Ved krigsutbruddet 1939 erklærte Norge seg straks nøytralt. De allierte kritiserte skarpt den norske og svenske nøytralitetspolitikk, særlig i forbindelse med tysk gjennomfart på norsk sjøterritorium og malmeksporten over Narvik. Finlandskrigen brakte Skandinavia i søkelyset, og fra midten av desember 1939 foregikk utredninger av en eventuell skandinavisk operasjon både i Storbritannia og i Tyskland, der tanken om ubåtbaser i Norge var brakt på bane like etter krigsutbruddet. 5. april hevdet vestmaktene i skarpe noter til Norge og Sverige sine «vitale interesser og krav». 8. april meddelte de at miner var lagt ut i norske farvann for å stanse malmtransportene fra Narvik til Tyskland.
Invasjonen og felttoget 1940
De tyske flåtebevegelsene ble kjent i løpet av dagene umiddelbart før 9. april. Om ettermiddagen 8. april ble britiske flåtestyrker omdisponert for å møte en tysk landgang. Mens kampen ennå var i gang i Oslofjorden, overrakte den tyske sendemann kl. 4.30–5.00 utenriksminister Koht et ultimatum, hvor det het at Tyskland hadde grepet inn for å hindre et angrep fra vestmaktene og skulle overta «beskyttelsen av kongeriket Norge» så lenge krigen varte. Tyskland henstilte til den norske regjering å samarbeide med de tyske militære. Kravet ble øyeblikkelig avvist av regjeringen. Etter forslag av stortingspresident Hambro ble det bestemt at Stortinget, Kongen og regjeringen skulle ta sete i Hamar. Her ble det første stortingsmøtet holdt, men avbrutt på grunn av den tyske fremrykning, deretter satt på ny i Elverum. Utpå dagen kom det løfte om hjelp fra Storbritannia og Frankrike. Før Stortinget avsluttet møtet, gav det regjeringen fullmakt til å vareta rikets interesser og treffe de avgjørelser som måtte ansees for påkrevd av hensyn til landets sikkerhet og fremtid, inntil Stortinget igjen kunne innkalles. «Elverumsfullmakten» ble lagt til grunn for regjeringens myndighetsutøvelse i hele krigstiden. Dagen etter fremførte den tyske sendemann sin regjerings krav, som bl.a. gikk ut på at Kongen skulle utnevne Vidkun Quisling til statsminister. Dette ble avvist i statsråd samme dag. Neste dag ble en kunngjøring sendt ut, med oppfordring til hele det norske folk om å slutte opp om norsk selvstendighet og det lovlige styre. 15. april var Kongen og hele regjeringen samlet bak fronten på Otta. Tre konsultative statsråder utenfor Arbeiderpartiet ble utnevnt 22. april.
Det tyske angrep på Norge hadde vært under organisert planlegging siden januar 1940; operasjonen stod under ledelse av general Nicolaus von Falkenhorst. Tyskerne satte inn så godt som hele sin marine, seks divisjoner av hæren og store flystyrker. Deres første mål var å sikre seg de viktigste havnebyene. Det norske sjøforsvar var i det vesentlige mobilisert, men oppsatt som nøytralitetsvern, ikke for krig. I Nord-Norge var hele 6. brigade mobilisert, og en del andre avdelinger, i resten av landet om lag 7000 mann av hæren.
Mot Oslo sendte tyskerne ca. 2000 mann og en betydelig flåtestyrke ledet av den tunge krysseren Blücher. Blücher ble senket ved Oscarsborg, mens to andre større skip, Emden og Lützow, snudde og kom til Oslo først om formiddagen 10. april. Om bord på Blücher var bl.a. spesialgrupper som skulle sikre seg de viktigste mål i Oslo og omringe Slottet; senkningen fikk derfor avgjørende innvirkning på de norske myndigheters handlefrihet. På Narviks havn ble panserskipene Eidsvold og Norge senket.
