Faktaboks

Oscar 2.
Oscar II, Oskar II, Oskar II, Oscar Fredrik Bernadotte
Født
21. januar 1829, Stockholm, Sverige
Død
8. desember 1907, Stockholm, Sverige
Begravelsessted
Riddarholmskyrkan, Stockholm
Virke
Norsk og svensk konge
Familie

Foreldre: Kronprins, senere kong Oscar 1. (1799–1859) og kronprinsesse, senere dronning Josefine (1807–1876).

Gift 1857 i Biebrich, Nassau (nå Hessen, Tyskland) med Sofie, prinsesse av Nassau (1836–1913), datter av Georg Wilhelm August Heinrich Belgicus, hertug av Nassau (1792–1839) og Pauline Friederike Marie, prinsesse av Württemberg (1810–1856).

Sønnesønn av kong Karl Johan (1763–1844) og dronning Desideria (1777–1860); bror av kong Karl 4. (1826–1872) og prinsesse Eugénie (1830–1889); grandonkel (morfars bror) til kong Haakon 7. (1872–1957); farfar til kronprinsesse Märtha (1901–1954).

Far til Gustav 5. (1858–1950), Oscar (1859–1953), Carl (1861–1951) og Eugen (1865–1947).

Oscar 2

Oscar 2. iført norsk uniform og ordenen Den Norske Løve.

Oscar 2
Av .

Oscar 2. var konge av Sverige i perioden 1872–1907 og Norge fra 1872 til unionsoppløsningen i 1905. Han var sønn av Oscar 1. og Josefine, og bar som prins tittelen hertug av Östergötland. Oscar 2. var den siste unionskongen som regjerte i både Norge og Sverige. Han var personlig populær, men klarte ikke å holde unionen samlet.

Som konge fulgte Oscar 2. den utenrikspolitiske linjen der han holdt unionsrikene utenfor alle europeiske storkonflikter, og ville ikke slutte seg til noen stormaktsgruppering. De nære båndene til Frankrike ble løsnet, og fra midten av 1870-årene gikk Oscar inn for en utenrikspolitisk nyorientering mot det nye tyske rike, som han anså som den sikreste garantien mot russiske ekspansjonsforsøk. Det var aldri tale om en allianse med Tyskland, men Oscar stod i nærmest fortløpende kontakt med den tyske regjering, samtidig som han opprettholdt gode forbindelser med Storbritannia.

Oscars regjeringstid ble den vanskeligste perioden i unionen mellom Norge og Sverige, med alvorlige politiske motsetninger (blant annet statsrådssaken, vetostriden og konsulatsaken). Den økonomiske og sosiale utviklingen i Norge hadde gjort det til et folkekrav å løsne på unionsbåndene. Kongen var ikke uvillig til å etterkomme de norske ønskene, men han ville ikke kapitulere overfor norske krav. Hans vilje til å få stridsspørsmålene løst gjennom forhandlinger ble til en viss grad hindret av den svenske regjerings motstand og av hans egen frykt for at en svekket union også ville bety en svekket personlig kongemakt. Han oppfattet unionsoppløsningen i 1905 som et personlig nederlag.

Oscar 2. var fra 1857 gift med Sofie av Nassau og hadde fire sønner: Gustav (5.), Oscar, Carl Oscar Wilhelm og Eugen.

Hans memoarer, Mina minnen, utgitt i tre bind i årene 1960–1962, bidrar til en mer nyansert forståelse av hans innenriks-, unions- og utenrikspolitikk.

Tronfølger

Prins Oscar
Oscar som tronarving i 1860-årene. Kolorert foto.
Av /Julius Jääskeläinen.
Lisens: CC BY 2.0

Prins Oscar var nummer tre i rekken av det svensk-norske kronprinsparets fem barn. Ved fødselen fikk han den svenske tittelen hertug av Östergötland. Med to eldre brødre var det imidlertid lite sannsynlig at han skulle bli konge, og den eldste broren, Karl, som ble kronprins i 1844, hadde også en sønn. Den eldre broren Gustavs død i 1852 gjorde at Oscar rykket nærmere tronen, og da nevøen Carl Oscar døde i 1854, bare ett år gammel, ble Oscar nærmeste arving etter sin bror Karl. Ved brorens tronbestigelse i 1859 som Karl 4. ble Oscar den nærmeste arveberettigede til tronen, og han ble konge ved Karls død 19. august 1872.

