født i Lund (Rogaland), norsk politiker. Han var omgangsskolelærer 1817–25; i 1825 giftet han seg til gården Ueland i Heskestad (Lund kommune), som han siden drev og 1827 tok navn etter. 1827–52 var han lærer og kirkesanger i Heskestad, 1852–56 lensmann; ordfører i bygda 1837–51 og 1856–59, stortingsrepresentant for Stavanger amt 1833–69. Allerede i sin første stortingssesjon utmerket han seg som debattant; fra 1836 stod han som bondeopposisjonens leder, som regel i nært samarbeid med den liberale byopposisjon (representert ved Adolf Bredo Stabell, senere Johan Sverdrup).
Som politiker gikk Ueland inn for sparsommelighet i statshusholdningen, utvidet lokalt selvstyre og utvidelse av Stortingets rettigheter (særlig i bevilgningssaker), næringsfrihet og likestilling i unionen med Sverige. Han gikk sterkt inn for formannskapslovene, og var en av de ivrigste talsmenn for jury og for allmenn verneplikt. I 1840-årene var han en ledende motstander av å oppheve jødeparagrafen i Grunnloven. Ved splittelsen blant bøndene i 1850-årene fikk han en sterk bondefylking med seg til samarbeid med den liberale byopposisjon; 1859 var han med på å stifte Reformforeningen. Som medlem av den annen unionskomité 1865–67 gikk han inn for en fastere utbygging av foreningen med Sverige.
Som en spareivrig bondefører skal han ha vært modell for gårdbruker Anders Lundestad i Ibsens De unges forbund.