Etter 24 timer var Narvik, Trondheim, Bergen, Stavanger, Egersund, Kristiansand, Arendal, Horten og Oslo på tyske hender. Men den politiske plan mislyktes. Da Norge ikke kapitulerte, forsøkte den tyske sendemann Bräuer å innlede forhandlinger. I mellomtiden presset tyske militære på for å nedkjempe den norske motstand. Oberst Otto Ruge ble utnevnt til kommanderende general 11. april. Den norske strategi tok sikte på å holde tyskerne innestengt på landgangspunktene til det kunne komme alliert hjelp. Omkring 15. april var det imidlertid klart at tyskerne brøt igjennom. I dagene etter 16. april tok allierte styrker til å komme, særlig til Namsos og Åndalsnes. De led store tap ved intense tyske flyangrep. Den norske strategi ble nå å holde fjellovergangene, slik at allierte styrker fra vest kunne møte de tyske fremstøt gjennom dalene fra øst. Hovedstridene stod i Gudbrandsdalen, der britiske tropper kom til fra Romsdal, og i Valdres, der regulære norske avdelinger stoppet tyskerne. Men begge steder ble forsvarerne etter hvert drevet tilbake. Hegra festning forsvarte seg til 5. mai. De allierte måtte evakuere over Namsos 3. mai. Alt i alt var Sør-Norge erobret i første uke av mai. Molde, Kristiansund, Steinkjer, Namsos og en rekke tettsteder var bombet og langt på vei ødelagt. Konge, regjering og overkommandoene tok opphold i Tromsø.
I Nord-Norge var forsvaret sterkest, og her ble den allierte innsats mest effektiv. Britiske sjøstridskrefter tilintetgjorde den tyske flåteavdeling i Narvik (10. og 13. april). Den norske 6. divisjon, bestående av tropper fra landsdelen, hadde 28. april tatt tilbake Gratangen. Styrker fra Storbritannia, Frankrike, Polen og Norge deltok i befrielsen av Narvik 28. mai. Imidlertid hadde tyskerne trengt nordover fra Trøndelag, og da Bodø ble lagt i grus ved flybombing 27. mai, var Narvikområdet meget utsatt. De tyske seirer i Frankrike førte til evakuering av alle allierte styrker også i Nord-Norge. Regjeringen besluttet å ta opphold i Storbritannia og fortsette kampen derfra. Kongen, kronprinsen og regjeringen forlot Tromsø 7. juni med krysseren «Devonshire». De gjenværende styrker innstilte fiendtlighetene. Felttoget hadde vart 62 dager.
Regjeringen i London
Regjeringen i London fortsatte normale forbindelser med alle stater som ikke stod under tysk press eller samarbeidet med Tyskland. Handelsflåten ble organisert som statsrederi (Nortraship) og var et ytterst viktig bidrag til krigsinnsatsen. Omtrent halvparten av tonnasjen fra 1939 gikk tapt, mer enn 3000 sjøfolk mistet livet ute, og mange fikk varige skader. Sjøforsvaret hadde i 1945 52 fartøyer under kommando. Flyvåpenet hadde baser i Storbritannia og Island, og utdannelsessenteret Little Norway i Canada. Den norske brigade i Skottland skulle først og fremst settes inn ved frigjøringen. Mindre styrker gjorde tjeneste bl.a. på Island, Jan Mayen, Svalbard, Sør-Georgia og vinteren 1944–45 i Finnmark. Norske kommandostyrker deltok i spesielle operasjoner, og det lyktes å holde oppe et samband over Nordsjøen. Pressetjenesten formidlet nyheter fra okkupert område og ble i stand til å endre det ufordelaktige inntrykk begivenhetene i 1940 hadde etterlatt ute i verden.
Utviklingen i det okkuperte Norge
Om kvelden 9. april utropte Vidkun Quisling seg selv til statssjef. Det ble snart klart at okkupanten fant ham ubrukelig. En sentral forvaltning for de okkuperte områder, Administrasjonsrådet, kom i stand under medvirkning av Høyesterett. Fra tysk side ventet man at dette skulle utvikle seg til en motregjering, men håpet brast, og Hitler sendte da en fremstående partiveteran, Josef Terboven, til Oslo med tittelen Reichskommissar, for å finne en varig ordning. Han valgte den løsning som fikk navnet «Riksråd», en nasjonal representasjon som skulle innsettes av Stortinget og organiseres slik at den etter hvert ble et brukelig samarbeidsorgan for okkupanten. De norske forhandlerne overvurderte utsiktene til å bevare et visst selvstyre, og riksrådsforhandlingene var nær ved å føre frem. Forutsetningen var at Kongen skulle abdisere, og i midten av juni hadde de tilstedeværende medlemmer av Stortingets presidentskap gått med på å foreslå dette. Kongen avviste tanken uten videre (3. juli). Quisling, som i mellomtiden var satt helt utenfor av Terboven, fikk støtte fra tyske beskyttere. Riksrådsforhandlingene ble omsider brutt. Den 25. september oppløste Terboven de politiske partier og innsatte et dobbeltregime bestående av et «kommissarisk råd» av nordmenn, med Reichskommissariatet som tilsynsforvaltning og virkelig makthaver. Denne ordning varte i realiteten under hele okkupasjonen, tross navneendringer og omstruktureringer som opprettelsen av «den nasjonale regjering» 1. februar 1942; den såkalte «Statsakten» på Akershus, da Quisling ble innsatt som ministerpresident.
