Norsk kunsthistorie

Førhistorisk tid

Den eldste billedkunst i Norge er omrisstegninger av dyr (rein, elg, hjort, bjørn) som særlig er funnet på fjellvegger i Nordland og Trøndelag (cirka 5000–1600 f.Kr.). Bronsealderen førte med seg en ny geometrisk ornamental stil, innrisset som sirkler og spiraler, bølgende bånd og buelinjer på vakre våpen og prydsaker av bronse. Stilen gjennomløp skiftende faser og sluttet brått omkring 500 f.Kr. En sterkt forenklet billedkunst finner vi i samtidige helleristninger med fremstillinger av skip, dyr, mennesker og lignende.

På 400-tallet e.Kr. dukket dyreornamentikken opp, en frodig stil med utløpere langt opp i kristen middelalder. Yndlingsmotivene var rovdyr som ørn, ulv og slange, men dyrekroppene er oppløst og sammenfiltret nesten til ugjenkjennelighet. I den eldre og yngre Vendelstil (500–700-tallet) begynte dyrestilen å ta form, og i Osebergfunnet fra 800-tallet nådde den et høydepunkt av rikdom og fantasi. Borrestilen førte over til vikingtiden. På overgangen til kristen tid står en rekke østnorske billedsteiner i Ringeriksstil fra tidlig 1000-tall. For første gang dukket kristne motiver opp, mens den hedenske dyreornamentikken fikk sitt siste store monument i portalskjæringene på Urnes stavkirke (siste halvdel av 1000-tallet).

Middelalder

Tradisjonen fra dyreornamentikken levde videre i stavkirkenes utskårne portaler fra 1100- og 1200-tallet. De aller fleste viser dragekamp-motiver, enkelte, som Hylestadportalen, scener fra Sigurd Fåvnesbanes saga. I steinkirkene finnes fra romansk tid maskeaktig grove hoder, dyrefremstillinger, religiøst-symbolske motiver og lignende. Et marmorhode fra Munkeliv kloster i Bergen, med innskriften Eystein Rex, er vårt eldste kongeportrett. 1200-tallets steinskulptur er rikest representert i Nidarosdomen, preget av engelsk og, i de få bevarte statuene fra vestfronten, fransk gotikk. Det skulpturale hovedmotiv i middelalderen var krusifikset. Andre viktige motiver var Maria med Jesusbarnet, og Hellig Olav, sistnevnte med høydepunkter i gotisk tid som statuene fra kirkene i Fresvik og Tanum. Sengotikken var nesten helt preget av importkunst fra Tyskland (på 1400-tallet mest fra Lübeck), Brabant og Nederland. Herfra kom de ofte malte eller forgylte alterskap, som det praktfulle i Ringsaker kirke.

Av romansk malerkunst er lite bevart. Omkring 1250 oppstod det i Bergen en gotisk malerskole, inspirert særlig av engelsk bokmaleri. Av de tallrike malte antemensaler, de fleste fra omkring 1300, er ennå 33 bevart. Også selve kirkerommene ble undertiden dekorert, slik som de malte himlingene fra kirkene i Torpo og Ål. Av gotiske kalkmalerier er det funnet betydelige rester i flere kirker.

Fra reformasjonen til 1814

Skulpturen var i hele perioden utpreget dekorativ, og særlig utover på 1600-tallet oppstod det en frodig kirkekunst på altertavler, prekestoler, epitafier og lignende. Av tidens treskjærere (bilthuggere) var det mange som, foruten kirkekunst, også laget modeller for ovnsplater. Omkring 1700 satte akantusbarokken inn, med utgangspunkt i altertavle og prekestol (1699) i Vår Frelsers kirke i Oslo. Herfra bredte stilen seg raskt over Hedmark og Gudbrandsdalen. Ren figurplastikk hadde derimot få muligheter i Norge, og våre få billedhuggere, blant dem elfenbensskjæreren Magnus Berg, fant sitt virke i Danmark.

Maleriet, vesentlig kirkedekorasjoner og portretter, ble på 1600- og langt inn på 1700-tallet stort sett utført av tyske og danske innvandrere, senere også hollandske, skotske og svenske kunstnere, med sentre i Oslo, Bergen, Stavanger og Trondheim. I Stavanger virket Gottfried Hendtzschel som kirke- og portrettmaler, og i Bergen arbeidet tidens betydeligste maler, Elias Fiigenschoug, som foruten portretter også malte det første norske landskap, fra Halsnøy kloster. Omkring 1700 malte nederlenderen Jacob Coning sin kjente serie østnorske prospekter.

Med rokokkoen (cirka 1700–90) skjedde en oppblomstring av maleriet tilknyttet borgerskapet i byene. Det gjaldt utsmykning av bygninger såvel som portrettoppdrag. I kirkeutsmykning kom den vesentlige innsatsen i treskjæring. Utover i hundreåret oppstod den såkalte rosemaling, med Hallingdal og Telemark som kjerneområder. I portrettmaleri var Eggert Munch periodens flittigste kunstner, og den best dokumenterte. Hans elev, Peder Aadnes, utførte dekorativ bemaling av møbler og interiører, samt portretter. Mathias Blumenthal virket i Bergen, der han malte portretter og veggmalerier med allegoriske motiver. Berlineren Heinrich C. F. Hosenfelder virket i Halden, der han var den fremste blant dekoratørene av de internasjonalt anerkjente Herrebøefajansene. Han var også periodens fremste portrettmaler.

Maleri etter 1814

Tidlig 1800-tall markerte overgangen fra en malerkunst som utfoldet seg innen laugsvesenets trange rammer, til en fri kunst basert på markedets etterspørsel. Portrettmaleriet dannet fortsatt den økonomiske ryggraden for kunstnerne inn i 1820-årene. Etter at fotografien kom utover i 1850-årene fikk portrettmaleriet en konkurrent. Jacob Munch ble empiretidens portrettør i Norge med sine enkle og stramt oppbygde bilder, mens Matthias Stoltenberg representerer den mykere biedermeierstilen i generasjonen etter. Han er, med sin maleriske kolorisme og store innlevelse i modellenes psyke, den betydeligste norske portrettmaler.

Fra 1820-årene ble landskapsmaleriet den foretrukne genre. Johan Christian Dahl hadde en avgjørende betydning for utformingen av en norsk identitetsfølelse, som var knyttet til forestillinger om det norske landskapets karakter. Dahl regnes som en betydelig skikkelse også i tysk kunsthistorie, der han i romantisk landskapsmaleri representerte en dreining mot et mer naturnært og realistisk maleri enn sin samtidige og nære venn, Caspar David Friedrich. Dahl tok initiativet til opprettelsen av de første norske kunstforeningene, Christiania Kunstforening 1836, som stod sentralt i utviklingen av kunstinteressen og kunstmarkedet her i landet.

Dahls fremste elever var Thomas Fearnley og Peder Balke, som begge utviklet sitt landskapsmaleri i retning av en mer høyromantisk og, for Balkes del, teatralsk stil. Balkes utgangspunkt var dekorasjonsmaleriet, og hans teknikk gir bildene hans en helt særegen karakter.

Fra 1840-årene ble kunstakademiet i Düsseldorf det viktigste lærestedet for norske kunstnere. Adolph Tidemand spesialiserte seg på folkelivsskildringer, der bonden fremstilles som bærer av de nasjonale verdier og identiteter. Hans Gude henvendte seg i stor grad til et tysk marked og tysk smak, og tolket det norske landskapet som en eksotisk ødemark, for senere å konsentrere seg om skildringer av den østnorske kysten. Gudes fremstillinger er ofte lidenskapsløst objektive og nærmer seg naturalismen på nasjonalromantikkens grunn. Sammen har Tidemand og Gude utført enkelte komposisjoner med skildringer av landskap og folkeliv, mest kjent er Brudeferden i Hardanger.

August Cappelen er en av de mest utpregede romantikerne blant de norske düsseldorfere med sine villmarksmotiver fra Telemark med skog, tjern og fosser. I en særstilling står Lars Hertervig, som i sin sterkt personlige landskapskunst tolket en inderlig og undertiden ekstatisk naturopplevelse. Blant tidlige friluftsmalere er Amaldus Nielsen, Frederik Collett og Olaf Isaachsen.

I 1870-årene var München det foretrukne studiested for norske malere, men ble ved inngangen til 1880-årene erstattet av Paris. Omkring 1880 valgte en hel generasjon unge å vende tilbake til Norge. De hjemvendte kunstnerne dannet i 1882 Høstutstillingen, som fra 1884 mottok statsstøtte og brøt kunstforeningenes formidlingsmonopol. Man fikk en presedens for at kunstnerne selv var de som best styrte i eget anliggende; de laget kunsten, vurderte kunsten og kjøpte den inn til det offentlige. Først i 1990-årene er denne modellen for formidling blitt utfordret.

I den generasjonen som vendte hjem til Norge i 1870- og 1880-årene, finner vi en rekke sterke kunstnerpersonligheter. Eilif Peterssen var en teknisk virtuos maler som etter å ha utført figurkomposisjoner med historiske temaer og altertavler, der impulsene fra tysk maleri brytes mot inntrykk av italiensk barokk, beveget seg mot den samtidige naturalismen. Christian Skredsvig gjorde lykke i Paris i 1880-årene med en stemningsfull naturalisme før han vendte tilbake til Norge og malte lyriske skildringer av det norske landskapet. Sammen med Kitty Kiellands landskaper innevarsler disse maleriene 1890-årenes nyromantikk.

Erik Werenskiold gav den naturalistiske fremstillingen av norske landskaper en ideologisk overbygning, knyttet til oppgaven å skape en nasjonal identitetsfølelse. Han søkte seg mot emner, landskapstyper og en koloritt som han hevdet kunne oppfattes som særnorske. Gerhard Munthe utviklet dette synet videre, da han omkring 1890 utviklet en dekorativ kunst inspirert av gamle norske vevnader. Werenskiold og Munthe var nært knyttet til Fridtjof Nansen, og sammen dannet de kjernen i et løst forbund av likesinnede nasjonalister, den såkalte Lysakerkretsen.

Nasjonalismen møtte sterk motstand fra Christian Krohg og Fritz Thaulow. Krohg ønsket å utvikle naturalismen i retning av et problematiserende og samfunnskritisk verktøy, mens Thaulow hevdet forestillingen om at kunsten skulle være for kunstens skyld. Harriet Backer stod utenfor de ideologiske problemstillingene, og konsentrerte seg om maleriske utfordringer knyttet til forholdet flate og rom, komposisjon og koloritt, på en for samtiden avansert og fremtidsrettet måte. Hun vektla samtidig et sterkt stemningsinnhold i sine bilder.

Generasjonen som fulgte var den første som i vesentlig grad fikk sin utdanning i Norge, under veiledning av de hjemvendte naturalistene. Gustav Wentzel og Edvard Munch fremstod tidlig som ledende skikkelser i denne generasjonen. Wentzel utviklet en naturalisme som er beslektet med den fotografiske gjengivelse av detaljer. Munch tok på radikalt vis utfordringen fra nye tendenser i samtiden; først i form av en oppløst impresjonisme, dernest gjennom en tilstramming av formen og dekorativ linjeføring, influert av art nouveau og jugendstil. Munch pendlet fra slutten av 1880-årene frem til 1908 mellom Tyskland og Frankrike, og står som en av periodens fremste og mest radikale kunstnere også internasjonalt.

1890-årenes unge kunstnere søkte i stor grad bort fra Norge, og fant impulser over hele Europa. De uttrykte seg i en «internasjonal» stil, med forenkling av naturmotiver til abstraherte linjer og flater, i en enkel koloritt med sterke kontraster mellom lys og mørke. Thorolf Holmboe, Arne Kavli og Thorvald Erichsen fremstår som stilens mest konsekvente utøvere utenom Munch. En mer original retning tok Halfdan Egedius, Harald Sohlberg og Nikolai Astrup, som forente 1890-årenes tendenser mot en abstrahert kunst med en videreutvikling av naturalismens stemningsmaleri.

1900-tallet

Etter 1900 knyttet norsk maleri et sterkt forbund med utviklingen i fransk kunst, en forbindelse som varte helt frem til 1960-årene. Komposisjon og koloritt identifiseres som maleriets to vesentlige særtrekk. Thorvald Erichsen fornyet sin kunst under inntrykk av fransk senimpresjonisme. Selv Edvard Munch tilpasset sitt kunstneriske uttrykk til de nye franske idealene. Ludvig Karsten utformet sin særpregede stil under avgjørende innflytelse av Edvard Munch, men mottok også viktige impulser fra de franske senimpresjonister og Matisse.

Omkring 1909 var en rekke norske malere elever av Henri Matisse. Henrik Sørensen stod for en selvstendig tillemping av Matisses lære, mens Jean Heiberg forsøkte å utlede en akademisk disiplin av den. Sørensen fikk stor betydning for yngre generasjoner av kunstnere, som forente en fri kolorisme og ekspressive formuttrykk med humanisme og nasjonalistiske idealer.

De første anløp til et abstrakt maleri i Norge kom med Thorvald Hellesen, som under den første verdenskrig utviklet et dekorativt abstrakt maleri influert av Fernand Legér. I 1920-årene var også Charlotte Wankel, Ragnhild Kaarbø og Ragnhild Keyser elever av Legér.

Per Krohg er periodens mest mangefasetterte personlighet. Som ung gjorde han seg gjeldende i fransk kunst med komposisjoner som forener impulser fra ulike retninger i tidens radikale maleri, for senere å utvikle et illustrativt figurativt formspråk. Krohg, Axel Revold, Alf Rolfsen og Aage Storstein utførte i mellomkrigstiden, og i de første etterkrigsår, en rekke utsmykninger i freskoteknikk. Disse arbeidene ble i samtiden oppfattet som periodens viktigste kunstneriske arbeider. Hovedmonumentene er dekorasjonene i Bergen Børs (Revold), Sjømannsskolen i Oslo (Krohg), Vestre Krematorium (Rolfsen) og Oslo Rådhus. Etter den første verdenskrig hentet en ny klassisisme impulser fra arkaisk og egyptisk kunst, gresk klassisisme og ungrenessanse. Heiberg, Revold, Rolfsen og Bjarne Ness ledet an i denne retningen.

Aksel Waldemar Johannessen var en pioner innen skildringen av arbeiderklassen i en ekspressiv stil. Hans malerier ble først utstilt i 1923, etter hans tidlige død i 1922, så glemt og gjenoppdaget i 1990.

Surrealismen ble introdusert for norske malere av Vilhelm Bjerke-Petersen. Omkring 1935 arbeidet Olav Strømme, Bjarne Rise, Karen Holtsmark, Else Christie Kielland og Erik Harry Johannessen med symbolverdener knyttet til planteliv, seksualitet, drøm og ubevisst sjeleliv. Kaj Fjell utviklet et formspråk der erotiske temaer forankres i en symbolverden hentet fra den norske landsbygda, med stilistiske innslag knyttet til en fri kolorisme og svungne linjerytmer.

Arne Ekeland arbeidet med sosialpsykologiske motiver, der seksualitet ble knyttet til klassekamp. Etter hvert kom revolusjonsmotiver til å stå sentralt hos Ekeland. Under den annen verdenskrig malte han opplevelsen av lidelse, håp og frigjøring, mens han i etterkrigstiden stod for en humanistisk visjon og en forsoning av menneske og teknologi i et klasseløst samfunn.

Harald Kihles bilder avspeiler en romantisk reaksjon på industrialisme og urbanitet. Hans intime skildringer av det indre Telemark er fremstilt som et avsondret Arkadia, der menneskene lever i pakt med sine omgivelser. Hans Ryggens arbeider er fabuleringer over landskap, liv og levnet på Ørlandet, hvor det enkle og primitive liv blir lovprist i høystemte, uttrykksladede fargeeksplosjoner. Alf Løvbergs bilder er stille funderinger over livet i småbyen. Erling Engers fremstilte i utgangspunktet bondebefolkningen med en lun og humoristisk vinkling, for etter hvert å konsentrere seg om landskapets lys, stoff og struktur.

1945–65

Krigserfaringene preget en kort tid de unge politisk radikale malerne Arne Bruland, Oddvar Alstad, Oddmund Kristiansen, Tore Haaland og Jakob Weidemann. Snart skulle deres radikalisme manifestere seg i form av tilslutning til en internasjonal bølge av abstrakt og nonfigurativt maleri.

Etterkrigsgenerasjonen ville uttrykke seg i en form som var befridd fra de konvensjoner som hadde vist seg å kunne misbrukes av fascister og stalinister. De unge fremstod som en hjemlig avantgarde, og møtte frem til omkring 1960 sterk motstand. Allerede fra 1950 er en abstrakt uttrykksmåte utbredt i den yngste generasjonen: Ludvig Eikaas, Jakob Weidemann, Knut Rumohr, Tore Heramb, Gunnvor Advocaat, Anna Eva Bergmann, Øistein Thurmann Nielsen, Odd Tandberg, Carl Nesjar, Inger Sitter, Halfdan Ljøsne, Roar Wold og Lars Tiller er representanter for abstrakt norsk maleri. Olav Strømme utformet etter 1960 en ekspressiv, sterkt abstrahert stil. Gunnar S. Gundersens særegne symbolspråk fungerer innen rammen av et presist og geometrisk fundert formspråk. Johannes Rians fargesterke, organiske abstraksjoner, med røtter i 1930-årenes surrealisme, fremstår som retningens mest originale bidrag.

Maleri etter 1965

Da norsk maleri omkring 1965 brøt opp fra den franskpåvirkede abstraksjon, fant mange et ideal i den britiske maleren Francis Bacon. Etter hvert kom også en sterkere orientering mot amerikansk etterkrigskunst. Fra 1980-årene har tysk kunst øvd innflytelse på norsk maleri.

Bruddet med 1950-årenes estetikk fikk ingen enhetlig form og inkluderte noen eldre malere. Håkon Bleken tok med seg erfaringene fra den strenge billedoppbyggingen over i et figurativt og litterært maleri ved utgangen av 1960-årene. Han tolket samtidens overordnede moralske dilemmaer og eksistensielle spørsmål med en patosfylt, men samtidig kritisk retorikk. Knut Rose var opptatt av den samme problematikken. Fra samme miljø brøt Jens Johannessen ut, og etablerte seg som en romantisk modernist med forkjærlighet for det dekorative.

Med utgangspunkt i impulser fra amerikansk popkunst oppstod et figurativt billedspråk med et samfunnskritisk og revolusjonært innhold. Den rettet sterk kritikk mot imperialisme og utbytting i den tredje verden, USAs krigføring i Vietnam og en rekke lokale kampsaker, som Mardøla-saken, Folkeavstemningen i 1972 med mer. Per Kleiva var den som mest presist formulerte denne trenden. Vi finner en nær tilknytning til amerikansk kunst også hos Victor Lind, Anders Kjær og Morten Krohg.

En figurativ bølge kom omkring 1965 i form av en rekke personlige bidrag fra malere som Frans Widerberg, Svein Strand, Johannes Vinjum, John David Nielsen, Eilif Amundsen, Odd Nerdrum og Karl Erik Harr. Widerberg knytter an til 1800-tallets romantiske og symbolistiske kunst i sine fortolkninger av forholdet mellom menneske og kosmos.

Odd Nerdrum har mest konsekvent utformet et tilbakeskuende formspråk, preget av barokken. I tidlige arbeider tok han opp aktuelle samfunnsmessige temaer; etter 1985 konsentrerte han seg om å utvikle et høyst personlig og særegent symbolspråk, som har vakt oppmerksomhet også i USA. Nerdrum har hatt en rekke elever som følger i hans fotspor med et klassisk preget figurativt maleri.

Bjørn Ransves malerier er fulle av ironi, paradokser, lek med sjangere og kunsthistoriske sitater knyttet til 1980-årenes postmodernisme. Han har utført gammelmesterlige bilder av kroppsdeler, harlekiner og apekatter, samt indianerbilder i tegneseriestil, nykubistiske studier og abstrakte flatemalerier.

Kjell Torriset og Ulf Nilsen har hentet impulser fra britisk maleri og italiensk transavanguardia i drømmeaktige figurative malerier. Kjell Erik Killi Olsen, Håkon Gullvåg, Bjørg Holene og Therese Nortvedt har uttrykt seg i et fortellende maleri med surrealistiske undertoner. Leonard Rickhards særegne billedverden har røtter i barndommens minner, men er også full av kunsthistoriske sitater og referanser. Hans sterke skildringer er litterære, men han legger også stor vekt på maleriets abstrakte sider. Bjørn Carlsen arbeider med fabulerende ekspresjonistiske figurfremstillinger som veksler mellom fargeprakt og grøss. Ida Lorentzen har gjennom strengt oppbygde interiører med oppstillinger i en saklig, tørr realisme, markert seg med en særegen og personlig profil på siden av det norske kunstmiljø.

1980-årene var preget av ulike former for ekspresjonisme, som hos Jørgen Dobloug, Tore Hansen, Arvid Pettersen, Helge Korvald, Tom Lid, Bjørn Sigurd Tufta, Edgar Ballo, Håkon Gullvåg og Marianne Bratteli.

Halvabstrakte, ekspresjonistiske landskaper i en nordisk, romantisk tradisjon preget mye av norsk billedkunst i disse årene. Et rått, tilblivelsens urlandskap, med arketypiske former (trekant/fjell, pillar/bauta, portal) ble dyrket av malere som Olav Christopher Jenssen, Anne Katrine Dolven, Ørnulf Opdahl, Bjørn Sigurd Tufta, Håvard Vikhagen og Carl Fredrik Schultz. Anders Kjær har også fra slutten av 1980-årene hatt norsk natur som inspirasjonskilde.

Svein Johansen har arbeidet med historiske eller kulturelle landskaper. Andre malere som også har brukt landskapet som historiens skueplass, er Svein Mamen og Carl Oscar Schelbred, mens George Morgenstern og Jon Arne Mogstad har arbeidet med abstrakte, «syntetiske» landskaper.

Arne Malmedal har (etter en lang karriere som grafiker og maler) i 1980- og 1990-årene utviklet et abstrakt flatemaleri (ofte monokromt) som har gitt ham en sentral posisjon i norsk samtidskunst.

I 1990-årene merkes en sterk dragning mot en dekorativ iscenesettelse hos malere som Terje Uhrn, Geir Yttervik og Harald Fenn. Formen i disse bildene refererer ofte til kunsthistorien, og teknikkene er tillempinger av tradisjonelle, håndverksbaserte malerteknikker. Innenfor et geometrisk formspråk har Jacob Schmidt (død 1992) og Thomas Hestvold skapt konsentrerte kommentarer til maleriet som bærer av et innhold som er identisk med sin form. Denne karakteren av selvrefererende objekt finner vi i en kraftigere form hos Olav Christopher Jenssen.

Maleriets endrede situasjon

Mot slutten av 1990-årene var det tydelig at maleriet ikke lenger hadde en så dominerende plass som det hadde blant kunstartene i 1980-årene. Det er også skjedd en ny ideologisering av bildet; oppmerksomheten går fra det som skjer på billedplanet, til det som ligger utenfor billedflaten; forholdet mellom verk, institusjoner, samfunn, kjønn og resepsjon stilles i fokus. Interessen flyttes fra hvordan bildet er laget til hvordan bildet fungerer og inngår i ulike sammenhenger. Viktigere enn bildets fysiske ramme er rammen av teori og ideologi. Fra modernismens fokusering på de formale sider, plasseres verket i en bred ramme av kulturelle, sosiale og estetiske faktorer. Av kunstnere som har markert seg i en slik kontekst, kan nevnes blant andre Mari Slaattelid og Bjarne Melgaard.

Litt inn på 2000-tallet er billedkunsten i vid forstand et svært sammensatt fenomen. En rekke retninger og tendenser lever side om side, mens den gamle motsetningen mellom abstrakte og figurative uttrykk er blitt mindre interessant. Like klart er det at det tradisjonelle maleriet nå bare er ett av flere uttrykk, ved siden av fotografi, video, installasjoner, performance, konseptkunst av forskjellig slag, digital kunst, blant annet som internettkunst.

