Operation Enduring Freedom (OEF) var den USA-ledede, flernasjonale militære kampanjen som fra september til oktober 2001 ble iverksatt som del av den globale kampen mot terrorisme, kunngjort av president George W. Bush som svar på al-Qaidas angrep på mål i USA 11. september 2001. Først benevnt Operation Infinite Justice, endret til Operation Enduring Freedom fra 25. september.

Navngiving

Operation Enduring Freedom brukes vanligvis på den militære aksjonen mot al-Qaida og Taliban i Afghanistan, men er egentlig en samlebetegnelse for flere parallelle operasjoner iverksatt fra høsten 2001, inkludert på Afrikas horn, i Kirgisistan og på Filippinene – alle rettet mot terroristaktivitet.

Operasjonen

I Afghanistan ble OEF formelt iverksatt fra og med 7. oktober 2001, etter å ha blitt forberedt blant annet gjennom innsetting av operatører fra CIA som knyttet direkte kontakt med motstandere av det sittende Taliban-regimet: den såkalte Nordalliansen. Dette skjedde gjennom en operasjon med kodenavn Jawbreaker, og en paramilitær gruppe fra CIA ble flydd inn i Afghanistan fra Usbekistan 26. september. Selve den militære aksjonen ble innledet med bombing av mål tilhørende al-Qaida og Taliban, dels med bombefly, dels med Tomahawk krysserraketter skutt fra amerikanske og britiske marinefartøyer.

De første bakkestyrkene som ble satt inn var amerikanske spesialsoldater, fulgt av blant annet britiske. Med støtte fra afghanske motstandsstyrker oppnådde operasjonen raske resultater: Mazar-e Sharif var den første byen som ble tatt, 9. november; deretter ble alle de større byene, Herat, Kabul, Jalalabad, Kunduz og Kandahar, inntatt – hovedstaden Kabul 13. november. Denne militære framgangen fordrev Taliban-regimet og al-Qaidas ledelse fra deres hovedkvarter i Kandahar til skjulesteder i fjellene ved den afghansk-pakistanske grensen, og åpnet for at Hamid Karzai ble innsatt som Afghanistans president 22. desember.

Operation Enduring Freedom ble etablert som en koalisjonsstyrke under amerikansk kommando, ledet fra USAs sentralkommando (CENTCOM) i Tampa, Florida. Storbritannia var det andre landet som fra starten stilte størst styrkebidrag. En rekke land sluttet seg deretter til, deriblant Norge fra årsskiftet 2001/2002, og i 2002–2003 var 68 stater listet som deltakere i operasjonen, dels med militære styrker, dels på annen måte, eksempelvis ved å tillate overflyvning.

OEF er oftest framstilt som den offensive delen av den utenlandske militære intervensjonen i Afghanistan, mens stabiliseringsstyrken International Security Assistance Force (ISAF) er sett som den fredsopprettende innsatsen. USA (samt Norge og en rekke andre land) deltar i begge, og det har ikke alltid vært like tydelig skille mellom de to, selv om de har hatt separat ledelse og kommandostruktur.

Hovedoppgaven til OEF var i utgangspunktet å nedkjempe Taliban og al-Qaida og utslette deres infrastruktur i Afghanistan, for deretter å fortsette kampen mot terrorisme i landet. ISAF ble i utgangspunktet satt inn for å bidra til sikkerhet i Kabul, for deretter å få utvidet operasjonsområde og oppgaver. USA er blitt kritisert for gjennom OEF å ta fanger i Afghanistan som så ble internert i fangeleiren GuantanamoCuba.

Norges deltakelse

De første norske soldatene ble sendt til Afghanistan i slutten av desember 2001, vesentlig for å forberede mottak av hovedstyrken som ble satt inn tidlig i januar 2002. Norge bidro da med flere styrkeelementer, herunder spesialstyrker som blant annet deltok i Operation Anaconda i mars: et konsentrert angrep mot al-Qaida og Taliban i Bora Bora-fjellene. Spesialstyrkene ble først utgruppert i og ved Kandahar, deretter forflyttet til Kabul-området og Bagram-basen utenfor hovedstaden. Norge bidro videre med eksplosivryddere, først i Kandahar, deretter i Bagram.

I 2002–2003 stilte Norge også med seks F-16 jagerfly og et C-130 transportfly; disse var del av en europesisk flystyrke stilt som støtte til OEF og opererte fra Manas-basen i Kirgisistan. Spesialstyrker fra Hærens Jegerkommando (HJK) og Marinejegerkommandoen (MJK) ble satt inn i flere runder i 2003, 2004 og 2005. Den stabiliseringsstyrken (Provincional Reconstruction Team, PRT) Norge stilte soldater til fra 2004, var opprinnelig del av OEF; deretter overført til ISAF. Norge deltok også i denne styrken fra 2002. Norge avsluttet sine bidrag til OEF i januar 2006 etter regjeringens vedtak om å konsentrere Norges fremtidige innsats om den da NATO-ledede stabiliseringsstyrken ISAF.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg