Operation Ocean Shield (OOS) var en internasjonal militær operasjon mot piratvirksomhet i farvannene utenfor Somalia og Øst-Afrika (2009–2016), iverksatt av NATO.
Operasjonen startet i august 2009, og ble avviklet i desember 2016. Norge deltok i 2011 og 2013. Innsatsen førte til en betydelig nedgang i omfanget av piratvirksomheten, med færre kapringer. NATOs to stående fregattstyrker roterte på deltakelse i operasjonen.
Den i hovedsak maritime styrken ble satt inn etter beslutning i NATOs råd, i henhold til anmodninger fra FN om å bistå i å beskytte frakt av nødhjelp til Somalia og bekjempe angrep mot sivil skipsfart i området.
Operation Ocean Shield etterfulgte de to foregående NATO-operasjonene i området, Operation Allied Protector (2009) og Operation Allied Provider (2008). NATO er medlem av den internasjonale plattformen Contact Group on Piracy off the Coast of Somalia (CGPCS), og ble OOS samordnet med andre tiltak i området: EUs Operation Atalanta og koalisjonsstyrken Combined Task Force–151 (CTF–151), iverksatt av den amerikanske marinen.
Operation Ocean Shield hadde som hovedoppdrag å forhindre piratangrep på sivil skipsfart, herunder frakt av nødhjelp. I tillegg, og til forskjell fra de foregående operasjonene, tilbød OOS stater i regionen bistand til å utvikle egen institusjonell kapasitet for bekjemping av piratvirksomhet. Operasjonsområdet var primært Adenbukta og Somaliabassenget, til dels Rødehavet/Indiahavet.
Operasjonen ble etablert som en operasjon innenfor rammen av NATOs stående maritime styrker (Standing NATO Marine Group 1, SNMG1). Operation Ocean Shield var underlagt alliansens felleskommando (Allied Joint Command Lisbon) i Lisboa, Portugal, og sto under taktisk kontroll av Allied Maritime Component Command i Northwood, Storbritannia. Styrken ble ledet av en øverstkommanderende fra ett av de bidragsytende land, fra et kommandofartøy i operasjonsområdet. Over tjue land stilte styrkebidrag, hvorav flere utenfor NATO; USA var største enkelte bidragsyter. Styrken besto vesentlig av maritime elementer, hovedsakelig overflatefartøyer, men ubåt ble også brukt. Sjøoperasjonen ble støttet av enkelte luftkomponenter: helikoptre og overvåkingsfly. Luftovervåkingen støttet de maritime elementene med informasjon om piratenes baser og bevegelser.
Om lag 20 000 skip går gjennom området i løpet av ett år; rundt tusen av disse er norskeide, og omtrent halvparten av disse fører norsk flagg. Operasjonen fant sted inntil kysten av Somalia, hvor store deler var kontrollert av den islamistiske militsen al-Shabaab. Både denne og piratene varr til dels godt bevæpnet, og begge utgjorde en trussel mot operasjonen.
Norge deltok i OOS fra september til desember 2011, og på ny fra juni til desember 2013. Norges styrkebidrag den første perioden besto vesentlig av et Orion P–3N overvåkingsfly stasjonert på Seychellene, med et personellbidrag på rundt 40. Bidraget fløy sitt første tokt 23. september, og gjennomførte i alt 29 tokt – hvert på mellom åtte og ti timer – til styrken ble trukket hjem i midten av desember. Fra basen på Seychellene til operasjonsområdet er det en flytid på circa 2,5 timer. Den norske styrken etablerte Camp Skare, oppkalt etter den norske oberstløytnanten og tidligere Orion-piloten Siri Skare, som i 2011 ble drept i et angrep mot FN-kontoret i Mazar-e Sharif i Afghanistan. Før innsetting av Orion-flyet stilte Norge med to stabsoffiserer til støtte for operasjonen ved NATO Shipping Centre, Northwood.
I juni–desember 2013 stilte Norge KNM Fridtjof Nansen i operasjonen, og fregatten var styrkens kommandofartøy. To besetninger roterte på å bemanne fartøyet. Samme fartøy deltok i 2009–2010 i EUs Operation Atalanta i samme farvann.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.