Norge under andre verdenskrig

Da den andre verdenskrig brøt ut i 1939, erklærte Norge seg nøytralt, men 9. april 1940 angrep tyske tropper landet. Kong Haakon og regjeringen nektet å overgi seg, men etter to måneder  hadde tyskerne erobret hele landet, og fra da av og til frigjøringen i 1945 sto Norge under tysk okkupasjon. Kongen og regjeringen flyktet til London og fortsatte kampen derfra.

Under okkupasjonen ble Norge styrt av tyskeren Josef Terboven som fikk tittelen rikskommissær og kunne støtte seg på et tysk undertrykkelsesapparat med Gestapo i spissen. Alle partier ble forbudt bortsett fra Nasjonal Samling, ledet av Vidkun Quisling, som snart fikk besette alle statsrådspostene og med overtalelse og tvang søkte å omvende det norske folk til nasjonalsosialismen. Det ble innført streng sensur, og motstandere av regimet ble forfulgt.

Det tyske militære, Wehrmacht, utgjorde en okkupasjonsstyrke på flere hundre tusen mann, og militære interesser kom til å sette et sterkt preg på norsk økonomi, nærings- og arbeidsliv. Tyskerne bygde brakker, kanonstillinger og festningsanlegg i stort omfang med norske penger, norske leveranser og norsk arbeidskraft.

Okkupasjonen møtte motstand, og det utviklet seg en sivil og militær motstandsbevegelse. Den sivile var rettet mot Nasjonal Samlings nazifiseringfremstøt mens den militære tok sikte på å bygge opp en undergrunnshær som skulle tre i aksjon ved frigjøringen, og det siste krigsåret også drev sabotasje.

Frigjøringen av Norge startet da sovjetiske tropper rykket inn i Øst-Finnmark høsten 1944 mens tyskerne raserte resten av Finnmark og Nord-Troms og det meste av befolkningen ble tvangsevakuert sørover. For øvrig ble landet frigjort på fredelig vis da tyskerne overga seg natten mellom 8. og 9. mai 1945. 7. juni kom kongen tilbake fra London.

Forspillet til det tyske angrepet på Norge

Andre verdenskrig brøt ut i Europa i september 1939, da Tyskland invaderte Polen. Tre måneder etter dette startet Vinterkrigen mellom Sovjetunionen og Finland. Under den rettet begge parter i storkrigen sin oppmerksomhet mot Skandinavia og tok til å forberede militære aksjoner i nord.

I desember 1939 fikk føreren for Nasjonal Samling (NS) Vidkun Quisling møte Adolf Hitler i Berlin, noe som ble foranledningen til at Hitler satte i gang planleggingen av et angrep på Norge og Danmark. En viktig grunn var at den tyske marinen ville ha baser i Norge slik at de tyske krigsskipene lettere kunne nå ut i Atlanterhavet. En annen grunn var at tyskerne ville ha kontroll med eksporten av den svenske jernmalmen som ble skipet ut over Narvik, og som var svært viktig for den tyske våpenindustrien.

Vestmaktene Storbritannia og Frankrike ville komme finnene til hjelp ved å landsette tropper i Narvik og sende dem videre gjennom Sverige til Finland. Det viktigste var likevel at de på denne måten kunne få herredømme over jernmalmen. Et stort alliert ekspedisjonskorps ble klargjort, men planene falt bort da Vinterkrigen ble avsluttet 13. mars 1940.

I stedet nøyde vestmaktene seg med å minelegge norske farvann 8. april, for å stoppe den tyske jernmalmtrafikken fra Narvik. Samtidig sto de klare til å sende tropper til Norge dersom tyskerne skulle reagere på mineleggingen. I mellomtiden pågikk de tyske invasjonsforberedelsene for fullt i dyp hemmelighet, og om morgenen 9. april gikk tyske soldater i land i en rekke norske byer.

Motstand eller overgivelse?

