Norsk historie fra reformasjonen 1536 til 1814

Under unionstiden med Danmark, da København var landets hovedstad, var Bergen Norges største by. Denne posisjonen, som bygde på livlig handelsvirksomhet, beholdt byen til 1830-årene. Bildet er et kobberstikk av Hieronymus Scholeus, og viser hvordan byen så ut ca. 1580.

Anon. begrenset

Fra begynnelsen av 1600-tallet, under Christian 4s regjeringstid, ble bergverksdrift en viktig næringsvei i Norge. Gruvedrift ble startet både på Kongsberg og Røros. Her et stikk av C. A. Lorentzen, som viser en masovn på Bærums Værk på slutten av 1600-tallet.

Fri. fri

Riksforsamlingen 1814 malt av Nikolai Wergeland.

Anon. begrenset

Se også: Norges historie

Synet på denne perioden var på 1800-tallet preget av de skarpe politiske skillelinjer i Norge. Ernst Sars' avhandling Norge under Foreningen med Danmark (1858–65) så unionstiden som en nasjonal og demokratisk syntese og hevdet at det hadde vært en kontinuitet fra sagatid gjennom dansketid til hans egen tid. De konservative historikere (bl.a. Michael Birkeland, Ludvig Daae og T. H. Aschehoug) gikk derimot inn for å forsvare de overleverte politiske og kulturelle verdier og uttrykksformer, og var tilbøyelig til å se på dansketidens menn som «våre rette fedre». På 1900-tallet har Oscar Albert Johnsen og Halvdan Koht vært de fremste eksponenter for Sars' grunnsyn. I senere tid har historikerne vært mer opptatt av unionstidens sosiale og økonomiske aspekter. Betydningen av overføringene av skatter og andre statsinntekter fra Norge til Danmark har vært omstridt. De viktigste kildene for perioden er å finne i Sentraladministrasjonens arkiver i Rigsarkivet, København, og ved Riksarkivet i Oslo.

Lydriketiden (1536–1660)

Ved riksmøtet i København 1536 måtte Christian 3 love den danske adel at Norge skulle opphøre å fungere som eget rike og for fremtiden være under Danmarks krone som et annet dansk landskap. Den såkalte lydriketiden (1536–1660) kom likevel ikke til å bety en fullstendig innlemmelse av Norge under Danmark, men den tidligere forholdsvis frie stilling i unionen ble sterkt begrenset. Dette skyldtes at det norske riksrådet ble avskaffet og at den norske kirke mistet sin selvstendighet, de to organer som i flere generasjoner hadde hevdet riksenheten. Den danske adel, som hadde sin glanstid på 1500-tallet, kom i nært samarbeid med kongemakten til å befeste sin maktstilling i vårt land. Adelen fikk således fri adgang til norske lensmannsstillinger og sikret seg inntekter fra Norge.

I det økonomiske liv kan man merke en langsom vekst. Tilbakegangen og stillstanden etter den store mannedauden ble nå avløst av fremgang ved at det ble skapt nye næringsmuligheter. Omkring 1500 er folketallet blitt beregnet til noe under 200 000, ca. 1650 var tallet kommet opp i vel 400 000, mens det ved folketellingen i 1801 var steget til ca. 880 000. Denne veksten i folketallet må ha en sammenheng med økt produksjon og import av matvarer. Fremveksten av et nytt næringsliv (sagbruk, bergverk o.l.) gav landet økonomiske ressurser som tillot en omfattende import av korn og andre matvarer. Trolig betød importen mer for folketallsøkningen enn økningen i den innenlandske matproduksjonen. Særlig fra 1600-tallet kan man merke at mange gårder som hadde ligget øde fra den store mannedauden, ble tatt opp igjen. En del nyrydding skjedde også, og åkerarealet på de gamle gårder, særlig på Østlandet, økte kraftig fra slutten av 1600-tallet. Nyryddingen på Østlandet skjedde hovedsakelig ved hjelp av husmenn, og denne samfunnsklasse var i kraftig vekst. Økonomisk fremgang i jordbruket førte til voksende sosial ulikhet i bondesamfunnet. Utpå 1800-tallet var det således omtrent like mange husmenn som gårdbrukere her i landet.

