Faktaboks

Olav den hellige

Olav den heilage, Hellig-Olav, Sankt Olav, St. Olav

Olav 2., Olav II

Olav Haraldsson

Olav Digre

Født
995
Død
29. juli 1030, Stiklestad, begravet i Nidarosdomen
Levetid - kommentar
Født 995 eller noe tidligere; nøyaktig fødselsår og fødested er ikke kjent
Virke
Konge
Familie

Foreldre: Småkonge i Vestfold Harald Grenske og Åsta Gudbrandsdatter.

Gift ca. 1019 med Astrid Olavsdatter, datter av svenskekongen Olof Skötkonung (død ca. 1022).

Halvbror av kong Harald 3 Sigurdsson Hardråde (1015–66); far til kong Magnus 1 Olavsson den gode (1024–47) og hertuginne Ulvhild (ca. 1020–1071).

Olav 2 Haraldsson Den Hellige

Hode av Olavsstatue fra Fresvik kirke i Sogn, fra omkring 1250.

Olav 2 Haraldsson Den Hellige
Av /Kunnskapsforlaget/NTB Scanpix ※.
Olav den hellige
Olav den hellige bidro sterkt til kristningen av Norge. Ved tingmøtet på Moster i 1024 fikk Norge trolig en riksomfattende kirkeorganisasjon med kirker og prester, en kristen rettsordning, en første ordning av kirkens økonomiske forhold og fremfor alt forbud mot all annen religionsvirksomhet. Kristendommen ble som kongens tro rikets eneste tillatte religion. Kongen ble i realiteten den norske kirkes øverste leder. Bildet viser en skulptur av Olav fra Austevoll kirke som er laget omkring 1400. I kunsten vises han ofte sittende med et uhyre under føttene – symbolet på de onde maktene han overvant.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Olav den hellige, også kjent som Olav Haraldsson, var konge i Norge i perioden 1015–1028. Olav førte rikssamlingen av landet videre og spilte en grunnleggende rolle ved innføringen av kristendommen i Norge. Størst betydning fikk han som rikshelgen etter sin død i slaget på Stiklestad 29. juli 1030.

Oppvekst og karriere i utlandet

Helgenkongen Olav trår den unge krigerkongen Olav under fot. Detalj av alterskap fra 1200-tallet i Dädesjö kirke, Småland.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Olav ble etter sagatradisjonen født i år 995, men enkelte har foreslått at han kan ha vært noe år eldre dette. Han var sønn av Åsta Gudbrandsdatter og Harald Grenske, som igjen skal ha vært sønnesønns sønn av Harald Hårfagre. Farens tilnavn knytter ham til Grenland, som i vikingtiden var området rundt Norsjø i Telemark. Faren skal ha blitt drept i Sverige kort før Olav ble født. Han vokste derfor opp hos sin stefar Sigurd SyrRingerike. Olav hadde flere yngre halvsøsken, blant dem Harald Hardråde.

Ifølge sagaene dro Olav i vikingferd da han var tolv år gammel, til østersjøkysten, danskekysten og Nederlandene. Så langt vi kan rekonstruere hans reiser gjennom sagaer, skaldedikt og korte omtaler i europeiske kilder, dro han til Østersjøen i 1007 og herjet langs svenskekysten og var muligens involvert i et angrep på Sigtuna. Deretter reiste han til Gotland og krevde skatt der, før han ifølge én kilde overvintret i Holmgard (Novgorod). Våren 1008 herjet Olav blant annet på øya Øsel i Estland og i Finland. I løpet av sommeren satte han kursen mot Danmark, der han slo seg sammen med Torkell Høye, kjent som jomsviking og en viktig hærfører for den danske kong Svein Tjugeskjegg. Tidligere historikere har ofte forbundet Torkell og Olav med vikingangrepene på Tiel og Utrecht i disse årene, men det er mer sannsynlig at skaldediktene omtaler mindre herjingstokt i Kennemerland, sør for IJselmeer, som grev Dirk III av Holland kontrollerte.

Høsten 1009 kom Olav til England som en del av Torkell Høyes hær, og ble involvert i Svein Tjugeskjeggs kamp mot kong Ethelred 2. I 1010 deltok Olav trolig i et stort slag ved Ringmare i East Anglia, og senere i erobringen og plyndringen av Canterbury. Der ble erkebiskop Ælfeah tatt til fange for å få løsepenger for ham, men han ble senere drept av sine fangevoktere. Kong Ethelred 2 betalte en stor sum for å hindre nye angrep og for at Torkell Høye skulle gå i hans tjeneste.