Men samtidig med denne utviklingen ser man at det «gammeldagse» tradisjonelle figurative maleriet lever videre, både det som knytter an til den klassiske tradisjonen og det som står friere i forhold til denne. Da Odd Nerdrum i 2003 emigrerte til Island, ble det mindre diskusjon om begrepene kitsch og kunst. Innen det tradisjonelle landskapsmaleriet har søsknene til Karl Erik Harr, Jan og Eva Harr, markert seg gjennom mange år. Arne Borring, en av våre få utendørsmalere, har laget en serie bilder med fine Oslofjord-motiver, Vebjørn Sand har blant annet malt i Antarktis, mens Trine Folmoe og Natalie Holland hver på sin måte har tatt opp temaer der kvinnens rolle står sentralt. Rolf Groven har i over 30 år holdt den rendyrkede politiske kunsten levende. Andre har markert seg med personlige uttrykk, som blant andre Hilde Vemren, Kira Wager og Elisabeth Bjørnsen Werp.

Skulptur

Magnus Berg 1666–1739 elfenbenskjærer
Jakob Klukstad 1715–1773 treskjærer (akantus)
Hans Michelsen 1789–1859 Thorvaldsen-elev
Julius Middelthun 1820–1886 portretter
Brynjulf Bergslien 1830–1898 første norske rytterstatue
Stephan Sinding 1846–1922 fransk skole
Mathias Berntsen Skeibrok 1851–1896 naturalistiske motiver
Lars Utne 1862–1922 utsmykninger, statuer
Anders Svor 1864–1929 portrettbyster, statuer
Gunnar Utsond 1864–1950 nyromantiker
Ingebrigt Vik 1867–1927 franskskolert formdyrker
Gustav Vigeland 1869–1943 Norges mest kjente billedhugger
Wilhelm Rasmussen 1879–1965 offentlige monumenter
Dagfin Werenskiold 1892–1977 billedhugger, treskjærer og maler
Emil Lie 1897–1976 fransk skole; prydskulptur
Anne Grimdalen 1899–1961 dyreskulptur
Gunnar Janson 1901–1983 offentlige monumenter
Stinius Fredriksen 1902–1977 offentlige monumenter
Dyre Vaa 1903–1980 off. monumenter, prydskulptur
Nils Flakstad 1907–1979 off. monumenter (fontener)
Ørnulf Bjarne Bast 1907–1974 statuer, prydskulptur
Hans Jacob Meyer 1907–1993 minnesmerker, medaljer
Per Hurum 1910–1989 off. monumenter, prydskulptur
Per Palle Storm 1910–1994 monumenter og portretter i naturalistisk stil
Joseph Grimeland 1916–2002 klassisk inspirert skulptur
Arnold Martin Haukeland 1920–1983 ledende abstrakt billedhugger
Knut Steen 1924– monumenter i skiftende stiler
Skule Waksvik 1927– dyreskulptur
Fritz Røed 1928– dekorative arbeider, off. skulptur
Arne Vinje Gunnerud 1930– skulpturer i ulike grader abstraksjon
Kjartan Slettemark 1932– installasjoner
Iver Jåks 1932– skulpturer og installasjoner knyttet til samisk kultur
Per Ung 1933– naturalistiske skulpturer
Nils Aas 1933–2004 off. monumenter, abstrakt skulptur
Helge Røed 1938– konseptuell skulptur
Nils Kåre Aasland 1939– abstrahert skulptur, off. utsmykninger
Ola Enstad 1942– monumentalskulptur og småskulptur
Thor Sandborg 1942– ekspresjonistisk skulptur, abstrakt og figurativ
Istvan Lisztes 1942– figurativ skulptur i tre eller stein
Boge Berg 1944– ekspressive skulpturer, off. utsmykninger
Nina Sundbye 1944– livfulle skulpturer med motiver fra teater
Kristian Blystad 1946– tre og steinskulptur, torsoer, off. monumenter
Wenche Gulbransen 1947– abstrakte skulpturer, medaljer
Gunnar Torvund 1948– fornyer av religiøs skulptur
Bård Breivik 1948– varierende materialer og teknikker
Michael O'Donnell 1950– dada-inspirert objektkunst
Kirsten Kokkin 1951– figurativ realistisk stil, offentlige skulpturer
Hagbart Solløs 1951– monumentalskulptur
Kjell Erik Killi Olsen 1952– installasjoner, også malerier
Børre Larsen 1952– skulptur og rominstallasjoner
Inghild Karlsen 1952– tekstilskulpturer, utsmykninger og installasjoner
Liv-Mildred Gjernes 1954– fornyer norsk trekunst i kister og skap
Per Barclay 1955– konstruktive metallskulpturer og installasjoner
Nicolaus Widerberg 1960– klassisk inspirert steinskulptur, offentlige monumenter

Skulptur etter 1814

Hans Michelsen, som var elev av dansken Bertel Thorvaldsen i Roma, fikk store oppdrag av Karl 3 Johan, og bodde lenge i Stockholm. Han var også en av initiativtagerne til restaureringen av Nidarosdomen i Trondheim. I likhet med Michelsen dyrket den senere Julius Middelthun en klassisisme med islett av realisme. Brynjulf Bergslien utviklet en nasjonalromantisk realisme som kom til uttrykk i genreskulpturer. Hans hovedverk er rytterstatuen av Karl Johan, som er plassert foran Slottet i Oslo. Stephan Sinding oppnådde i 1880-årene internasjonal anerkjennelse for sine kraftfulle, uttrykksfulle skulpturer med klassiske temaer.

Gustav Vigeland sluttet seg i unge år til den følelsesladede symbolisme i 1880- og 1890-årene, og hans verker fra denne perioden kan måles med det beste i samtidig europeisk skulptur. En kort tid arbeidet Vigeland for Nidarosdomen. Etter århundreskiftet utviklet han en forenklet figurstil med røtter i klassisisme. Vigelandsanlegget i Oslo avspeiler de ulike fasene i hans kunst. Ingebrigt Vik skapte i samme periode en forfinet stilkunst med intimt preg.

I mellomkrigstiden forente Wilhelm Rasmussen den nasjonalromantiske linjen i norsk skulptur med en fornyet interesse for klassisismen i en kraftfull heroisk stil, som i samtiden ble identifisert med et germansk kulturideal. Rasmussen var også en betydelig lærer ved Statens Kunstakademi.

Etterkrigstidens skulptur

Idealet om sluttet form i forening med uttrykksfull modellering behersket flere generasjoner norske billedhuggere fra 1920-årene og ut gjennom hele århundret. Fremstående representanter er Dyre Vaa, Rolf Lunde, Gunnar Janson, Emil Lie, Nic Schiøll, Kjeld Rasmussen, Arne Durban, Odd Hilt, Stinius Fredriksen, Per Hurum, Per Palle Storm og Joseph Grimeland.

Fra omkring 1950 arbeidet Aase Texmon Rygh, Carl Nesjar og Odd Tandberg på grunnlag av rent matematiske, geometriske eller optiske prinsipper. Arnold Haukeland førte i sin abstrakte skulptur videre en litterær og romantisk linje fra sin figurative skulptur over i arbeider som i sin tid vakte stor oppsikt. Ramon Isern utviklet et symbolmettet formspråk inspirert av surrealisme og konstruktivistisk skulptur.

Nils Aas utmerket seg gjennom sin evne til å skape fortettede symboler som harmonerer med omgivelsene. Han var også en av periodens fremste figurative billedhuggere; hans verker preges av en sterk følelsesmessig innlevelsesevne med modellene og har samtidig en fast og avklaret form. Knut Steen utviklet en forenklet og abstrahert form, preget av sensualitet og eleganse, mens Boge Berg har uttrykt seg mer ekspressivt med opprevet modellering og kraftige kontraster mellom lys og skygge. Arne Vinje Gunnerud har med basis i arkaisk og primitiv kunst sin særpregede motivkrets og stil; etter 1970 har han arbeidet bevisst med å skape et moderne nordisk skulpturelt uttrykk. Skule Waksvik er blitt kjent for sine mange gode dyreskulpturer, men i senere år har han også laget en serie fint karakteriserte kvinnefigurer, ofte med en viss humor.