Den sittende regjeringen i Norge, ledet av Johan Nygaardsvold, avviste tyskernes ultimatum om å overgi seg ved invasjonen 9. april. Regjeringen flyktet i stedet sammen med Stortinget og kong Haakon til Hamar, og deretter Elverum hvor Stortinget holdt sitt siste møte om kvelden 9. april.

Det var da uklart om regjeringen ville holde fast på motstandslinjen, og Stortinget var innstilt på å forhandle med tyskerne. Imidlertid endret situasjonen seg dramatisk samme kveld da Quisling søkte å gjennomføre et statskupp. Over radio erklærte han at han hadde utnevnt en ny regjering med seg selv som statsminister, og at all motstand måtte opphøre.

Neste dag krevde tyskerne at kongen godtok Quisling som ny regjeringssjef. Det kunne kongen og regjeringen ikke gå med på og satset i stedet på kamplinjen. 11. april utnevnte de en ny og handlekraftig forsvarssjef, Otto Ruge. Norge var definitivt blitt en krigførende stat i storkrigen.

Felttoget

Kampene i Norge varte i to måneder, og fem nasjoner deltok: norske, tyske, britiske, franske og i nord også polske soldater. Tyskerne fikk allerede den første invasjonsdagen kontroll med de viktigste norske havnebyene og hadde deretter som mål å opprette en forbindelse mellom Oslo og Trondheim. Ruge på sin side tok sikte på å føre en oppholdende strid på Østlandet mens han ventet på hjelpen som de allierte hadde lovet.

De tenkte først å gjenerobre Trondheim, men måtte nøye seg med å støtte norske styrker i Gudbrandsdalen. Etter at tyske tropper nordfra og sørfra møtte hverandre ved Berkåk i Sør-Trøndelag 30. april, ble forsvaret av Sør-Norge oppgitt. Derimot fortsatte kampene ved Narvik, som de allierte gjenerobret, og det var i slutten av mai bare et tidsspørsmål før tyskerne måtte overgi seg. Men tyskerne hadde nå også angrepet Frankrike, og de allierte trengte alle sine tropper der. De bestemte seg derfor for å oppgi kampen i Nord-Norge, trakk seg ut, og de norske styrkene overga seg 10. juni.

Norge i eksil

Kongen og regjeringen var sterkt i tvil om hva de skulle gjøre da de fikk vite at de allierte ville trekke seg ut av Norge, men bestemte seg til slutt for at de ville føre motstandslinjen videre i utlendighet. 7. juni dro kongen og regjeringen til London, der en norsk eksilregjering ble etablert.

Dermed fikk man et dobbelt Norge under krigen, et krigførende ute-Norge og et okkupert hjemme-Norge. Kongen ble det samlende og populære symbol for begge Norger, både «hjemmefront» og «utefront». Regjeringen var i det vesentlige en Arbeiderparti-regjering selv om den var blitt tilført noen få borgerlige statsråder og opptrådte som en nasjonal samlingsregjering. Den ble sterkt kritisert for sin forsvars- og utenrikspolitikk før krigen og sin opptreden i aprildagene 1940, sto politisk svakt, men styrket sin stilling etter hvert.

Ute-Norges viktigste bidrag til den allierte krigsinnsatsen var handelsflåten som ble stilt under et statlig rederi, Nortraship. Marinen og flyvåpenet deltok i løpende operasjoner sammen med de allierte mens den norske brigaden som ble opprettet i Skottland, skulle settes inn ved den endelige frigjøringen av Norge.

Forbindelsen mellom utemyndighetene og den voksende motstandsbevegelsen i det okkuperte Norge ble gradvis utbygd, og utemyndighetene kunne i økende grad gi bevegelsen materiell og annen støtte. Personell fra Kompani Linge ble sendt hjem for å styrke den militære delen av bevegelsen og sabotere. Den mest kjente sabotasjeaksjonen av denne typen var tungtvannssabotasjen på Rjukan.