Fra 1941–42 hadde den norske motstandsbevegelsen fastere organisasjonsformer, mer innsikt i hemmelig undergrunnsarbeid og sikringstiltak, og solid oppslutning. Militære grupper utviklet seg fra spredte tiltak til organisasjoner med fast ledelse (Milorg), en sivil sentralledelse utviklet seg på samme måte (Kretsen og Koordinasjonskomiteen) og bygde ut et sambandsnett som kunne formidle retningslinjer og instrukser for sivil ulydighet og passiv motstand. Fra høsten 1940 ble det kommunale selvstyre avskaffet. Alle verv som tidligere var tildelt etter valg, skulle nå besettes etter førerprinsippet. Høyesterett påpekte at ensrettingen («nyordningen») var i strid med Grunnloven, og trådte tilbake i protest. Et partikontor ble satt til å overvåke ansettelser i offentlig tjeneste. Idrettslivet gikk i stå på grunn av nazifiseringstiltak. Den halvmilitære Hird-organisasjonen begikk overgrep på gater og i skoler. I mai 1941 kom det til en samlet protest fra 43 landsomfattende organisasjoner, i brev til Reichskommissar. Samtlige fikk innsatt politiske tilsynsmenn fra NS og gav seg selv hemmelige ledelser.
Da Tyskland gikk til angrep på Sovjetunionen juni 1941, fulgte en betydelig skjerpelse av den tyske straffe- og represaliepolitikk. Bl.a. ble Universitetets rektor, Didrik Arup Seip, avsatt og arrestert, og universitetets organisasjon nyordnet. Den harde politikken virket mot sin hensikt, og de store mobiliseringer i holdningskampen, kirkefronten og skolefronten, fant sted i 1942. Det var åpenbart at nazifiseringslinjen ikke førte frem og at Quislingeksperimentet var mislykket. I september 1942 meddelte Hitler at han ikke ønsket flere henvendelser fra Quisling om økt selvstendighet. Den gamle plan om å organisere en nasjonalsosialistisk folkerepresentasjon måtte oppgis. De fortrolige tyske meldinger fra Norge skildrer regelmessig befolkningen som antitysk og pro-britisk i overveldende grad.
Fra sommeren 1941 var arbeidsmarkedet under tysk kontroll, og okkupanten kunne pålegge hvem som helst å ta arbeid hvor som helst. På lignende måte var produksjonen kontrollert. Høsten 1942 var 2/3 av arbeidskraften i bygg og anlegg sysselsatt ved tyske eller tyskbetonte tiltak (ca. 100 000). Fra sommeren 1942 var praktisk talt alle matvarer rasjonert, unntatt grønnsaker og fisk.
I 1940 ble én nordmann henrettet etter tysk krigsrettsdom, 1941 ble 34 dødsdommer fullbyrdet, 1942 105 etter dom eller som represalier. I disse tall er ikke medregnet de minst like mange som ble skutt uten dom eller døde i tyske konsentrasjonsleirer og på annen måte. Ved årsskiftet 1942–43 regnet man med 10 000 norske politiske fanger. Mer enn 2/3 av de norske fengsler var overtatt av det tyske politi. I oktober 1942 ble 33 fanger skutt i Trøndelag, ved unntakstilstanden i Trondheim og etter opprullingen i Vefsn. Samtidig kom forfølgelsene mot norske jøder. I februar 1943 kom kunngjøringen om at menn i alderen 18–55 år og kvinner mellom 21–40 skulle registreres til arbeidstjeneste. Universitetet i Oslo ble stengt 30. november 1943, over 700 studenter sendt i tysk fangenskap og en rekke lærere arrestert. Om lag 1200 offiserer ble internert i Tyskland som krigsfanger. I løpet av 1943 ble 76 henrettelser offentliggjort, tallet på norske fanger i Tyskland steg til ca. 6000. Flyktningstrømmen til Sverige økte. Noe over 5000 norske borgere gjorde krigstjeneste på tysk side, av dem falt noe over 700 (frontkjempere).
