Den første opiumskrigen

Bakgrunnen for krigen var utviklingen av den internasjonale handelen under det såkalte Kanton-systemet. Hoffet i Peking hadde siden begynnelsen av 1700-tallet vært opptatt av å føre streng kontroll med all utenlandshandel, det være seg med europeerne, japanerne eller sentral-asiatiske riker. Formålet med kontrollen var effektiv tollinndrivelse, opprettholdelse av tributtsystemet og en delegering av ansvaret for kontakten med vanskelige utlendinger til lisensierte mellommenn.

Det britiske Ostindiske kompani (East India Company) hadde monopol på den britiske handelen med Kina. Alle utlendinger som kom sjøveien måtte drive sin handelsvirksomhet med et laug av utvalgte kinesiske handelsmenn i Kanton, som i vesten var kjent som Cohong (kinesisk gōngháng 公行).

Denne ordningen passet godt sammen med den europeiske merkantilismen, men ble gradvis dysfunksjonell ettersom frihandelspolitikken grep om seg og handelsvolumet mellom Kina og omverdenen vokste dramatisk — drevet av den enorme etterspørselen etter kinesiske varer i resten av verden, særlig etter te, silke og porselen.

Imidlertid var etterspørselen etter europeiske varer i Kina ikke tilstrekkelig til å veie opp for de eksporterte varene, noe som førte til at en større og større del ble betalt i sølv. For kompensere for det massive tapet av sølv fant Det ostindiske kompani en ny vare som de fikk frittstående handelsmenn til å eksportere fra India til Kina: opium. Opiumsimport var forbudt i Kina, og det var dermed smuglere som kjøpte opium av handelsskip utenfor den kinesiske kyst og førte den inn i landet.

Tross importforbudet (i kraft siden 1729) ble opiumsrøyking under siste halvdel av 1700-tallet stadig mer vanlig i Kina og kom etter århundreskiftet til å utgjøre et samfunnsproblem. I begynnelsen av det nittende århundre var opiummisbruk hovedsakelig et elitefenomen, og hovedproblemet var misbruk blant embetsmenn, samt utbredt korrupsjon og mafiaaktig kriminell virksomhet i forbindelse med den lukrative smuglingen. Det svekket ytterligere statens evne til å styre effektivt.

I 1833 hadde Det ostindiske kompani dessuten mistet monopolet på Kina-handelen på britisk side, slik at systemet ikke lenger kunne fortsette som før. Handelsbalansen ble endevendt og sølv strømmet nå ut av Kina som en følge av den illegale opiumshandelen.

Utviklingen på handelsfronten nådde et kritisk punkt i en tid da Qing-dynastiet allerede befant seg i en indre krise forårsaket av økonomisk nedgang og endemisk korrupsjon. Ved hoffet vant tilhengerne av en hard linje frem, og sendte i 1839 den uredde embetsmannen Lin Zexu til Kanton for å gjøre løse opiumsproblemet. Lin presset den britiske overinspektøren for handel i Kanton, Charles Elliot, til å overgi hele britenes opiumbeholdning, som han lot ødelegge i handelsmennenes påsyn. De 20 283 kistene med opium (Wakeman 2008: 188) fikk Elliot imidlertid først utlevert av handelsmennene da han lovet at den britiske stat ville kompensere dem for tapet. Elliot hadde nemlig ingen direkte myndighet over dem.

Til tross for sterk motstand mot krigen i britisk offentlighet, gikk den britiske regjeringen likevel til krig som en følge av denne episoden. Dette var i første rekke for å verne om de enorme tollinntektene fra te-importen, og for å tvinge Kina til å kompensere de britiske opiumhandlerne for det opiumpartiet Elliot hadde latt Lin Zexu konfiskere og tilintetgjøre. Også ønsket om å trenge inn i det indre av Kina og få direkte tilgang til det enorme kinesiske markedet spilte en stor rolle.

Høsten 1839 kom det til trefninger mellom kinesiske og britiske skip i Perleelvsdeltaet. Handelsmenn med interesser i opiumshandelen, som William Jardine, arbeidet for å få den britiske regjering til å gå til krig mot Kina for å åpne landet for britisk handel. Dette lyktes og en britisk flåte innledet offisielle krigshandlinger i juli 1840.

Som følge av militær underlegenhet, korrupsjon i embetsvesenet og indre spenninger tapte Kina krigen og ble ved freden i Nanjing tvunget til å avstå øya Hongkong til Storbritannia, samt åpne fem havner for utenlandshandel: Guangzhou (Kanton), Shanghai, Xiamen (Amoy), Fuzhou og Ningbo. Dette ble de første av de såkalte traktathavnene (engelsk Treaty Ports). Kina måtte også betale krigsskadeerstatning.

• den andre opiumskrigen
• Kinas historie
• Qing-dynastiet

• Platt, S. R. (2019). Imperial twilight: The opium war and the end of China's last golden age. New York: Vintage Books.
• Rowe, W. T. (2009), China's Last Empire: The Great Qing. Cambridge (Mass.): Belknap Press.
• Wakeman, F., Jr. (2008), The Canton Trade and the Opium War, i Fairbank, J. K., The Cambridge history of China. Vol. 10, Late Ch'ing, 1800-1911, Cambridge: Cambridge University Press 2008.