Nærmere 50 000 nordmenn som flyktet til Sverige, dannet også et Norge i eksil, med Den norske legasjonen i Stockholm som sitt sentrum. For forholdet mellom utemyndighetene og hjemmefronten ble forbindelsen Oslo-Stockholm-London sentral. Fra 1943 tillot svenske myndigheter at det ble opprettet en militær styrke som fikk navnet «polititropper», og som i mai 1945 talte 14 500 mann.

Striden om okkupasjonsstyret

Quislings kuppregjering var maktesløs og ble ikke mer enn seks dager gammel. 15. april gikk norske og tyske myndigheter i Oslo sammen om å opprette Administrasjonsrådet som skulle ta seg av forvaltningen i de okkuperte områdene. Det tok ikke stilling til regjeringens motstandslinje og var fra norsk side ikke ment som noen motregjering.

Hitler var derfor misfornøyd med utviklingen i Norge og sendte nå en veteran fra det tyske nazipartiet til Norge, rikskommissær Josef Terboven, for å ta seg av de tyske interessene. I juni krevde Terboven at nordmennene dannet en ny regjering, et riksråd, som skulle godkjennes av Stortinget og erstatte kongen og regjeringen i London. Fra norsk side ble det Stortingets presidentskap som forhandlet med tyskerne om dette. Presidentskapet kom raskt på defensiven og henstilte i et brev til kongen 27. juni at han måtte tre tilbake.

Terboven hadde i høyden tenkt å gi NS et par av postene i riksrådet, men Quisling hadde mektige venner i Berlin som talte hans sak overfor den tyske Føreren. Hitler bestemte seg for å satse på Quisling og gi NS en dominerende plass i riksrådet. 25. september var striden om okkupasjonsstyret over. Terboven dikterte da hvordan styret skulle være.

Rikskommissæren skulle fortsette å ha den øverste sivile myndighet i landet. NS-medlemmer ble utnevnt til de fleste statsrådspostene som såkalte «kommissariske statsråder» som hver for seg sto under Terboven.  Samtidig ga Terboven NS sin uttrykkelige støtte. Alle andre partier ble forbudt. Kongen og regjeringen i London ble avsatt, og det samme ble Administrasjonsrådet. I hovedtrekkene ble denne ordningen stående krigen ut. Det norske demokratiet var rasert.

Okkupasjonsregimet

Det tyske nærværet i Norge hvilte på tre pilarer. For det første lå den øverste sivile regjeringsmyndighet hos Terboven som sto direkte under Hitler og passet omhyggelig på at ingen fikk komme mellom ham og Føreren. Terboven hadde sin egen stab, Rikskommissariatet, og styrte Norge gjennom sin kontroll med NS og den norske sentraladministrasjonen.

Den andre pilaren var SS og politi. SS var en rasistisk eliteorganisasjon som ønsket å satse på nordmennene som verdifulle germanere og gjerne ville rekruttere nordmenn som frivillige til Waffen-SS, den militære delen av tyske SS. Samtidig var SS smeltet sammen med politiet som hadde ansvaret for ro og orden. Sammenlagt ble SS og politi først og fremst et sikkerhetsapparat med Gestapo og en egen SS- og politidomstol som dømte nordmenn til døden. SS og politi sto under en egen sjef i Norge som igjen sorterte under Himmler i Tyskland. Samtidig forsto Terboven å gjøre sikkerhetsapparatet til et redskap for seg selv.

Den tredje pilaren var det tyske militære, Wehrmacht, som var uavhengig av Rikskommissariatet og SS og politi og sto direkte under overkommandoen i Berlin og i siste instans Hitler som øverstkommanderende. Wehrmacht var primært opptatt av sine militære oppgaver som gikk ut på å befeste og forsvare Norge mot en mulig alliert invasjon og å drive fly- og marineoperasjoner i Atlanteren.

