En demonstrant tramper på en revet plakat av kong Hamad ibn Isa al-Khalifa i Manama 13. mars 2011. Foto: AFP PHOTO / James Lawler Duggan

/NTB.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Opprøret i Bahrain 2011–2012 var et folkelig, ikke-voldelig opprør med krav om demokratisering i Bahrain. Det fant sted fra januar 2011, og er også kjent som Perle-revolusjonen. Det regnes som en del av Den arabiske våren.

Det var rettet mot et eneveldig styresett, med krav om demokrati – og ikke, som i andre land hvor opprør brøt ut, der fjerning av statsoverhodet var et hovedmål.

Samtidig som opprøret var inspirert av demonstrasjonene i Tunisia og Egypt, spilte særlige forhold i Bahrain inn, hvor også motsetninger mellom sjiaer og sunnier var en faktor. I motsetning til i andre land med omfattende opprør, ble det i Bahrain slått ned med voldsmakt.

Hendelsesforløp

Opprøret i Bahrain fant sted i kjølvannet av de første opprørene under Den arabiske våren, først i Tunisia, dernest i Egypt og Jemen. Demonstrasjonene startet i flere byer 14. februar 2011, med krav om demokratisering. Opprøret fikk næring da en demonstrant, Ali Mushaima, ble drept av politiet samme dag det startet. Flere tusen deltok så i begravelsen hans, der et nytt offer falt, noe som ga ytterligere næring til protestene. Bahrains LO svarte med generalstreik, og det største opposisjonspartiet, al-Wifaq, trakk seg ut av parlamentet. Mange av de streikende ble oppsagt. Som i de andre arabiske land hvor opprør brøt ut, ble særlig ungdom mobilisert ved hjelp av sosiale medier.

Pearl Roundabout, en rundkjøring i Manama, ble samlingsstedet for opprørerne, tilsvarende Tahrir-plassen i Kairo, og ga opprøret tilnavnet perle-opprøret, som imidlertid var lite brukt. Sikkerhetsstyrker grep inn mot samlingsstedet 17. februar, og tre mennesker ble drept, flere såret. Opposisjonen avviste regjeringens påstander om at demonstrantene var bevæpnet, og den senere undersøkelseskommisjonen fant heller ikke belegg for dette. De i utgangspunktet fredelige demonstrasjonene ble støttet av flere yrkesgrupper som avholdt egne markeringer; ungdom utgjorde en stor del av aktivistene. Tidlig ble deltakerne i opprøret delt i to leire; den etablerte og legaliserte opposisjonen på den ene siden, og ungdom og uregistrerte grupper på den andre. Mens den første sa seg villig til å søke en løsning med regjeringen gjennom dialog, avviste den andre dette – og konfronterte myndighetene med krav om regimeskifte og aksjon. Parallelt kom motsetninger til syne i kongefamilien, hvor kronprins Salman ibn Hamad al-Khalifa ønsket reform, men hvor en hardere linje, fremmet blant annet av den konservative statsminister Khalifa ibn Salman al-Khalifa, vant fram.

Kronprinsen hadde tidlig under opprøret innledet uformelle samtaler med den ledende opposisjonsgruppen al-Wifaq; disse stanset da radikale grupper fra 8. mars utfordret selve monarkiet ved å ville avskaffe det – i motsetning til al-Wefaq, som ville reformere det. Dermed hadde opprøret krysset en rød linje, sett fra regimets side. Kongehuset var også under press fra Saudi-Arabia, som har betydelig økonomisk og politisk innflytelse over Bahrain. Det saudiske kongehuset fryktet for rask reform i Bahrain – og for at nabolandets sjiaer skulle få en for sterk stilling, og derved inspirere det saudiske sjia-mindretallet.

Protestene – og sammenstøtene – fortsatte gjennom februar og inn i mars, da situasjonen ble trappet opp, vesentlig som følge av økt motstand fra regimet side. 14. mars, én måned etter at opprøret startet, svarte Golfrådet positivt på Bahrains henvendelse om militær assistanse gjennom dets Peninsula Shield-styrke. Intervensjonen var offisielt for å vokte installasjoner i Bahrain, i realiteten for å beskytte kongefamilien. Rådet sendte ca. 4000 soldater fra Saudi-Arabia, støttet av marinefartøyer fra Kuwait, og 500 polititjenestemenn fra Forente arabiske emirater. Den militære støtten ga kongen dekning for å innføre unntakstilstand 15. mars, å iverksatte et væpnet angrep på Pearl Roundabout dagen etter, og å trappe opp kampen mot opposisjonen. Monumentet som hadde gitt plassen dens navn – og var blitt et symbol på opprøret – ble revet. Kongen forsvarte nabolandenes militære inngripen med at opprøret var et utenlandsk komplott, og at Iran derigjennom hadde blandet seg inn i Bahrains indre anliggender.

