Ola Raknes

Biografi

Raknes ble født i Hamre herred i Hordaland, 17. januar 1887. Han ble døpt i Hamre Kyrkje 30. januar 1887. Hamre (inntil 1915 Hammer) var en tidligere kommune i Hordaland, nå kjent som Osterøy. Faren og moren hans, Erik Askildsen Raknes (1856-1926) og Magdali Olsdotter Raknes (1859-96) var fiskerbønder på gården Nedre Raknes. Den kommende psykologen vokste opp i et pietistisk miljø og hadde syv søsken: Askild, Anders, Guttorm, Karl, Martin, Magnus og Ingeborg. Etter at moren døde i 1896 giftet faren hans seg på ny med Sygni Jørgensdatter. Tore Næss skriver i artikkelen Gudskontakt som orgasme (2007) om hvordan Raknes i den tiden ble kjent med den frikirkelige bevegelse: «Noe av det som festet seg hos ham fra disse miljøene var hvordan det tidvis kunne oppstå ekstaser, hvor kirkemedlemmer gikk inn i spesielle bevissthetstilstander, bekjente sine synder, ba om tilgivelse, omfavnet hverandre, sang og gråt. I disse tilstandene hendte det ikke så sjelden at mennesker falt om i kramper eller muskulære spasmer. Særlig var dette noe som oppsto når demoner skulle drives ut av kroppen. Samtidig som spasmene inntraff opplevde menneskene, hvorfra demonene skulle utdrives, en vellystig fryd og en opplevelse av indre renselse.»

I 1911 giftet Raknes seg med sin første kone, Aslaug Vaa (ekteskapet ble oppløst i 1938). Samlivet resulterte i fem barn: Magli, Anne, Tora, Tor og Erik. Med hans 26 år yngre andre kone, Gjertrude Bonde, som han giftet seg med i 1941 fikk han en datter: Ada. Magli Elster, en datter fra det første ekteskapet, er lyriker, oversetter og litteraturkritiker. Billedhoggeren Anne Raknes er også Ola og Aslaugs datter. Et av barnebarna til Raknes er filosofen og samfunnsforskeren Jon Elster. Elster har kritisert den «pseudovitenskaplige» psykoanalysen og støtter ikke bestefarens intellektuelle preferanser. Ola Raknes var halvbroren til Magnus Raknes, faren til arbeiderpartipolitiker og mangeårig Osterøy-ordfører Erling Raknes (f. 1937).

Raknes døde 88 år gammel den 28. januar 1975 i Oslo.

Skolegang og yrkesliv

Etter å ha gått på folkeskole på nabogården og jobbet en tid hjemme, begynte han på middelskolen i Volda før han tok eksamen ved Hambros skole i Bergen i 1904. Examen artium avla han som privatist ved Kristiania katedralskole i 1907. Vinteren 1907/1908 var han med på sjøelefantfangebåten Solglimt til Det indiske hav for å samle dyr og planter for Universitetet i Kristiania. En levermose, Jamesonella Raknesii er oppkalt etter ham. De to neste årene arbeidet han i Norsk Målkontor og Det Norske Samlaget mens han avtjente den militære verneplikten somrene 1910-16 og tok en del småjobber. Blant annet tok han forskjellig lærearbeid (1910-14), arbeidet som hotellmann og journalist (1914-16) for avisen Den 17de Mai. Samtidig fortsatte han universitetsstudiene.

Raknes ble cand.philol. språklig-historisk embedseksamen i 1915 med norsk hovedfag og fransk og engelsk bifag. Hovedavhandlingen handlet om Egil Skallagrimsson (Egil Skallagrimssons Hofudlausn. Kjeldune, tolkingi, skipnaden). Senere arbeidet han som overlærer i Larvik (1916-17) og som lektor i norsk språk og litteratur ved Sorbonne-universitetet i Paris. I Frankrikes hovedstad ble han i fire år, før han tiltrådte stillingen som norsk lektor ved University College i London (1921-22). I løpet av årene i utlandet drev han mye med egenstudier innen generell psykologi, religionspsykologi, biologi, sosiologi og teologi. I 1924 tok han eksamen i pedagogikk. Forelesningene om norsk litteratur fra London og Paris ble senere utgitt i bokform. Han oversatte også en rekke skjønnlitterære og filosofiske forfattere fra fransk og engelsk til nynorsk: Charles Dickens, Prosper Mérimée, Henri Bergson og William James. Av Bergson oversatte han «Le rire» (Låtten: Ein etterrøknad um meiningi i det komiske) i 1922 og av James «The Varieties of Religious Experience» (Religiøs røynsle i sine ymse former: ein etterrøknad um mannanaturi) i 1920. Begge ble gitt ut på Samlaget.