Ved reformasjonen ble kirkegodset lagt under staten, som derved kom til å bli eier av halvparten av jorden. Dette krongodset ble i stor utstrekning under de statsfinansielle vanskeligheter på 1600-tallet solgt til borgere og embetsmenn. Vilkårene for leilendingene ble ofte betydelig tyngre under den nye eierklasse. Fra slutten av 1600-tallet kan man i enkelte strøk av landet merke en viss overgang til bondeselveie, som så i sin tur stimulerte utviklingen av husmannsvesen og nyrydding. I de nordlige landsdeler skjedde overgangen til selveie først på slutten av 1800-tallet.

Det viktigste nye i næringslivet på 1500-tallet er trelastutskipningen. Innføringen av vannsaga (oppgangssaga) omkring 1520 var meget viktig og en forutsetning for å tilfredsstille det økende behov for trelast i Nederland og senere England. Denne omsetningen var til å begynne med på bøndenes hender, men etter hvert som avskogingen i kyststrøkene gjorde det nødvendig å hente tømmer fra innlandet, overtok byborgere trelasteksporten, som nå ble samlet om de store elvemunningene. Her vokste nye ladesteder frem, som f.eks. Arendal, Larvik, Halden og Bragernes. De bedrede muligheter for norsk næringsliv fikk mange utlendinger til å slå seg ned i Norge. Ved siden av kapital brakte de i stor utstrekning med seg innsikt i moderne teknikk og handelsvirksomhet. Det nye borgerskap, godt hjulpet av statsmakten og sammen med økt konkurranse fra hollendere og engelskmenn, klarte etter hvert å bryte hanseatenes monopol over tørrfiskeksporten fra Bergen. Den indre oppløsning i Hanseforbundet fra 1500-tallet bidrog sterkt til denne utvikling. Borgerskapet i Bergen fikk således tilgang fra tyske kjøpmenn som brøt med Kontoret og lot seg registrere som norske borgere.

På 1500-tallet begynte et omfattende sildefiske langs norskekysten, og sild ble en viktig eksportvare, ofte samlet om større kjøpmenn i de såkalte sildehavner. Alt på 1500-tallet ble det satt i gang jern-, kobber- og sølvgruver, men driften kom for alvor først i gang på 1600-tallet, f.eks. ved grunnleggelsen av Kongsberg sølvverk 1624 og Røros kopperverk 1644.

Den intime politiske tilknytning til Danmark gjorde at Norge ble trukket inn i de kriger som ble ført med Sverige om makten i Østersjøen og på Nordkalotten. Den nordiske sjuårskrig (1563–70) rammet Norge hardt, mens man merket mindre til Kalmarkrigen (1611–13). Ingen av disse kriger førte til noen territoriale endringer, men de viste hvor forsvarsløst landet lå. Dette er bakgrunnen for at en nasjonal norsk hær ble besluttet opprettet, endelig organisert 1641 med 6300 bondesoldater, 500 ryttere samt borgervæpningen i byene. Hæren fikk sin ilddåp under Hannibalfeiden 1643–45. Til tross for de norske seirer måtte Christian 4 ved freden i Brömsebro (1645) avstå Jemtland og Herjedalen. Revansjekrigen 1657–60 førte til at Norge ved freden i Roskilde 1658 måtte gi fra seg Trondhjems len og Båhuslen, men ved freden i København 1660 kom Trondhjems len tilbake til Norge. Tapet av Båhuslen gav Norge en mer isolert stilling og gav dermed økte muligheter for en mer selvstendig stilling i unionen. Selv om skattepresset på de norske bønder var hardt og hadde en tendens til å øke utover på 1600-tallet, var likevel byrdene for de danske bønder langt tyngre. Betydningen av å ha en lojal norsk bondehær har antagelig veid tungt når man i enevoldstiden kan merke en klar bondevennlig innstilling fra statsmaktens side overfor de norske bønder.