Undertrykkelse

Transportskipet Donau ble brukt da norske jøder ble deportert fra Oslo 26. november 1942. 532 jøder ble fraktet vekk på skipet, og av dem var det bare ni som overlevde. 

av ukjent opphavsperson. Falt i det fri (Public domain)

Okkupasjonsregimets undertrykkelse av det norske samfunn antok to former. For det første ble demokratiets mangfold erstattet med ideologisk og politisk ensretting. Bare ett parti var tillatt, og bare én ideologi var offisiell, den nazistiske. Aviser og tidsskrifter ble sensurert og fikk bare lov til å trykke det som regimet tillot. Høsten 1941 ble radioapparatene inndratt for å hindre folk i å lytte på London radio.

For det andre ble motstandere av regimet forfulgt. For dette benyttet regimet seg av egne politi-, domstols- og interneringsinstitusjoner. På tysk side gjaldt det Gestapo, SS- og politiretten, fangeleiren Grini i Norge og en rekke forskjellige fangeleire i Tyskland. På NS-norsk side ble Statspolitiet (Stapo) opprettet som et motstykke til Gestapo. Det ble innredet en egen fangeleir Berg ved Tønsberg, og det ble innført en folkedomstol og fra august 1943 egne politidomstoler som dømte nordmenn til døden.

I Øst-Europa ble folk forfulgt, undertrykt og drept fordi de tilhørte det tyskerne oppfattet som laverestående raser. Siden nordmennene tilhørte det som ble regnet som den høyeste rasen av alle, var ikke det tilfelle i Norge. Her var det derfor først og fremst aktive motstandere av regimet som ble forfulgt. Det var likevel ett viktig unntak fra dette, jødene, som falt som offer for den tyske rasepolitikken. Høsten 1942 ble 772 jøder arrestert og sendt til Tyskland.

Tyskerne overlot til norsk politi, først og fremst Stapo, å foreta arrestasjonene før de selv overtok og sendte de arresterte ut av landet. Bare 34 kom tilbake. 35 % av de 2100 jødene som befant seg i Norge før krigen, ble på denne måten utryddet.

Krigsøkonomi

Norge ble fra første stund trukket inn i den tyske krigsøkonomien. Det måtte reises brakker for hundretusener av tyske soldater som skulle ha et sted å bo. Hitler var stadig redd for en alliert invasjon og ga derfor ordre om en storstilt utbygging av forsvaret av Norge. Det ble bygd festningsanlegg, bunkers, kanonstillinger og ubåthavner i stort omfang langs norskekysten, og det ble anlagt mange nye flyplasser.

I samsvar med militære interesser ble Sørlandsbanen fullført, Nordlandsbanen forlenget og riksveien til Kirkenes ferdigbygd. Tyskerne satte i gang et stort byggeprogram for å utvide produksjonen av aluminium som var viktig for den tyske flyindustrien. Det meste av all denne virksomheten ble finansiert ved hjelp av penger som tyskerne hentet ut av Norges Bank. Der ble det opprettet en hemmelig konto som de trakk på etter behov.

Det ble stor etterspørsel etter varer, noe som førte til at næringslivet gikk for fullt, og tyskernes behov for arbeidskraft var enormt. Sommeren arbeidet 110 000 nordmenn på tyske anleggsplasser, og tallet holdt seg lenge høyt. Det var særlig i de første krigsårene få motforestillinger mot at norsk nærings- og arbeidsliv på denne måten bidro til den tyske krigføringen. Videre importerte tyskerne 140 000 utlendinger til å arbeide for seg, av dem 100 000 sovjetiske krigsfanger. Det ble innført en ren kommandoøkonomi for å klare den voldsomme belastningen. Myndighetene styrte og kontrollerte det meste. Nesten alle varer ble rasjonert, og priskontrollen ble noe nær total. En nøye prioritert råstoff- og drivstofftildeling ble brukt som et særlig effektivt middel til å dirigere produksjonen.

