Olav Den Hellige

Olav Den Hellige, konge i Norge 1015–28, Norges rikshelgen i middelalderen, sønn av Åsta Gudbrandsdatter og Harald Grenske, som igjen skal ha vært sønnesønns sønn av Harald Hårfagre. Olav vokste opp hos sin stefar Sigurd Syr på Ringerike. Ifølge sagaene fór han i vikingferd da han var 12 år gammel, til østersjøkysten, danskekysten og Nederlandene. Olav kom til England i en hær av vikinger under dansk førerskap (1009–13), gikk senere i kong Ethelred 2s tjeneste og fulgte ham til Normandie. Her var han leietroppsfører for hertug Rikard 2 og deltok i kamper i Bretagne, Anjou og Poitou. Han ble døpt i Rouen 1013 eller 1014. 1014 kom Olav igjen til England, og 1015 drog han med to knarrer til Norge. Riksstyreren Eirik Jarl var da hos kong Knud den store i England, og Olav fanget ved vestlandskysten hans sønn Håkon, men lot ham fare ut av landet. Ved tildeling av medbrakt sølv og med støtte fra sin slekt på Opplandene fikk Olav kontroll over Østlandet. Palmesøndag 25. mars 1016 seiret han over landets fremste høvdinger, Svein Håkonsson jarl, Einar Tambarskjelve og Erling Skjalgsson, i sjøslaget ved Nesjar (mellom Larviksfjorden og Langesundsfjorden). Samme år ble han tatt til konge på Øretinget i Trøndelag.

Han fikk nå 10 relativt rolige styringsår, og i denne perioden førte han etter en vanlig oppfatning samlingen av Norge et mektig skritt videre. Olavs samlingsverk inneholder bl.a. følgende:

1) Han hadde herredømme over et rike som antagelig strakte seg fra Gautelven i sør til opp mot Finnmark i nord, fra Vesterhavsøyene i vest til skogene mot Sveariket i øst. Olav var trolig den første rikskongen som sikret seg reelt styre i innlandsområdene Trøndelag og Opplandene. Han skaffet dessuten det norske rikskongedømmet innpass på Orknøyene og Hjaltland.

2) Olav Haraldsson la etter sagatradisjonen grunnlaget for en riksomfattende lokal styringsordning og introduserte en viss funksjonsdeling i kongshirden. Han skal ha innsatt lendmenn, rekruttert fra stormanns-/storbondegruppen, i alle landsdeler og søkte gjennom sine årmenn å føre kontroll med lendmennenes politiske virksomhet. Ifølge Snorre ser det ut til å ha vært gjennomført en funksjonsdeling ved kongshirden i egentlige hirdmenn (militærfunksjon), gjester (politifunksjon), hirdprester og huskarer (tjenesteoppdrag på kongsgården). Dessuten kjennes fra hans tid flere ombudsnavn på hirdens styrere: merkesmann, stallare, hirdbiskop.

3) Olavs rolle ved innføringen av kristendommen er grunnleggende. Ved tingmøtet på Moster, Bømlo i Sunnhordland (1024) fikk Norge trolig en riksomfattende kirkeorganisasjon med kirker og prester, en kristen rettsordning, en første ordning av kirkens økonomiske forhold og fremfor alt forbud mot all annen religionsvirksomhet. Kristendommen ble som kongens tro rikets eneste tillatte religion. Kongen ble i realiteten den norske kirkes øverste leder.

4) Ved sin konfiskasjonspolitikk i forbindelse med kampene mot politiske motstandere økte Olav kongsgodset betydelig, og det fikk riksomfattende karakter. Ved sitt engasjement i fjernhandelen fikk han del i de inntekter den kastet av seg, og han var den første rikskonge som i noe mer omfattende grad lot slå norsk mynt.

5) Hans viktigste rolle i tidlig norsk historie var likevel ikke kongsgjerningen 1015–28, men helgennærværet i det norske samfunnet etter 1030, etter hans fall på Stiklestad i kamp mot bønder og stormenn.

