Norges historie fra 1905 til 1939

Industrialiseringen var kjennetegnet ved utnyttelse av billig fossekraft og utenlandske kapitalinvesteringer. En elektrokjemisk og elektrometallurgisk industri ble for første gang bygd opp. Nye produkter som norgesalpeter, ferrosilisium, kalsiumkarbid, natriumnitrid, aluminium og nikkel så dagens lys.

Likeledes vokste helt nye industristeder frem i Odda, Sauda, Eydehavn, Rjukan, Notodden, Sør-Varanger og andre steder. Nye storbedrifter som Norsk Hydro og Elektrokemisk ble dannet.

En ny næringsgren var også den pelagiske hvalfangsten. Store hvalkokerier dro for første gang til Sørishavet for å fange hval. Men det var samtidig sterk vekst i eldre næringer som treforedling, gruvedrift og malmutvinning, jern- og metallindustri og jordbruk og fiske. Antallet aksjeselskaper økte, og i 1910 fikk man den første loven om aksjeselskaper.

På landsbygda fortsatte salgsjordbruket å øke, og mekaniseringen slo for alvor igjennom med slåmaskiner, treskeverk, hesteriver og annet maskinelt utstyr. I fisket begynte man å bruke dampskip, men særlig viktig var omleggingen fra årer og seil til motor. En tilsvarende omlegging i handelsflåten var overgangen fra seil til damp.

Den økonomiske utviklingen førte likevel til nokså beskjedne endringer i den sosiale strukturen. Yrkesbefolkningen i jord- og skogbruk gikk bare litt ned, fra 42 prosent i 1910 til 37 prosent i 1920. Beskjeftigede i industri og håndverk med mer gikk i perioden 1900–1920 bare frem fra 27 til 28 prosent. Dette tallet skjuler likevel sterke svingninger i antallet bygg- og anleggsarbeidere som tidvis økte sterkt.

En omlegging av valgordningen i 1905 med direkte flertallsvalg i enmannskretser i to omganger gav pressgrupper utenfor partiene store sjanser. Dette gjaldt blant annet Landmandsforbundet (stiftet 1896), avholdsbevegelsen og målbevegelsen. Den nye valgordningen gjorde også den politiske situasjonen uoversiktlig i begynnelsen.

Kulturpolitiske spørsmål spilte atskillig rolle. Noregs mållag ble stiftet i 1906, Riksmålsforbundet i 1907. Sidemålsstil til artium ble vedtatt etter hard strid i 1907. I 1912 måtte en regjering gå fordi statsministeren Wollert Konow (Søndre Bergenhus) åpent bekjente seg til målsaken, og en fremtredende sosialist, Alfred Eriksen, forlot i 1912 Arbeiderpartiet da han måtte velge mellom det og Riksmålsforbundet.

Det var også sterk strid om utnevnelsen av en liberal teolog, Johannes Ording, til professor i 1906. Utnevnelsen førte til at den private presteskolen Menighetsfakultetet ble opprettet i 1908.

Ved valget i 1912 fikk Arbeiderpartiet 26,5 prosent av stemmene og ble det nest største partiet på Stortinget etter Venstre. Topartisystemet var dermed i ferd med å bli underminert, og man hadde allerede et slags trepartisystem med ett hovedparti, nemlig Venstre. Blant annet under inntrykket av Arbeiderpartiets vekst gjennomgikk Venstre en radikalisering og ble et sosialliberalt parti. Det skjedde definitivt under Gunnar Knudsens ledelse gjennom den såkalte «konsolideringen» av partiet i 1908.

Høyrefløyen i partiet skallet da av og dannet et nytt parti, Frisinnede Venstre, som imidlertid snart mistet sin betydning. En drivende kraft som hele tiden trakk Venstre i radikal retning, var Johan Castberg, lederen for de såkalte Arbeiderdemokratene. Sin radikale profil viste Venstre da de fikk utvidet ulykkestrygden fra 1890-årene og innført syketrygd og en ny fabrikktilsynslov i 1909.

Den samme radikale profil var allerede kommet til syne under striden om konsesjonslovgivningen, den viktigste politiske saken i perioden. Bakgrunnen var utbyggingen av fossekraften og de utenlandske investeringene i Norge. Da utlendinger fritt kunne kjøpe opp fossefall, ble det med ett frykt for at deres grep om norsk næringsliv ville bli for sterkt. Det var derfor selv langt inn i Høyre enighet om at det trengtes et nasjonalt vern om norske naturherligheter.

Det politiske stridsspørsmål ble først og fremst om man også trengte et vern mot innenlandske kapitalinteresser. De som gikk inn i det «konsoliderte» Venstre, stemte for at ikke bare utenlandske, men også norske kapitalister måtte ha konsesjon, og at staten etter et antall år skulle få overta fosser og kraftstasjoner vederlagsfritt (hjemfallsretten). Konsesjonslovgivningen ville derved ikke bare få en nasjonal, men også en sosial eller antikapitalistisk front.

Det endelige resultatet i 1909 ble at konsesjonsplikt og hjemfallsrett skulle gjelde for alle fossekjøp, i tillegg til at det ble konsesjonsplikt for gruveselskap og ved kjøp av skog.

På det utenomparlamentariske felt var perioden preget av økende innflytelse for LO og NAF og av den første landsomfattende kollektive tariffavtale som kom i stand i 1907, men også av de første landsomfattende arbeidskonflikter med streiker og lockout. Venstre ville løse konfliktene i arbeidslivet med tvungen voldgift (lønnsnemnd), men våget ikke å gjennomføre en lov om dette da begge partene i arbeidslivet motsatte seg det. Det var et av mange tegn på organisasjonenes økende makt.

Etter unionsoppløsningen måtte Norge opprette et eget utenriksdepartement og bygge opp en utenriksk fagtjeneste. Det var begrensede økonomiske og personellmessige ressurser som kunne settes inn i dette arbeidet, og Norge hadde i mange år bare konsulær representasjon i en rekke hovedsteder.

I de retningslinjer for utenrikspolitikken som regjeringen trakk opp i 1905, ble det fremhevet at man måtte ta sikte på å holde Norge utenfor allianser som kunne lede landet inn i krigshandlinger. Denne nøytralitetslinjen hadde nok bred tilslutning i folket, men verken Stortinget eller den offentlige opinion var særlig opptatt av internasjonal politikk.

En ny «integritetstraktat» ble inngått 1907 med Frankrike, Russland, Storbritannia og Tyskland til avløsning av novembertraktaten fra 1855. Den nye traktaten inneholdt en garanti fra stormaktene om at Norges integritet skulle bli bevart. Traktaten fikk en blandet mottagelse i Norge, og da den løp ut i 1917, ble den ikke fornyet. Norge deltok i arbeidet for å fremme internasjonale voldgiftsavtaler, men for øvrig var det særlig de rent handelspolitiske interesser som stod i forgrunnen i norsk utenrikspolitikk frem til 1914.

Så snart krigen brøt ut, opprettet regjeringen et forholdsvis effektivt nøytralitetsvern og utstedte en nøytralitetserklæring. Norge gikk også inn i et nøytralitetssamarbeid med Sverige og Danmark.

Det ble imidlertid et økende press på nøytraliteten, ikke så mye på grunn av stormaktenes militære som deres økonomiske krigføring. Særlig gjaldt det for regjeringen å bevare den handelspolitiske handlefriheten, så landet ikke ble ensidig knyttet til noen av de krigførende parter økonomisk. Det største problemet ble å sikre forsyninger som Norge var helt avhengig av. Landets største ressurs var handelsflåten, som var sterkt ettertraktet av de allierte. I første omgang ble det opprettet såkalte bransjeavtaler for å hindre reeksport til Tyskland av varer fra Storbritannia.

Som følge av britisk press måtte Norge i 1916 inngå en fiskeavtale med Storbritannia. Deretter fulgte en skjerpet tysk ubåtkrig mot norske skip. 2000 sjøfolk mistet livet som følge av krigshandlinger. Storbritannia fikk en gunstig tonnasjeavtale med Norge. USA tvang frem nye norske restriksjoner overfor Tyskland, og i 1918 måtte Norge legge ut miner i norske farvann som ledd i den britiske minesperringen av Nordsjøen.

Alt i alt fikk den norske nøytraliteten mer og mer brodd mot Tyskland. Opinionen i Norge inntok et klart pro-britisk standpunkt, som ble forsterket etter hvert som tyskernes uinnskrenkede ubåtkrig krevde store tap av menneskeliv og materiell for den norske handelsflåten.

Skipsfart og eksportnæringer hadde økonomisk sett gode tider. For enkelte ble det en jobbetid med aksjespekulasjoner og gode fortjenester. Men særlig faste lønnsarbeidere fikk vanskeligheter, fordi prisene økte langt raskere enn lønningene, og det kom til store demonstrasjoner mot dyrtid. Statens myndighetsområde ble midlertidig sterkt utvidet, fordi den av utenrikspolitiske hensyn måtte gripe inn i import/eksport, og fordi den fikk en viktig utjevnings- og reguleringsfunksjon i en knapphetstid.

Det ble utstedt diverse eksportforbud. Offentlige provianteringsorganer ble opprettet for å sørge for innkjøp. Det ble fastsatt maksimalpriser og opprettet et prisdirektorat. Etter 3 ½ år ble det innført rasjonering, og det ble dannet et rasjoneringsdirektorat. Statsmonopol på korn- og sukkerimport ble gjennomført. Brennevin- og hetvinssalg ble forbudt. Husleiene ble regulert, det kom pålegg om korndyrking, og det ble gitt dyrtidsbevilgninger blant annet til subsidier på forbruksvarer.

Sosiallovgivningen fra før 1914 ble ført videre. Det kom ny lov om syketrygd og om arbeidervern, lov om offentlig tilskudd til arbeidsløshetskasser, og «de castbergske barnelovene» ble innført: barn født utenfor ekteskap fikk arverett og rett til farens navn. Arbeidstvistloven av 1915 innførte tvungen voldgift i rettstvister som skulle avgjøres av en egen arbeidsrett, men bare tvungen megling ved interessetvister.

Venstre var langt det sterkeste parti på Stortinget, også etter valget i 1915, og Gunnar Knudsen satt trygt som statsminister under hele krigen. Nils Claus Ihlen hadde den vanskelige oppgaven som utenriksminister. Opposisjonen var svak.

I Arbeiderpartiet vokste det frem en sterkt radikal fraksjon, forankret i ungdomsbevegelse og fagbevegelse og med Martin Tranmæl som det ledende navn. Den ble styrket ved nyhetene om den russiske revolusjon og dyrtiden i landet. Våren 1918 tok den nye retning makten i partiet, et par år senere også i fagbevegelsen. Den hilste i første omgang dannelsen av arbeider- og soldatråd etter sovjetisk mønster velkommen, la vekt på «revolusjonær masseaksjon», men ville likevel i første rekke virke for å erobre den politiske makten gjennom valg.

Høsten 1920 var høykonjunkturen og inflasjonen fra krigstiden over. Prisene falt sterkt. Det kom til produksjonsinnskrenkninger, omsetningen sank, og arbeidsløsheten dukket opp. Videre sank kronens verdi sterkt i forhold til andre lands valutaer og svingte dessuten mye. Pengeverdien ble et av 1920-årenes typiske problemer. Omkring 1923–1924 fant det sted en midlertidig innenlands prisstigning, men deretter fortsatte prisfallet, til dels som følge av en bevisst deflasjonspolitikk.

Vanskelighetene som satte inn fra begynnelsen av 1920-årene, gjenspeilte seg i en økning av antall tvangsauksjoner. I 1920 var de helt nede i 742, men steg til 2547 i 1925 og 4463 i 1929. Like iøynefallende var en bankkrise. Flere og flere banker gikk over ende eller ble (fra 1923) satt under administrasjon, hvilket ville si at bankene ikke kunne slås konkurs, og at fordringene bare delvis ble innfridd.

Men det mest slående uttrykk for mellomkrigstidens økonomiske krise var likevel den kroniske arbeidsløsheten. Den var ennå bare 2,3 prosent blant de fagorganiserte i 1920, men var allerede året etter oppe i 17,6 prosent og var deretter høy, om enn noe varierende, gjennom hele mellomkrigstiden. Det var først den tyske okkupasjonen som gjorde slutt på arbeidsløsheten i Norge.

Fra og med 1925 begynte kronens verdi å stige i forhold til utenlandske valutaer, til dels meget brått på grunn av spekulantoppkjøp og fordi forventningene om ytterligere stigning drev eksportørene til å omsette sine valutabeholdninger så raskt som mulig, mens importørene ventet lengst mulig med å skaffe seg valuta. Det ble nå et viktig spørsmål om man bevisst skulle drive kroneverdien ytterligere opp for å kunne gullfeste den på førkrigsnivået.

Politikerne var forsiktige med å gripe direkte inn i pengepolitikken. Avgjørelsen kom i første rekke til å ligge i Norges Bank under direktør Nicolai Rygg. Han gikk inn for å få kronen opp på førkrigsnivået, den såkalte paripolitikken. Banken strammet inn på kredittpolitikken og holdt en høy diskonto. Dette var i pakt med den utbredte oppfatning at om man bare vendte tilbake til det «normale» førkrigssystemet som tilsynelatende hadde fungert så godt, ville også førkrigstidens gylne tider komme tilbake. Man regnet med andre ord med at pengepolitikken var tilstrekkelig som økonomisk krisepolitikk. Resultatet var at man i 1928 klarte å gullfeste kronen til pari kurs.

Følgene av paripolitikken var imidlertid at næringslivet hadde vanskeligheter med å dra full nytte av tendensene til stigende konjunkturer i andre halvdel av 1920-årene. Særlig ble situasjonen vanskelig for dem som hadde gjeld, fordi kroneverdien steg. Det gjaldt ikke minst bønder og kommuner. Tvangsauksjonene på landet økte voldsomt, og mange gjeldstyngede kommuner måtte settes under administrasjon, som bankene tidligere var blitt det.

Tross de mange krisesymptomene økte likevel bruttonasjonalproduktet jevnt fra 1921. Reallønnen i industrien lå også hele tiden langt over reallønnen i den foregående tiårsperioden og var i 1930 godt over reallønnen i 1920. Krisen rammet først og fremst i form av arbeidsløshet. 1920-årene ble på grunn av krisen preget av harde arbeidskamper. I 1920 var det jernbanestreik.

I 1921 erklærte LO storstreik mot lønnsnedslag som følge av prisfallet. I 1923–1924 var det nye streiker, og både i 1926 og 1927 gikk et stort antall arbeidsdager tapt på grunn av arbeidskonflikter.

I 1919 ble det igjen innført en ny valgordning: direkte forholdstallsvalg i kretser med flere mandater – det system som senere i hovedtrekkene er blitt stående. Norge fikk nå definitivt et mangepartisystem uten noe hovedparti. Ved valgene i 1918 mistet Venstre flertallet, og da regjeringen Knudsen gikk av i 1920, ble det frem til begynnelsen av 1930-årene raskt skiftende regjeringer under Høyre eller Venstre, bare avbrutt av en kortvarig arbeiderpartiregjering i 1928, som måtte gå av etter et mistillitsforslag.

En nykommer i partisystemet var Bondepartiet som ble dannet i 1920. Partiet fikk 13 prosent av stemmene ved valget i 1921, og økte sin stemmetilslutning noe ved de neste valgene.

Den politiske arbeiderbevegelsen var i disse årene preget av splittelse. Det nye, radikale eller, om man vil, revolusjonære Arbeiderpartiet meldte seg inn i den Moskva-ledede kommunistiske internasjonale, Komintern, og måtte våren 1921 vedta de såkalte Moskva-tesene med enkelte reservasjoner. Disse tesene var en forutsetning for å bli stående som medlem av Komintern. De som ikke ville følge den revolusjonære retning i Arbeiderpartiet, hadde da allerede brutt ut i 1921 og dannet Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti.

Moskva-tesene førte imidlertid til sterke rivninger i Arbeiderpartiet, som hadde vanskelig for å underlegge seg Komintern og dens direktiver så sterkt som Internasjonalens ledelse krevde. Det endelige brudd med Komintern kom i november 1923. De som fortsatt ønsket å være tilknyttet Komintern, brøt da ut og dannet Norges Kommunistiske Parti. Det uavhengige Arbeiderpartiet betraktet seg som mer revolusjonært enn det nye kommunistpartiet.

Det var nå tre arbeiderpartier. Ikke minst LO ivret imidlertid for en samling, og i 1927 lyktes det å få til en samling mellom Arbeiderpartiet og sosialdemokratene, mens kommunistene ble stående utenfor. Samlingen skjedde på en plattform som til dels var uklar, men gav Arbeiderpartiet et mindre revolusjonært preg enn før. Etter samlingen fikk partiet en veldig stemmetilvekst ved valgene i 1927 og ble for første gang det største parti på Stortinget.

En eiendommelighet ved den politiske utviklingen etter verdenskrigen var at den så lenge ble preget av et ikke-økonomisk spørsmål tross den økonomiske krisen, nemlig forbudsspørsmålet. Hele tre regjeringer ble felt på det. Het- og brennevinsforbudet fra krigstiden ble etter en folkeavstemning i 1919 gjort permanent. Dette førte imidlertid til store problemer i forholdet til vinproduserende land som Frankrike, Spania og Portugal, som svarte med å legge hindringer i veien for import av norske varer.

I 1923 ble hetvinsforbudet opphevet, men brennevinsforbudet ble stående helt til 1927, da det ble avskaffet etter at en folkeavstemning hadde gått mot forbudet året før. Forbudet hadde da fremmet en til dels storstilt smugling.

Høsten 1930 slo for alvor den store verdenskrisen som hadde begynt med krakket på New York-børsen i oktober 1929, inn i den norske økonomien. Prisene falt kraftig. Industriproduksjonen gikk ned med 22 prosent fra 1930 til 1931 og nådde igjen nivået fra 1930 først i 1935. Bruttonasjonalproduktet minket med åtte prosent i 1930–1931 og nådde 1930-nivået først i 1934. Arbeidsløsheten satte nye rekorder. Det verste året var 1933, da 33,4 prosent av de fagorganiserte arbeiderne var uten arbeid. I vintersesongen var det enda verre, opptil 40 prosent.

Krisen rammet landsbygda minst like hardt som byene. Det var arbeidsløshet blant skogs- og jordbruksarbeiderne, som dessuten hadde langt lavere lønn enn industriarbeiderne. Prisene på jordbruksprodukter fortsatte å falle og var i bunnåret 1933–1934 nede i ¹/₃ av hva de hadde vært ved midten av 1920-årene. Gjelden i jordbruket ble derved enda mer tyngende, og antall tvangsauksjoner på bygdene nådde nye høyder.

Igjen rammet krisen først og fremst det brede lag av befolkningen i form av arbeidsløshet og i jordbruket i form av gjeldsbyrde. Derimot økte reallønnen for dem som hadde arbeid i industrien med om lag fem prosent frem til 1934, fordi prisene sank sterkere enn lønningene.

Fra cirka 1933 begynte konjunkturene å stige igjen, og man kom seg gradvis ut av krisen, selv om det kom et tilbakeslag i 1938, og selv om utviklingen var nokså ujevn i forskjellige næringsgrener. Industrien økte sin produksjon, og de største problemene i jordbruket ble overvunnet. Arbeidsløsheten fikk man derimot ikke bukt med. Den var så sent som i 1939 oppe i 18 prosent. Midt oppe i den verste krisen kom mellomkrigstidens største arbeidskonflikt med storlockouten og sympatistreikene i 1931. Under denne fant det såkalte Menstadslaget sted.

Høyreradikale strømninger var samtidig på sitt sterkeste i disse årene. Fedrelandslaget beveget seg lenger utover på høyrefløyen. På bygdene ble Bygdefolkets Krisehjelp etablert; en organisasjon som med makt forsøkte å hindre at det ble gjennomført tvangsauksjoner. Bondepartiet og Bondelaget var ikke fremmede for strømningene. Men den fremste eksponent var det nye partiet Nasjonal Samling, som ble dannet i 1933 med Vidkun Quisling som fører.

Det ble likevel mer moderate tiltak og en reforminnstilt politikk som ble de mest utslagsgivende svar på den økonomiske krisen. Da Norge i 1931 fulgte Storbritannias eksempel og oppgav den gullfestede parikursen på kronen, og foretok en faktisk devaluering som fikk gunstige virkninger, betydde det at man definitivt forlot troen på at det var nok å vende tilbake til førkrigstidens pengeverdi for å løse de økonomiske problemene.

Omkring 1930 hadde man begynt å gripe inn i den frie markedsmekanismen for jordbruksprodukter ved å opprette omsetningssentraler. De skulle utjevne lokale prisforskjeller og regulere markedet for å øke prisene. Det begynte også å komme lignende tiltak for kontroll med omsetningen av fisk. Alt i 1928 var det opprettet et statlig kornmonopol som skulle sikre avsetningen og stabile priser. Alle de store partiene utviklet i første halvdel av 1930-årene egne programmessige svar på den økonomiske krisen. Det mest aktive og omfattende var den kriseplan som Arbeiderpartiet trakk opp som grunnlag for sin politikk.

I det hele tatt er det utviklingen i Arbeiderpartiet som i denne tiden påkaller størst interesse. Partiet tok i tiden etter 1930 det endelige skritt bort fra en revolusjonær linje, og satset nå for alvor på å vinne flertall ved valg. Dets viktigste mål ble å få bukt med krisen og sette «hele folket i arbeid», og partiet var villig til å la det skje innenfor rammen av et kapitalistisk samfunn. Det ble også villig til å samarbeide med et borgerlig parti.

Blant årsakene til Arbeiderpartiets endelige overgang til reformismen var inntrykket av den umiddelbare nød, og frykten for at en radikalisering av massene skulle få dem til å gå mot høyre, mot fascismen, istedenfor mot venstre. Partiet gjorde et godt valg i 1933 på sitt nye kriseprogram og var nå klart et hovedparti i flerpartisystemet.

Arbeiderpartiet ønsket regjeringsmakten, og gjennom det såkalte kriseforliket med Bondepartiet kunne Johan Nygaardsvold i 1935 danne en arbeiderpartiregjering som ble sittende resten av mellomkrigstiden, og som kunne nyte godt av ytterligere stemmetilvekst ved valget i 1936. Den nye regjeringen økte krisebevilgningene sterkt til sysselsettingstiltak, støtte til kommunene og lønnsomhetstiltak i jordbruket. Lengst kom regjeringen likevel i sosialpolitikken, der den fikk innført arbeidsløshetstrygd, alderstrygd, en utvidelse av syketrygden og ni dagers ferie.

Ved slutten av perioden ble det fortsatt utført flest årsverk i primærnæringene (38 prosent). Derimot lå sekundær- og tertiærnæringenes andel av bruttonasjonalproduktet hver for seg langt over primærnæringenes. Rutebilene ble et vanlig syn. Kringkasting ble opprettet i 1925, og særlig i 1930-årene økte antallet radioapparater sterkt.

Kinoer ble et stadig mer dominerende trekk i dagliglivet. Lydfilmen kom til Norge i 1929. Reklamen gjorde sitt inntog. Innlagt strøm ble langt vanligere, og nå kom elektriske husholdningsartikler som komfyr, støvsuger og strykejern, mens kjøleskap og vaskemaskin ennå var en sjeldenhet.

Det ble ikke lenger så lett å skille over- og underklassen på klesdrakten. Massetilstrømning ved idrettsbegivenheter ble vanlig, samtidig som masseidretten grep om seg. Særlig i 1930-årene kom også kvinnene så smått med i idretten. Påsketurer til fjells var blitt populært før krigen og økte sterkt i mellomkrigstiden. Bading fra badehus og skille mellom dame- og herrebad ble avløst av fellesbading fra åpne strender og svaberg. Sivil luftfart fikk et gjennombrudd frem mot midten av 1930-årene.

Som et ledd i fredsoppgjøret etter første verdenskrig ble Norge tildelt Svalbard i 1920. Stortinget godtok Svalbardtraktaten i 1925 og gjorde området til en del av riket. Norsk suverenitet over Svalbard var likevel på vesentlige måter begrenset gjennom Svalbardtraktaten.

Under en viss tvil gikk Norge inn i det nye Folkeforbundet, og var mer opptatt av å fortsette sin nøytralitetslinje enn å stole på en kollektiv sikkerhetspolitikk eller bidra til sanksjoner i forbundets regi. Et hovedmål for Norges arbeid i Folkeforbundet ble å styrke de mindre lands innflytelse i det mellomfolkelige samkvem, og Norge deltok for øvrig aktivt i organisasjonens humanitære og sosialpolitiske virksomhet.

Grønlands-spørsmålet skapte vanskeligheter i forholdet til Danmark. Norge var interessert i å hevde sine fangstrettigheter på Øst-Grønland. I begynnelsen av 1930-årene fikk en Grønlands-aktivisme særlig tak i Bondepartiet, og en bondepartiregjering stadfestet i 1931 en privat norsk okkupasjon av Øst-Grønland. Da saken kom frem for den internasjonale domstolen i Haag i 1933, tapte imidlertid Norge på så å si alle punkter.

Forsvaret ble lavt prioritert gjennom størstedelen av mellomkrigstiden. Forsvarsordningene av 1927 og 1933, som særlig var Venstres verk, forutsatte ikke et krigsforsvar, men et «vaktholdforsvar». Da krigsfaren økte i løpet av 1930-årene, var den norske reaksjonen å få landet løst fra de sanksjonsforpliktelser som Folkeforbundet påla medlemslandene. Norge var også negativt innstilt til en nordisk forsvarsallianse.

Fra 1936 tok likevel forsvarsbudsjettene til å øke. Med sin antimilitaristiske fortid hadde imidlertid Arbeiderpartiet og statsminister Nygaardsvold vanskelig for å gå helhjertet inn for en styrking av forsvaret.