Med krigsøkonomien forsvant mellomkrigstidens arbeidsledighet og gjeldsproblemer. Nye veier, jernbaner, kraftstasjoner, industrianlegg og flyplasser ga varige verdier. Slike fordeler ble oppveid av at størsteparten av den tyske byggevirksomheten ga festningsanlegg og brakker som det norske samfunnet hadde liten nytte av. Det ble lite igjen til vedlikehold, og bygninger og utstyr ble nedslitt. Boligmangelen økte sterkt fordi det ikke fantes materialer eller arbeidskraft til boligbygging. Nordmennenes levestandard sank, særlig i byene, da det ble mangel på alle slags varer og rasjoneringen bare tillot et begrenset forbruk.

Nasjonal Samling (NS)

Quisling hadde ikke fått noen formell posisjon i det nye styret 25. september 1940, men kunne som NS’ fører uformelt koordinere NS-statsrådenes virksomhet.

1. februar 1942 ble han statsminister for en ren NS-regjering og fortsatte som det resten av krigen under tysk kontroll. I forhold til Tyskland arbeidet Quisling for at det skulle sluttes fred mellom de to land, Norge skulle få sin formelle suverenitet tilbake, og stillingen som rikskommissær skulle avvikles. Forsvaret skulle gjenopprettes.

På den annen side skulle Norge inngå i et storgermansk forbund som var dominert av tyskerne, og støtte den tyske krigføringen. Partiet gikk inn for at nordmenn kunne kjempe som frivillige på tysk side, «frontkjempere» som de gjerne ble kalt. NS sto for en fascistisk ideologi som var nasjonalistisk, til en viss grad også pangermansk, videre rasistisk, antisemittisk og antidemokratisk.

Partiet bygde på førerprinsippet. All makt skulle ligge hos førere som rådførte seg med sine medarbeidere, men alltid tok avgjørelsen selv uten avstemning. Landets styre skulle tuftes på sammenslutninger (korporasjoner) i nærings-, arbeids- og kulturlivet. Et såkalt Riksting som skulle erstatte Stortinget, skulle bygge på disse sammenslutningene.

Partiets store problem var hele tiden mangelen på legitimitet. Det kunne vise til en økende oppslutning etter 25. september 1940, og medlemstallet nådde et høydepunkt høsten 1943 med 43 000 medlemmer. Men partiet kunne bare takke den tyske okkupanten for sin regjeringsposisjon, stilte aldri til valg, NS-regjeringen ble aldri godkjent av noe norsk konstitusjonelt organ, og partiet fikk snart det store flertall av befolkningen mot seg.

NS’ offensiv

I forhold til andre okkuperte land var det et særtrekk ved regimet i Norge at tyskerne lot et innenlandsk naziparti få hånd om statsmakten for å gjennomføre en nasjonalsosialistisk revolusjon i landet. Fra høsten 1940 til høsten 1942 førte NS en bredt anlagt offensiv mot det norske samfunn for å omvende nordmennene til nasjonalsosialismen.

Med statens ressurser i ryggen benyttet partiet seg av både overtalelse og tvang under denne offensiven. Den nådde et høydepunkt våren 1942 da partiet ønsket å få tak på ungdommen. Den skulle innkalles til tvungen tjeneste i NS’ ungdomsfylking samtidig som lærerne skulle tvangsorganiseres i en ny NS-ledet yrkesorganisasjon, Norges lærersamband.

I 1943-44 gjorde partiet fremstøt i en ny retning. Det ville innkalle flest mulig nordmenn til ”nasjonal arbeidsinnsats”. Særlig oppsikt vakte det da tre årsklasser av norsk ungdom ble innkalt til slik innsats i mai 1944.

Motstand

Det tyske og NS-norske okkupasjonsregimet møtte motstand. Fra en spontan, famlende og nokså sprikende start utviklet motstanden seg til en bred folkebevegelse. «Hjemmefronten» var samtidens vanlige betegnelse på bevegelsen, samtidig som «hjemmefronten» også kunne favne om hele det ikke-nazistiske samfunn.

En hovedtendens i utviklingen var forgreningen i en sivil og militær motstandsbevegelse. Den sivile oppsto i 1941-42 som en serie protestaksjoner mot NS-regimets nazifiseringsfremstøt og nådde et høydepunkt med lærernes, foreldrenes og kirkens kamp mot ungdomstjenesten og Lærersambandet. I 1943-44 rettet den sivile motstandskampen seg særlig mot den nasjonale arbeidsinnsatsen.

Den militære delen av motstandsbevegelsen, «milorg», ble bygd opp som en hemmelig beredskapsorganisasjon som skulle tre i aksjon ved den endelige frigjøringen, men som det siste krigsåret også drev en del sabotasje og utførte likvidasjoner. Da milorg det siste krigsåret for første gang mottok våpen, militært utstyr, instruktører og radiotelegrafister utenfra i stort omfang og nå også saboterte, kom den til å dominere det totale motstandsbildet.

Det ble gradvis etablert en sivil og militær motstandsledelse som i 1943 fant sammen, og året etter ble det over London radio og i den illegale presse kunngjort at det fantes en Hjemmefrontens Ledelse. Den sivile motstandsledelsen var nokså selvstendig i forhold til regjeringen mens den militære ble underlagt Forsvarets Overkommando i London og samarbeidet stadig mer intimt med de militære utemyndighetene.

Etterretningsorganisasjoner som XU, illegal presse og fluktorganisasjoner utgjorde egne deler av motstandsbevegelsen. I en særstilling sto Norges kommunistiske parti som fortsatte som et parti med sin egen motstandspolitikk. Fra årsskiftet 1941/42 og resten av krigen gikk partiet i prinsippet inn for at sabotasje og geriljakrig burde være motstandskampens hovedformer og arbeidet selv med å sette sabotasjepolitikken ut i livet. Partiet fikk aldri den adgang til hjemmefrontledelsen som den ønsket.

Fra krig til fred

Frigjøringen startet da sovjetiske tropper rykket inn i Finnmark 18. oktober 1944 og nedkjempet de tyske styrkene i Kirkenes. De stoppet opp ved Tana-elven, og mellom dem og tyske tropper lenger vest oppsto det et ingenmannsland i Finnmark og Nord-Troms der tyskerne raserte alt og det meste av befolkningen ble tvangsevakuert sørover.

Det var lenge uvisst hva tyskerne i resten av Norge ville gjøre i sluttfasen, men det endte med at de overga seg natten mellom 8. og 9. mai 1945. Hjemmefrontens Ledelse overtok styringen inntil en regjeringsdelegasjon ledet av kronprins Olav ankom Oslo 13. mai. Etter kongens tilbakekomst  7. juni, ble det utnevnt en samlingsregjering, og etter valgene høsten 1945 der Arbeiderpartiet fikk absolutt flertall og dannet regjering, var de politiske forhold igjen normale.

Samtidig startet en rekke oppgjør som skulle strekke seg over flere år. Det ble nedsatt egne undersøkelseskommisjoner som gransket førkrigspolitikernes og offiserenes  handlinger og reiste til dels skarp kritikk, men det største oppgjøret av alle ble rettsoppgjøret mot dem man mente hadde sveket landet, landssvikoppgjøret.

Debatten

Mange sider av krigshistorien er kontroversielle, og alt under okkupasjonen startet en debatt som bare har fortsatt siden. Når det gjelder forspillet til 9. april, er det særlig forholdet mellom tyske og allierte angrepsplaner som har vært debattert.

Et viktig utgangspunkt for debatten om Nygaardsvold-regjeringens utenriks- og forsvarspolitikk før krigen og dens opptreden i aprildagene 1940, ble den store innstillingen fra den politiske undersøkelseskommisjonen, kalt Undersøkelseskommisjonen av 1945. Denne tok også tok for seg riksrådsforhandlingene i detalj.

Kommisjonens kritikk var så skarp at den kunne ha endt i riksrett. Nær sagt alle sider ved landssvikoppgjøret har vært kontinuerlig drøftet helt opp til våre dager.