Bakgrunnen for Olav Haraldssons nederlag på Stiklestad må søkes i utenrikspolitiske forhold og i hans kristningsvirksomhet hjemme. Ved sin harde fremferd mot motstandere rundt i landet skaffet han seg fiender blant stormennene. Forholdet til nabolandene Sverige og Danmark var ikke godt i utgangspunktet. Olavs forgjengere i riksstyringen, jarlene Eirik og Svein, var knyttet til den danske og svenske kongsætt ved ekteskapsbånd. Det fiendtlige forhold til sveakongen Olof Skötkonung ble løst ved forlik, og Olavs giftermål med Olofs frilledatter Astrid var et ledd i dette forliket.

Ved midten av 1020-årene tilspisset motsetningene seg mellom Knud den store (på norsk vanligvis kalt Knut den mektige) og Olav. Knud var da konge både over England og Danmark. Olav sluttet forbund med Olof Skötkonungs sønn og ettermann, Anund Jakob, for å møte trusselen fra Knud. Forbundsfellene søkte å komme Knud i forkjøpet, og ved Helge å i Skåne stod et slag (1026) som på sikt fikk alvorlige konsekvenser for Olav. Samtidig, men særlig etter dette slaget, kom stormennenes reaksjon på Olavs strenge styre til uttrykk ved at de søkte tilflukt hos Knud den store. Det er belagt både i hjemlige og engelske kilder at de norske stormennene mottok engelske sølvmynter som bestikkelser av Knuds utsendinger i Norge. I 1028 kom Knud selv til landet med en flåte på 50 skip og ble hyllet på Øretinget som norsk konge. Olav måtte rømme til Sverige og drog snart videre til Gardarike, hvor han tok opphold hos sin svoger, storfyrst Jaroslav.

Håkon, Eirik Jarls sønn, som Olav hadde sendt ut av landet i 1015, ble Knuds jarl i Norge. I 1029 omkom imidlertid Håkon i et skipsforlis i Pentlandsfjorden på vei hjem til Norge. Olav øynet da en mulighet for å gjenvinne sitt rike. Med en hær av svear, jemter, islandske og norske følgesmenn kom han inn i Trøndelag 1030, og på Stiklestad i Verdalen møtte han bondehæren, ledet av folk som Kalv Arneson, Hårek av Tjøtta og Tore Hund. Der falt han 29. juli 1030.

Allerede året etter hans fall ble hans legeme tatt opp, erklært hellig av kirken, lagt i skrin og satt på høyalteret i Klemenskirken i Nidaros. Dyrkelsen av St. Olav bredte seg hurtig over hele Nord-Europa. Det ble bygd St. Olavs-kirker ikke bare i Norden, men også i større byer som Novgorod, London og York. Ved siden av Maria var St. Olav den oftest avbildede helgen i nordisk middelalderkunst, både i maleri og skulptur. I friskulptur går disse fremstillingene fra 1100-tallet og frem til reformasjonen; Olav vises enten stående, kronet og med en øks i den ene hånden, eller sittende, og oftest med et uhyre under føttene – symbolet på de onde maktene han overvant. Den sterke folketradisjonen om St. Olav vitner om den makt han hadde over menneskenes forestillingsliv i Norge ikke bare i katolsk tid, men også lenge etter reformasjonen. Hans dødsdag 29. juli ble helligholdt av den norske katolske kirke som Olavsmessedagen (olsok).

Med Astrid hadde Olav en datter, Ulvhild, som ble giftet inn i den saksiske hertugslekt og fikk en stor etterslekt (bl.a. det nåværende norske kongehus); med en (engelsk?) tjenestekvinne ved hirden hadde han sønnen Magnus (den gode). Bevarte vers viser at Olav også virket som skald.

• Olav 2 Haraldsson Den Hellige – utdypning (NBL-artikkel)
• Anbefalt litteratur