arabisk (islamsk) statsmann, kalif fra 634, ledet den islamske stat under omformingen fra arabisk fyrstedømme til verdensmakt.
Omar var opprinnelig en vanlig borger i Mekka og aktiv motstander av Muhammad, men ble senere en like aktiv troende. Han fulgte Muhammad i eksil i Medina i 622, og ble ved siden av Abu Bakr hans nærmeste rådgiver; fra 625 også hans svigerfar. Han gikk etter Muhammads død i 632 inn for Abu Bakr som kalif, og overtok selv vervet etter dennes død. Han holdt beduinene sammen og fikk deres ledere til å bøye seg under hans autoritet.
De viktigste militære hendelser i hans tid var seieren over perserne ved Kadisiya (637), erobringen av Syria, Palestina og Egypt, og den endelige underkastelse av perserne ved Nihavend (641). Samtidig med erobringen av stadig nytt land fastla han strukturene for den voksende islamske staten, innbefattet lovverket og reglene for behandlingen av jøder, kristne og andre ikke-muslimske folk innenfor rikets grenser. Omar gav påbudet om faste i måneden ramadan og innførte tidsregningen etter «flukten» (hajj). Han ble myrdet av en persisk slave i et nøye planlagt komplott.