Olav reiste i 1012 til Normandie der han var leietroppsfører for hertug Rikard 2. Her deltok han i flere kamper, blant annet i et slag ved Dol mot hertugen av Bretagne. Han skal i denne perioden ha reist sørover mot den iberiske halvøya, og skal ifølge sagaene ha kommet helt til Gibraltar for han snudde nordover igjen. Trolig var Olav i følge med andre normannere inn i Middelhavet til Palestina og Sør-Italia, der de i flere år hadde vært både leiesoldater og pilegrimer.

Høsten 1013 var Olav tilbake i Normandie og ble døpt i Rouen enten samme høst eller tidlig i 1014 av hertugens bror, erkebiskop Robert. Kongesagaene sier at han ble døpt allerede som barn, med Olav Tryggvason som gudfar. Denne tradisjonen er usikker, men i så fall kan Olav ha konfirmert dåpen i Rouen denne vinteren. Denne vinteren var også Ethelred 2 i Normandie, etter at kong Svein Tjugeskjegg hadde fått overtaket i England. I februar 1014 døde kong Svein, og Ethelred 2 returnerte kort etter til England, trolig med Olav i hans følge.

Olavs aktivitet i England fra våren 1014 til høsten 1015 er usikker, selv om sagaene sier han var med å gjenerobre London for Ethelred 2. Sveins sønn, Knut, hadde flyktet fra England i 1014, men fra Danmark samlet han en sterk flåte og hær som angrep England sommeren 1015. Knut fikk stadig sterkere feste i England utover høsten, men omtrent samtidig forlot Olav kampen om England og seilte over Nordsjøen til Norge.

I 1015 dro Olav med kun to knarrer til Norge. Tidspunktet var neppe tilfeldig, siden Knut den mektige hadde tatt med seg store hærstyrker til England og den norske riksstyreren Eirik Jarl var med ham. Norge var da styrt av Eiriks unge sønn, Håkon, og hans bror Svein Håkonsson jarl. Ved ankomsten til vestlandskysten kom Olav overraskende på Håkon og tok ham til fange. Han ble løslatt mot å love å dra til England og ikke komme tilbake.

Ved tildeling av medbrakt sølv og med støtte fra sin slekt på Ringerike og Opplandene vant Olav til seg flere støttespillere på Østlandet. Palmesøndag 25. mars 1016 seiret han over landets fremste høvdinger, Svein jarl, Einar Tambarskjelve og Erling Skjalgsson, i sjøslaget ved Nesjar. Det eksakte stedet hvor dette slaget stod, har vært diskutert. Trolig er det ved Mølen og Helgeroa, sør i Vestfold. Senere samme år ble han tatt til konge på Øretinget i Trøndelag.

Kong Olavs styre

Olav den hellige

Olav 2 Haraldsson (den hellige). Treskulptur, 67 cm høy, nå i Islands nasjonalmuseum, Reykjavik, men sannsynligvis laget ca. 1450 i Lübeck. Mot slutten av middelalderen ble han fremstilt som den seirende, stående på hedenskapets drake, som hadde menneskehode med kongens egne ansiktstrekk.

Olav den hellige
Av /Store norske leksikon.

Etter å ha slått ned motstanden fra høvdinger på Østlandet, fikk Olav nå ti relativt rolige styringsår, og i denne perioden førte han etter en vanlig oppfatning samlingen av Norge et skritt videre. Det som i dag er Norge var opprinnelig inndelt i mange små riker eller høvdingdømmer. Harald Hårfagre, hans sønner og sønnesønner skaffet seg kontroll over Vestlandet på slutten av 800- og begynnelsen av 900-tallet, mens ladejarlene styrte Trøndelag. Øst-Norge kjempet både norske og danske konger om herredømme over, og fra slutten av 900-tallet allierte ladejarlene seg med de danske kongene og fikk på den måten kontroll over store deler av Norge. Denne alliansen ble først utfordret av Olav Tryggvason, deretter av Olav Haraldsson.

Olavs bidrag til rikssamlingen var blant annet at han hadde herredømme over et større område enn noen norske konger før ham, la grunnlaget for et kongelig administrasjonsapparat, befestet kristendommen og konfiskerte motstandernes eiendommer slik at han økte krongodset, i tillegg til at han engasjerte seg i handel og slo norsk mynt.

Herredømme over et stort område

Olav hadde herredømme over et rike som antagelig strakte seg fra Gautelven (Göta älv) i sør til opp mot Finnmark i nord, fra Vesterhavsøyene i vest til skogene mot Sveariket i øst.

Olav var trolig den første rikskongen som sikret seg reell innflytelse gjennom nettverk i innlandsområdene på Østlandet. Han ser også ut til å ha knyttet Orknøyene og Hjaltland (Shetland) til det norske kongedømmet gjennom allianser med jarlene der. I Trøndelag synes han derimot å ha stått svakere enn lenger sør i Norge.

Administrasjon

Olav Haraldsson la etter sagatradisjonen grunnlaget for en riksomfattende lokal styringsordning og introduserte en viss funksjonsdeling i kongshirden. Han skal ha innsatt lendmenn, rekruttert fra stormanns-/storbondegruppen, i alle landsdeler og søkte gjennom sine årmenn å føre kontroll med lendmennenes politiske virksomhet. Årmennene hadde langt mindre lokal makt, og var avhengige av kongen for å beholde sin posisjon. Dermed hadde de mer å vinne ved å være lojale.

Olavs styre var likevel i stor grad avhengig av personlig bånd og vennskap til lendmennene, og ved å reise rundt i kongedømmet for å vise tilstedeværelse. Kontrollen over de ulike regionene i kongeriket gjennom årmennene var skjør, og disse kunne risikere å vekke misnøye hos de mektige lendmennene.

Ifølge Snorre ser det ut til å ha vært gjennomført en funksjonsdeling ved kongshirden i egentlige hirdmenn (militærfunksjon), gjester (politifunksjon), hirdprester og huskarer (tjenesteoppdrag på kongsgården). Dessuten kjennes fra hans tid flere ombudsnavn på hirdens styrere: merkesmann, stallare, hirdbiskop.

Innføring av kristendommen

Olavs rolle ved innføringen av kristendommen er betydelig. Ved tingmøtet på Moster, Bømlo i Sunnhordland i 1024 fikk Norge trolig en riksomfattende kirkeorganisasjon med kirker og prester, en kristen rettsordning, en første ordning av kirkens økonomiske forhold og fremfor alt forbud mot all annen religionsvirksomhet. Kristendommen hadde vært kjent i Norge før Olavs tid, særlig i kystområdene, men mens ladejarlene i styringsperioden fra år 1000 til 1016 skal ha latt enhver følge den troen de ville, ble kristendommen nå rikets eneste tillatte religion. Dåp, faste og gravlegging i vigslet jord ble innført, og ved unnlatelse av dette kunne man få eiendommen sin konfiskert og bli forvist til hedensk land. Det er likevel usikkert om kristenretten ble nedskrevet i Olavs tid; de manuskriptene som er bevart av kristenrettene er fra 1100-tallet og senere.

Konfiskasjoner og handel

Ved sin konfiskasjonspolitikk i forbindelse med kampene mot politiske motstandere økte Olav kongsgodset betydelig, og det fikk riksomfattende karakter.

Ved sitt engasjement i fjernhandelen fikk han del i de inntekter den kastet av seg, og han var den første rikskonge som i noe mer omfattende grad lot slå norsk mynt. Myntvesenet i hans tid var likevel av begrenset art, og hans myntserier har neppe påvirket økonomien i særlig grad. Derimot hadde de en viktig symbolfunksjon for hans kongemakt.

Økt motstand og veien mot Olavs nederlag på Stiklestad

Olav den helliges død
Olav den hellige ble helgenkåret etter at han ble drept på Stiklestad i 1030. Illustrasjonen er fra sagaverket Flatøybok (skrevet cirka 1390).
Olav 2 den helliges død

Olav 2 den helliges død på Stiklestad i 1030. Del av antemensale fra en ukjent kirke, ca. 1320–40. Nå i Nidarosdomen, Trondheim.

Olav 2 den helliges død
Av .
Slaget på Stiklestad
Olav den Helliges fall på Stiklestad. Peter Nicolai Arbo; akvarell, trolig fra 1859.
Slaget på Stiklestad
Av .
Lisens: fri

Bakgrunnen for Olav Haraldssons nederlag på Stiklestad må søkes i utenrikspolitiske forhold og i hans utfordring av stormennenes makt rundt om i kongeriket. Ved sin harde fremferd mot motstandere rundt i landet skaffet han seg fiender blant stormennene.

Forholdet til nabolandene Sverige og Danmark var ikke godt i utgangspunktet. Olavs forgjengere i riksstyringen, jarlene Eirik og Svein, var knyttet til den danske og svenske kongsætten ved ekteskapsbånd. Det fiendtlige forhold til sveakongen Olof Skötkonung ble løst ved forlik, og Olavs giftermål med Olofs frilledatter Astrid var et ledd i dette forliket.

Ved midten av 1020-årene tilspisset motsetningene seg mellom den danske kongen Knut den mektige og Olav. Knut var da konge både over England og Danmark. Olav sluttet forbund med Olof Skötkonungs sønn og ettermann, Anund Jakob, for å møte trusselen fra Knut. Forbundsfellene søkte å komme Knut i forkjøpet, og ved Helgeå i Skåne i 1026 stod et slag som på sikt fikk alvorlige konsekvenser for Olav.

Samtidig, men særlig etter dette slaget, kom stormennenes reaksjon på Olavs strenge styre til uttrykk ved at de søkte tilflukt hos kong Knut den mektige. Det er belagt både i hjemlige og engelske kilder at de norske stormennene mottok engelske sølvmynter som bestikkelser av Knuts utsendinger i Norge. I 1028 kom Knut selv til landet med en flåte på 50 skip og ble hyllet på Øretinget som norsk konge. Olav måtte rømme til Sverige og drog snart videre til Gardarike, hvor han tok opphold hos sin svoger, storfyrst Jaroslav. Jaroslav var gift med dronning Astrids søster Ingebjørg, begge døtre til Olof Skötkonung.

Håkon, Eirik Jarls sønn, som Olav hadde sendt ut av landet i 1015, ble Knuts jarl i Norge. I 1029 omkom imidlertid Håkon i et skipsforlis i Pentlandsfjorden på vei hjem til Norge. Olav øynet da en mulighet for å gjenvinne sitt rike. Med en hær av svear, jemter, islendinger og norske følgesmenn kom han til Trøndelag i 1030, og på Stiklestad i Verdalen møtte han bondehæren, ledet av folk som Kalv Arnesson, Hårek av Tjøtta og Tore Hund. Trolig var de fleste på begge sider kristne, og slaget handlet om kampen om kongemakt snarere enn mellom kristendom og hedendom. På Stiklestad falt Olav 29. juli 1030.

St. Olav – norsk rikshelgen

Olav 2 Haraldsson Den Hellige

Olavsantemensalet i Nidarrosdomen. 1300-tallet.

Olav 2 Haraldsson Den Hellige
Av /Kunnskapsforlaget/NTB Scanpix ※.
Passio Olavi
Passio Olavi er en samling legender om Olav den hellige, antagelig forfattet ca. 1150-1160. Teksten finnes i to versjoner; en lang på norrønt, og en kortere versjon på latin. Den latinske har hatt vid utbredelse, og er funnet flere steder i Europa.
Passio Olavi
Av .

Olav Haraldssons viktigste rolle i tidlig norsk historie var likevel ikke kongsgjerningen, men helgennærværet i det norske samfunnet etter hans fall på Stiklestad. Allerede året etter hans fall ble hans legeme tatt opp, erklært hellig av kirken, lagt i skrin og satt på høyalteret i Klemenskirken i Nidaros. Dyrkelsen av St. Olav bredte seg hurtig over hele Nord-Europa. Det ble bygd St. Olavs-kirker ikke bare i Norden, men også i større byer som Novgorod, London og York.

Adam av Bremen skrev rundt 1070 at St. Olavs levninger i Nidaros tiltrakk seg pilegrimer. Etter erkebispesetet ble etablert i Nidaros i 1152/1153, ble en latinsk helgenberetning om hans liv og en mirakelsamling skrevet ned, trolig samlet av erkebiskop Øystein Erlendsson. Ikke lenge etter ble oktogonen over helgenskrinet bygget og katedralen utvidet. I 1163 ble kong Magnus Erlingsson kronet og salvet, samtidig som han lovet å bli Olavs ridder og forsvarer av hans kongedømme. Kong Sverre Sigurdsson ble ikke kronet og salvet her, men påberopte seg likevel å være Olavs etterfølger og være den Olav hadde valgt til å forsvare helgenkongens rike. St. Olav ble dessuten ofte referert til som den gode lovgiver, der begrepet «Olavs lov» var forbundet med en mer opphavlig og bedre rett.

