Omega-nettverk
Kartet viser plasseringen av de åtte Omega-stasjonene som ga global dekning av navigasjonssignaler. Bildet viser typisk mottager fra 1970-tallet, som kunne presentere oppdatert posisjon direkte i lengde- og breddegrader hvert minutt.
Omega-nettverk
Lisens: CC BY SA 3.0
Omega-kart
De første og enkleste Omega-mottagerne presenterte hyperbel-tall knyttet til stedlinjer som var trykket i spesielle kart med forholdsvis liten målestokk. Her eksempel fra

Amerikansk Omega-kart, N.O. 7509.

Omega-kart
Lisens: CC BY SA 3.0

Omega var et globalt radionavigasjonssystem for fartøy og fly utviklet i USA. Omega-systemet kom i full drift i 1975 og bestod av åtte sendestasjoner distribuert over hele verden, hvorav én var lokalisert i Lurøy kommune i Nordland. Systemet ble drevet av den amerikanske kystvakten. Etter at GPS-systemet ble operasjonelt, mistet Omega sin betydning og ble nedlagt i 1997.

Faktaboks

Uttale
ˈomega

Historikk og virkemåte

Det var forskere ved Harvard University i USA som utviklet konseptet tidlig på 1950-tallet, men det var først ut på 1960-tallet at teknologien gjorde en global utbygging mulig. Den prinsipielle virkemåten er basert på at man måler faseforskjell på signalene fra forskjellige stasjoner, ikke ulikt slik Decca-systemet virket. Målemetoden gir geometriske stedlinjer som hyperbler (se hyperbelnavigasjon). Mottagerne kunne enten vise faseforskjell, som krevde spesielle Omega-kart, eller lengde- og breddegrad direkte. Nøyaktigheten på systemet var avhengig av svært nøyaktig tidssynkronisering mellom stasjonene, basert på atomur. Det spesielle med Omega var at det sendte på svært lave frekvenser (langbølge), mellom 10 og 14 kHz. Den lave frekvensen gjorde det mulig å benytte systemet til navigasjon av ubåter nær overflaten. I likhet med Loran, gjorde den amerikanske tilknytningen på norsk jord systemene politisk kontroversielle i Norge på 1970-tallet. Under utviklingen av Omega tenkte man på dette som det ultimate navigasjonssystemet, som ga posisjon over hele verden og under alle værforhold. Det viste seg imidlertid at posisjonen var beheftet med en god del faste feil, og det var vanlig å betrakte nøyaktigheten mellom to og fire kilometer. Innføringen av GPS tidlig på 1990-tallet bidro derfor til å utkonkurrere Omega-systemet. Parallelt med utvikling av Omega ble det i Sovjetunionen utviklet et nærmest identisk system, kalt Alpha eller RSDN-20. Dette systemet bestod av fem sendestasjoner spredt over sovjetisk kontrollert territorium. I motsetning til Omega ble Alpha benyttet av Russland langt inn på 2000-tallet.

Norsk stasjon

De åtte stasjonene var distribuert over hele verden med stasjoner i Norge, Hawaii, Nord-Dakota, Australia, Japan, Argentina, Liberia og Rèunion. Den norske stasjonen var plassert i Bratland ved Aldersundet i Nordland. Den lave frekvensen krevde svært store antenneanlegg, og antennen var på hele 3500 meter, og strakk seg tvers over Aldersundet, mellom Liatind på fastlandet og Aldertind på øya Aldra. Senderen var på 150 kW. Det var Fiskeridepartementet og Telenor som eide og drev stasjonen, mens den amerikanske kystvakten eide selve Omega-utstyret. Første signal fra den norske stasjonen ble utsendt i mars 1966. Senderen ble slått av i september 1997, og demonteringen av Europas lengste antennestrek startet noe senere. Det finnes i dag en liten utstilling fra Omega-stasjonen på museet ved Grønsvik kystfort (del av Helgeland Museum).

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Forssell, Börje (1991). Radionavigation Systems. Prentice Hall.
  • Kjerstad, Norvald (2022). Elektroniske og akustiske navigasjonssystemer. Fagbokforlaget.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg