Norsk historie fra 1130 til 1537

Perioden fra 1130 til 1537 kalles høy- og senmiddelalder i norsk historie. Se også: Norges historie

Hovedemner og forskning

For eldre historieskrivere stod det klart at det inntraff et tidsskifte i 1130. Fred ble avløst av en strid som varte helt til 1227. Nyere historieskrivning har opprettholdt tidsskillet ved 1130 og kalt det følgende århundret «borgerkrigene». Samtidig brukes årstallet gjerne til å markere inngangen til høymiddelalderen, en periode som er preget av voksende folketall, kirkens konsolidering, bygging av flere monumentale byggverk, byers oppkomst og vekst, og av sterk vekst i offentlig organisasjon og myndighet. Vi kan si at rikssamlingen ble endelig fullført i denne perioden, og Norge ble en «stat».

I 1319 døde den siste kongen av Sverre-ætten, Håkon 5 Magnusson, og de nordiske unionene begynte. For historikerne representerer dette, eller kanskje heller mannedauden (Svartedauden) i 1350, inngangen til senmiddelalderen. Et innenlandsk kongedømme eksisterte i Norge fram til Håkon 6.s død i 1380, og egentlig fram til dannelsen av Kalmarunionen i 1397 da det norske kongedømmet ble del av et nordisk unionskongedømme. I dette politiske fellesskapet ble den unionelle kongemakten i stigende grad sentralisert og danskdominert, mens de norske politiske elitene kjempet etterhvert på vikende front inntill Norge i 1536 med et pennestrøk ble erklært å skulle reduseres til dansk provins. Året etter sikret unionskongen seg den fulle kontrollen over Norge og den egentlige foreningstida med Danmark startet. I det nye unionelle fellesskapet ble ikke Norge en dansk provins, men et politisk umyndiggjort rike, et lydrike, underordnet Danmark. Foruten unionene preges altså senmiddelalderen av økonomisk og politisk nedgang for Norge som stat. Videre kom hanseatene til å spille en stor rolle på det handelspolitiske området. Senmiddelalderens utvikling er likvel mer sammensatt enn hva det tradisjonelle nedgangsbildet åpner for.

Det er imidlertid viktig å se det norske middelaldersamfunn på to plan; det som gjorde staten i høymiddelalderen rik, gjorde dem som drev produktivt arbeid, fattigere. Når så staten i senmiddelalderen mistet sin innflytelse ved tap av økonomisk makt, fikk folk flest det rommeligere økonomisk.

Både eldre og nyere forskning regner de samme fire hovedkrefter som retningsgivende for samfunnsutviklingen: kongedømmet, geistligheten (kirken), det verdslige aristokrati og bøndene (folket). I de siste historikergenerasjoner har et av tyngdepunktene i forskningen vært å studere omfanget av ødeleggingen og andre sosiale og økonomiske utslag av krisen i jordbrukssamfunnet i senmiddelalderen.

Kildene

Fra omkring midten av 1100-tallet øker antallet kilder, samtidig som de delvis skifter karakter. Det er skriftlige kilder som i første rekke gir kildematerialet økt omfang og ny karakter, men også moderne arkeologi har tilført studiet av norsk høy- og senmiddelalder mye nytt materiale. De viktigste litterære kilder til den elitepolitiske historie er samtidssagaene. Kongesagaene om tiden fra 1130 og utover regnes stort sett å bygge på førstehånds kunnskap. De mest verdifulle sagaer om norske konger er Sverres saga og Håkon Håkonssons saga. Kildemessig på linje med samtidssagaene står bl.a. En tale mot biskopene (et propagandaskrift i Sverres regi mot geistligheten) og Kongespeilet. Parallelt med sagaene løper de islandske annaler. De berettende kilder gir i første rekke person- og begivenhetshistorie. Lovene forteller samfunnshistorie. I Magnus Erlingssons regjeringstid hører vi for første gang om statlig rikslovgivning. Et hundreår senere kommer den gjennomgripende revisjon av hele lovverket med Magnus Lagabøte (en samlet Landslov 1274, egen Bylov 1276). I den følgende tiden blir kongelige forordninger (rettarbøter og skipaner) den vanlige form for statlig lovgivning, for byene også de spesielle byvedtekter. Diplomene (brev, dokumenter, aktstykker) kaster først lys over den statlige og kirkelige virksomhet i hjemlandet og forbindelsene med utlandet, men blir utover i middelalderen stadig bedre kilder for de økonomiske og sosiale forhold i samfunnet.

Kildemessig representerer senmiddelalderen en nyhet særlig for sosial og økonomisk historie. Etter som leilendingsvesenet vokste frem, fikk de største jordeiere behov for jordebøker, dvs. topografisk ordnede økonomiske registreringer av faste eiendommer og den inntekt disse skulle gi. Det eldste bevarte fragment er sannsynligvis et blad av en jordebok for Munkeliv kloster fra ca. 1175 (?). Fra senmiddelalderen er kirkelige jordebøker best bevart. Dessuten foreligger det skattemanntall fra 1514–28.

Høymiddelalderen (1130–1350)

Kirke og kongemakt

Den norske kongemakt økte på 1100- og 1200-tallet. Eldre historieskrivning la stor vekt på den personlige kongemakt. Grunntemaet var motsetningen mellom kongedømmet og kirken på den ene side, og mellom kongedømmet og det verdslige aristokrati på den annen, med aristokratiets nederlag som endelig resultat. Overfor kirken endte striden også med seier for kongedømmet. Bondesamfunnet ble plassert på kongedømmets side, til tross for at man innså at den økende kongemakt reduserte bøndenes politiske innflytelse. I den materialistiske historieskrivning er samvirket kongedømme–aristokrati–kirke på bondesamfunnets bekostning gjort til et hovedtema. Kongemakt og statsapparat er blitt redskaper for landets geistlige og verdslige jordherrer til å få herredømme over den øvrige befolkning.

For den eldre historieskrivning søkte kirken i middelalderen politisk makt på bekostning av det nasjonale kongedømmet. Den gikk ubeseiret ut av striden med kong Sverre, den seiret over kongedømmet under Magnus Lagabøte, men led nederlag etter hans død. Den materialistiske historieskrivning betoner det politiske, økonomiske og sosiale interessesamvirket mellom kirke og stat, men viser samtidig maktinteressene hos kirkens ledere. Andre har villet redusere maktaspektet i kirkepolitikken til et middel for å realisere et religiøst program og har fremhevet kirkens kulturelle og samfunnsorganiserende innsats.

Et eksempel på at kirke og kongemakt gikk sammen, har vi da jarlen Erling Skakke lyktes i å drive gjennom kongehylling av sin femårige sønn Magnus, som var av kongsætt bare på morssiden. For å sikre Magnus' kongedømme mot andre tronkrevere, søkte Erling støtte hos kirken. Resultatet ble den første norske kongekroningen, foretatt av erkebiskop Øystein i 1163. Til gjengjeld lovte den unge kongen i sin kroningsed lydighet mot paven og garantier for erkesetet som var opprettet i Nidaros i 1152–53. Fra kroningsmøtet stammer også den første skrevne tronfølgeloven, som kom til å bli veiledende da den norske tronfølgeordningen på 1200-tallet fikk sin definitive utforming. Selv kom den aldri til praktisk anvendelse.

Kong Sverre, som i 1184 felte Magnus Erlingsson, krevde at kirken skulle underordne seg kongemakten. Han ble lyst i bann, og fra Danmark organiserte erkebiskop Eirik og de fleste biskopene et opprørsparti, baglerne. Sammen med kongens verdslige fiender skaffet de seg kontroll over Viken og Opplandene og representerte derfra en permanent trussel mot Sverres kongedømme i hans senere regjeringsår. Sverres død i 1202 åpnet vei for et kompromiss mellom hans tilhengere, birkebeinerne, og kirkeledelsen. Men ikke før i 1217 kunne de to partier enes om en felles konge. Det ble Sverres sønnesønn, Håkon Håkonsson.

I Håkons regjeringstid ble tronfølgespørsmålet endelig avgjort. Et riksmøte i 1260 vedtok en tronfølgelov som gjorde Norge til et rent arverike, til forskjell fra de fleste andre land i Europa på den tid, bl.a. Danmark og Sverige. Under Håkons sønn, Magnus Lagabøte, nådde det norske middelalderkongedømmet som institusjon høyden av sin makt. I tillegg til kongens ledelse av krigsmakten og medvirkning i rettsvesenet engasjerte han seg sterkt i lovgivningen. Magnus Lagabøtes rikslovgivning i 1270-årene representerte et utviklingsstadium som sammenlignbare land hadde langt igjen til. F.eks. nådde Sverige dit først ved midten av 1300-tallet.

Under formynderstyret til Magnus' eldste sønn, Eirik, greide de verdslige stormenn å svekke kirkens politiske maktstilling. Eirik ble etterfulgt av sin bror, Håkon 5 Magnusson. Denne hadde alt under Eiriks regjeringstid innehatt og styrt deler av Sør-Norge og Færøyene som len med tittel av hertug. Da han ble konge, gikk han med stor energi inn for å effektivisere forvaltningen og stanse aristokratiets maktøkning. Han lot bl.a. bygge sterke festninger (Vardøhus, Tønsberghus, Båhus og Akershus). De sistnevnte borgene illustrerer samtidig den forskyvning av det politiske tyngdepunkt i riket fra Bergen og Vestlandet til traktene omkring Oslofjorden som fant sted i Håkon 5s tid.

Utenrikspolitikk

At Håkon 5 flyttet «hovedstaden» til Oslo kan sees som en følge av den nyorientering i utenrikspolitikken mot sør som hadde begynt å gjøre seg gjeldende alt fra Håkon Håkonssons tid midt på 1200-tallet. Tidligere hadde interessen vært rettet mot vest i forsøk på å bygge ut og styrke kontrollen over de norske vikingenes kolonisasjonsområder på den andre siden av Nordsjøen. På 1100-tallet var ikke bare Færøyene, Orknøyene og Shetland, men også Hebridene og Man mer eller mindre avhengige av Norge. Jarler og biskoper ble tilsatt derfra og skatt innkrevd til den norske kronen. Også de livlige økonomiske og kulturelle kontaktene med England var viktige.

Den indre konsolidering av kongemakten under Håkon Håkonsson resulterte utenrikspolitisk i ekspansjonsforsøk mot sør. Håkon forsøkte fra ca. 1250 å komme i besittelse av Halland. En viktig årsak til det var Norges sterkt økende handelsforbindelser med de nordtyske byene. Men hans fremstøt mot sør førte ikke til varige resultater.

Sin viktigste utenrikspolitiske innsats gjorde han i vest. Ved slutten av sin regjeringstid anerkjente både Grønland (1261) og Island (1262) ham som hersker. Mindre fremgangsrike ble hans forsøk på å hevde sin makt over de skotske øygruppene. Etter hans død tok Magnus Lagabøte konsekvensen av det og avstod 1266 Hebridene og Man til den skotske kongen mot at denne anerkjente det norske herredømme over Orknøyene og Shetland, og mot betaling av en årlig avgift som raskt gikk i glemmeboken.

Under Magnus' sønner fulgte en ny utenrikspolitisk aktivitetsperiode. Som motvekt til den økende tyske handelsdominansen opprettholdt de livlige politiske og økonomiske forbindelser med Skottland og England. Likevel fikk den nordiske og tyskvendte utenrikspolitikk stadig større betydning. Da Eirik Magnussons formyndere søkte å begrense de tyske kjøpmenns rettigheter, svarte hanseatene med en handelsblokade mot Norge, som så ble tvunget til å gi etter. Senere ble Danmark Eiriks hovedmotstander. I den sammenheng greide Norge å få innflytelse over det nordlige Halland, hvor Varberg festning ble anlagt. Norge deltok aktivt i det nordiske trekantspill inntil Håkon 5 til slutt ble utmanøvrert.

Det norske samfunn i høymiddelalderen

I høymiddelalderen skiftet det verdslige aristokrati karakter. Det gamle ættearistokratiet ble avløst av et tjenestearistokrati. Ved utgangen av høymiddelalderen var dette organisert innenfor kongens hird, som på sin side ble nyrekruttert fra det øvre sjikt av bondesamfunnet. Etter at hirden fikk en viss skattefrihet i 1277 eller kort før, skjøt utviklingen fart mot senmiddelalderens klarere utskilte fødselsadel. Mens eldre forskning regnet at aristokratiet ble svekket av en økende kongemakt både innad og utad, tjener i nyere historieskrivning landets fattigdom på jord, sammen med den topografisk betingede mangel på sterke jordegodskonsentrasjoner og muligheter for å bruke pansret rytteri i tilknytning til private borger, til å forklare det hjemlige aristokratis svake stilling i forhold til nabolandenes adel. Samtidig er denne svakhet gjort til en forutsetning for norske stormenns oppslutning om kongstjenesten. Nyere forskning regner med at aristokratiet styrket sin stilling mot slutten av høymiddelalderen, oftest økonomisk begrunnet gjennom økende jordegodsdannelse.

Dette fikk konsekvenser for bondesamfunnet. Bøndenes status ble endret fra selveiere til leilendinger. Den nye statsstyring i høymiddelalderen, som bevislig bygde på aristokratiets medvirkning, gav stormennene maktmidler og politisk innflytelse. Overgangen til leilendingsstatus skjedde nok for flertallet av bøndene fra 1000- til 1200-tallet, eller kanskje så sent som på 1100–1200-tallet. Men leilendingene var frie. Vikingtidens treller eksisterte ikke i høymiddelalderen. Forklaringen er trolig at med den sterke folketallveksten på 1000–1300-tallet ble jordpriser og jordleier skrudd i været. Jordeierne kunne leve av landskyld fra rettslig frie leilendinger; trelleholdet ble økonomisk unødvendig. Den personlige frihet for middelalderens norske bønder blir for øvrig gjerne fremhevet som noe av et særsyn i Europa.

Norge var i overveiende grad et jordbrukssamfunn da landet ble en stat, selv om byer og bynæringer var i vekst. Vi har ufullkommen kunnskap om folketallet i middelalderen; folketellinger og manntall mangler. Best kan vi slutte oss til folketallet ved å studere bosetningen. Ved år 1300 kan folketallet ha vært mellom 300 000 og 500 000, og helst nærmere det siste enn det første tallet. Vi kan regne med stigende tendens i folketallet fra og med vikingtiden og frem mot slutten av høymiddelalderen, sterkest på Østlandet. Det er tvilsomt om jordbruksproduksjonen holdt følge med folkeøkningen. Resultatet var knapphet på ressurser. Landbruket i Norge i middelalderen var dels et dyrkingsbruk, dels et høstingsbruk på udyrket mark, der husdyrene beitet i sommerhalvåret og der det ble samlet fôr til vinteren. Husdyr og husdyrprodukter var, foruten korn, vanlige betalingsvarer. I åkerbruket var korndriften viktigst, rimeligvis sterkt oppdrevet i høymiddelalderen. Jordens betydning kommer til uttrykk i omfattende lovregler om jordeiendomsrett. Jordleie ble imidlertid det vanlige for landets bønder. Umiddelbart før den store mannedauden 1349–50 eide kirken ca. 40 % av jordeiendommene, uttrykt ved landskyldverdien. Kronen eide ca. 7 %, det verdslige aristokrati ca. 15 %. Resten tilhørte for det meste selveiende bønder og bondegodseiere; byborgerne eide lite.

Befolkningsmessig var byene av liten betydning. Det er svært vanskelig å anslå folketallet, sikkert er det imidlertid at det var ganske raskt stigende frem til 1350. Bergen har muligens hatt ca. 7000 innbyggere, Nidaros og Oslo ca. 3000 og Tunsberg ca. 1500 ved utgangen av høymiddelalderen. Byenes betydning som administrative sentra økte ut gjennom høymiddelalderen. Det var viktig å beherske militært de fire hovedbyene. Videre ble de kongelige oppebørselssentra. Også den kirkelige administrasjon ble lagt til byene. De kongelige og kirkelige inntekter fra landdistriktene kom sammen med private jordegodsinntekter til byene vesentlig i form av naturalier. En del av produktene gikk til direkte forbruk, mens overskuddet ble nyttiggjort i handel med inn- og utland. Det gav vilkår for sysselsetting i tilberedende håndverk, omsetning og sjøfart. De viktigste varer i den norske eksporten var trelast og særlig tørrfisk. På importsiden talte korn, mel, malt og klede mest. Totalt var likevel ikke handelen særlig stor.

Det norske middelaldersamfunn var fundamentalt et bondesamfunn, riktignok med visse elementer fra veidekulturen, og overskuddet var ikke større enn at bare en liten maktelite kunne leve av det. Utenfor bondesamfunnet stod en liten folkegruppe som i hovedsak baserte sin økonomi på fiske, jakt, fangst og reindrift i beskjeden målestokk, nemlig samene (samenes historie er samlet under artikkelen samer). Samekulturen er ofte blitt glemt som del av norsk historie. Det henger for en stor del sammen med at det var jordbrukskulturen som var så stabil og gav så stort overskudd at den representerte noe egentlig økonomisk fundament for statsmakten. Det er erfaringsmessig bare en bofast befolkning med en stabil struktur og institusjoner som årsikkert kan utnyttes i skatte- og avgiftsøyemed, som kan være egentlig statsdannende og statsbærende. Kongedømmets viktigste inntekter i middelalderen var da også for en stor del leieinntekter av grunneiendom (særlig landskyld), men også sakefall og skatt, dertil en del kongelige rettigheter.

Senmiddelalderen (1350–1537)

De norske statsinntektene i høymiddelalderen var beskjedne og en del historikere har hatt vanskelig for å se at inntektene kunne strekke til som grunnlag for den sterke utbygging av det kongelige militær- og regjeringsapparat mot slutten av perioden. Det økonomiske fundament fikk uansett en knekk i senmiddelalderen. Etter den store mannedauden ble folketallet i Norge redusert med ½ eller kanskje 2/3. Dette fikk alvorlige konsekvenser for den «statsbærende klasses» og statsmaktens økonomi. Materielt viser dette seg ved sterkt fall i jordpriser og jordleieavgifter, stor nedgang i jordbruksproduksjon og et stort antall ødegårder. Utpå 1500-tallet har man kunnet spore en veksttendens igjen, men først rundt midten av 1600-tallet, noen steder enda senere, nådde man igjen bosetningsnivået fra før 1350 – «høymiddelaldermaksimum». Alt fra siste halvdel av 1800-tallet begynte historikerne å ane at «Norges nedgang i senmiddelalderen» hadde økonomiske årsaker ved å peke på aristokratiets relative fattigdom i Norge i forhold til nabolandene. Mer rimelig må det være å ta utgangspunkt i at Norge trengte det samme økonomiske fundament som før inntektssvikten for å opprettholde statsforvaltningen. Men en lignende svikt kom også i de andre skandinaviske land. Når inntektene i de enkelte stater ikke lenger strakk til, var den mest nærliggende løsningen å utvide ressursgrunnlaget. Både konge og adel forsøkte å skaffe seg personlig mest mulig jordeiendommer eller len uten hensyn til landegrenser, og dette må ha bidratt til at en politisk forening har fremstått som ønskelig. Middelet man brukte, var unioner.

Alt fra 1319 til 1355 hadde Norge og Sverige vært i personalunion under Magnus Eriksson, og kong Magnus fortsatte å regjere over deler av Norge etter at sønnen, Håkon 6, tok over som norsk konge i 1355. I den nordisk politikken ble det arrangert interskandinaviske kongelige ekteskap som medførte kongelige slektskapsbånd på tvers av landegrensene. Håkon 6 ble gift med Margrete, datter av danskekongen Valdemar Atterdag (1363). Deres sønn, Olav, ble valgt til dansk konge ved Valdemars død (1375). Norge arvet han etter sin far 1380. Derved kom Norge inn i union med Danmark som kom til å vare til 1814. Ved Olavs tidlige død (1387) valgte riksrådene Margrete til rikenes «mektige frue og rette husbond», det samme skjedde senere også i Sverige etter at Albrecht av Mecklenburg var slått. Hennes nærmeste arving, søsterdattersønnen Erik av Pommern, ble utsett til tronfølger, og på et møte i Kalmar 1397 ble Erik kronet til konge over de tre riker (Kalmarunionen).

Det har vært hevdet at man i Sør-Sverige og i Danmark kom over svikten i agrarsamfunnet raskere enn i Norge, videre har det vært pekt på «krisetendenser» før 1350. Behovet for inntekter må også ha vært økende særlig mot slutten av høymiddelalderen, fordi kravene til forvaltningsapparatet stadig økte og man ønsket å bygge ut militærapparatet. Det er sannsynlig at avgiftene i agrarsamfunnet var presset maksimalt i været, slik at overutnytting av ressursene ble nødvendig. Åkerdriften ble intensivert, fordi dette gav størst produksjon i forhold til det tilgjengelige arealet. Februket kom mer i bakgrunnen. Etter en tid begynte de uheldige virkninger av dette å gjøre seg gjeldende. Jorden ble utpint. En del gårder var ikke drivverdige lenger. Samtidig var faren for uår større med et sterkt oppdrevet åkerbruk enn om man hadde hatt et mer avbalansert åker- og februk. Noen gårder ble derfor fraflyttet, særlig i områder som ikke hadde muligheter for videre bosetningsekspansjon i høymiddelalderen, og der skatte- og avgiftstrykket var størst.

Antall ødegårder før 1350 er likevel bagatellmessig i forhold til det store antall gårder som ble lagt øde i senmiddelalderen (over 60 prosent ble lagt øde). Mannedauden, sammen med andre pester i siste halvdel av 1300-tallet, må rimeligvis ta ansvaret for det store antallet. I virkeligheten kan pestbølgen sees som en ventil som lettet presset fra høymiddelalderen. Når så mange levebrød, dvs. gårder, ble ledige og folketallet sank til halvdelen eller enda mindre, skulle man vente at giftemålsalderen sank og at fødselstallet derved steg relativt sterkt. Den langsomme gjenreisning i Norge har derfor vært vanskelig for historikerne å forklare. Det har bl.a. vært hevdet at hanseatenes jerngrep om norsk økonomi har hemmet det norske samfunn i å utvikle seg fritt og naturlig. Men de områder som særlig hadde kontakt med hanseatene, på kysten i Nord-Norge, tiltrakk seg folk i senmiddelalderen. Fiskerbøndene fant det mer lønnsomt å fiske enn å dyrke korn. Tørrfisk i bytte med korn var en på alle vis lønnsom handel.

Klimaforverring i senmiddelalderen har også vært trukket inn for å begrunne det svake tempo i gjenrydningen. Men det er neppe fruktbart å legge overdreven vekt på klimaet som årsaksfaktor i senmiddelalderkrisen. Mer rimelig kan det synes å betone sosiale, demografiske og økonomiske årsaker. Etter befolkningsreduksjonen gikk man over til en mer ekstensiv driftsform basert på sterkere innslag av fedrift og utmarksnæringer. Ødegårdene ble en viktig ressurs bl.a. til beite og fôrsanking. Man må derfor regne med en viss iboende uvilje mot gjenrydning i bondesamfunnet selv. I et fjelland som Norge hadde godseierne på grunn av strøgodssystemet og kommunikasjonsmessige vansker ikke så sterk makt at de uten videre kunne tvinge gjennom gjenrydning. Men da gjenrydningen først kom i gang, skjøt den fart. Perioden ca. 1520–1660 er kjennetegnet av sterk gjenvekst i bosetningen.

Den store mannedauden og de senere pestene er egentlig tilstrekkelig til å forklare den demografiske tilbakegangen og dermed hele agrarkrisen. At krisen ser ut til å ha vært mer kortvarig og fått mindre konsekvenser for statsapparatet, kan nemlig henge sammen med at et sterkere ressursgrunnlag og en sterkere føydal samfunnsstruktur i Danmark og Sverige kan ha gjort det lettere å overvinne virkningen av den demografiske tilbakegangen.

Den økonomiske nedgangstiden fikk i alle fall politiske konsekvenser for Norge. Både under Margrete (død 1412) og Erik av Pommern (1412–39) ble Danmark mer og mer hovedlandet i Norden; tyske og danske adelsmenn fikk de viktigste embetene. Høvedsmannen over Akershus, det fremste av de norske slottslen, ble i denne tiden den ledende representant for unionskongemakten i Norge. Jordegods og bispeseter kom i stigende utstrekning på utenlandske hender. Den norske adel gikk sterkt tilbake i antall og ble sterkt inngiftet i svensk og dansk adel. Dermed ble også evnen og viljen til nasjonal selvhevdelse svekket. Den rolle de lavere stender spilte i politikken både i Sverige og Danmark i middelalderens sluttfase, har heller ingen parallell i Norge. Rett nok finnes mange vitnesbyrd om reisninger i Norge på 1400-tallet, særlig i 1430-årene, men opprørerne hadde ikke noe samlet program om å skape en selvstendig norsk stat.

Fra 1450 var unionen med Danmark traktatfestet. Traktaten skulle sikre det norske riksråds makt ved kongevalg, men bestemmelsen ble ikke overholdt. Likeledes skulle ingen av de to riker «den annens overmann være, men hvert rike regjeres med innfødte menn, som begge rikers privilegier viser». I praksis ble det en invasjon av dansk-tysk adel og tilsidesetting av det norske riksrådet.

I 1469 gikk de siste norske besittelsene i Vesterhavet tapt da Christian 1 pantsatte Orknøyene og Shetland til den skotske kongen. Etter Erik av Pommerns fall var det definitivt forbi med den sterke, personlige unionskongemakten. Det danske riksrådsaristokratiets program ble bestemmende for unionens fortsatte utvikling. Fra og med Christian 1 (1448–81) ble kongene avkrevd valghåndfestinger. I praksis betydde det at riksrådet hadde medbestemmelsesrett i alle viktige spørsmål som angikk utenrikspolitikken, lovgivningen, beskatningen og rettsvesenet.

Utvalgt litteratur

Albrectsen, Esben: Danmark-Norge 1380–1814, b. 1: Fællesskabet bliver til: 1380–1536, 1997, isbn 87-500-3496-0, Finn boken

Bagge, Sverre: Mennesket i middelalderens Norge: tanker, tro og holdninger 1000–1300, 1998, isbn 82-03-22233-1, Finn boken

Bagge, Sverre: Norsk idéhistorie, b. 1: Da boken kom til Norge, 2001, isbn 82-03-22481-4, Finn boken

Benedictow, Ole Jørgen: The medieval demographic system of the Nordic countries, 2nd ed., 1996, isbn 82-91114-04-8, Finn boken

Bjørgo, Narve m.fl.: Norsk utenrikspolitikks historie, b. 1: Selvstendighet og union: fra middelalderen til 1905, 1995, isbn 82-00-22393-0, Finn boken

Bjørkvik, Halvard: Aschehougs norgeshistorie, b. 4: Folketap og sammenbrudd: 1350–1520, 1996, isbn 82-03-22032-0, Finn boken

Blom, Grethe Authén: Norge i union på 1300-tallet, 1992, 2 b., isbn 82-519-1117-6, Finn boken

Hamre, Lars: Norsk politisk historie 1513–1537, 1998, isbn 82-521-5210-4, Finn boken

Helle, Knut, red.: The Cambridge history of Scandinavia, vol. 1: Prehistory to 1520, 2003, Finn boken

Helle, Knut: Aschehougs Norgeshistorie, b. 3: Under kirke og kongemakt: 1130–1350, 1995, isbn 82-03-22031-2, Finn boken

Helle, Knut: Norge blir en stat: 1130–1319, 1964, Finn bokenImsen, Steinar: Noregs nedgang, 2002, isbn 82-521-5938-9, Finn boken

Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder fra vikingtid til reformasjonstid, 1956–78, 22 b., Finn boken

Moseng, Ole Georg m.fl.: Norsk historie, b. 1: 750–1537, 1999, isbn 82-518-3739-1, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Fagansvarlig for Norges historie fra 1300 til 1660

Erik Opsahl Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.