Det finnes en slags nasjonal grunnfortelling om krigen som går ut på at det store flertall av nordmennene sto på den rette siden og deltok i den gode strid, og at det er dette krigshistorien først og fremst dreier seg om. Grunnfortellingen står stadig sterkt, men i senere år har det mer enn før vært satt et spørsmålstegn ved den. Jødenes historie skrives om. Det blir lagt mer vekt på at det var norsk og ikke tysk politi som arresterte jødene, og at også ikke-nazistiske nordmenn gjorde jødeaksjonen mulig.

Etter at den kalde krigen er over, har kommunistene fått en større plass i motstandshistorien. Offiserene er blitt underlagt en egen granskning. Det er blitt mer oppmerksomhet rundt den tvilsomme behandlingen av norske jenter som hadde tysk kjæreste, og de vanskeligheter som barn av tysk far og norsk mor, og barn med NS-foreldre har møtt.

Okkupasjonstiden i norsk historie

Okkupasjonshistorien har så mange spesielle sider at det er lett å se at den på én måte representerer et brudd i norsk historie. Likevel kan det trekkes mange forbindelseslinjer mellom okkupasjonsårene og tiden før og etter. Krigen skapte et nasjonalt fellesskap med virkninger langt inn i etterkrigstiden, om enn på bekostning av en minoritet som ble skilt ut som unasjonal.

Okkupasjonshistorien styrket demokratiet som i mellomkrigstiden hadde vært under angrep fra både venstre og høyre. Den skapte et positivt norsk selvbilde på grensen til det selvgode. Samtidig endret den i noen grad innholdet i det nasjonale som hadde vært sterkt preget av 1800-talles kulturnasjonalisme. Patriotisk innsats i motstandskampen ga nasjonal status uavhengig av om man var tilhenger av bokmål eller nynorsk og dyrket norsk bonde- eller embetsmannskultur.

Opprustningen og alliansepolitikken etter krigen har sine røtter i krigsopplevelsene. «Aldri mer 9. april» ble et gjennomtrengende slagord. Siden arbeidsløsheten og gjelden forsvant, ga krigstiden et gunstig startgrunnlag for etterkrigstidens gjenreisning og vekstpolitikk. Tross den sterke kritikken av Nygaardsvold-regjeringen profiterte Arbeiderpartiet på krigsårene som radikaliserte opinionen og gjorde den mer mottagelig for partiets sosiale reformer og økonomiske reguleringspolitikk.

Arbeiderpartiet fortsatte som et regjeringsbærende parti fra det overtok regjeringsmakten i 1935 tvers gjennom krigsårene og inn i etterkrigsårene da det kom til å dominere norsk politikk.

Krigen i tall

  • Norske krigsdødsfall i alt: 10 000

Norske styrker

  • Handelsflåten: Handelsflåten besto av 35 000 personer ved utbruddet av andre verdenskrig. Etter 9. april 1940 var det 24 000 i uteflåten  og 1100 i hjemmeflåten. Ved utgangen av 1942 og resten av krigen var det 14 000 personer i uteflåten. 3 200 mistet livet i handelsflåten, hvorav 630 i hjemmeflåten.
  • Militære styrker ved krigens slutt: 13 000 polititropper i Sverige og 15 500 andre steder i utlandet, i alt snaut 30 000 mann. Tap 1100.
  • Milorg: Den militære motstandsorganisasjonen besto av omlag 40 000 personer ved krigens slutt.

Tyske styrker og nasjonal samling

  • Tyskere i Norge: Det var 340 000 tyske soldater i landet ved krigens slutt, dertil 26 000 fra SS, politi, Organisation Todt, sivile mm.
  • Frontkjempere: 5000 nordmenn gikk i tysk krigstjeneste, omkring 1000 av disse mistet livet.
  • Medlemmer i Nasjonal Samling: 43 300 medlemmer på det høyeste høsten 1943.

