Organisasjonen av petroleumseksporterende land, dannet i september 1960 av Irak, Iran, Kuwait, Saudi-Arabia og Venezuela. Senere sluttet flere land seg til: Qatar (1961), Indonesia (1962; suspenderte sitt medlemskap i 2009 ettersom landet ikke lenger eksporterte olje), Libya (1962), Forente arabiske emirater (1967), Algerie (1969), Nigeria (1971), Ecuador (1973; suspenderte sitt medlemskap 1992–2007), Angola (2007) og Gabon (1975–95). Hovedkvarteret ble i 1965 flyttet fra Genève til Wien. Flere av medlemslandene er også med i OAPEC.
OPECs formål er å koordinere og forene petroleumspolitikken til sine medlemsland for å sikre rettferdige og stabile priser for eksportørene og en effektiv, økonomisk og regulær forsyning til importørene. OPECs øverste organ er ministermøtet som trer sammen to ganger i året.
Historikk
Bakgrunnen for etableringen av OPEC var langt på vei å skape en motvekt mot en gruppe av svært innflytelsesrike oljeselskaper, hvorav åtte store (Exxon, Chevron, Texaco, Mobil, Shell, BP, Gulf og CFP) alene stod for ca. 90 % av den internasjonale råoljeutvinning. De fem opprinnelige OPEC-landene stod på sin side for ca. 82 % av verdens eksport av råolje.
OPEC fikk et betydelig politisk gjennombrudd, og befestet sin senere maktposisjon under den såkalte oljekrisen 1973–74, da redusert oljeforsyning (først og fremst fra OAPEC) og økte priser ble brukt som et politisk virkemiddel i Midtøstenkonflikten i tilknytning til oktoberkrigen (Yom Kippur-krigen) 1973. Prisregulering gjennom en kontrollert utvinning har senere vært et hovedanliggende for OPEC, som fastsetter produksjonskvoter for hvert medlemslands utvinning. Imidlertid er kvotesystemet undergravd av enkelte medlemmer som har valgt å utvinne mer enn det tildelte kvantum, og dets effekt påvirkes også av utvinningen til store produsentland som står utenfor OPEC, særlig Russland, Mexico, Norge, Kazakhstan og Storbritannia.
Splittelse
Uenighet knyttet til kvoter har bidratt til å svekke OPEC, som også har mistet to av sine medlemmer; Ecuador og Gabon, mens Venezuela har vurdert å melde seg ut. Samarbeidet har også tidvis vært svekket av krig mellom medlemsland: Golfkrigen 1 (mellom Iran og Irak 1980–88) og 2 (mellom Irak og Kuwait 1990/91 – som også involverte andre medlemsland). Uenighet knyttet til produksjonskvoter og prisfastsetting var en av årsakene til Iraks invasjon av Kuwait i 1990; pga. Iraks store økonomiske tap under krigen mot Iran, ønsket landet at OPEC skulle føre en streng kontroll med produksjonen for å drive prisene opp, mens Kuwait ønsket å holde prisene nede bl.a. for å bevare et godt forhold til Vesten. Etter Golfkrigen 2 vedtok FN en handelsboikott mot Irak, og det var derfor rom for større produksjon for Saudi-Arabia, og etter hvert Kuwait, som begge trengte å øke inntjeningen for å betale kostnadene ved krigen.
Til tross for sin relativt svekkede stilling har OPEC fortsatt potensiell makt ved å besitte en vesentlig del av verdens olje- og gassreserver. OPECs andel av verdens samlede oljeproduksjon var i 2005 ca. 40 %, og OPECs medlemsland stod for ca. 50 % av samlet oljeeksport.
Ca. 3/4 av verdens kjente oljeforekomster finnes i OPECs medlemsland, hvor Saudi-Arabia, Irak og Kuwait besitter de største forekomstene.
Ekstern lenke