Tidlige år

Barndom og utdannelse

Oscar fikk som alle Oscar 1.s sønner en systematisk og god utdannelse. Blant hans lærere var den svenske professoren Christopher Jacob Boström og nordmennene Otto Aubert og Wolfgang Wenzel Haffner (1806–1892). Oscar ble kalt «den norske prins» og ble spesielt utdannet med tanke på at han skulle ha god oversikt over norske forhold. Han behersket språket både muntlig og skriftlig, og han talte alltid norsk i Norge og med nordmenn. Han var ellers språkmektig og var en utmerket latiner.

Oscar studerte ved universitetet i Uppsala og konsentrerte seg om humanistiske fag. Han fikk blant annet utdannelse i historie, statsvitenskap, estetikk og matematikk. Den militære utdannelsen startet da han som tiåring ble ekstrakadett i marinen i 1839. Samme år deltok han i sitt første flåtetokt. I 1842 ble han kadett på den norske korvetten Ørnen, og han tok sjøoffiserseksamen i 1845. Studenteksamen avla han i 1846 og tilbrakte deretter 13 måneder til sjøs. I denne perioden besøkte han nesten alle europeiske land og Egypt.

Tronarving og regent

Oscar 2. som tronarving sammen med sin hustru Sofie og de fire sønnene Gustav, Oscar, Carl og Eugen. Foto fra 1866.

.
Lisens: fri

Prins Oscar stod på god fot med sin far og var med i Oscar 1.s innerste krets. Faren innviet ham i sine planer, og Oscar fungerte delvis som farens fortrolige privatsekretær. I 1857 giftet han seg med Sofie, en prinsesse fra det tyske hertugdømmet Nassau ved Rhinen, og de fikk etter hvert fire sønner. Ekteskapet var lykkelig, og både før og etter tronbestigelsen fungerte den kloke Sofie som en av Oscar 2.s viktigste rådgivere.

Som prins oppholdt Oscar seg ofte i Norge og hadde gode forbindelser til ledende kretser i landet. En lovendring i 1863 gjorde at han som nærmeste tronarving kunne fungere som regent, og han var regent første gang i 1867. Han ble imidlertid ikke kronprins og kunne derfor ikke utnevnes til visekonge i Norge, slik både broren og faren hadde vært før de ble konger.

Regjeringstid

Kong Oscar 2. og dronning Sofie ble kronet i Storkyrkan i Stockholm 12. mai 1873, og 18. juli samme år ble de kronet til norsk konge og dronning i Nidarosdomen i Trondheim. Som konge tok Oscar valgspråket «Broderfolkenes vel» (svensk Brödrafolkens väl). Han hadde også et mer personlig valgspråk, «Öfver djupet mot höjden».

Kongen fikk store problemer med unionen, men utenrikspolitisk gikk han inn for å holde unionsrikene utenfor alle storkonflikter. Han sluttet seg ikke til noen stormaktsgruppering, men løste opp de tradisjonelt sterke båndene til Frankrike, og han så det nylig samlede Tyske rike som en garantist mot russisk ekspansjon. Oscar 2. hadde gode forbindelser til den tyske keiser og regjering, men han klarte også å stå på god fot med Storbritannia. Hans utenrikspolitiske mål var å opprettholde et godt forhold til alle makter, og han brukte ofte den norske diplomaten Fritz Wedel Jarlsberg som personlig budbringer.

Under en utenlandsreise i 1875 avla Oscar besøk hos og fikk i stand en forsoning med etterkommerne av den avsatte svenske kongen Gustav 4. Adolf. De jordiske levningene etter kongen og hans sønn, Gustav, prins av Wasa, ble i 1884 brakt hjem og begravet i Riddarholmskyrkan i Stockholm. I Sverige var innenrikspolitikken i Oscars regjeringstid preget av alvorlige konflikter mellom den svenske Riksdagens to kamre, og kongen kom i en politisk klemme. I unionspolitikken hadde han intet offisielt organ han kunne rådføre seg med når det var strid mellom unionspartene. Han søkte derfor råd hos sin egen slekt, som oftest var svensksinnet.

Norgesbesøk

Oscar 2.
Fra Oscar 2.s kroning i Trondheim.
Av /Riksarkivet.

Oscar 2. besøkte Norge en rekke ganger, og han la inn norgesbesøk hvert år i sin tid som norsk konge. I 1860 var han på tur i Jotunheimen, i 1869 besøkte han Vestfold og Telemark, og i 1872 reiste han på Vestlandet i forbindelse med det antatte 1000-årsjubileet for slaget i Hafrsfjord. Etter kroningen i Trondheim i 1873 reiste han til Nord-Norge, helt til grensen ved Grense Jakobselv, hvor det ble oppført et kapell (Kong Oscars IIs kapell) til minne om det første kongebesøket på over 250 år. Han gjentok denne reisen i 1903. På eiendommen Ladegårdsøen (nå Bygdøy kongsgård) samlet kongen fra 1885 et antall gamle norske bygninger som han hadde fått norske agenter til å kjøpe inn for seg i ulike deler av landet, blant annet den gamle stavkirken fra Gol i Hallingdal. Denne samlingen ble i 1907 innlemmet i Norsk Folkemuseum, som hadde flyttet til Bygdøy i 1902.

Kongen ble godt mottatt overalt i Norge, og han tok dette som et uttrykk for støtte til unionen. Landet hadde en rik økonomisk og kulturell utvikling i hans regjeringstid, og Oscar var en interessert, men litt virkelighetsfjern hersker. Som en «gave» til nordmennene sanksjonerte han i 1873 Stortingets beslutning om å oppheve det ubesatte stattholderembetet (se stattholderstriden). Hans gode vilje kunne også bli misforstått og feiltolket av nasjonalt hårsåre nordmenn, som da han ved Nationaltheatrets åpning i 1899 ble kritisert for å ha båret Serafimerordenen, som rangerte foran storkors av St. Olavs Orden; kongen hadde bare villet hedre nordmennene ved å bære sin fineste orden! Det hjalp lite at han i 1904 innstiftet en såkalt «suveren» ridderorden for Norge, Den Norske Løve; den ble bare delt ut til kongehusets prinser og noen utenlandske statsoverhoder før unionen ble oppløst.

Unionsoppløsningen

 Kong Oscar II åpner riksdagen i Sverige 1905
Kong Oscar 2. åpner riksdagen i 1905 i Rikssalen på Stockholms slott i anledning opphevelsen av riksakten. Til venstre for kongen ses også prinsene Eugen, Wilhelm, Gustav og Carl.
Kong Oscar II åpner riksdagen i Sverige 1905
Av .

Den økonomisk, sosiale og politiske utviklingen i Norge på slutten av 1800-tallet resulterte i et folkekrav om å løse unionsbåndene, og Oscar 2.s regjeringstid ble preget av sammenhengende, alvorlige unionskriser som endte med unionsoppløsningen i 1905. Blant de store stridsspørsmål i norsk politikk i denne perioden var statsrådssaken (om statsrådenes rett til å overvære Stortingets forhandlinger) og vetostriden (om kongens adgang til å blokkere Stortingets lovgivning, særlig i grunnlovssaker), som endte i riksrett og med tap for kongen og hans støttespillere. Under konflikten i 1883–1884 ble han drevet fra skanse til skanse, og til slutt måtte han etter sterkt press utnevne Johan Sverdrup til statsminister, noe som regnes som begynnelsen på innføringen av parlamentarisme i Norge. Samarbeidet mellom kongen og statsministeren gikk deretter forholdsvis greit. Oscar hadde overveid militærkupp, men vek i siste liten tilbake for dette. Han gav også etter for norske krav da han i 1891 sanksjonerte et vedtak om opphevelse av visekongeembetet.

Oscar 2. var som alle Bernadotte-kongene interessert i strafferettspleie og særlig benådningssaker. Det var mye mot sin vilje at han i 1876 måtte stadfeste den siste dødsdom som ble eksekvert i Norge. Dødsstraff for forbrytelser i fredstid ble formelt opphevet med den nye straffeloven i 1902. Konsulatsaken (om Norges plass i det felles svensk-norske utenriksstyret) ble en tung belastning for kongen, men han var ikke helt uvillig til å etterkomme norske krav. Han var heller ikke blind for at unionen kunne trenge reformer. Den svenske regjeringen var imidlertid mindre villig til å fire enn kongen. En grunn til at Oscar 2. stod på det han så som sin kongelige rett, var at unionen på mange måter var avhengig av en sterk kongemakt, og han fryktet at en svekket union ville medføre svekkelse av kongemakten. Utviklingen gikk, mot kongens ønske, i parlamentarisk retning i begge riker, men det gikk roligere for seg i Sverige enn i Norge.

Unionspolitikken i perioden har vært beskrevet som en sammenhengende krise gjennom 20 år. Et symptom på krisen var den norske forsvarsoppbyggingen fra 1895, da det ble oppført en rekke festninger med front mot unionspartneren Sverige (den såkalte «Glommalinjen») og betydelige budsjettmidler ble avsatt til modernisering av den norske marinen. Da unionen omsider sprakk, kom dette overraskende på kongen. Stortingsvedtaket 7. juni 1905 kom også som en overraskelse på svenskene. Kongen ble avsatt «i en bisetning til en bisetning», og på svensk side var det snakk om militær motaksjon. Oscar 2. ville holde på sin rett, men han ønsket allikevel ikke å øve tvang mot Norge. Det endte med at kongen 26. oktober 1905 frasa seg den norske krone, som han skrev «hadde brakt ham meget sorg». Han var svært forbitret og nektet noen svensk prins å motta den norske krone. Mye tyder på at han så unionsbruddet som et stort personlig nederlag.

Personlighet og væremåte

Oscar 2., Gustav 5., Gustav 6. og Gustav Adolf
Fire generasjoner. Kong Oscar 2. med oldebarnet, Gustav Adolf, i armene. Til venstre Oscars sønn Gustav (senere Gustav 5.) og barnebarn Gustav (senere Gustav 6.). Foto fra 1906.
Av /Nasjonalbiblioteket.

Oscar 2. var utvilsomt intelligent, og han var på mange måter godt rustet til kongegjerningen. Han ble i samtiden kalt Europas mest opplyste monark, og han var ikke ufortjent æresdoktor ved en rekke universiteter. Foruten en mangesidig begavelse var han også i besittelse av personlig mot, noe han beviste da han i 1862 reddet en dame og to barn i Nice fra en mulig stygg kjøreulykke; Oscar klarte å holde de løpske hestene og fikk den franske redningsmedaljen for sin dåd. Men han var også et utpreget følelsesmenneske og ble lett et bytte for sine skiftende stemninger.

Oscar holdt seg med et stort hoff i begge sine riker, og det fantes nærmere 200 kammerherrer i Norge og Sverige. Ordener og hofftitler ble brukt aktivt som belønning for tjenester mot kongen. Oscar var sjarmerende og omgjengelig; han likte selskapelighet og var en strålende vert.

Taler og forfatterskap

Oscar var en utmerket taler og hadde representative evner ut over det vanlige. Det fikk han blant annet vist da han i 1864 representerte sin bror kongen ved unionens 50-årsjubileum og da han presiderte ved den store skandinaviske utstillingen i Stockholm 1866.