I tillegg til latinske helgenfortellinger og liturgiske tekster, vokste det fram en omfattende sagatradisjon omkring Olavs liv. Snorre viet rundt en tredjedel av sine kongesagaer til Olav, og selv om han forklarer Olavs fall i stor grad som utløst av politiske stridigheter mellom årmenn og lendmenn, inkluderte han også en rekke mirakelberetninger knyttet til helgenkongen. I senmiddelalderen vokste Olavssagaenes omfang, og inkluderte en rekke legendariske beretninger knyttet til Olavs liv og gjerning.

Ved siden av Maria var St. Olav den mest avbildede helgen i nordisk middelalderkunst, både i maleri og skulptur. I friskulptur går disse fremstillingene fra 1100-tallet og frem til reformasjonen. Olav vises enten stående, kronet og med en øks i den ene hånden, eller sittende, og oftest med et uhyre under føttene – symbolet på de onde maktene han overvant.

Den sterke folketradisjonen om St. Olav vitner om den makt han hadde over menneskenes forestillingsliv i Norge, ikke bare i katolsk tid, men også lenge etter reformasjonen. Hans dødsdag 29. juli blir minnet av den norske katolske kirke som Olavsmessedagen (olsok).

Etterkommere

Med Astrid hadde Olav en datter, Ulvhild, som ble giftet inn i den saksiske hertugslekt og fikk en stor etterslekt (blant annet det nåværende norske kongehuset). Med en (engelsk?) tjenestekvinne ved hirden hadde han sønnen Magnus (den gode), som var norsk konge fra 1035 til 1047.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Johnsen, Oscar Albert: Olav Haraldssons ungdom indtil slaget ved Nesjar 25. mars 1016: En kritisk undersøkelse, 1916
  • Bø, Olav: Heilag-Olav i norsk folketradisjon, 1955
  • Langslet, Lars Roar: Olav den hellige, 1995
  • Lidén, Anne: Olav den helige i medeltida bildkonst : Legendemotiv och attribut, 1999, isbn 91-7402-298-9
  • Langslet, Lars Roar og Knut Ødegård, billedredaktør Kjartan Hauglid: Olav den hellige: Spor etter helgenkongen, 2011, isbn 9788275474023
  • Bagge, Sverre: "Olav den hellige som norsk konge (1015-28)", Historisk tidsskrift 94 (2015): 555-587.

Kommentarer (24)

skrev Svein Martin Bergene

Hei, Jeg tror dere burde vurdere å endre noe av nettsidene deres der dere omtaler at Olav den hellige er født på Ringerike, overnevnte vedlegg kan fastslå at dette ikke er riktig. MvhSvein Martin Bergene NB. Har lagt med noen artikkler dere også kan lese.http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/ostafjells/telemark/1.7907017http://www.sagabok.no/nyheter/139_telemarksavisa__olav_den_hellige_er_fra_sauherad.html

svarte Marte Ericsson Ryste

Hei,Takk for interessant innspill, dette var spennende å lese! Vi vil se nærmere på teksten sammen med fagansvarlig, og følger opp i løpet av kort tid.Beste hilsenMarte Ericsson RysteRedaktør

skrev Per G. Norseng

Sven Martin Bergene kan ha rett i at det kan være behov for å modifisere denne artikkelen noe på dette punktet. Vi vet strengt tatt ikke hvor Olav ble født, bare at han vokste opp på Ringerike - og at det på slutten av 1500-tallet verserte et sagn der om at han var født på gården Bønsnes. Derimot har Bergene ikke rett i at de oppslagene han referer til, viser at Olav ikke ble født på Ringerike. Argumentene for den alternative hypotesen som presenteres der, er svake, og til dels helt uholdbare, slik det påpekes bl.a. av religionshistorikeren Nanna Løkka i en artikkel i avisen Varden 24. mai 2012. Vennlig hilsen,Per Norseng

skrev Marte Ericsson Ryste

Hei Per,Så fint at du har sett på dette. Slik jeg forstår det finnes det ulike hypoteser om hvor Olav ble født, uten at noen kan fastslå dette med sikkerhet. I artikkelen nevnes ikke fødested, kun hvor Olav vokste opp, så jeg kan ikke se at det er noe som bør rettes? Derimot kan det være en idé å skrive inn i artikkelen at det er usikkerhet/debatt rundt fødested, eventuelt med henvisning til viktigste teoriene på dette punktet. Jeg ser også at fødselsåret hans omtales som mer usikkert i Norsk biografisk leksikon (her står det 995 eller tidligere) - er dette noe som bør legges inn i denne artikkelen?Kom gjerne med forslag til omformuleringer/tillegg til teksten dersom du har det. (Klikk på ikonet "Foreslå endringer" og legg dem direkte inn i teksten). Fagansvarlig Unn Pedersen har vært litt forsinket i arbeidet sitt, men vil også følge opp dette videre i høst.Beste hilsen Marte Ericsson RysteRedaktør

skrev Karsten Krambs

I skriver at "I 1014 kom Olav igjen til England, og i 1015 drog han med to knarrer til Norge; [ . .] Palmesøndag 25. mars 1016 seiret han over landets fremste høvdinger". Jeg har set lidt på denne problemstilling og har følgende (citat s. 20): >Den mest almindelige holdning er, at Olav er tilbage i England år 1014 og at han i 1015 drog mod Norge med to skibe. Men, i Snorris fremstilling er Olav stadig i England og London i april måned 1016, hvilket konflikter med at Olav skulle vinde herredømmet over Sydnorge i slaget ved Nesjar, ud for kysten ved Vestfold palmesøndag 1016.< https://www.academia.edu/35920363/Saint_Olave_-_King_of_Norway_Olav_den_Hellige_-_is_his_raids_to_England_based_on_a_1200s_poem

svarte Ida Scott

Hei Karsten, I Snorres fremstilling (Olav den helliges saga, kap. 46-50) stod slaget palmesøndag 1015, ikke 1016. De ulike kildene til hendelser så langt tilbake i tid varierer ofte med hensyn til tidsangivelse, som du sikkert er klar over så er de ulike sagaene skrevet rundt 1200. Vennlig hilsen Ida Scott, redaksjonen

svarte Karsten Krambs

Tak for svar. Men hvorfor skriver i da, at >Palmesøndag 25. mars 1016 seiret han over landets fremste høvdinger, Svein Håkonsson jarl, Einar Tambarskjelve og Erling Skjalgsson, i sjøslaget ved Nesjar

skrev Karsten Krambs

Hvorfra eksisterer den meget præcise datering 25.03.1016. Med venlig hilsen Karsten

svarte Ida Scott

Det er (ut fra sammenligning av ulike kilder og vurdering av disse) enighet blant historikerne om at slaget må ha stått i 1016, og ikke i 1015. Kildene sier slaget stod palmesøndag, og i 1016 var palmesøndag 25. mars. Vennlig hilsen Ida Scott, redaksjonen

svarte Karsten Krambs

Tak; Snorri beretter meget detaljeret, at Olav deltog i slaget om London, Southwark, som ifølge ASC hændte 25. april 1016. Venlig hilsen Karsten.

svarte Ida Scott

Kampene i London Snorre beskriver i Olav den helliges saga kap. 12-15 skjedde i 1009-1014, før han ble konge i Norge. Vennlig hilsen Ida Scott, redaksjonen

svarte Karsten Krambs

En kritisk granskning viser, at der ikke findes samtidige kilder der nævner Olav Haraldsson i perioden 1009-1016. Den Angelsaksiske Krønike er tavs i hele perioden og heller ikke de Kontinentale kilder har noget at fortælle, selvom der i litteraturen omkring Olav berettes om kampe i Bretagne, Anjou og Poitou. Det første valide udsagn er fra ASC 1018, der fokuserer på Knud den Stores overtagelse af Norge samt ASC 1030, der meddeler Olavs død. Venlig hilsen Karsten

svarte Ida Scott

Det stemmer at mye av kunnskapen om Olav den hellige og andre kjente norske skikkelser fra samme tid stammer fra yngre kilder, fordi det finnes lite informasjon i samtidige kilder. Noen hundre prosent sikre datoer får vi derfor sjelden fra denne perioden, men slik er det med eldre historie. Artiklene i SNL inneholder den informasjonen det er konsensus blant historikerne om at er den beste kunnskapen vi har om emnet. Vennlig hilsen Ida Scott, redaksjonen

svarte Karsten Krambs

De ældste (kopier af) manuskripter eller manuskriptfragmenter af enhver version af Passio Olavi (og 'Gesta Normannorum'), som vi besidder i dag, stammer fra omkring sidste halvdel af det tolvte århundrede - henved 140 år efter begivenhederne i England. Vi kender ikke til indholdet af et 'eventuelt' oprindeligt dokument. I de fleste tilfælde er en hagiografi ikke det samme som historieskrivning. Venlig hilsen Karsten

svarte Ida Scott

At hagiografier (helgenbiografier) ikke er det samme som historieskriving er historikerne klar over. Kildekritikk er en viktig del av historiefaget! Denne artikkelen er som sagt basert på den fremste kunnskapen vi har om Olav Haraldsson. Er det momenter du mener bør inkluderes i artikkelen, er du velkommen til å legge inn endringsforslag. Vennlig hilsen Ida Scott, redaksjonen

svarte Bjørn Bandlien

Det er nok et poeng at 25. mars 1016 bærer en viss usikkerhet ved seg, og en usikkerhet kan nok fremmes her. At det er palmesøndag, er sikkert nok, og 1016 er det året som gir mest mening i forhold til den samlede vurdering av både norrøne, britiske og kontinentale kilder, slik det har vært konsensus om i norsk historiskrivning - se for eksempel Oscar Albert Johnsens gjennomgang i "Slaget ved Nesjar" (1916). Der legger han mest vekt på skaldediktningen til Sigvat Tordsson og Ottar Svarte, som må regnes for de beste kildene. Det synes mer risikabelt å bruke ASCs taushet og et utsnitt av Snorres saga fra rundt 1230 som grunnlag for kronologien - sistnevnte synes ikke å klart å forme et fullt ut logisk narrativ ut fra alle motstridende kilder han hadde til rådighet om Olavs reiser eller om forholdet mellom Knut, Æthelred II og Olav.

svarte Karsten Krambs

Tak for alle svar. Ud fra det totale fravær af samtidige kilder kunne man umiddelbart fristes til at forkaste hele beretningen om Olav, som værende konstrueret. Dog, kan et kildefravær (som nævnt) ikke anvendes som belæg for en sådan følgeslutning og det kan således ikke afvises, at Olavs ’narrative’ indeholder visse historiske elementer. Men et faktum er, at Olavs ’narrative’ deltagelse i englandstogtet nærmest er kopieret ud fra Thorkil den Højes aktiviteter, der i den Angelsaksiske Krønike er nøje beskrevet. Det forudsætter så en accept af, at Olav Haraldsson - anonymt - deltog i hele forløbet uden kildernes bevågenhed. At vedtage en sådan forklaring står derimod i modlys til Olavs forgænger Olav Tryggvason, der sidst i 900-tallet opnåede stor goodwill i kilderne, både hos kongen og af Kirken. Venlig hilsen Karsten

svarte Bjørn Bandlien

Takk igjen for gode kommentarer. Du skriver i første setning om det 'totale fravær af samtidige kilder' - her ville nok de fleste historikere holde Sigvats og Ottar svartes skaldedikt som nokså nær samtidige kilder, selv om de ikke er øyevitneskildringer. At sagaene overdriver Olav Haraldssons rolle i England sammenlignet med Torkjell Høye får så være. Men skaldediktene er vanskelige kilder, som ikke gir en så klar og narrativ god framstilling av Olavs ungdomsreiser. De vanskelige skaldediktene og de ulike tolkningene av stedsnavn og hendelser versene referer til er presentert godt i den nye vitenskapelige skaldeutgaven: http://skaldic.abdn.ac.uk/m.php?p=skaldic

svarte Karsten Krambs

Som svar på indlægget om skjaldenes poesi refererer jeg til en Ph.d. af Lenka Jirouskova, som jeg ikke har oversat til dansk, da det vil ændre på meningen. Her er så uddrag af teksten på tysk. "Zwei Skaldendichtungen zu Ehren Olavs wurden unmittelbar nach seinem Tode verfasst. Sie sind zwar erst in späteren Quellen, unter anderem bei Snorre Sturlason (Anschnitt 5.4) überliefert, doch gelten sie in der Forschung als ein wichtiges Zeugnis der frühen Olav-Verehrung. Sie belegen zugleich eine erste literarische Ausgestaltung des Olav-Stoffes. Dies ist ein klarer Ausdruck politischer Instrumentalisierung eines Heiligenkultes: Um zu verhindern, dass der Olav-Kult zur Keimzelle antidänischer Einstellungen wird, sollte durch seine Förderung Kontrolle über ihn ausgeübt werden. Die beiden vernakularen Gedichte zeigen zugleich, welche Motive des sich allmählich bildende Olav-Stoffes am frühesten literarisch Ausdruck fanden, vermutlich im Einklang mit einer bereits bestehende mündlichen Volkstradition: die Mirakel. Über den Heiligen selbst und über sein Leben wird in den Skaldenstrophen nichts gesagt." Kilde: Jirouskova, Lenka (2012), "Der heilige Wikingerkönig Olav Haraldsson und sein haigiographisches Dossier", Freiburg, p. 9-10.

svarte Bjørn Bandlien

Lenka Jirouskovas avhandling er en svært god og grundig gjennomgang av litteraturen om Olav den hellige, men selv om Sigvats Víkingarvísur kan sies å ha være panegyrisk og politisk instrumentell, er diktet ikke nødvendigvis så knyttet til Olavskulten før det ble brukt i senere tradisjon. Se for eksempel Jon Gunnar Jørgensens studie av Olavsdiktningen i boka Kings and warriors in early north-west Europe (Dublin, 2016).

svarte Karsten Krambs

Stednavnet ’Hringmara-heiði’ Kun et enkelt stednavn er interessant i forbindelse med Olavs englandstogt. Det er skjalden Sigvat Tordsson, der ifølge Snorre, nævner stednavnet Hringmara-heiði. Stedet er blevet identificeret af Stevenson som Ringmere Pit, nær Thetford, i sognebyen East Wretham. Ringmere Pit “ligger mellem Croxton Heath, Roudham Heath og Bridgeham Heath” og er “en cirkulær sø eller 'mere' i bunden af en cirkulær pit af betydelig størrelse”. Stednavnet Ringmere nævnes ligeledes af Florence - og Den Angelsaksiske Krønike nævner år 1010, "at danerne nedbrændte både Thetford og Cambrige; og bagefter trak de langs floden Ouse indtil de kom til Bedford". I Thetford ligger resterne af benediktinerklostret ‘St. George’s Priory’ lidt uden for bymidten, hvor ringvejen London Road krydser vejen Abbeygate. I et område mellem Abbeygate og Monksgate lå det tidligere kloster. Omkring 6-7 km ad Thetford Road mod Wretham ligger tre små indsøer med navne som Ringmere, Fenmere og Langmere. Klostret ‘St. George’s Priory’ blev grundlagt af Knud den Store i 1020'erne, som en underafdeling af benediktinerklostret ‘Bury St. Edmunds’. ‘Bury St. Edmunds’ kloster ligger ca. 20 km i sydlig retning, hvor ruinerne kan ses i det nuværende 'Abbey Gardens'. Året 1180 flygtede ærkebiskop Eystein Erlendson i eksil i England, hvor han blev i tre år. Han bosatte sig i ‘Bury St. Edmunds’ hvor han vikarierede indtil en ny abbed blev udnævnt i 1182. Bemærkelsesværdigt er det at Sigvat Skjald kendte til denne Ringmere Pit, da en 'ringmere' er en usædvanlig geografisk faktor og forudsætter en god lokal indsigt. Venlig hilsen og tak for jeres tid.

svarte Karsten Krambs

Det var den skånske Thorkil den Høje der den 5. maj 1010 vandt stort over Ulfcytel, ealdorman af East Anglia, ved Thetford/Ringmere Pit i Norfolk.

svarte Karsten Krambs

En indikation på Olav Haraldssons fravær i England er manglende fund af Ethelred II mønter fra udbetalingerne af Danegæld. I Sydnorge findes fem møntfund med tpq 991 og 997 med i alt 110 mønter, hvoraf to fund som Fuglevik i Østfold og Bore i Rogaland med sikkerhed kan knyttes til Olav Tryggvasons togter årene 991 og 994. I perioden 997 til 1014 er der ikke fundet nedlagt engelsk mønt, der kan relateres til Olav Haraldssons englandstogt.

skrev Bjørn Bandlien

Erkebiskop Øysteins besøk i England er høyst interessant, og det samme er myntfunn. Olav Haraldssons egne mynter er vel likevel inspirert av Æthelred IIs mynter, og myntmesteren hans var engelsk. Olav kan muligens forsøkt - i hvert fall i en liten skala - å mynte om engelske penninger.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg