Oslo – historie

– 2) Gamle Aker kirke, byens eldste bevarte bygning, en romansk basilika fra begynnelsen av 1100-tallet.

© KF-bok - begrenset

Rådmannsgården i Rådhusgata, Oslos eldste bevarte bygård (1626).

© Lars Mæhlum - begrenset

I Bjørvika, ved Alnas (Loelvas) utløp innerst i Oslofjorden, var det siden jernalderens store jordrydninger vokst frem en markedsplass. Snorre Sturlason forteller at Harald Hardråde «lot reise kaupstad øst i Oslo». P. A. Munch tidfestet denne begivenhet til 1048. Senere forskning, bl.a. arkeologiske utgravninger, har påvist at det har vært bymessig bebyggelse fra ca. år 1000. Oslo fortsatte å være strandsted og markedsplass for de rike jordbruksbygdene i det nåværende Groruddalen. Kong Harald lot bygge Mariakirken på et nes nede ved sjøen. Ruinene av denne finnes inne på jernbaneområdet på Loenga; landet har hevet seg betydelig i tiden som har gått.

Under Olav Kyrre (1067–93) ble Oslo bispesete og religiøst sentrum for Østlandet. St. Hallvard ble byens skytshelgen. 1147 ble Hovedøya kloster anlagt. Kirkene og klostrene ble store jordeiere og fikk stor betydning for den økonomiske utviklingen, særlig før svartedauden. Utgravninger har avdekket gamle veier, gater og grunnmurer flere meter under dagens gatenivå. Man antar at det på det meste bodde 3000–4000 mennesker i det gamle Oslo (nåværende Gamlebyen).

Middelalderens Oslo nådde sitt høydepunkt under Håkon 5 (1299–1319), som startet byggingen av Akershus festning. Han var den første av kongene som bodde permanent i byen, noe som førte til at Oslo senere er blitt regnet som hovedstad fra hans tid. På slutten av 1200-tallet slo hanseatiske kjøpmenn fra Rostock seg ned i Oslo og fikk stor innflytelse. Svartedauden kom til Oslo i 1349, og byen stagnerte i likhet med andre byer i Europa. Kirkens inntekter fra jordeiendommene gikk sterkt tilbake. Rostockerne fikk stadig større makt og dominerte handelen med utlandet inntil begynnelsen av 1500-tallet.

Med sine trehus og smale gater var Oslo sterkt utsatt for brann, og gjennom århundrene var det flere store branner som la større eller mindre deler av byen i aske. Også etter at oppgangstidene var begynt på 1500-tallet var det nye ødeleggende branner, men hver gang ble byen gjenoppbygd. Etter brannen i 1624, som varte i tre dager, bestemte Christian 4 at det gamle Oslo ikke skulle gjenoppbygges. Han anla et gatenett i Akershagen inntil Akershus slott, og påla Oslos borgere å flytte sin virksomhet til Christiania. Det nye Christiania strakte seg fra sjøen (den gang ved nåværende Dronningens gate) vestover til Pipervika, der sjøen gikk inn til nåværende Stortingsgata. Grensen mot nord fulgte stort sett nåværende Karl Johans gate. Bare motvillig bygde de gamle osloborgerne sine hus i de nye kvartalene, og byutviklingen gikk langsomt de første 100 årene. Utenfor byporten, på Vaterland og Grønland over mot det gamle Oslo, vokste det opp en uregulert bebyggelse av lav standard, bebodd særlig av løsarbeidere i trelasthandelen.

På 1700-tallet, etter den store nordiske krig, ble det ny fart på byens økonomiske vekst i kjølvannet av skipsfart og oppblomstring av trelasthandelen. Gunstige konjunkturer og økende pengeøkonomi førte til fremvekst av et handelspatriarkat. Gradvis endret byen seg fra en militær- og embetsmannsby til en handelsby.

På 1800-tallet vokste flere statsinstitusjoner frem og understreket byens rolle som hovedstad. De store handelsfamiliene led store tap etter Napoleonskrigene, og først ved midten av hundreåret kom næringslivet på fote igjen. Fra 1840-årene foregikk det stor utbygging av industri, ikke minst rundt Akerselva. Kulturelt ble Christiania også etter hvert landets kraftsentrum.

Ekspansjonen gjorde det nødvendig med flere byutvidelser på 1800-tallet. Flere representative bygg ble reist i denne perioden, bl.a. Slottet (1825–48), Børsen (1826–28), Basarhallene (1840–59), Universitetet (1841–54) og stortingsbygningen (1861–66). Etter en sterk byutvikling i 1880- og 1890-årene med en omfangsrik boligbygging, kom et sammenbrudd i 1899. Dette gav ringvirkninger til andre deler av næringslivet.

Nedgangen ble ikke langvarig, og utover på 1900-tallet tok kommunen flere store initiativ for byutvikling (bl.a. Ullevål Hageby og Torshov). Bebyggelsen i Pipervika ble sanert, men byggingen av Rådhuset og den øvrige nye bebyggelsen i Vika tok lang tid. Etter at Oslo ble slått sammen med Aker 1948, fikk byen mangedoblet sitt areal, og de store drabantbyene ble utbygd fra 1950-årene. Fra 1960-årene har store deler av byen endret karakter, med sterk utbygging av veinettet, nye T-baner, sanering av gamle boligområder og bygging av høyhus. I 1990-årene og på 2000-tallet har det igjen vært økt oppmerksomhet rundt utbyggingen av byens sentrale områder, ikke minst områdene ved Oslos sjøside (BjørvikaFilipstad).

Den moderne historien er for øvrig behandlet i avsnittene om befolkning, næringsliv, samferdsel og bybeskrivelse.

Videre lesning

Forfattere av denne artikkelen

Det er gjort 8 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.

Funnet en feil? Foreslå endringer

Fagansvarlig for Oslo

Knut Are Tvedt

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.