Frigjøringen
Fra 1944 tok motstanden skarpere kampmidler i bruk. Hjemmefrontens ledelse (HL) samordnet den sivile og militære kamp og holdningskampen. Da tre årsklasser av «Arbeidstjenesten» ble innkalt 1944, ble innkallelsen sabotert. Arbeidstjenestens registreringskontorer ble også ødelagt. Den store sluttkampen ute i Europa trakk også den norske front inn i selve krigen, særlig i Finnmark. Kampen på hjemmefronten ble preget av sabotasje mot norske bedrifter som arbeidet for Wehrmacht, mot tyske krigslagre, fartøyer og mot jernbanene. Det siste krigsår krevde flere nordmenns liv enn noen av de foregående år.
Samme dag som den tyske kapitulasjon trådte i kraft (8. mai), landet små luftbårne britiske og amerikanske militæravdelinger i Norge, og en alliert militærdelegasjon mottok tyskernes overgivelse på Lillehammer. Etter fullmakt fra regjeringen overtok HL ansvaret for ro og orden og for gjenopprettelse av et lovlig styre, til representanter for regjeringen kom tilbake. HL endte sin virksomhet 14. mai. Den tyske kapitulasjon foregikk i velordnede former, enda de tyske styrker var på mer enn 350 000 mann. Samtidig kom væpnede hjemmestyrker på 44 000 mann frem i dagen. Fra 10. mai og utover ankom de såkalte polititroppene; 13 000 mann som var utdannet i Sverige. I løpet av det første år etter kapitulasjonen ble den omfattende og kompliserte hjemføring av de tyske soldater og av utenlandske krigs- og tvangsarbeidere gjennomført.
De drøyt 10 000 norske kvinner og menn som mistet livet under krigen, utgjorde om lag tre promille av befolkningen, noe som var langt lavere enn i mange andre okkuperte land. Norske krigsdødsfall er beregnet til 10 262 i alt, derav 883 kvinner; 3670 nordmenn og 977 utlendinger omkom ved krigsforlis i handelsflåten. Av de norske militære styrker falt 877 i hjemlandet, 1123 i utlandet. Tyskerne henrettet i alt 363 menn og 3 kvinner; 38 menn og en kvinne ble pint i hjel; 43 tok sitt liv. Ca. 760 norske jøder ble deportert, bare 25 av disse overlevde oppholdet i Tyskland. Av motstandsfolk og politiske fanger døde 658 hjemme, 1433 ute. I alt hadde 40 000 vært arrestert (Tallopplysningene kan variere noe i ulike kilder).
Da krigen sluttet, oppholdt 92 000 nordmenn seg utenlands, derav halvparten i Sverige. Februar–mars 1945 lyktes det å hente ca. 3500 (av i alt ca. 9000 norske fanger) ut av konsentrasjonsleirer i Tyskland etter langvarig forarbeid i Danmark, Storbritannia og Sverige, ved bl.a. minister Niels Chr. Ditleff. Ekspedisjonen til Tyskland ble organisert av det svenske Røde Kors og stod under ledelse av grev Folke Bernadotte. 128 000 var tvangsforflyttet innenlands på forskjellig vis, bl.a. tvangsevakuert fra Finnmark høsten 1944. Utenom de tyske militære styrker oppholdt 141 000 utlendinger seg i Norge, derav 84 000 sovjetfanger og 13 000 tvangsarbeidere. Ved krigens slutt hadde tyskerne trukket ut av Norges Bank 11,3 milliarder kr. Seddelomløpet steg på denne måten fra 600 millioner før krigen til 3 milliarder. For å hindre at den veldige pengerikdom, som i det vesentlige var på norske hender, skulle få alle de skadelige virkninger som følger med en inflasjon, ble det økonomiske liv holdt under streng statskontroll (rasjonering, priskontroll, lønnsstopp, rentereduksjon, begrensning av aksjeutbytte, kontroll med utenrikshandel og valuta). Prisene, iallfall på de varer som ble omsatt gjennom rasjoneringen, ble holdt nede. Utenom okkupasjonskontoen steg statsgjelden fra 1,5 til 6,4 milliarder. Nedgangen i realkapital 1939–45 er beregnet til 5,8 milliarder (18,5 %).
Omtrent 46 000 personer ble ilagt straff etter landssvikanordningen. Av disse fikk om lag 18 000 frihetsstraff, 28 000 bot og/eller tap av rettigheter. Litt over 5000 fikk påtaleunnlatelse, særlig gjaldt dette passivt medlemskap i NS. Om lag 1500 ble frifunnet. Det falt 30 dødsdommer over tyske og norske krigsforbrytere. Av dem ble 25 fullbyrdet. Se også landssvikoppgjøret.