Eneveldet (1660–1814)

Et stendermøte i København 1660 hyllet Frederik 3 som arvekonge og overlot til ham å gi rikene en ny forfatning. Den danske adels maktstilling ble dermed brutt og grunnlaget lagt for den eneveldige kongemakt som skulle prege resten av unionstiden med Danmark. Selve overgangen til enevelde fikk lite å si for Norges stilling overfor Danmark. Så lenge Norge ble styrt fra København, med dansker i alle ledende stillinger både i sentraladministrasjonen og i lokalforvaltningen, ble forholdene i virkeligheten som før. Ved innførelsen av eneveldet ble riksrådet oppløst, og kongen styrte sammen med et riksråd som han selv oppnevnte. I kollegiene ble både danske og norske saker behandlet, og avgjørelsen av sakene lå hos kongen. Men da de senere enevoldskonger stort sett var uskikket til å styre, kom den virkelige makt til å ligge hos embetsstanden. Det sterke embetsmannsstyret, som kom til å bestå til langt inn på 1800-tallet, var stort sett til fordel for Norge. Innenfor embetsstanden vokste det nemlig frem en samhørighet som gjorde at embetsmenn i Norge ofte fikk sitt syn igjennom i særnorske saker. Selv om kontrollen med embetsstanden var temmelig mangelfull, kan det påvises bare få tilfeller av direkte maktmisbruk. Dette kan til en viss grad ha sammenheng med det forhold at de norske bønder var meget våkne overfor embetsmenns krenkelse av gjeldende lov og rett, ikke minst når det gjaldt fogdenes skatteinnkreving. De mange klager som kom inn til kongen, ble en viktig, og iblant meget kjærkommen, kontrollmulighet av embetsmennene i Norge.

Lokalforvaltningen ble under eneveldet i høyere grad enn tidligere avhengig av kongemakten. Lensherrene, som tidligere iblant hadde vært lokale maktfaktorer, ble nå avløst av amtmenn, kongelige embetsmenn på fast lønn, og hadde ingenting med militærvesenet eller med inndriving av skatter å gjøre. Skattene ble oppkrevd av fogdene, som betalte inn direkte til rentekammeret i København eller til den norske zahlkasse som senere ble opprettet. Hovedprinsippet var at all makt, politisk, militær og økonomisk, skulle samles hos den eneveldige konge i København. Derfra skulle rikene styres som én stat. Men når forbindelsen mellom Norge og Danmark ble brutt under krig, ble det nødvendig med midlertidige norske statsinstitusjoner som en fellesmyndighet for hele landet. Under Den skånske krig (i Norge kalt «Gyldenløvefeiden») 1675–79 fikk således stattholderen Ulrik Frederik Gyldenløve en utstrakt myndighet, det samme gjaldt under Den store nordiske krig (1700–21) for kollegiet «Slottsloven på Akershus». Under Napoleonskrigene hadde Norge en egen regjeringskommisjon 1807–10, og i 1813 ble tronfølgeren Christian Frederik utstyrt med omfattende fullmakter for å styre landet i kongens navn.

Under Christian 5 (1670–99) og Frederik 4 (1699–1730) var Danmark-Norges utenrikspolitikk preget av det spente forhold til Sverige. Et forsøk på å vinne de tapte provinser tilbake førte til Den skånske krig. Gyldenløve hadde fortsatt Hannibal Sehesteds arbeid med å bygge opp den norske hær, og dens slagkraft viste seg ved seieren over den tallmessig overlegne svenske bondehæren ved Uddevalla. Krigen sluttet uten noen territoriale forandringer. Heller ikke Danmark-Norges deltagelse i Den store nordiske krig (1709–20) brakte grenseendringer. Dansk-norsk utenrikspolitikk tok fra nå av sikte på å holde helstaten utenfor krigene mellom stormaktene og hevde retten til å handle fritt med de krigførende stater. Dette kom til å bety mye for Norges økonomiske liv. Handelsflåten var i sterk vekst, og den viktige trelastutførsel til Storbritannia hadde høykonjunktur. Tilsitfredens bestemmelse 1807 om at Danmark-Norge skulle tvinges til å gjennomføre fastlandssperringen, førte til at Storbritannia ville sikre seg mot at den dansk-norske flåte falt i franske hender. Det britiske bombardement av København 1807 og bortføringen av den dansk-norske flåten førte til at Frederik 6 erklærte Storbritannia krig. Fra dansk synspunkt var dette forståelig, men en krig med Storbritannia var ruinerende for Norges handel og skipsfart, fordi trelasteksporten stoppet opp og fordi Storbritannia som herre på havet kunne stoppe Norges handel med andre land. Lisensfarten fra 1809, som muliggjorde forbindelse med Storbritannia, lettet de økonomiske vanskeligheter noe, og skapte til dels en kunstig høykonjunktur. Den dansk-norske helstats skjebne var imidlertid nært knyttet til utfallet av Napoleonskrigene; seiret koalisjonen mot Napoleon, var det trolig at Norge ville gå tapt for Danmark. Karl Johan hadde nemlig fått satt gjennom en omlegning av Sveriges utenrikspolitikk. Kravet på Finland ble oppgitt, og Sverige fikk britisk-russisk støtte for sitt krav om Norge som erstatning for det tapte Finland mot å slutte seg til Napoleons motstandere. Ved Kielfreden 14. januar 1814 ble så Norge avstått til Sverige, mens Danmark beholdt Island, Færøyene og Grønland.

