Språket i Oslo er preget av stillingen byen har hatt som administrasjons-, handels- og kultursentrum i flere hundre år. Som følge av unionen med Danmark var det også etter unionsoppløsningen i 1814 en sterk påvirkning via dansk skriftspråk, noe som fikk stor betydning for byens språkforhold.
Et markant trekk er skillet mellom to varieteter (sosiale dialekter) med forskjellig sosial og geografisk utbredelse. Den ene tilhører den østnorske dialektgruppen og kan betegnes Oslo-målets folkemålsvariant. Den ble tidligere kalt Vika-mål, etter arbeiderbydelen Vika (Pipervika). Den andre varianten er utviklet i nyere tid som et mellomspråk under innflytelse av (dansk) skriftspråk på et hjemlig talemålsgrunnlag og kan betegnes riksmålsvarianten.
Vi vil i Oslo også finne en del språkbrukere som veksler mellom ulike varianter av Oslo-målet når de snakker. De vil da kunne veksle mellom varianter de finner i folkemålsvarianten og i riksmålsvarianten. De bruker da for eksempel a-former som boka og jenta, men har verbalformer som kastet og hentet. Denne vekslinga kan skje i forhold til situasjon (hjemme eller på arbeidsplassen), samtalepartnere, eller emne og formål (stilmessig skifte eller registerskifte) og kan være motivert av språktrekkenes ulike sosiale prestisje.
Fra 1960-årene begynte det å komme innvandrere fra Sør-Europa, Asia, Afrika og Sør-Amerika. De fleste av dem bor i Oslo-området. Det er dessuten kommet flyktninger og asylsøkere som i større grad er spredt geografisk, men flertallet også blant dem bor i Oslo. I dag påvirker innvandring og et flerkulturelt miljø språket i hovedstaden.
Kommentarer (2)
skrev lea Opheim
svarte Martin Skjekkeland
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.