Nyere skulptur

I 1970-årene skjedde en internasjonalisering av norsk skulptur. Bård Breivik fremstod tidlig som en lederskikkelse i opprøret mot de etablerte tradisjoner. Hans verker bygger på utsøkt håndverkskunnskap kombinert med enkel formgivning ut fra materialenes iboende kvaliteter. Senere har Breivik konsentrert seg om utformingen av større bymiljøer. Kristian Blystad har i en tydeligere figurativ form eksponert mange av de samme kvalitetene. Sammen har Breivik og Blystad gitt norsk steinskulptur en oppblomstring og ny identitet. En yngre billedhugger som Nico Widerberg arbeider også med steinens form og uttrykk, men i et klassisk figurativt formspråk. Gunnar Torvunds stemningsbetonte skulpturer henter inspirasjon fra ulike kilder: romansk kunst, gammel treskurd og inuittenes kunst, og representerer en poetisk surrealisme der et metafysisk innhold kommer til uttrykk. Jon Gundersen på sin side arbeider med å resirkulere materiale fra skraphaugen, sivilisasjonens kasserte attributter, i ironiske og poengterte assemblager. Helge Røed er blant de få skulptører som ut fra en konseptuell basert tilnærming har arbeidet med form og romproblematikk.

I den figurative tradisjonen har Per Ung skapt en figurstil, inspirert av barokken og av Rodin. Thor Sandborg på sin side, knytter an til fokuseringen på kroppens utsatthet i moderne tid. Istvan Lisztes, med bakgrunn i østeuropeisk sosialrealisme, har utviklet et figurativt formspråk med glattpolerte bronsefigurer i en egyptisk-inspirert stil. Nina Sundby har laget en rekke fint modellerte statuer, flere med eventyrmotiv, hvorav enkelte er plassert på offentlige steder. Kirsten Kokkin har også laget flere gode figurative skulpturer i en mer detaljrealistisk stil – kvinnefigurer, ofte fremstilt i dynamisk bevegelse.

Kjell Erik Killi Olsen er særlig kjent for sine fantasifulle installasjoner og en monumental figur i støpejern, reist i , Vesterålen 1994 (Skulpturlandskap Nordland). Internasjonal innflytelse kan tydelig merkes hos Per Barclay og Michael O'Donnell, som med sine konstruktive metallskulpturer på hver sin måte utmerker seg i norsk samtidsskulptur.

I en særstilling står Kjartan Slettemark, som bor og arbeider i Stockholm, men som har vært et provokatorisk kraftsentrum i norsk kunst. Slettemark arbeider i alle teknikker, men installasjonsformen, der figurer og dukker lages av søppel, er fremtredende hos ham. Hans kunst er leken og humoristisk med samfunnskritisk brodd, samtidig som han alltid inntar en forsonende holdning selv til de mennesker og fenomener han kritiserer.

I krysningspunktet mellom kunstartene har Per Inge Bjørlo, Per Barclay, Ola Enstad, Bente Stokke, Sissel Tolaas, Marianne Heske og Inghild Karlsen laget installasjoner med stor uttrykkskraft, der både estetiske og politiske problemer er satt under debatt. Børre Larsen arbeider i grenselandet mellom skulptur og rene rominstallasjoner; lyd, lys og bevegelse inngår ofte i hans uttrykk.

Videokunst

Nye teknikker har også gjort sitt innpass. I videobasert kunst har Marianne Heske, Rolf Aamot og Kjell Bjørgeengen vært pionerer. Heske vakte oppmerksomhet i 1980-årene med sine computer-malerier av vestlandsmotiver tatt opp på video og deretter overført datamaskinelt med tusj på lerret. Bjørgeengen har utført en rekke videoskulpturer, der det skapes elektriske formasjoner på skjermen, og han arbeider bevisst med å la ny musikk være med å modulere forløpet av bevegelse på og mellom skjermene. Sven Påhlsson arbeider med virtuell virkelighet, dvs. en datakonstruert virkelighet, som på skjermen fremstår som et tredimensjonalt rom som et virtuelt kamera kan bevege seg og ta opptak i.

Fotografi

Fotografiet har også befestet sin stilling som kunstnerisk medium i Norge. Morten Krogvold, Tom Sandberg og Per Berntsen arbeider med svart-hvitt-bilder. Deres fotografiske kunst viser en betydelig innsikt i og respekt for den fotografiske tradisjonen. Henny Lie er kjent for sine fotografiske billedmosaikker, montasjer og arbeider der fotografiet inngår i andre billedmedier. Dag Alveng har også markert seg internasjonalt, blant annet med en serie med byscener fra New York der flere motiver ligger i sjikt oppå hverandre. Mette Tronvoll har med sine iscenesatte portetter av personer i landskaper eller interiører skapt originale verk.

Jim Bengston har fått en sterkt posisjon i norsk fotografi, gjennom bilder der ikke noe er lagt til eller trukket fra. Man ser også at grensen mellom presse/reportasjefotografi og det mer tradisjonelle kunstfotografiet blir utvisket når fotografer som Johan Brun, Tom Martinsen, Rolf Aagaard og andre stiller ut arbeidene sine. Blant yngre kunstnere har det iscenesatte og manipulerte fotografiet slått igjennom for fullt, her har kanskje særlig Mikkel McAlinden og Vibeke Tandberg vært av dem som har markert seg sterkest.

Tegning

Tegning kom tidlig inn i undervisningen ved katedralskolene og i forbindelse med utdanningen av militære og ingeniører. Fra slutten av 1700-tallet ble det opprettet en rekke offentlige stillinger for tegnelærere. Den kongelige Tegne- og Kunstskole i Christiania (opprettet i 1818, senere Statens håndverks- og kunstindustriskole) spilte en sentral rolle i kunstlivet gjennom store deler av 1800-tallet. I 1869 fikk skolen navnet Den kongelige Tegneskole. Undervisningen tok da mer og mer sikte på håndverkere, men de fleste betydelige kunstnere fikk fortsatt sin første utdannelse der, før de reiste ut til kunstakademiene i Europa. De fleste kunstnerne dyrket tegnekunsten som grunnlag for sitt maleri, i form av skisser og studier. J. C. Dahl, Thomas Fearnley, Adolph Tidemand og Hans Gude var alle eminente tegnere.

Erik Werenskiold regnes av mange som den ypperste norske tegner gjennom tidene. Hans illustrasjoner til de norske eventyrene, Snorre og en rekke andre bokverk var både banebrytende og skoledannende. Theodor Kittelsens utforming av det norske trollet inngår som en del av den norske symbol- og forestillingsverden. Gerhard Munthes stiliserte tegninger har fått betegnelsen sagastil, og hadde stor innflytelse på en rekke områder innen kunsthåndverk rundt århundreskiftet. Halfdan Egedius' tegninger til Snorre må regnes til kunstnerens ypperste verker.

På 1900-tallet kom Bjarne Ness' akttegninger til å danne forbilde for flere generasjoner kunstnere. Reidar Aulie, Ridley Borchgrevink, Kai Fjell og Arne Ekeland dyrket en selvstendig tegnekunst. I etterkrigsårene har Kåre Espolin Johnson, Olav Mosebekk, Lars Tiller og Håkon Bleken bidratt til å gi tegningen en selvstendig plass som kunstart.

I karikaturtegning oppnådde Olaf Gulbransson og Ragnvald Blix internasjonal anerkjennelse. Kjell Aukrust utviklet sin egen fabelverden i enkle og følsomme strektegninger tilpasset boksidens lille format. Gösta Hammarlund, Randi Monsen og Ulf Aas var i etterkrigsårene de ledende norske avistegnere. I senere år har Finn Graff, Roar Hagen, Inge Grødum, Jan O. Henriksen, Siri Dokken og Arne Nøst ført denne tradisjonen videre. Tegnere som Hans Normann Dahl og Harald Nordberg er begge prisbelønnet for sine bokillustrasjoner. I 1980- og 1990-årene danner også norske serietegnere en spennende gruppe, med Tor Bomann-Larsen, Steffen Kverneland, Arild Midthun og Bjørn Ousland.

Se for øvrig tegning og tegneserier.

Grafikken

Grafikken begynte, tross enkelte tidligere tilløp, først med Edvard Munch, som omkring 1895 både i radering, litografi og tresnitt skapte en helt personlig stil. På grunn av hans kontinentale tilknytning og kunstneriske særstilling fikk hans virke ikke umiddelbart noen vesentlig betydning for den hjemlige grafikkens utvikling. Noe senere fornyet Nikolai Astrup særlig fargetresnittet; han utviklet en personlig tresnittstil basert på en ukonvensjonell bruk av tresnitt-teknikken og en særpreget kombinasjon av naiv fortelling og artistisk raffinement.

Stor betydning fikk Johan Nordhagen som, gjennom sin lærervirksomhet i raderklassen ved Den Kgl. Kunst- og Haandverksskole i Kristiania (opprettet 1899), gav norske grafikere et solid teknisk grunnlag.

I en særstilling står Rolf Nesch som vant internasjonalt ry med sin originale «metallgrafikk». I mellomkrigstiden gjorde også den samiske kunstneren John Savio seg bemerket med sin grafikk. Videre kan nevnes Håkon Stenstadvold, som blant annet er kjent for sine tresnitt til Sigrid Undsets Kristin Lavransdatter (1972).

Ledende i den norske tresnittskolen var Henrik Finne og Vilhelm Tveteraas. Finne skapte en personlig og særpreget stil med forenklede former, sterke farger og grovt tilskårne mørke konturer. Vilhelm Tveteraas skildret norsk natur og folkeliv.

Paul René Gauguin er blant annet kjent for sine fremstillinger av insekt- og dyremotiver, samt illustrasjoner til Inger Hagerups bøker. Fargetresnittskolen var dominerende, men ikke enerådende på tresnittarenaen i det første tiåret etter krigen. Harald Kihles tresnitt i svart-hvitt er risset opp med kraftige konturer. Verdt å nevne er også Thorbjørn Egners Kinck-illustrasjoner og Knut Rumohrs fargetrykk av langved (tresnitt) og svart-hvitt-trykk av endevedstokker (trestikk/xylografi).

En betydelig grafiker i 1950- og 1960-årene var Sigurd Winge. Han vendte seg mot tysk ekspresjonisme og Rolf Nesch. Han arbeidet vesentlig med dyptrykk (etsning og koldnål); kontrasten mellom lyse, delvis ubearbeidede og mørke, voldsomt strukturerte partier er et karakteristisk trekk ved en rekke av hans raderinger.

Også Chrix Dahl inntok en fremtredende stilling i norsk grafikks etterkrigshistorie, først og fremst gjennom sin lærergjerning ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i 1950- og 1960-årene. Hans raderkunst ligger pennetegningen nær.

I 1950-årenes grafikk var landskap og figurstudier fremtredende i tresnitt og litografi, i mindre grad i raderinger. Olaf Thrap-Meyer og Finn Christensens raderinger ble regnet som svært spennende, med sin forening av abstraherende og forestillende former. Et fåtall grafikere arbeidet med nonfigurative bilder, blant andre Knut Rumohr, Ludvig Eikaas, Inger Sitter og Gunnar S. Gundersen. Flere lovende grafikere søkte seg til Stanley Hayters internasjonale verksted Atelier 17 i Paris; hans spesielle metode gikk ut på å trykke flere farger med bare en metallplate. I 1965 opprettet Reidar Rudjord og Anne Breivik et verkstedsamarbeid i Oslo (Atelier Nord) etter mønster av Atelier 17.

Frans Widerbergs tidlige tresnitt og trestikk fra 1963 ble mottatt med begeistring; han fortsatte sitt virke som grafiker med litografi. Niclas Gulbransen utførte personlige svart-hvite tresnitt med stor uttrykkskraft i figurenes form, bevegelse og plassering i billedrommet. Bjørn Ransve arbeidet som Widerberg parallelt med maleri og litografi fra slutten av 1960-årene.

Raderkunstens fornyelse ble fulgt opp av flere unge i 1960-årene, blant andre Trond Botnen og Arne Malmedal, Guttorm Guttormsgaard og Arne Bendik Sjur. Guttormsgaard var en foregangsfigur i 1970-årenes grafikk med sine koldnålsraderinger; en vibrerende vrimmel av både kraftig og spinkelt etsede streker er karakteristisk for hans figurfremstillinger. Han har også hatt stor betydning som lærer. Arne Bendik Sjur har arbeidet kontinuerlig og konsekvent med små koldnålsraderinger i svart-hvitt. Små intime personstudier samt groteske figurer i lukkede rom er karakteristisk for hans tidlige kunst, som etter hvert ble mer samfunnskritisk. Koldnål, menneskeskikkelser, rom og uttrykk er også typisk for Bjørn-Willy Mortensens særpregede raderstil.

Sent i 1960-årene ble en ny grafisk teknikk, silketrykket, introdusert i norsk kunstliv. I dens tidligste fase er silketrykket knyttet til grafikerkollektivet GRAS, som ble opprettet i Oslo 1970 av blant andre Per Kleiva og Anders Kjær. Karakteristisk for deres grafikk var den ofte plakatmessige utformingen og ikke minst bruken av fotografiske billedelementer, som var tidstypisk forankret i et felles venstrepolitisk og til dels aktivistisk engasjement. Willy Storns fargerike og ekspressive fantasikunst var også ofte politisk engasjert. Gunnar S. Gundersen arbeidet også aktivt med silketrykk fra slutten av 1960-årene.

1970-årene ble kalt grafikkens tiår, på grunn av en økende interesse både blant kunstner og publikum. Flere grupper med verkstedfellesskap er dukket opp, og verkstedsituasjonen er blitt en helt annen. Dagens grafikk dekker både teknisk, stilistisk og ikonografisk et rikt register med oppfølging og fornyelse av eldre tendenser, samtidig som åpenhet overfor nye impulser gjør seg gjeldende.

Interesseorganisasjoner

Billedkunstnernes overordnede interesseorganisasjon er Norske Billedkunstnere, med tilslutning fra foreningene Norsk Billedhoggerforening, Tegnerforbundet, Norske Grafikere, Norske Tekstilkunstnere, Landsforeningen Norske Malere og Forbundet Frie Fotografer.

Stipend og garantiinntekt

Garantiinntektens maksimumsbeløp tilsvarer til enhver tid et beløp i statens regulativ og fastsettes hvert år i forbindelse med Stortingets budsjettbehandling, i 2005 maksimert til 167 500 kr. Ordningen omfattet i 2005 635 kunstnere. Foruten garantiinntekter utdeles arbeidsstipend for 1–5 år og arbeidsstipend for yngre/nyetablerte kunstnere for 1–3 år. I 2005 var det 215 arbeidsstipender og 118 arbeidsstipender for yngre/nyetablerte à 163 500 kr. Det ytes også reisestipend, studiestipend, vikarstipend, materialstipend, etableringsstipend og Svalbardstipend. Videre gis det stipend til eldre fortjente kunstnere, à kr. 20 000 per år fra tildelingsår og livet ut.

Den samlede bevilgning til kunstnerstipendier og garantiinntekter for 2005 var på drøyt 177,6 millioner kroner, hvorav cirka 71,5 millioner kroner gikk til garantiinntekter.

Formidlingsinstitusjoner

Med sete i Oslo finnes Kunstnernes Informasjonskontor (KIK), Kunst i Skolen og Kunst på Arbeidsplassen. Riksutstillinger var tidligere en landsdekkende kunstformidlingsinstitusjon, hovedsakelig organisert gjennom utstillingsturneer, fra 2005 en del av Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.

Utdanning

Kunstutdanning gis ved tre høyskoler i Norge: Kunsthøgskolen i Oslo (tidligere Statens håndverks- og kunstindustriskole og Statens kunstakademi), Kunsthøgskolen i Bergen og Kunstakademiet i Trondheim (en del av Institutt for billedkunst, Fakultet for arkitektur og billedkunst ved Norges teknisk naturvitenskaplige universitet (NTNU) i Trondheim.

Tidsskrifter

Billedkunstneren (knyttet til Norske Billedkunstnere); Kunst og Kultur (Nasjonalmuseet); Numer (Tegnerforbundet); UKS-Forum for Samtidskunst (Unge Kunstneres Samfund); Vi ser på kunst (Norske Kunstforeningers Landsforbund). Siden 1992 er Norsk Kunstårbok utgitt av Kunstnernes Informasjonskontor i samarbeid med Universitetsforlaget. Årboken inneholder artikler om samtidskunst, billedkavalkader, oversikt over utstillinger samt anmeldelser.

Utstillinger, gallerier og begivenheter

Det var kunstforeningene som først gikk igang med skiftende utstillinger, for eksempel «markedsutstillingene» i Oslo, som ble holdt nesten årvisst 1838–69. Viktige ble også de store nordiske utstillinger, særlig den i Stockholm 1850, der de norske Düsseldorf-malere vakte oppsikt. I 1852, 1857 og 1861 ble utstillingene holdt i Oslo. Ideen ble tatt opp igjen av «Unionalen» (1926–31) og fra 1946 av Nordisk Konstförbund.

I 1882 arrangerte norske kunstnere sin egen «høstutstilling», som to år senere ble statlig. Siden har Høstutstillingen vært en årlig og sentral begivenhet i norsk kunstliv, siden 1930 avholdt i Kunstnernes Hus i Oslo.

Stor betydning for utstillingsvirksomheten av moderne kunst hadde Riksgalleriet (1952–92) . I 1992 ble Riksgalleriet erstattet av Riksutstillinger, som 1996 ble etablert som en selvstendig institusjon, fra 2005 en del av Nasjonalmuseet. Norsk Kulturråd (opprettet 1964) bekostet en rekke utsmykninger omkring i landet og har siden 1968 bidratt med midler til innkjøp av moderne norsk kunst til fordeling over hele landet. Det er også etablert faste kunstutstillinger knyttet til Festspillene i Bergen og Harstad. I Moss er Momentum (Nordisk festival for samtidskunst) etablert i 1996, med åpning i 1998. Norske kunstnere deltar ved internasjonale stormønstringer i utlandet; som Documenta i Kassel (Tyskland) og biennalene i Venezia (Italia) og São Paulo (Brasil).

Fra 1960-årene vokste det frem en rekke private gallerier, blant de første var Galleri F 15, Galleri Haaken, Galleri Dobloug, Galleri 27 med fler. En del yngre kunstnere har også skapt en aktiv og variert alternativ kunstscene. Deres miljø spenner over flere norske byer og til lignende miljøer i de andre nordiske land.

Kunstmuseer

Anders Svor-museet Hornindal
Anne Grimdalen museum Skafså
Asker Museum – Valstads samlinger Hvalstad, Asker
Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst Oslo
Astruptunet Skei, Jølster
Bergen Kunstmuseum Bergen
Drammens Museum for Kunst og Kulturhistorie Drammen
Emanuel Vigeland-museet Slemdal, Oslo
Gunnar Utsond-museet Kviteseid
Hagan, Chr. Skredsvigs hjem Eggedal
Haugar Vestfold Kunstmuseum Tønsberg
Haugesund Billedgalleri Haugesund
Henie Onstad Kunstsenter Høvikodden, Bærum
Holmsbu Billedgalleri Holmsbu
Ingebrigt Vik-museet Øystese
Lauvlia, Th. Kittelsens hjem Eggedal
Lillehammer Kunstmuseum Lillehammer
Munch-museet Tøyen, Oslo
Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design Oslo
Nordnorsk Kunstmuseum Tromsø
Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum Trondheim
Peder Balke-senteret Bøverbru, Toten
Rogaland Kunstmuseum Stavanger
Stenersenmuseet Oslo
Stenersens Samling Bergen
Sørlandets Kunstmuseum Kristiansand
Trondheim Kunstmuseum Trondheim
Vestlandske Kunstindustrimuseum Bergen
Vigeland-museet Frogner, Oslo

Et utvalg norske billedkunstnere

Maleri, tegning og grafikk

Gottfried Anderssøn Hendtzschel ca. 1625–1650 kirke- og portrettmaler
Elias Fiigenschoug d. ca. 1669 portrettmaler
Mathias Blumenthal ca. 1719–1763 dekorasjons-, portrett- og landskapsmaler
H. C. F. Hosenfelder ca. 1722–1805 portrett- og fajansemaler
Peder Aadnes 1739–1792 dekorasjons- og portrettmaler
Olav Hanson ca. 1750–1820 rosemaler
Jacob Munch 1776–1839 klassisistisk portrettmaler
Johannes Flintoe 1786–1870 landskapsmaler, folkelivstegner
J. C. Dahl 1788–1857 den første store Norgesskildrer
Mathias Stoltenberg 1799–1871 portrettmaler
Thomas Fearnley 1802–1842 landskapsmaler
Peder Balke 1804–1887 landskapsmaler
Adolph Tidemand 1814–1876 skildrer av norsk folkeliv
Hans Gude 1825–1903 landskapsmaler
August Cappelen 1827–1852 romantisk landskapsmaler
Lars Hertervig 1830–1902 romantisk landskapsmaler
Olaf Isaachsen 1835–1893 landskaper, bl.a. fra Setesdal
Amaldus Nielsen 1838–1932 landskapsmaler
Kitty L Kielland 1843–1914 landskapsmaler
Harriet Backer 1845–1932 figur- og interiørmaler
Fritz Thaulow 1847–1906 landskaps- og bymaler
Gerhard Munthe 1849–1929 landskaper, vevkartonger, bokkunst
Eilif Peterssen 1852–1928 figur- og historiemaler, landskaper
Christian Krohg 1852–1925 by- og sjømaler, sosiale motiver
Christian Skredsvig 1854–1924 folkeliv, sagn og historiemaler
Erik Werenskiold 1855–1938 folkeliv, landskaper, bokillustrasjoner
Hans Olaf Heyerdahl 1857–1913 figurmaler
Theodor Severin Kittelsen 1857–1914 nasjonal fantasi, natur, bokillustrasjoner
Gustav Wentzel 1859–1927 naturalistisk figurmaler, folkeliv
Edvard Munch 1863–1944 en av ekspresjonismens grunnleggere
Oluf Wold-Torne 1867–1919 landskaper, blomster og interiører
Thorvald Erichsen 1868–1939 landskaper
Anders Castus Svarstad 1869–1943 by- og industrimalerier
Harald Sohlberg 1869–1935 landskaper og bymotiver
Olaf Gulbransson 1873–1958 vittighetstegner
Emanuel Vigeland 1875–1948 fresko- og glassmalerier
Ludvig Karsten 1876–1926 figurer, landskaper og stilleben
Halfdan Egedius 1877–1899 nasjonal stemningskunst, bokillustrasjoner
Arne Kavli 1878–1970 figurbilder og landskaper
Henrik Lund 1879–1935 impresjonistiske portretter
Per Deberitz 1880–1945 landskaper, akt, portretter
Nikolai Astrup 1880–1928 natur og folkeliv, fargetresnitt
Rudolph Thygesen 1880–1953 landskaper, fantasikomposisjoner
Aksel Waldemar Johannessen 1880–1922 ekspresjonist, figurbilder
Henrik Sørensen 1882–1962 landskaper, portretter, illustrasjoner
Jean Hjalmar Dahl Heiberg 1884–1976 figurerbilder, landskaper og portretter
Axel Revold 1887–1962 freskomalerier, landskaper
Per Lasson Krohg 1889–1965 freskomalerier, figurkomposisjoner, portretter
Thorvald Hellesen 1888–1937 abstrakte og kubistiske komposisjoner
Ragnhild Keyser 1889–1943 kubistiske komposisjoner
Charlotte Wankel 1888–1969 abstrakt formspråk
Ragnhild Kaarbø 1889–1949 kubistiske komposisjoner, portretter og stilleben
Johannes Rian 1891–1981 etter 1960 abstrakte komposisjoner
Rolf Nesch 1893–1975 modernistiske materialbilder og metallgrafikk
Alf Rolfsen 1895–1979 freskomalerier, figurkomposisjoner, portretter
Frøydis Haavardsholm 1896–1984 kirkekunst, glassmaleri og illustrasjoner
Ridley Borchgrevink 1898–1981 dyremaler og tegner, illustrasjoner
Erling Enger 1899–1990 landskaper og folkeliv
Agnes Sofie Margaret Hiorth 1899–1984 landskaper og portretter
Thorbjørn Lie-Jørgensen 1900–1961 strand- og sjømotiver
Aage Storstein 1900–1983 freskomalerier, kubistisk figurmaleri
Alexander Schultz 1901–1981 landskaper og figurmotiver
Bjarne Ness 1902–1927 figurkomposisjoner, grafikk
Harald Dal 1902–1972 landskaper, figurgrupper, portretter
John Andreas Savio 1902–1938 tresnitt i svart/hvitt
Gösta Hammarlund 1903–1987 vittighetstegner, illustrasjoner
Reidar Aulie 1904–1977 bymotiver, sosial tendenskunst
Harald Kihle 1905–1997 landskaper og folkeliv
Chrix Dahl 1906–1994 grafiker og illustratør
Kaare Espolin Johnson 1907–1994 tegner og illustratør, nordnorske motiver
Kai Fjell 1907–1989 fantasimotiver, figurgrupper, illustrasjoner
Arne Ekeland 1908–1994 ekspresjonistiske figurkomposisjoner
Anna Eva Bergmann 1909–1987 abstrakte motiver
Ragnar Kraugerud 1909–1987 landskaper og figurgrupper
Sigurd Winge 1909–1970 materialbilder, grafikk
Olav Strømme 1909–1978 materialbilder, abstrakte komposisjoner
Olav Mosebekk 1910–2001 koloristisk livfulle malerier i olje og akvarell
Paul René Gauguin 1911–1976 fargetresnitt, abstrakt skulptur, illustrasjoner
Håkon Stenstadvold 1912–1977 grafikk, illustrasjoner og dekorative arbeider
Gunnvor Advocaat 1912–1997 abstrakte komposisjoner
Fredrik Stabel 1914–2001 Komisk-surrealistiske tegninger, Dusteforbundet
Else Hagen 1914– materialarbeider, grafikk, romutsmykning
Thore Heramb 1916– abstraherte naturmotiver
Knut Lindstrøm Rumohr 1916–2002 abstrakte malerier, grafikk
Ørnulf Ranheimsæter 1919– grafikk, bokillustrasjoner
Ulf Aas 1919– avistegninger, portretter
Kjell Aukrust 1920–2002 humoristisk tegner og illustratør
Ludvig Eikaas 1920– maler og grafiker, materialarbeider
Finn Christensen 1920 fantasirike, abstraherende etsninger
Gunnar S. Gundersen 1921–1983 non-figurativ maler og grafiker
Jakob Weidemann 1923–2001 abstrakte malerier, dekorative arbeider
Lars Tiller 1924–1994 abstrakte komposisjoner i en konstruktiv stil
Håkon Bleken 1929– maler og tegner, illustrasjoner
Inger Sitter 1929– abstrakt maler, dekorative arbeider
Kjartan Slettemark 1932– politisk engasjert, flere teknikker
Per Kleiva 1933– politisk engasjert grafikk, maleri, materialbilder
Jens Johannessen 1934– abstrakte dekorative malerier og grafikk
Svein Strand 1934– figurativt fabulerende maleri
Frans Widerberg 1934– ekspresjonistisk maleri og grafikk
Knut Rose 1936– symbolsk fantasikunst
Willi Storn 1936– surrealistisk inspirert maleri
Hans Normann Dahl 1937– avistegninger, illsutrasjoner og malerier
Arne Malmedal 1937– abstrakt flatemaleri
Kjell Pahr-Iversen 1937– fargesterk abstrakt ekspresjonisme
Trond Botnen 1937– figurmotiver og landskaper i maleri og grafikk
Finn Graff 1938– avistegninger, karikaturer og portretter
Guttorm Guttormsgaard 1938– grafikk, dekorative arbeider
Karl Erik Harr 1940– landskaper, tegninger, grafikk
Anders Kjær 1940– popkunst, landskaper, nonfigurative malerier
Arne Bendik Sjur 1941– grafikk; portrett og fantasikunst
Bjørn-Willy Mortensen 1941–1993 fantasifulle raderinger
Arvid J. Pettersen 1943– landskaper, installasjoner
Rolf Groven 1943– politiske, samfunnskritiske malerier
Odd Nerdrum 1944– klassisk-figurativt stemning- og symbolmaleri
Bjørn Ransve 1944– figurativt maleri og grafikk
Ørnulf Opdahl 1944– romantiske abstraherte landskaper
Bjørn Øivind Carlsen 1945– ekspressive figurmotiver
Leonard Rickhard 1945– konkrete motiver
Jan Harr 1945– romantiske landskapsmalerier
Marianne Heske 1946– installasjoner, computer/video-malerier
Bjørg Holene 1947– figurmotiver, organiske forløp av tegn
Kjell Torriset 1950– figurmotiver
Ulf Nilsen 1950– indre landskaper, også skulptur
Terje Uhrn 1951– figurmalerier (emblemer, volutter og spiraler)
Ida Lorentzen 1951– følsomt registrerte interiørskildringer
Eva Harr 1951– romantiske landskapsmalerier
Per Inge Bjørlo 1952– svart/hvitt grafikk og installasjoner
Marianne Bratteli 1952– ekspresjonistisk maleri
Håvard Vikhagen 1952– landskaper i en ekspresjonistisk tradisjon
Anne Kathrine Dolven 1953– abstraherte landskaper, installasjoner
Therese Nortvedt 1953– figurmotiver
Hilde Vemren 1953– stillebenmalerier og collager
Roar Hagen 1954– avistegninger og karikaturer
Olav Christopher Jenssen 1954– syntetiske landskaper, abstrakt formspråk
Bjørn-Sigurd Tufta 1956– abstraherte landskaper
Arne Borring 1956– klassiske landskapsmalerier
Carl Oscar Schelbred 1957– figurer i stemningsfulle landskap
Elisabeth Bjørnsen Werp 1958– blanding av figurativt og nonfigurativt formspråk
Håkon Gullvåg 1959– figurativ form og abstrakt ekspresjonisme
Mari Slaattelid 1960– konseptuelle malerier, flere teknikker
Natalie Holland 1962– klasisk-figurativt formspråk, kvinnetemaer
Trine Folmoe 1964– klassisk-figurativt formspråk, kvinnemotiver
Vebjørn Sand 1966– figurativt formspråk, landskaper, div. prosjekter
Bjarne Melgaard 1967– malerier, skulpturer, installasjoner, videoer m.m.

Utvalgt litteratur

Alsvik, Henning m.fl.: Norges billedkunst i det nittende og tyvende århundre, 1951-53, 2 b.

Askeland, Jan: Freskoepoken : studier i profant norsk monumentalmaleri 1918-1950, 1965, Finn boken

Askeland, Jan: Norsk malerkunst : hovedlinjer gjennom 200 år, 1981, isbn 82-02-04898-2, Finn boken

Berg, Knut m.fl., red.: Norges kunsthistorie, 1981-83, 7 b., isbn 82-05-12264-4, Finn boken

Blindheim, Martin: Painted wooden sculpture in Norway c. 1100-1250, 1998, isbn 82-00-37681-8, Finn boken

Danbolt, Gunnar: Norsk kunsthistorie : bilde og skulptur frå vikingtida til i dag, 3. utg., 2009, isbn 978-82-521-7435-9, Finn boken

Helliesen, Sidsel: Norsk grafikk gjennom 100 år, 2000, isbn 82-525-4040-6, Finn boken

Hohler, Erla Bergendahl: Norwegian stave church sculpture, 1999, 2 b., Finn boken

Koefoed, Holger & Øivind Storm Bjerke: Tidens øye : en innføring i norsk malerkunst, 2001, isbn 82-525-4408-8, Finn boken

Langballe, Anne M. Hasund & Gunnar Danbolt: Norsk kunsthistorisk bibliografi, 1976, isbn 82-00-01465-7, Finn boken

Norsk kunstnerleksikon: bildende kunstnere, arkitekter, kunsthåndverkere, 1982-86, 4 b., isbn 82-00-18323-8, Finn boken

Solhjell, Dag: Kunst-Norge : en sosiologisk studie av den norske kunstinstitusjonen, 1995, isbn 82-00-03919-6, Finn boken

Sundseth, Arnt Bryde & Alf C. Melhus: Norsk illustrasjonskunst 1850-1950 : bibliografi, 1952

Thiis, Jens: Norske malere og billedhuggere, 1904-1907, 3 b. i 1, Finn boken

Wichstrøm, Anne: Kvinneliv, kunstnerliv : kvinnelige malere i Norge før 1900, 2. utg., 2002, isbn 82-525-4417-7, Finn boken

Østby, Leif m.fl.: Norske tegnere, 1987, isbn 82-518-2234-3, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Vi trenger ny fagansvarlig for Ulike lands kunst og kunsttradisjoner

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.