Økonomi og samfunnsforhold

Merkantilistiske grunnsetninger preget næringslovgivningen gjennom størstedelen av enevoldstiden. Det ble bevisst lagt opp til en helstatspolitikk der Danmark og Norge skulle utgjøre en økonomisk enhet. Således fikk Danmark kornmonopol 1735, mens et tilsvarende norsk jernmonopol ble innført i Danmark. Ved byprivilegiene av 1662 ble all trelasthandel konsentrert i byene, der borgerne fikk enerett til å kjøpe trelast av bønder og sagbrukseiere. Riksstyret så gjerne at det ble skapt en kapitalsterk borgerklasse i byene, bl.a. fordi man anså at dette var den beste garanti for å oppnå høye eksportpriser og derved større inntekter til statskassen av utførselstollen. Bestemmelsen av 1688 om de såkalte kvantumsager regulerte avvirkningen. Et begrenset antall sager skulle ha anledning til å skjære et visst kvantum bord og planker for eksport.

Ved byprivilegiene av 1662 fikk hver by sitt faste område der den hadde enerett til handelen (cirkumferens). FredrikstadTønsbergSkien og Stavanger fikk forholdsvis begrensede områder, mens Christiania fikk størstedelen av Østlandet og Kristiansand fikk Sørlandet. Bergen fikk Vestlandet og delte rettigheter med Trondheim i Nordland og Finnmark; Trondheim hadde dessuten hele Trøndelag som sin cirkumferens. Denne sentraliseringstendens til fordel for byene skulle føre til stadig strid mellom byer og ladesteder. Særlig bitter ble denne striden på Sørlandet, der trelasthandelen hadde skapt en rekke blomstrende ladesteder, som RisørArendal og Flekkefjord. Innbyggerne her motsatte seg så bestemt og utholdende de kongelige påbud om å flytte sin virksomhet til Kristiansand at riksstyret måtte gi etter.

I byene var det bare de som hadde borgerskap som hadde rett til å drive handel. Borgerskapet gikk som regel i arv fra far til sønn, og var meget vanskelig å oppnå for en ny mann. Borgerstanden kom derfor til å utgjøre en lukket krets, hovedsakelig bestående av etterkommere av innvandrere fra Danmark, Nord-Tyskland, Nederland og Skottland. Under borgerne stod høkerne, som hadde rett til å drive småhandel med visse varer. Håndverket ble forsøkt gjort til en eksklusiv bynæring, og håndverkerne organisert i laug med strenge reguleringsbestemmelser om antall mestere og varenes pris og kvalitet.

Mangelen på kapital var en alvorlig hemsko for utviklingen av det norske næringsliv. Det ble likevel skapt en viss forutsetning for fremveksten av et kapitalsterkt, fåtallig handelsaristokrati på Øst- og Sørlandet. Den engelske navigasjonsakt (1651) kom til å støtte opp om den aktive norske skipsfart. Frem til 1690-årene økte således tonnasjen til det flerdobbelte. På 1600-tallet ble jernverkene utvidet, og det ble gjort flere kobberfunn. Røros og Løkken gruver gav til sine tider godt utbytte, men tross monopoler og privilegier ble bergverksdriften i det store og hele en risikabel forretning. Fisket gav i denne perioden vekslende utbytte. De nye fangstmetodene, line og garn, kunne i gode fiskeår bidra til at tørrfisk- og klippfiskeksporten gav rikt utbytte både til produsenter og kjøpmenn.