Flyktninger og fanger

  • Norske flyktninger i Sverige: Etter at kampene var over i 1940, ble det i løpet av krigen registrert 50 000 norske flyktninger i Sverige.
  • Krigsfanger: Det var 100 000 sovjetiske krigsfanger i Norge, hvorav 13 700 omkom.
  • Politiske fanger: Det var 40 000 politiske fanger i Norge. I tillegg var 9000 nordmenn i fangenskap i Tyskland.
  • 772 jøder ble arrestert og sendt til Tyskland. Bare 34 kom tilbake. 35 % av de 2100 jødene som befant seg i Norge før krigen, ble på denne måten utryddet.

Landssvikoppgjøret

  • Landssvikoppgjøret: 92 000 saker ble etterforsket. 46 000 personer ble dømt, hvorav 18 000 ble idømt frihetsstraff: fengsel eller tvangsarbeid.
  • 25 personer ble henrettet.

Anbefalt litteratur

Samleverk

Bull, Edvard (1979). Under den andre verdenskrig I: Norges historie (bind 13), Oslo. 

Christensen, Chr. A.R.  (1961). Vårt folks historie, bind 9, Oslo.

Dahl, Hans Fredrik m.fl., red. (1995). Norsk krigsleksikon 1940-45Finn boken.

Skodvin, Magne, red. (1984). Norge i krig : fremmedåk og frihetskamp 1940-1945Finn boken.

Skodvin, Magne (1991). Norsk historie 1939–1945. Krig og okkupasjon. Oslo: Det norske samlaget.

Andre

Dahl, Hans Fredrik (m.fl.) (red.) 2010. Danske tilstander – norske tilstander. Forskjeller og likheter under tysk okkupasjon 1940-45. Oslo: Press. 

Grimnes, Ole Kristian (2013). «Hitler’s Norwegian Legacy». I: John Gilmour og Jill Stephenson (red.): Hitler’s Scandinavian Legacy, London 2013. Om krigens betydning og om etterkrigsdebatten i Norge.

    Forfatter av denne artikkelen

    Artikkelen ble sist oppdatert 27.08.2013.

    Foreslå endringer i tekst

    Foreslå bilder til artikkelen

    Vi trenger ny fagansvarlig for Norges historie fra 1940 til 1945

    Fagansvarlig har ansvar for å:

    • Vurdere endringsforslag fra leserne
    • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
    • Skrive nye artikler
    • Forvalte og oppdatere gamle artikler

    Vil du bli fagansvarlig?

    Kommentarer

    3. juli 2009 svarte Roger Alex Hansen

    Ja, dette var tynne saker. Til å handle om Nord-Norge under krigen er det lite historisk informasjon - skammelig lite. Tvangsevakueringen er bare en side. Hva krigen og okkupasjonen påførte sivilbefolkningen av traumer, lidelser og død - både voksne og barn, motstandskampen, bombingen av byer, ikke minst Kirkenes, partisanenes innsats...nord-norske sjøfolks risikofylte innsats i handelsflåten og konvoiene osv. burde i det minste vært nevnt.

    Roger Alex Hansen

    3. juli 2009 skrev Roger Alex Hansen



    I 5. avsnitt, 1. første og 3. setning er det etter mi mening en underkommunisering av historiske fakta om den nord-norske innsatsen.

    Sitat: "I Nord-Norge var forsvaret sterkest, og her ble den allierte innsats mest effektiv.

    Kommentar: Jeg foreslår at ordet "også" tilføyes bak komma mellom "ble og den".

    Tredje setning lyder, sitat) Den norske 6. divisjon hadde 28. april tatt tilbake Gratangen. Styrker fra Storbritannia, Frankrike, Polen og Norge deltok i befrielsen av Narvik 28.

    Kommentar: Her mener jeg det bør komme tydeligere frem at det var en nord-norsk innsats. Jeg foreslår at det mellom ordene "6. divisjon" og "hadde" tilføyes følgende presisering: bestående av soldater/tropper fra landsdelen (...)

    Med vennlig hilsen

    Roger Alex Hansen
    Skribent/forfatter

    Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

    Du må være logget inn for å kommentere.