Mange av Oscars taler er trykt. Kongen skrev historiske, militære og musikkhistoriske avhandlinger under navnet Oscar Fredrik. I 1855 utkom hans Exerceer-Reglement for den Kgl. Norske Marines Landstigningstropper, og han skrev også en interessant rapport om virksomheten til den felles svensk-norske marineeskadren som han som viseadmiral ledet i 1864 i forbindelse med den dansk-tyske krig. Han gjorde seg også kjent som lyriker. Mest kjent er diktsyklusen Ur svenska flottans minnen fra 1858. Dessuten skrev han en påskesalme som ble utgitt i Trondheim i 1884. Han oversatte også enkelte bøker til svensk. Hans viktigste litterære verk er imidlertid erindringene Mina memoarer, som ble utgitt over 50 år etter hans død (1960–1962). Dette verket har vært med på å nyansere bildet av Oscar 2.

Utenomekteskapelige barn

Det er ingen hemmelighet at Oscar 2. var betatt av kvinner, og han hadde en rekke utenomekteskapelige barn. Disse forholdene ble behandlet med diskresjon, og kongen sørget godt for barna ved utbetaling av såkalte engangsapanasjer.

Utgivelser

Et utvalg

  • Exerceer-Reglement for den Kgl. Norske Marines Landstigningstropper, 1855 (svensk utgave Stockholm 1854)
  • Ur svenska flottans minnen, Stockholm 1858
  • Rapport fra Chefen for den forenede i Aaret 1864 udrustede norsk-svenske Eskadre, i Norsk militært Tidsskrift, bind 28, sidene 1–11
  • Paa Højfjeldet, i Den norske Turistforenings Aarbog 1880, s. III–X (opprinnelig trykt på svensk i Nytt och gammalt af O****, bind 2, Stockholm 1861; norsk versjon oversatt fra dansk versjon trykt i Christian Richardt: Vintergrønt, København 1866)
  • Paaskesalme, utgitt ved «nogle kristelige Venner», Trondheim 1884
  • Dikter, Stockholm 1897
  • Vers og prosa 1872–1897, 1897
  • Mina memoarer, 3 bind, Stockholm (posthumt) 1960–1962

Etterlatte papirer

  • Oscar 2.s arkiv, som blant annet omfatter hans reisedagbøker 1839–1902, korrespondanse og annet (cirka 150 bind), finnes i Bernadotteska familjearkivet, Stockholms slott

Kunstneriske portretter (et utvalg)

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Norsk forfatterleksikon (NFL), bind 4, 1896
  • Boeck, Thorvald (red.) (1898): Beretning om Hans Majestæt Kong Oscar IIs regjeringsjubilæum i Norge 1897
  • Ibsen, Sigurd (1906): «Da unionen løsnede», i Samtiden sidene 197–236
  • Kyng (pseudonym for Gierløff, Christian) (redigert) (1907): Norske minderuner over kong Oscar II
  • Hasselgren, Andreas (1908): Oscar II. En lefnadsteckning, Stockholm
  • Nielsen, Yngvar (1912): Under Oscar IIs regjering
  • Løvland, Jørgen (1929): Menn og minner fra 1905
  • Wedel Jarlsberg, Fritz (1932): Reisen gjennem livet
  • Wedel Jarlsberg, Fritz (1946): Kongevalget 1905
  • Jansen, Einar (1952): biografi i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 11
  • Hadenius, Stig og Neveus, Torgny (redigert) (1960): Majestät i närbild: Oscar II i brev och dagböcker, Uppsala
  • Kohn, Halvdan (1960–1961): «Oscar II: Mina memoarer», anmeldelse i Historisk tidsskrift, bind 40, sidene 394–399
  • Michanek, Germund (1979): Skaldernas konung. Oscar II, litteraturen och litteratörerna, Stockholm
  • Weibull, Jørgen (1991): Bernadotterna, Stockholm
  • Rosvall, Ted (1992): Bernadotte-ättlingar, Falköping
  • Neveus, Torgny (1992–1994): biografi i Svenskt biografiskt lexikon, bind 28
  • Bratberg, Terje: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)

Faktaboks

Oscar 2.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg