Oslo – språk. Språket i Oslo er preget av den stilling byen har hatt som administrasjons-, handels- og kultursentrum i flere hundre år. Som følge av unionen med Danmark var det også etter unionsoppløsningen i 1814 en sterk påvirkning via dansk skriftspråk, noe som fikk stor betydning for byens språkforhold.
Et markant trekk er skillet mellom to varieteter (sosiale dialekter), med forskjellig sosial og geografisk utbredelse. Den ene tilhører den østnorske dialektgruppen, og kan betegnes Oslo-målets folkemålsvariant. Den ble tidligere kalt Vika-mål, etter arbeiderbydelen Vika (Pipervika). Den andre varianten er utviklet i nyere tid som et mellomspråk under innflytelse av (dansk) skriftspråk på et hjemlig talemålsgrunnlag og kan betegnes riksmålsvarianten. Det er også en utbredt intraindividuell variasjon, dvs. at den enkelte språkbruker veksler mellom varianter eller bruker en del av variasjonsskalaen. Det kan skje i forhold til situasjon (hjemme – arbeidsplass), samtalepartnere, eller emne og formål (stilmessig skifte eller registerskifte) og kan være motivert av variantenes ulike sosiale prestisje.
Folkemålsvarianten
Folkemålsvarianten har flere typiske østlandske dialekttrekk: jamvektsloven, tykk l, trykkforhold og trekk ved bøyningssystem. Det tydeligste utslaget av jamvektsloven er den faste fordelingen av endelsene -a og -e i infinitiv (kløyvd infinitiv): komma, værra, sitta, mot bite, kaste osv. Skillet viser seg også i andre tostavelsesord: beta, hana, stega, mot måne, time; samma men andre. I hunkjønnsord er det ingen todeling, men -e overalt: flue, stue og hue. Disse formene er av en sørlig østlandsk type.
Et karakteristisk trekk som er felles for østnorsk og trøndersk, er trykk på første stavelse i lånord: bensin, stasjon, pollti. Verbalforbindelser som bli med o.l. har et tilsvarende mønster, med sammentrekning og trykk på verbet og trykksvak partikkel: bli-med, ha på sæi, jæi har tatt-n-med.
Tykk l brukes gjennomført i ord som sol, dal, for det meste også i ord med rd: hal, gål, hvor det også veksler med r. De vanlige diftongene brukes, uttalen er æi, æu (el. æv), øy og ai. Vokalene i, y, o har i stor grad den østnorske tendensen til overgang (senkning/åpning) til e og ø: fresk, løst, gølv, mens den beslektede overgangen a > æ ikke er gjennomført og bare forekommer sporadisk (kælve 'velte', men ellers kalv).
Bøyningsformer med -a har stor utbredelse, både i substantiv og verb. Hunkjønnsord har i bestemt form entall -a: boka, jenta. Verb av kaste-klassen har i fortidsformene endelsen -a: i går kasta vi hylla og fløtta skapet.
Pronomen er av en (sørlig) østlandsk type. Flertallspronomenet døm har ikke skille mellom subjekt- og avhengighetsform: jæi så døm men døm så 'kke mæi. Flertallsformene for 1. person er vi – vårs. Hunkjønnspronomenet har tre former med regulert formveksling: hu som vanlig subjektsform, den trykklette formen a, som forbindes lydlig med verb (enklise): dær sitter a; jæi så a, og den fremhevende (emfatiske) formen henner: henner ær rar henner. Pronomen har ofte overgang d > r under svakt trykk: ji ræi, ska røm ta re me.
Folkemålsvarianten står språklig sett i en mellomstilling mellom østlandske innlandsmål og kystmålene i Øst- og Vestfold, og tilhører en dialektgruppe som betegnes midtøstlandsk. Tilknytning til innlandet viser flertallsformene av substantiv: lik endelse i han- og hunkjønn (biler – nåler) og bestemte former som bila (kystmål bilær – bilane). Verbformer i fortid som kasta, henta er derimot felles med kystmåla (innlandet kaste).
Språket i Oslo i eldre tider er det liten kunnskap om. Skrifttradisjonen i Oslo kan følges fra ca. år 1200, men må være eldre enn det. Den hadde utspring i det kongelige og biskopens kanselli. Talemålet har gradvis utviklet dialektale særtrekk; omkring 1500 har dialekten fått sin form. Etter nedgangstider og den store brannen i 1624 ble byen flyttet, men dette synes ikke å ha hatt noen språklig virkning, heller ikke den betydelige innflyttingen i de følgende hundreårene. Dialekten har i det store og hele beholdt en fast struktur.
Folkemålsvarianten ekspanderte kraftig i andre halvdel av 1800-tallet som følge av befolkningsveksten. I nyere tid har den bredt seg til de nyere bydelene nord og øst for sentrum. Den øver en betydelig påvirkning på talemålene ellers på Østlandet, både i nærområdene og lenger unna.
Riksmålsvarianten
Riksmålsvarianten er utviklet sent på 1700-tallet og tidlig på 1800-tallet blant embetsmenn og velstående handelsmenn gjennom kontakt mellom dansk skriftspråk og norsk uttale, mens dansk talespråk har hatt liten innvirkning. Språkvarianten synes å ha fått en fastere form på 1800-tallet og har i denne sammenhengen fjernet seg mer fra folkemålet. På denne tiden har det vært en betydelig stilistisk veksling, med en skriftnær, formell variant (bl.a. betegnet «høyere foredrag») og et mer uformelt hverdagsspråk.
Innflytelsen fra dansk gjelder særlig at det bare er to grammatiske kjønn, og at de gamle diftonger forsvant. Som særnorske trekk kan nevnes utstrakt bruk av harde konsonanter, ordformer som blåse, gråte (da. blæse), videre bøyningen av substantiv og verb. På 1900-tallet er en del eldre (danske) trekk blitt trengt ut (børn, noget, nøgle), men noen rester av danskpreget skriftuttale finnes sporadisk (sjib, håbe, have). Det er bare to grammatiske kjønn, felleskjønn og intetkjønn, men sporadisk bruk av a-former forekommer, i enkelte ord (jåla, merra, Marka, hytta). Verb av kaste-typen (og andre) har i fortid endelsen -et (kastet, krevet). Tykk l brukes lite, stort sett bare i visse ord (vræl, pælme). Diftongene er for det meste erstattet av monoftonger (sten, løs, røke). Pronomenformene er i hovedsak i samsvar med skriftspråket. Det er likevel en tendens til sammenfall av subjekts- og avhengighetsform di og dem (di har jeg møtt før; jeg så di).
Riksmålsvarianten kan i dag stedfestes hovedsakelig til Oslos vestlige bydeler og til de vestlige nabokommunene, særlig Bærum.
Oslo-mål har vært brukt i skjønnlitteraturen, først av H. Meltzer i 1860-årene (Politinotitser), senere hos Garborg, Jæger, Chr. Krohg, Hartmann Schiødt (pseudonymet Sfinx) og i nyere tid av bl.a. Olav Angell, Torill Thorstad Hauger, Tove Nilsen, Lars Saabye Christensen og Roy Jacobsen.