I arbeidet som filolog utarbeidet han de to første store (over tusen sider hver) nynorske ordbøkene Engelsk-Norsk Ordbok (1927) og Fransk-Norsk Ordbok (1942, nyutgitt i 1976) på H. Aschehoug & Co. Det er nå over 70 år siden førstnevnte kom ut, og den er fortsatt ikke erstattet av noen bedre. Den var den første fremmedspråklige ordboken for nynorskbrukere. Boken ble gitt ut med 20 000 kroner i tilskudd fra Skoleboknemndi åt Studentmållaget i Oslo. Samme år som den første ordboken kom ut, holdt Raknes et foredrag på årsmøtet i Det Norske Samlaget der han argumenterte for en «ei heilsleg norsk idiom- og synonym-ordbok». Kirkedepartementet ga de første midlene til prosjektet som skulle bli Norsk Ordbok i 1930.

Raknes samlet mange av de radikale intellektuelle i mellomkrigsårene i leiligheten sin i Observatorie terrasse; både Norges første psykologer (Nic Waal, Harald Krabbe Schjelderup, Trygve Frøyland Braatøy, Marie Nævestad, Hjørdis Simonsen) og forfattere og forlagsfolk (Sigurd Hoel, Arnulf Øverland, Helge Krog, Aksel Sandemose og Inger Johanne Hagerup). Raknes var også med i Pønskarlaget, et samtalelag og uformelt nettverk for nynorsk intelligentsia som eksisterte mellom 1903 og 1923. Han var med på å bygge opp Det Norske Samlaget og var styremedlem i Det Norske Teatret fra 1922 til 1947. Raknes var også jevnlig bidragsyter i Syn og Segn og andre sentrale, nynorske organ.

Gryende psykologiinteresse

Raknes hadde en enorm arbeidskapasitet, som gjorde at han utviklet seg både som psykolog, filolog og målforkjemper samtidig. Mellom 1922-27 jobbet han som lektor ved Oslo katedralskole og var sekretær i Det Norske Samlaget samtidig som han forberedte sin doktorgradsavhandling i religionspsykologi. Avhandlingen, som kom i bokform (1927, nytt opplag i 1972) heter Møtet med det heilage. Ein etterrøknad um det psykologiske grunnlaget for religion og er en av de første doktoravhandlinger som ble avlagt på nynorsk. Her undersøker han fenomenet religiøs ekstase i lys av forskning innen etnologi og teorier fra psykoanalysen.

Interessen for religionen, som begynte i den karismatiske frikirken i barndommen, skulle følge han livet ut hånd i hånd med en reichiansk fundert psykoanalyse. Denne opptok han da han studerte psykoanalyse ved Berliner Psychoanalytische Institut (1928-29) og ved Orgone Institute i New York (1946). I Berlin gikk han i læreanalyse hos den kjente neofreudianeren Karen Horney, med kontroll av Hanns Sachs, en av Freuds «edsvorne menn». Han publiserte også en artikkel i instituttets 10-års jubileumsskrift. I 1929 begynte han å praktisere som psykoanalytiker, først i Bærum, så i Oslo til tross for mangel på grunnleggende medisinsk eller psykologisk utdannelse. Læreanalysen hans fortsatte i Oslo under Otto Fenichel og Wilhelm Reich. En del av hans populærpsykologiske artikler ble gitt ut i Fri vokster: psykologiske essays (Tanum 1949).

Håvard Nilsen hevder i Kroppsspråkets filolog (2010, der han anmelder Jan Olav Gatlands biografi Ord og orgasme: en biografi om Ola Raknes) at målmannen hadde et naturlig talent for psykoanalysen på grunn av hans sans for språk. Han gjengir også en vits som verserte om Raknes: «En kvinne i terapi hos Raknes forteller en drøm. "Jeg befinner meg på et kjøkken med mange komfyrer. De er hvite og står på rekke og rad. Store komfyrer og små komfyrer. Så våkner jeg." Raknes sier: "Denne draumen er et uttrykk for eit undertrykt seksualynskje. Desse komfyrane er dykkar umedvetne som ropar: Kom fyrar! Kom fyrar!"»

En annen historie Nilsen gjengir kommer fra Jan Olav Gatlands biografi om Raknes (2010): «en gang prøvde en av pasientene å drepe Raknes (i fasen som kalles negativ overføring), pasienten tok kvelertak på ham og presset ham ut av vinduet. Raknes så ham i øynene og sa: "Meg kan du gjerne drepa, men ein ting skal du vite: det er ikkje meg du vil drepa, men far din!" Det gikk et støkk i pasienten, som slapp taket.»

Reich og Raknes

Harald Krabbe Schjelderup, Nic Waal og Ola Raknes protesterte da Wilhelm Reich ble ekskludert fra den internasjonale psykoanalytiske forening (IPA), noe som skjedde under IPA-kongressen i Luzern i 1934. Det var Reichs kommunistiske sympatier som virket truende på ledelsen etter Hitlers maktovertagelse i Tyskland. Schjelderup hadde gått i analyse hos Reich i Danmark og inviterte han i 1934 til Norge. Raknes var en av Reichs heftigste forsvarere under den sistnevntes opphold i Norge (1934-39). Han organiserte studiesirkler og var med i Reichs tidsskriftprosjekter Tidsskrift for seksualøkonomi og Zeitschrift für Politische Psychologie und Sexualökonomie. Sigurd Hoel og Odd Havrevold har også bidratt som redaktører i disse tidsskriftene. Raknes gikk i læreanalyse hos Reich tre ganger i uken i tre år.

Reich hevdet at opprinnelsen til alle nevroser er fortrengt seksualitet. Gjennom analysen av karakter og holdning skulle terapeuten avsløre pasientens forsvarssystem. Pusten var også viktig, sammen med det muskulære avvergesystemet. Tore Næss skriver i artikkelen Gudskontakt som orgasme (2007): «For Reich var libidoen en slags elektrisitet som beveget seg i saktegående bølger rundt omkring i kroppens vev, særlig i musklene. Han mente at disse bølgebevegelsene kunne aktivisere musklene i noe han kalte autonome bevegelser. Slanger og ormers motorikk var eksempler han gjerne brukte for å illustrere hva slags type bevegelser det var snakk om. Menneskets tarm beveger seg på en lignende måte når den skal frakte mat gjennom systemet. Reich kalte denne kontinuerlige strømmen av sammentrekning og utvidelse for "pulsering". De fleste mennesker som lever i samfunn av vår type er imidlertid så seksualhemmet at bevegelsene aldri blir autonome i den grad. Ifølge Reich er vanlige mennesker utstyrt med et konkret muskelpanser, som har som funksjon å blokkere pulseringen. Muskelpanseret består av kronisk spente muskler, organisert i segmenter hvor flere muskler fungerer sammen som fysiske blokkeringer libidobølgene ikke kan forplante seg gjennom.» Muskelpanseret måtte løses opp for å frigjøre de vegetative funksjonene som også seksualiteten hørte til. Et viktig begrep er orgon, en slags kosmisk-seksuell energi. Et middel til å ta til seg denne energien, og dermed bli mindre nevrotisk og mer seksuelt ladet er å sitte inne i et orgon-skap, som er spesielt konstruert for å holde på diverse elektrisitet og magnetisme. Raknes var enig i det meste av det Reich forfektet, fra karakteranalyse til vegetoterapi.

Raknes hadde sin egen «Orgonakkumulator» eller «kassa» som den ble kalt av venner. Man skulle sitte inne i den med klærne på og kjenne energien komme. Ifølge biografien Ord og orgasme. En biografi om Ola Raknes (2010) forklarte han selv sin gode helse med at «Eg sit i skåpet kvar dag». Andre som har vært i skapet til Raknes er blant annet Sean Connery, som besøkte reichianeren på Nilserudkleiva i 1967.

Raknes underviste i London mellom 1968-69, blant annet for Ronald D. Laing og David Cooper, to representanter for antipsykiatrien som viste interesse for Reichs tenkning. Raknes foretok også vaginalmassasje på frigide kvinner og ba ofte pasientene sine ligge avkledt eller bare i trusa når de skulle løse opp muskelpanseret.

Raknes' kollega Trygve Frøyland Braatøy og fysioterapeuten Aadel Bülow-Hansen har jobbet i et lignende psykoanalytisk paradigme. Gerda Boyesen og David Boadella, elever av Raknes, dannet i senere tid institusjoner for utdanning av terapeuter i henholdsvis London og Sveits. Raknes har også skrevet en bok om Reich: Wilhelm Reich and orgonomy (1970).

Kritikk

Reichs tenkning vakte mange kontroverser, og det samme gjorde Raknes' reichianisme. De første årene Reich var i Norge gikk mange forfattere og fagfolk i behandling hos ham, men fra 1937 begynte han å vekke kontroverser med ideene og de biologiske eksperimentene sine. Særlig ideen om orgon vakte skepsis. Motstanden fra tradisjonell psykiatri, for eksempel fra Gabriel Langfelt, var stor. Både Schjelderup og Braatøyd, tidligere forbundsfeller av Reich og Raknes, distanserte seg etter hvert. Johan Scharffenberg angrep Reich høsten 1937 for noe han mente var ulovlig medisinsk behandling. Professorene Leiv Kreyberg og Theodor Thjøtta tok del i kritikken og betegnet Reich som en uvitende fantast. Raknes, sammen med legene Odd Havrevold og Nic Waal tok til forsvar for Reichs person og lære. Til tross for kritikken hadde aldri Raknes noe problem med å livnære seg av terapivirksomheten. Etter krigen henstilte Det medisinske fakultetet i Oslo til Helsedirektoratet om å frata Raknes autorisasjonen. Det ble ikke gjort, siden de fleste av pasientene var fornøyde med behandlingen hos Raknes.

Videre lesning

• Utdypning (NBL-artikkel)