å være vaklende og ikke forholde seg til det opprinnelig budsjettet. Arkitekten bak Stadshuset i Stockholm, Ragnar Østberg, var svært delaktig i prosessen og ble avgjørende for at rådhusprosjektet ble gjennomført etter arkitektenes planer. Hans positive vurdering av prosjektet overtalte flere skeptikere.

Årene mellom 1918 og 1931 var et stormfullt tiår i arkitekturens historie. Endringene kom brått og var store. Den nye tiden gjorde for alvor sitt inntog i Norge i 1927 med arkitekt Lars Backers restaurant Skansen, som ble oppført på Kontraskjæret. Arneberg og Poulssons kontor lå ved Tordenskiolds plass, slik at de så rett mot den nye restauranten. Backer hadde vært rådhusarkitektenes assistent mellom 1914 og 1919, og med restaurant Skansen introduserte deres tidligere læregutt den moderne funksjonalistiske arkitekturen i Norge. Med sine nakne flater og sin klare hovedform var restauranten et tegn på det som skulle komme.

I desember 1930 tok rådhusprosjektet en plutselig funksjonalistisk vending med det åttende og siste forslaget. Rådhuset fikk tydelige geometriske former og to tårn med kontorer symmetriske om borggården. Det siste utkastet forenklet prosjektet og manifesterte den nye tidens idealer. En jury vurderte det siste utkastet meget positivt og etter noen få justeringer kunne byggeprosessen starte. Grunnsteinen ble lagt ned i 1931, men ikke før i 1950 stod bygningen klar.

Den Nye Bydelen

Området hvor rådhusbygningen skulle stå bestod i en småhusbebyggelse som klamret seg til svingete og bratte gateløp. Husene var enkle og stort sett av tre, siden de befant seg utenfor byens murtvang. I dette området bodde byens studenter og andre ubemidlede i trange boforhold: Det var i snitt 4,2 personer per oppholdsrom. Arneberg og Poulssons reguleringsplan medførte store endringer i bybildet. Trehusbebyggelsen ble fjernet og tidsmessige bygninger ble oppført. Det ble reist en rekke med funkisbygninger langs Stortingsgaten. Til tross for de modernistiske bygningene er byplanen tradisjonell og bestående av tette bykvartaler.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Grønvold, Ulf, med flere (2000): Det store løftet: rådhuset i Oslo
  • Just, Carl (1950–1952): Rådhuset i Oslo, to bind
  • Mørch, Morten Ole, Arnstein Arneberg: Mennesket og Arkitekten, Byggverkene og Byggherrene. Bastion, Oslo 2006
  • Mørch, Morten Ole, Magnus Poulsson: Mennesket og Hans Krets, Arkitekten og Hans Verk. Ad Notam, Oslo 2001.

Kommentarer (2)

skrev Marita Liabø

Eg slo opp i leksikonet for å finne ut om det heiter Oslo Rådhus eller Oslo rådhus, offisielt, og ser at her er det - framleis, kan ein seie, sidan dette blei kommentert i 2013 - ei salig blanding i artikkelen. Eg vel å tru at det skal stå Oslo rådhus over det heile ...?

svarte Gunn Hild Lem

Takk for tips. Nå er det fikset. Heldigvis har vi ikke hatt to skrivemåter siden 2013, men det var sneket seg inn feil i nye oppdateringer nylig.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg