svensk forfatter og teolog. Direktør for Sigtunastiftelsen 1948–70. Sentralt i hans livssyn står kravet om å påta seg ansvar for sine medmennesker. De kristne må ta aktivt del i dagens samfunn, og ikke isolere seg fra det. Dette tema tas opp i en rekke dypt pessimistiske skjønnlitterære verker. I romanene Död med förhinder (1948) og Helig maskerad (1949) skildres de geistlige personer som stående utenfor frelsen og samfunn med Gud. Människor i rött (1950) foregår i Frelsesarmé-miljø, Brusande våg (1959) er delvis selvbiografisk. Hartman utgav også en novellesamling og essayer, samt prekensamlinger, salmer og teologiske verk. Den selvbiografiske beretningen ble ført videre med Klartecken (1977), Färdriktning (1979) og Fågelsträck (1982).
Størst oppmerksomhet vakte han kanskje ved sine dramaer, f.eks. Att följa en stjärna (1945), Profet och timmerman (1954), Korsfararen (1962), Efter oss (1970) og Landet som inte kan köpas (1982), hvor han etterstreber en fornyelse av kirkespillet.