Etter regjeringsskiftet 1784 skjedde det en liberalisering av økonomien. Mange handelsreguleringer ble opphevet, og nye beskyttelsestollsatser ble redusert. F.eks. ble handelen på Finnmark frigitt i 1789, sagbruksprivilegiene ble mindre strenge ved opphevelsen av kvantumsbestemmelsene 1795, og i 1788 ble kornmonopolet opphevet.

For den økonomiske helstatspolitikken med dens merkantilistiske grunnsetninger hadde ikke jordbruket samme interesse som bynæringene. Reformene i dansk jordbruk (landboreformene) hadde en så spesiell dansk forutsetning og bakgrunn at tilsvarende reformer ikke kunne komme på tale i Norge. Likevel gjorde nye tanker seg gjeldende, ikke minst formidlet gjennom de rasjonalistiske prester («potetprestene»), og en viss fremgang var det å spore i enkelte strøk av landet når det gjaldt et mer rasjonelt jordbruk. Byprivilegiene, kvantumsagene, pliktarbeid og skyssplikt medvirket sterkt til økt misnøye blant bøndene. Dertil kom at bøndene følte skattebyrdene tyngst, da skatteutskrivningen ikke skjedde etter inntekt, men etter matrikkelskylden. Misnøyen rettet seg ikke mot kongen, men mot embetsmenn og kjøpmenn som man mente utnyttet sin stilling til å utsuge bøndene. Dette motsetningsforholdet gav seg utslag i strilekrigen (1765) og Lofthusbevegelsen (1786–87).

I løpet av 1700-tallet ble borgerskapet klarere nasjonalt bevisst. Dette har sammenheng med den økonomiske fremgangen, men det utslagsgivende har nok vært en voksende motstand mot riksstyrets sterke interesse for å gjøre København til helstatens økonomiske midtpunkt. Trelastpatrisiatet på Østlandet samlet seg i kravet om en egen norsk bank, samtidig med at de støttet embetsmennenes ønske om et eget norsk universitet. Disse ønskemålene ble ikke imøtekommet, fordi regjeringen var redd for alt som kunne gi Norge en friere stilling og svekke unionen. Den norske selvfølelse førte til en sterk interesse for norsk kultur og historie, i første rekke konsentrert til kretsen omkring Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondhjem og Det Norske Selskab i København. Da sensuren ble opphevet under Struensee (1770–72), kom det et betydelig antall skrifter i patriotisk ånd. Selv om det kom frem en viss misnøye både blant bønder og borgere, kan man likevel ikke tale om noen større samlet opposisjon mot dansk styre i Norge. Men for visse kretser, særlig i trelastpatrisiatet på Sør- og Østlandet, var ikke tanken om en løsrivelse fra Danmark og nærmere samarbeid med Sverige helt fremmed.

1814

Da meldingen om Kiel-freden kom til Norge, nektet Christian Frederik å bøye seg for dens bestemmelser. Først hadde han planer om i kraft av sin arverett å la seg utrope til konge, men under notabelmøtet på Eidsvoll 16. februar bøyde han seg for Georg Sverdrups argumentasjon, da denne hevdet at suvereniteten var gått over til det norske folk. En grunnlovgivende forsamling ble besluttet sammenkalt, og inntil videre skulle prinsen styre sammen med et regjeringsråd. 10. april kom Riksforsamlingen sammen på Eidsvoll. Av de 112 representanter var 59 embetsmenn, 16 forretningsmenn og 37 bønder. Når det ble bestemt at bøndene skulle ha egne representanter, skyldtes nok dette i første rekke at Christian Frederik regnet med bøndenes tradisjonelle kongetroskap dersom det skulle bli nødvendig å verge selvstendigheten med våpenmakt. Det var således neppe noen tilfeldighet at mange av bøndene på Eidsvoll var soldater valgt av militære avdelinger ved grensen. Like etter åpningen av Riksforsamlingen viste det seg at selvstendighetslinjen, eller Christian Frederiks linje, ikke hadde tilslutning fra alle. En del mente at det ikke var mulig å bevare en selvstendig norsk stat mot stormaktenes vilje, og at det derfor var best å forhandle om så gode vilkår som mulig i en svensk-norsk union. Denne gruppen, med grev Wedel Jarlsberg som den mest kjente leder, har fått navnet unionspartiet. Christian Magnus Falsen og Georg Sverdrup var de ledende blant dem som støttet Christian Frederiks linje, det såkalte selvstendighetspartiet. I grunnlovsarbeidet var det intet tilsvarende partiskille, og det var enighet om de fleste prinsipper. 17. mai 1814 ble Grunnloven vedtatt og Christian Frederik valgt til norsk konge.

Først da felttoget mot Napoleon var avsluttet, kunne svenskene gjøre noe effektivt for å sette seg i besittelse av Norge. Karl Johan krevde stormaktenes støtte til en gjennomføring av Kieltraktaten, og stormaktene sendte en delegasjon til Norge for å presse Christian Frederik til å gi etter. Delegasjonen prøvde å megle mellom Norge og Sverige, men da meglingen ikke førte til noe positivt resultat, lot Karl Johan den svenske hær marsjere inn i Norge. Krigen viste tydelig den svenske militære overlegenhet, selv om den norske hær hevdet seg godt ved Lier og Skotterud. Christian Frederik og den norske regjering innledet forhandlinger om våpenstillstand, og 14. august ble konvensjonen i Moss undertegnet. Det ble her bestemt at Christian Frederik skulle gå av som norsk konge og et overordentlig storting sammenkalles. Den svenske kongen lovte å godta Eidsvolls-grunnloven uten andre endringer enn slike som var nødvendige for en union med Sverige. Det overordentlige storting trådte sammen 7. oktober; de vanskelige forhandlingene ble på en fremragende måte ledet av Stortingets president Wilhelm F. K. Christie. 20. oktober ble unionen mellom Norge og Sverige i prinsippet vedtatt, og 4. november ble Karl 13 (i Norge Karl 2) valgt til konge, etter at Stortinget hadde vedtatt den reviderte grunnlov. Unionsvilkårene ble samlet i Riksakten, som ble vedtatt av Riksdagen og Stortinget 1815.

Vurderingen av hendelsene i 1814

Vurderingen av hendelsene i 1814 har vært et av de store stridsspørsmål i norsk historieforskning. Kom selvstendigheten som en naturlig følge av en voksende nasjonalfølelse eller kom den som en «gave» utenfra? Mens eldre historikere sterkt betonte frigjøringsverket i 1814 som en naturlig følge av en indre norsk utvikling, har særlig Sverre Steen hevdet at friheten i 1814 er et direkte resultat av stormaktspolitikken. Jens Arup Seip har sluttet seg til denne oppfatning, men også fremholdt at man ikke skal undervurdere den ekte nasjonale begeistring i brede folkelag, særlig i byene, i 1814.

Videre lesning

Utvalgt litteratur

Dyrvik, Ståle: Danmark-Norge 1380–1814, b. 3: Truede tvillingriker 1648–1720, 1998, isbn 87-500-3515-0, Finn boken

Feldbæk, Ole: Danmark-Norge 1380–1814, b. 4: Nærhed og adskillelse 1720–1814, 1998, isbn 87-500-3516-9, Finn boken

Gilje, Nils & Tarald Rasmussen: Norsk idéhistorie, b. 2: Tankeliv i den lutherske stat, 2002

Imsen, Steinar & Harald Winge: Norsk historisk leksikon: kultur og samfunn ca. 1500-ca. 1800, 2. utg., 1999, isbn 82-456-0552-2, Finn boken

Moseng, Ole Georg m.fl.: Norsk historie, b. 2: 1537–1814, 2003, isbn 82-15-00102-5, Finn boken

Nakken, Alfhild: Sentraladministrasjonen i København og sentralorganer i Norge 1660- 1814, 2000, isbn 82-518-4036-8, Finn boken

Opsahl, Erik & Sølvi Sogner: Norsk innvandringshistorie, b. 1: I kongenes tid, 900–1814, 2003, isbn 82-530-2542-4, Finn boken

Rian, Øystein: Danmark-Norge 1380–1814, b. 2: Den aristokratiske fyrstestaten 1536–1648, 1997, isbn 87-500-3514-2, Finn boken

Tranberg, Anna & Knut Sprauten, red.: Norsk bondeøkonomi 1650–1850, 1996, isbn 82-521-4225-7, Finn boken

Forfatter av denne artikkelen

Artikkelen ble sist oppdatert 29.12.2013.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Fagansvarlig for Norges historie fra 1660 til 1814

Magne Njåstad Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.