Hovedkravet som ble fremmet i 2011 var utarbeidelse av en ny grunnlov og innføringen av et konstitusjonelt monarki som sto ansvarlig overfor et folkevalgt parlament med full lovgivende myndighet, samt direkte valg på statsminister. Opposisjonen var dermed ikke rettet verken mot monarkiet som statsskikk eller kongen som statssjef. Deler av opposisjonen tok imidlertid etter hvert til orde for innføring av republikk, og utfordret dermed kongehuset – så vel som monarkiene i Golfen. Seks politiske grupper i en nasjonal allianse sto bak de opprinnelige demokratikravene; blant disse var al-Wifaq og al-Wa’ad, som også hadde vært sentrale i demokratibevegelsen noen år tidligere. Mer kompromissløse grupper samlet seg i mars i Coalition for a Bahraini Republic, og stengte dermed – med kravet om innføring av republikk – døren for dialog med kongehuset. Koalisjonen omfattet tre organisasjoner: al-Haq, al-Wafa’a og Bahrain Freedom Movement – alle tre sjia-grupper som også hadde avvist å delta i arbeidet med grunnloven i 2001.

I etterkant av opprøret, og den kritikk håndteringen ble gjenstand for fra internasjonalt hold, inklusive fra Bahrains allierte USA, nedsatte kong Hamad i juni 2011 en uavhengig undersøkelseskommisjon for å granske hva som hadde skjedd. Med internasjonale eksperter som medlemmer, framla Bahrain Independent Commission of Inquiry (BICI) sin rapport i november samme år. Den påviste at 46 mennesker var blitt drept og registrerte 559 påstander om tortur – og at fem dødsfall skyldtes tortur; mer enn 1600 mennesker var blitt arrestert og over 4000 tilfeller av oppsigelser som følge av deltakelse i opprøret ble notert. De fleste av de arresterte og oppsagte var sjiaer. BICI fant ikke grunnlag for beskyldningene om at Iran hadde vært delaktig i opprøret. Kommisjonen kritiserte maktbruken til regimet og dets sikkerhetsapparat, og omfattende brudd på menneskerettighetene. Rapporten anførte flere anbefalinger, og kongen lovte i kjølvannet av framleggelsen flere reformer.

I januar 2012 la regjeringen fram en reformagenda, hvor blant annet oppsagte skulle få tilbake sine jobber. Menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch rapporterte i april 2012 imidlertid at politiets bruk av tortur fortsatte; senere på året kritiserte Amnesty International regjeringen for fornyet undertrykking, og at den ikke fulgte opp løftene om reform. Ifølge organisasjonen Bahrain Center for Human Rights (BCHR) mistet 34 personer livet på de første fem månedene etter at BICI hadde presentert sin rapport. Opposisjonelle arrangerte også i 2012 demonstrasjoner. I desember inviterte kronprins Salman ibn Hamad ibn Isa al-Khalifah opposisjonen til dialog for å komme ut av en fastlåst situasjon.

Årsaker

En sjiamuslimsk familie med Bahrains flagg under en demonstrasjon mot statlige myndigheter i hovedstaden Manama 28. desember 2012. Sjiamuslimene utgjør flertallet av befolkningen i Bahrain, men føler seg utsatt for diskriminering. Foto: AFP PHOTO / Mohammed Al-Shaikh

/NTB.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Hovedårsaken til opprøret i Bahrain var ønsket om et demokratisk styresett, også som grunnlag for å imøtekomme motsetninger mellom landets sjia-flertall og sunni-mindretall, hvor det siste hadde den dominerende posisjon i samfunnet, inklusive det nær eneveldige kongehuset.

Sjiaene ble av regimet ansett som en mulig femtekolonne, og utsatt for politiske og økonomisk diskriminering. Selv om konflikten i Bahrain derfor fikk et element av sekteriske motsetninger, var den like mye en kamp om politiske rettigheter og sosiale forhold – med motstand mot en elite, herunder kongefamilien al-Khalifa (sunni), som har beholdt utstrakt makt. Mens sjiaer og sunnier sto sammen om politiske reformer ved starten på opprøret, har sjiaer hele tiden ledet an i kravene, og konflikten har bidratt til å forsterke motsetningene i det bahrainske samfunnet.

Aktører

Det bahrainske opprøret samlet store deler av samfunnet, på tvers av sekteriske og sosiale skiller, og inntil en firedel av landets befolkning deltok i de største av demonstrasjonene. Politiske partier og uavhengige organisasjoner, herunder fagbevegelsen, deltok i opprøret, hvor ungdom – som i de andre land under Den arabiske våren – spilte en sentral rolle i å mobilisere folket.

I motsetning til i Tunisia og til dels Egypt, ble det militære en aktiv aktør i opprøret i Bahrain, ved tidlig å bli satt inn mot demonstrasjonene. Og som under opprøret i Libya ble utenlandske aktører trukket direkte inn da, den regionale samarbeidsorganisasjonen Golfrådet satte inn militære styrker for å slå opprøret ned.

Resultater

Opprøret i Bahrain ble, i motsetning til i andre land, slått brutalt ned, og avstedkom mindre i form av direkte resultater. Et forsøk på politisk dialog i kjølvannet av opprøret og de påfølgende, uavhengige undersøkelsene førte ikke umiddelbart fram, og nye sammenstøt fant sted 2012–2013.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Monografier:

  • Gelvin, James l. (2012): The Arab Uprisings. Oxford University Press.
  • Noueihed, Lin & Alex Warren (2012): The Battle for the Arab Spring. Yale University Press

Tidsskriftartikler:

  • Fibiger, Thomas (2012). "Nation og sekt i Bahrains arabiske forår".I: "Babylon", Nr. 1/12, s. 10–21

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg