Norge i høy- og senmiddelalderen 1130-1537

Perioden fra 1130 til 1537 kalles høy- og senmiddelalder i norsk historie. Se også: Norges historie

1130 har tradisjonelt vært regnet som et tidsskille i Norges historie. Dette året døde kong Sigurd Jorsalfare (1103-1130), og en fredelig periode ble avløst av en strid om kongemakten som varte helt til 1240. Nyere historieskrivning har opprettholdt tidsskillet ved 1130 og kalt den følgende hundreårsperioden for «borgerkrigene».

Samtidig brukes årstallet gjerne til å markere inngangen til høymiddelalderen. Dette var en periode preget av voksende folketall, kirkens konsolidering, bygging av flere monumentale byggverk, byers oppkomst og vekst, og av sterk vekst i organisasjon og myndighet for de to samfunnsmaktene kongedømme og kirke. Ofte med kirken som pionér når det gjaldt organisatorisk utvikling.

Rikssamlingen ble endelig fullført i denne perioden, og Norge ble en «stat» i betydningen at det ble bygd opp en felles politisk-administrativ organisasjon for et territorium. Middelalderen kjente imidlertid ikke til vår betydning av ordet "stat", og historikere diskuterer hvor fruktbart det er å bruke statsbegrepet om middelalderens politisk-administrative utvikling i Europa. 

I 1319 døde den siste kongen av Sverreætta, Håkon 5. Magnusson (1299-1319), og fasen med nordiske unioner begynte da Håkons dattersønn, Magnus Eriksson (1319-1355/74), arvet Norge samtidig som han ble valgt til svensk konge. En lang tradisjon innenfor norsk historieskriving har villet se dette som inngangen til senmiddelalderen.

Pestens ankomst til Norge rundt 1350, den store manndauden (Svartedauden), representerte imidlertid en mye mer avgjørende hendelse i norsk historie med virkninger langt framover i tid. 1350 er derfor et bedre år som overgang fra høy- til senmiddelalderen.

Kongefellesskapet med Sverige slik det var etablert i 1319, ble oppløst ved Håkon 6. Magnussons (1355-1380) tronbestigelse i 1355. Et innenlandsk kongedømme eksisterte deretter i Norge fram Håkon 6.s død i 1380, og i realiteten også under det følgende kongefellesskapet med Danmark helt fram til dannelsen av Kalmarunionen i 1397 da det norske kongedømmet ble del av et nordisk unionskongedømme.

I dette politiske fellesskapet ble den unionelle kongemakten i stigende grad sentralisert og danskdominert, mens de norske politiske elitene kjempet etterhvert på vikende front for å forsvare sine interesser og Norges politiske autonomi inntil Norge ble erklært å skulle reduseres til en dansk provins i Christian 3.s danske håndfestning fra 1536. Året etter sikret unionskongen seg den fulle kontrollen over Norge og den egentlige foreningstiden med Danmark startet. 

I det nye unionelle fellesskapet ble Norge likevel ikke en dansk provins på nivå med Jylland, Fyn, Sjælland og Skåne, men et politisk umyndiggjort rike, et lydrike, underordnet Danmark i en tidstypisk konglomerat- eller sammensatt stat.

Høymiddelalderen (1130–1350)

Kirke og kongemakt

Den norske kongemakten økte sin makt og bygde ut forvaltningsapparatet på 1100- og 1200-tallet. Eldre historieskrivning la stor vekt på den personlige kongemakten. Grunntemaet var motsetningen mellom kongedømmet og kirken på den ene siden, og mellom kongedømmet og det verdslige aristokratiet på den andre, med aristokratiets nederlag som endelig resultat. Overfor kirken endte striden også med seier for kongedømmet. Bondesamfunnet ble plassert på kongedømmets side, til tross for at man innså at den økende kongemakten reduserte bøndenes politiske innflytelse.

I den senere materialistiske historieskrivningen ble samvirket kongedømme–aristokrati–kirke på bondesamfunnets bekostning gjort til et hovedtema. Kongemakt og forvaltningsapparat er blitt redskaper for landets geistlige og verdslige jordherrer til å få herredømme over den øvrige befolkningen. Denne teorien har vært kritisert for manglende empiriske belegg og for ikke å legge tilstrekkelig vekt på kongedømmets positive funksjon for bondebefolkningen i Norge. Nettopp det siste var en viktig årsak til kongedømmets videre utvikling fra tidlig middelalder, har det vært hevdet.

Avgjørende for kongedømmets og kirkens vekst i det norske samfunnet var begge institusjonenes evne til å yte "servicefunksjoner" til befolkningen og til å få gjennomslag i befolkningen om at lojalitet og lydighet overfor dem var både rettferdig og nødvendig. Her blir dermed både funksjonelle og ideologiske elementer trukket inn for å forklare at kongedømmets styringsapparat vokste så sterkt som det gjorde. Forvaltningsapparatet ble kort sagt bygd ut som svar på befolkningens behov under nye betingelser.

Det gjaldt først og fremst kongemaktens rettshåndhevende funksjon i samfunnet. Kongen framstod som garantist for freden i samfunnet, både innad og utad, og bøndene hadde derfor en grunnleggende positiv interesse av kongedømmet som styringsapparat, og det var noe kongen kunne utnytte for sin egen del, ifølge flere historikere.

For den eldre historieskrivningen søkte kirken i middelalderen politisk makt på bekostning av det nasjonale kongedømmet. Den gikk ubeseiret ut av striden med kong Sverre (1177-1202), den seiret over kongedømmet under Magnus Lagabøte, men led nederlag etter hans død. Den materialistiske historieskrivningen har betont det politiske, økonomiske og sosiale interessesamvirket mellom kirke og kongedømme, men samtidig vist maktinteressene hos kirkens ledere. Andre har villet redusere maktaspektet i kirkepolitikken til et middel for å realisere et religiøst program og har framhevet kirkens kulturelle og samfunnsorganiserende innsats.

Kirkeorganisasjonen nådde mange mennesker, og perioden 1250-1350 har vært karakterisert som den norske kirkens velmaktstid i middelalderen. Et landsomfattende nett av fast avgrensede kirkesokn ser ut til å ha vært ferdig utbygd etter midten av 1200-tallet, og det samme gjelder klostervesenet. I første halvdel av 1300-tallet kan det se ut til at den høymiddelalderske kirkeorganisasjonen har funnet sin endelige form i Norge.

Et eksempel på at kirke og kongemakt gikk sammen for å sikre egne, vitale interesser, har vi da jarlen Erling Skakke lyktes i å drive gjennom kongehylling av sin femårige sønn Magnus, som var av kongsætt bare på morssiden. For å sikre Magnus' kongedømme mot andre tronkrevere, søkte Erling støtte hos kirken. Resultatet ble den første norske og nordiske kongekroningen, foretatt av erkebiskop Øystein i 1163 eller 1164 i Bergen. Til gjengjeld lovte den unge kongen i sin kroningsed lydighet mot paven og garantier for erkesetet som var opprettet i Nidaros i 1152/53.

Fra kroningsmøtet stammer også den første skrevne tronfølgeloven, som kom til å bli veiledende da den norske tronfølgeordningen på 1200-tallet fikk sin definitive utforming. Selv kom den aldri til praktisk anvendelse.

Kong Sverre, som i 1184 felte Magnus Erlingsson, krevde at kirken skulle underordne seg kongemakten. Han ble lyst i bann, og fra Danmark organiserte erkebiskop Eirik og de fleste biskopene et opprørsparti, baglerne. Sammen med kongens verdslige fiender skaffet de seg kontroll over Viken og Opplandene og representerte derfra en permanent trussel mot Sverres kongedømme i hans senere regjeringsår.

Sverres død i 1202 åpnet vei for et kompromiss mellom hans tilhengere, birkebeinerne, og kirkeledelsen. Men ikke før i 1217 kunne de to partier enes om en felles konge, Sverres sønnesønn, Håkon Håkonsson (1217-1263).

I Håkons regjeringstid ble tronfølgespørsmålet endelig avgjort. Et riksmøte i 1260 vedtok en tronfølgelov som gjorde Norge til et rent arverike, til forskjell fra de fleste andre land i Europa på den tid, blant annet Danmark og Sverige. Under Håkons sønn, Magnus Lagabøte, fortsatte utbyggingen av det norske middelalderkongedømmet som institusjon. I tillegg til kongens ledelse av krigsmakten og medvirkning i rettsvesenet engasjerte Magnus seg sterkt i lovgivningen. Magnus Lagabøtes rikslovgivning i 1270-årene representerte et utviklingsstadium som sammenliknbare land hadde langt igjen til. For eksempel nådde Sverige dit først ved midten av 1300-tallet.

Under formynderstyret til Magnus' eldste sønn, Eirik (1280-1299), greide de verdslige stormennene å svekke kirkens politiske maktstilling. Eirik ble etterfulgt av sin bror, Håkon 5. Magnusson. Denne hadde alt under Eiriks regjeringstid innehatt og styrt deler av Sør-Norge og Færøyene som len med tittel av hertug. Da Håkon ble konge, ser han målbevisst ut til å ha gått inn for å effektivisere forvaltningen og stanse aristokratiets maktøkning. Han igangsatte byggingen av flere festninger, som Akershus, Båhus og Vardøhus, og bygde videre ut Tunsberghus. Alle, bortsett fra Vardøhus, kom sammen med det senere utbygde Bergenhus til å utgjøre nettet av landets riksborger i senmiddelalderen.

De  tre sønnafjelske riksborgene illustrerer samtidig den forskyvning av det politiske tyngdepunkt i riket fra Bergen og Vestlandet til traktene omkring Oslofjorden som fant sted i Håkon 5.s tid.

Denne forskyvningen ble forsterket under Håkons etterfølger, dattersønnen Magnus Eriksson. Som en frukt av den internordiske politikken på begynnelsen av 1300-tallet, ble Magnus valgt til svensk konge samtidig som han arvet Norge i 1319. Kongefellesskapet ser ut til å ha blitt oppfattet som midlertidig både av rikseliten i begge land og kongen. Som myndig konge skilte Magnus mellom sin norske og svenske kongemakt så langt det var mulig, med unntak for utenrikspolitikken, og grunnstrukturen i det norske forvaltningsapparatet ble opprettholdt og til dels videreutviklet under ham.

Norske stormenn gjorde imidlertid opprør mot kong Magnus to ganger i løpet av 1330-årene, sannsynligvis som følge av kongens offensive utenrikspolitikk som svensk konge og manglende samarbeid med stormennene i Norge. Da kongen fikk to sønner i tett rekkefølge, Erik (senest begynnelsen av 1339) og Håkon (1340), ble det mulig å gjenreise det innenlandske kongedømmet i begge riker på lengre sikt.

At Håkon ble hyllet som norsk konge i 1343-44 med utsikter til en riksdeling med faren når han ble myndig, mens Erik samtidig bare ble hyllet som farens etterfølger i Sverige og Skåne, var trolig et kompromiss mellom Magnus' mål om Håkon som sin etterfølger i Norge og norske stormenns ønske om en konge som oppholdt seg mer i riket.  

Trass i all uenigheten har historikerne helt fram til det siste vært enige om at veksten for kongemakt og kirke i høymiddelalderen betydde at de to samfunnsmaktene i stigende grad tok over viktige funksjoner, særlig rettshåndhevelsen, som bondesamfunnet tidligere hadde fylt på egen hånd. I en viss forstand medførte denne utviklingen at bondesamfunnet ble politisk umyndiggjort, der reell innflytelse i beste fall ble erstattet med formell deltakelse.

Mot dette har det nå vært argumentert for at den gjensidige avhengigheten mellom kongedømmet og lokalsamfunnets selvstyreorgan fortsatte å fungere gjennom hele middelalderen. Ifølge dette synet var den norske bygda et fellesskap med hva vi kan kalle offentlige funksjoner, både innenfor hær- og rettsvesen. Dessuten hadde bøndene ansvar for vedlikehold og utbygging av det vi med et moderne uttrykk kan kalle infrastruktur.

Denne gammelnorske "kommunalordningen" kan karakteriseres som et grunntrekk i det norske politiske systemet gjennom hundreårene, selv om bildet ikke er statisk, har det vært hevdet.

Utenrikspolitikk

Magnuskatedralen i Kirkjuböur på Færøyene. Liografi fra 1839 av den franske maleren Barthélemy Lauvergne.

av Barthélemy Lauvergne/Wikimedia Commons. Falt i det fri (Public domain)

Håkon Håkonsson og sønnen Magnus portrettert i manuskriptet Flateyjarbok (cirka 1390).

av ukjent opphavsperson/Wikimedia Commons. Falt i det fri (Public domain)

Oslos betydning som kongelig residensby økte under Håkon 5. Dette kan sees som en følge av den nyorientering i utenrikspolitikken mot sør som hadde begynt å gjøre seg gjeldende alt fra Håkon Håkonssons tid midt på 1200-tallet. Tidligere hadde interessen vært rettet mot vest i forsøk på å bygge ut og styrke kontrollen over de norske kolonisasjonsområdene på den andre siden av Nordsjøen.

På 1100-tallet var ikke bare Færøyene, Orknøyene og Hjaltland (Shetland), men også Sudrøyene (Hebridene) og Man mer eller mindre avhengige av Norge. Jarler og biskoper ble tilsatt derfra og skatt innkrevd til den norske kronen. Også de livlige økonomiske og kulturelle kontaktene med England var viktige.

Den indre konsolidering av kongemakten under Håkon Håkonsson resulterte utenrikspolitisk i ekspansjonsforsøk mot sør. Håkon forsøkte fra ca. 1250 å komme i besittelse av Halland, med et mulig langsiktig mål om herredømme over Skåne. En viktig årsak til det var Norges sterkt økende handelsforbindelser med de nordtyske byene. De norske framstøtene mot sør førte imidlertid ikke til varige resultater.

Derimot styrket det norske riksstyret sitt nærvær i nord under Håkon. Økt norsk bosetning nord for Malangen gav grunnlag for at han lot bygge både en kirke og en befestning på Tromsøya, det vil si i dagens Tromsø

Sin kanskje viktigste utenrikspolitiske innsats gjorde Håkon i vest. Ved slutten av sin regjeringstid anerkjente både Grønland (1261) og Island (1262-64) ham som hersker. Mindre framgangsrike ble forsøkene hans på å hevde sin makt over øygruppene utenfor Skottland. Etter Håkons død tok Magnus Lagabøte konsekvensen av det og avstod i 1266 Sudrøyene (Hebridene) og Man til den skotske kongen mot at denne anerkjente det norske herredømme over Orknøyene og Hjaltland (Shetland), og mot betaling av en årlig avgift som imidlertid raskt uteble fra skotsk side.

Under Magnus' sønner fulgte en ny utenrikspolitisk aktivitetsperiode. Som motvekt til den økende tyske handelsdominansen opprettholdt de livlige politiske og økonomiske forbindelser med Skottland og England. Likevel fikk den nordiske og tyskvendte utenrikspolitikken stadig større betydning. Da Eirik Magnussons formyndere søkte å begrense de tyske kjøpmennenes rettigheter, svarte hanseatene med en handelsblokade mot Norge, som så ble tvunget til å gi etter.

Senere ble Danmark Eiriks hovedmotstander. I den sammenheng greide Norge å få innflytelse over det nordlige Halland for en periode, der Varberg festning ble anlagt.

Økt norsk bosetning langs finnmarkskysten gjorde at Håkon 5. kunne forsterke den norske kongemaktens nærvær på Nordkalotten ved at han lot bygge både en befestning og en kirke på Vardøya, dagens Vardø. Det var imidlertid først mot slutten av senmiddelalderen at den norske kronen for alvor tok til med å gjøre samene i området til undersåtter på linje med nordmennene der. Fram til da forble Finnmark et område der kongens skattlegging hadde mer karakter av tributt, avkrevd med erobrerens rett og tvang.

Striden om retten til å drive ulike former for økonomisk virksomhet blant samene, munnet ut i en avtale mellom Norge og Novgorod i 1326. Her overlot russerne til den norske kongen å fastlegge grensene mellom innflytelsesområdene. Avtalen ser imidlertid ut til å ha åpnet et enormt område for skattlegging av begge parter, uten at det førte til noen varig fred for samenes del.

Gjennom dynastiske ekteskap fikk både den norske og den svenske kongemakten mer direkte interesser i Danmark, og fra rundt 1300 ble dette koplet til en opprinnelig innenlandsk kamp om den svenske tronen. Resultatet var en strid mellom en dansk-svensk og en norsk-svensk allianse om herredømmet i Norden på lengre sikt. De tre rikene ble i dette nordiske trekantspillet så sterkt vevd inn i hverandre dynastisk og politisk, at det ble umulig for Norge å isolere seg fra utviklingen i nabolandene. En følge av denne nordiske striden var det norsk-svenske kongefellesskapet under Magnus Eriksson fra 1319.

Da avtalene som ville oppløse det norsk-svenske kongefellesskapet i overskuelig framtid, var inngått i 1343-44, slo Magnus inn på en mer samarbeidetspreget politikk overfor stormennene i Norge og oppholdt seg mer regelmessig i landet.

Det sentrale i norsk utenrikspolitikk i 1340-årene var vilkårene for de tyske kjøpmennene i Norge. Kong Magnus' forsøk på å vinne endelig herredømme over Skåne og eventuelt enda mer dansk land, førte ham i allianse med holsteinerne inn i en krig med den danske kong Valdemar Atterdag (1340-1375) og de vendiske hansebyene med Lübeck i spissen. For å sikre hansebyenes støtte til herredømmet over Skåne, stadfestet Magnus deres privilegier i Norge i forbindelse med fredsoppgjøret i 1343 og avskaffet samtidig den nye tollen som Håkon 5. hadde pålagt dem. Både kongen og de norske stormennene hadde imidlertid interesse av å holde hanseatene i tømme.

Kort etter innrømmelsen til tyskerne ble Bergen bys privilegier fornyet, og i 1346 fikk Oslo sitt første privilegiebrev. Denne politikken som har blitt kalt "motbrev-politikken", fortsatte utover i senmiddelalderen.

Det norske samfunnet i høymiddelalderen

Et nytt aristokrati

I høymiddelalderen skiftet det verdslige aristokratiet karakter. Det gamle ættearistokratiet ble avløst av et tjenestearistokrati, i betydningen at tjeneste i det kongelige styringsapparatet var viktig for aristokratiets politiske, økonomiske og sosiale posisjon. En del birkebeinere dannet sammen med representanter for eldre stormannsslekter et nytt riksaristokrati som var sterkere knyttet til kongedømmets styringsapparat enn det gamle aristokratiet hadde vært.

Det politiske og militære skjebnefellesskapet mellom kongen og hans menn innenfor "birkebeinerriket" under borgerkrigene, bidro til et relativt tett samarbeid mellom konge og aristokrati i Norge også etter borgerkrigenes slutt.

Det norske riksaristokratiet var ennå ved utgangen av 1200-tallet organisert i en hird, men det var en hirdorganisasjon som var vesensforskjellig fra krigerfølgene som kongene tidligere hadde hatt med seg. I siste halvdel av 1200-tallet var hirden først og fremst en riksomfattende organisasjon for landets verdslige aristokrati, der flesteparten av hirdmedlemmene ikke oppholdt seg hos kongen permanent, men satt rundt om i landet i lokale kongsombud eller privat virksomhet med plikt til å støtte kongsombudsmenn i kongens saker. Det grunnleggende kravet for opptak i kongens hird var å bli kongens håndgangne mann, det vil si hans vasall.

At hirden var åpen for tilsig nedenfra, viser at det i det norske samfunnet rundt 1300 som ellers i datidens Europa, eksisterte et sosialt sjikt mellom flertallet av befolkningen og det formelle verdslige aristokratiet, som hadde flytende grenser både oppover og nedover. Menns muligheter for å bli tatt opp som medlemmer av hirden må blant annet ha vært avhengig av hvor godt utbygd kongens styringsapparat var i de ulike delene av landet. Det må uansett fortsatt ha eksistert et lokalt aristokrati som bare delvis eller ikke i det hele tatt var knyttet til kongemakten, og slik fortsatte det å være gjennom hele middelalderen.

På slutten av 1200-tallet kom det trekk som pekte mot hirdorganisasjonens oppløsning på begynnelsen av 1300-tallet. Magnus Lagabøte besluttet i 1277 at de to fremste sjiktene innenfor hirden, lendmenn og skutilsveiner, skulle ha rett til herretittel. Lendmenn skulle dessuten tituleres "baroner" etter engelsk skikk, og skutilsveiner "riddere" som var den høyeste av de to rangklassene innenfor det europeiske riddervesenet. Over tid fikk de vanlige hirdmennene den laveste rangtittelen "væpner".

At riddervesenet ble innført i Norge var et klart utslag av den elitedannelsen som skjedde i landet i perioden. Det norske samfunnet ble overrislet av samtidens felles europeiske kultur- og samfunnsutvikling. Begge deler kom også til uttrykk ved at ikke-fyrstelige personer i Norge fra slutten av 1200-tallet av begynte å bruke faste våpenmerker i skjold og segl.

Et annet ledd i den samme eliteutviklingen var at kongemakten innrømmet hirdmedlemmene skattefrihet som motytelse for deres personlige militærtjeneste. Utviklingen endte med at norske stormenn i løpet av 1300-tallet fikk skattefritak for hele setegården, det vil si den jorda de drev for egen regning. Fritaket var svært beskjedent i europeisk målestokk og må i hovedsak ha hatt en symbolsk-honorær betydning. Det tilsvarende aristokratiet i Danmark og Sverige fikk omtrent samtidig fritak fra kongelige skatter og pålegg for alt jordegods.

Hovedgrunnen til forskjellen i aristokratisk skattefritak mellom Norge og de to andre nordiske rikene, må ha vært Norges mindre areal av dyrkbar jord. Et riksstyre måtte i middelalderen balansere behovet for et levedyktig riksbærende aristokrati opp mot å bevare tilstrekkelig med riksinntekter. Det norske aristokratiet fikk uansett mindre motivasjon for å øke sin private godsmengde, sammenliknet med kollegaene i Danmark og Sverige, ettersom nytt gods som de ikke drev selv, ble skattlagt. Dette forklarer også de sterke interessene det norske verdslige aristokratiet hadde i inntekter fra kongstjeneste.

Eliteutviklingen fra slutten av 1200-tallet førte til senmiddelalderens klarere utskilte fødselsaristokrati, det vil si at en ble født inn i det privilegerte aristokratiet. Ordet "adel" dukket første gang opp i norsk sammenheng i 1513. Selv om "aristokrati" og "adelikke  er synonymer fordi førstnevnte er et videre begrep, er det likevel vanlig å snakke om "adel" også før 1500-tallet i betydningen "verdslig aristokrati" (i motsetning til det geistlige aristokratiet).

Hirdorganisasjonen gikk i oppløsning i Norge i første del av 1300-tallet, neppe som følge av kongefellesskapet med Sverige fra 1319, slik det tradisjonelt har vært hevdet. Riktignok hadde den kongelige hirden forsvunnet både i Danmark og Sverige allerede på 1200-tallet, men den norske hirdorganisasjonen var lenge før 1319 først og fremst blitt en organisasjon for landets verdslige aristokrati, en funksjon som ikke forsvant med kongefelleskapet.

Fra selveiere til leilendinger

Selv om overgangen fra en hirdorganisasjon til en verdslig privilegert krigerstand ikke er helt klar i noen av de nordiske landene, var det etter alt å dømme overalt en følge av at samfunnet ble omformet på vesentlige felt. Nyere forskning regner med at aristokratiet styrket sin stilling i det norske samfunnet mot slutten av høymiddelalderen, både økonomisk, sosialt og politisk, noe som ikke minst kom til uttrykk i Magnus Erikssons regjeringstid.

Dette fikk konsekvenser for bondesamfunnet. Bøndenes status ble endret fra selveiere til leilendinger. Den nye og sterkere riksstyringen i høymiddelalderen, som bygde på aristokratiets medvirkning, gav stormennene maktmidler og politisk innflytelse. Overgangen til leilendingsstatus skjedde nok for flertallet av bøndene fra 1000- til 1200-tallet, eller kanskje så sent som på 1100–1200-tallet. Men leilendingene var frie. Vikingtidens treller eksisterte ikke i høymiddelalderen. Forklaringen er trolig at med den sterke folketallveksten på 1000–1300-tallet ble jordpriser og jordleier skrudd i været.

Jordeierne kunne leve av landskyld fra rettslig frie leilendinger; trelleholdet ble økonomisk unødvendig. Den personlige friheten for middelalderens norske bønder blir for øvrig gjerne framhevet som noe av et særsyn i Europa.

Norge var som de fleste andre land i middelalderens Europa, i overveiende grad et jordbrukssamfunn da kongedømmet ble bygd ut, selv om byer og bynæringer var i vekst. Vi har ufullkommen kunnskap om folketallet i middelalderen; folketellinger og manntall mangler. Best kan vi slutte oss til folketallet ved å studere bosetningen. Ved år 1300 kan folketallet ha vært mellom 300 000 og 500 000, og helst nærmere det siste enn det første tallet. Vi kan regne med stigende tendens i folketallet fra og med vikingtiden og fram mot slutten av høymiddelalderen, sterkest på Østlandet. Det er tvilsomt om jordbruksproduksjonen holdt følge med folkeøkningen. Resultatet ser ut til å ha vært til dels knapphet på ressurser ved utgangen av høymiddelalderen.

Landbruket i Norge i middelalderen var dels et dyrkingsbruk, dels et høstingsbruk på udyrket mark, der husdyrene beitet i sommerhalvåret og der det ble samlet fôr til vinteren. Husdyr og husdyrprodukter var, foruten korn, vanlige betalingsvarer. I åkerbruket var korndriften viktigst, rimeligvis sterkt oppdrevet i høymiddelalderen. Jordas betydning kommer til uttrykk i omfattende lovregler om jordeiendomsrett. Jordleie ble imidlertid det vanlige for landets bønder.

Det er usikkerhet om eiendomsfordelingen i høymiddelalderens Norge. En ofte gjengitt fordeling umiddelbart før den store manndauden i 1349–50, har vært at kirken eide ca. 40 prosent av jordeiendommene, uttrykt ved landskyldverdien, kronen skal ha eid ca. 7 prosent og det verdslige aristokratiet ca. 20 prosent. Resten skal ha tilhørt for det meste selveiende bønder og bondegodseiere, mens byborgerne kan ha eid lite.

Nyere forskning finner det imidlertid vanskelig å skjelne mellom de ulike verdslige jordeierne, og har skissert at kronen ved utgangen av høymiddelalderen kan ha eid et sted mellom sju og 10 prosent, verdslige jordeiere (inkludert aristokratiet) mellom 50 og 70 prosent og kirken mellom 20 og 40 prosent. Ved utgangen av middelalderen kan fordelingen ha vært åtte, 45 og 47 prosent.

Byenes betydning

Befolkningsmessig var byene av liten betydning. Det er svært vanskelig å anslå folketallet, sikkert er det imidlertid at det var ganske raskt stigende fram til 1350. Av de største byene har Bergen har muligens hatt ca. 7000 innbyggere, Nidaros og Oslo ca. 3000 og Tønsberg ca. 1500 ved utgangen av høymiddelalderen. Byenes betydning som administrative sentre økte ut gjennom høymiddelalderen. Selv om den norske kongen som øvrige monarker i middelalderens Europa, forble ambulerende, det vil si jevnlig forflyttende, var det viktig å beherske militært de fire hovedbyene. Videre ble de kongelige oppebørselssentre.

Også den kirkelige administrasjon ble lagt til byene. Over tid ble Nidaros' betydning som kongelig residensby sterkt redusert, mens den i stigende grad ble kirkens viktigste by som følge av erkesetet. Bergen var den klart viktigste kongelige residensbyen i andre halvdel av 1200-tallet, men kongen oppholdt seg også ofte i Tønsberg og Oslo, og relativt hyppigere utover på 1300-tallet.

De kongelige og kirkelige inntektene fra landdistriktene kom sammen med private jordegodsinntekter til byene vesentlig i form av naturalier. En del av produktene gikk til direkte forbruk, mens overskuddet ble nyttiggjort i handel med inn- og utland. Det gav vilkår for sysselsetting i tilberedende håndverk, omsetning og sjøfart. De viktigste varene i den norske eksporten var trelast og særlig tørrfisk. På importsiden talte korn, mel, malt og klede mest. Totalt var likevel ikke handelen særlig stor.

Et bondesamfunn

Det norske middelaldersamfunnet var fundamentalt et bondesamfunn, typisk for middelalderens Europa, riktignok med visse elementer fra veidekulturen, med et overskudd som en liten maktelite kunne leve av. Utenfor bondesamfunnet stod en liten folkegruppe som i hovedsak baserte sin økonomi på fiske, jakt, fangst og reindrift i beskjeden målestokk, nemlig samene (samenes historie er samlet under artikkelen samer).

Samekulturen er ofte blitt glemt som del av norsk historie. Det henger for en stor del sammen med at det var jordbrukskulturen som var så stabil og gav så stort overskudd at den representerte noe egentlig økonomisk fundament for samfunnsmaktene kongedømme og kirke. Det er erfaringsmessig bare en bofast befolkning med en stabil struktur og institusjoner som årsikkert (hvert år) kan utnyttes i skatte- og avgiftsøyemed, som kan være egentlig statsdannende og statsbærende.

Kongedømmets viktigste inntekter i middelalderen var da også for en stor del leieinntekter av grunneiendom (særlig landskyld), men også sakefall og skatt, dertil en del kongelige rettigheter. Den samiske kulturen i middelalderen var dessuten ikke en skriftkultur, og ble slik et "folk uten historie"; et begrep som den amerikanske antropologen Eric Wolf har brukt på de urbefolkningene som ble "de andre" for europeerne over alt de kom. Som all annen nasjonal historieforskning, har den norske i lang tid hatt det nasjonale og statsdannelse som overgripende temaer, og her har samene falt utenfor som "de andre".

Senmiddelalderen (1350–1537)

Fra innenlandsk til unionelt kongedømme

Magnus Eriksson fortsatte å regjere over deler av Norge etter at sønnen, Håkon 6., tok over som myndig norsk konge i 1355, i tillegg til å regjere Sverige. Magnus beholdt blant annet kontrollen over området på begge sider av Oslofjorden, inkludert Båhuslen, med borgene Tunsberghus og Båhus.

Det tradisjonelle synet om at kongedømmets apparat i Norge umiddelbart brøt varig sammen etter den store pestbølgen i 1349/50, har ikke blitt styrket av nyere forskning. Tvert i mot har den gitt grunnlag for å tegne et vitalt og levedyktig norsk samfunn også under det innenlandske norske kongedømmets siste fase i middelalderen, det vil si fram til Kalmarunionens inngåelse i 1397. Det harmonerer også bedre med den aktive rollen som det norske kongedømmet i perioden spilte i nordisk og nord-europeisk politikk.

Norsk og svensk politikk forble sterkt forbundet også etter 1355. Allerede året etter gjorde Magnus' eldste sønn, Erik, opprør mot faren med støtte av en sterk fraksjon innenfor det svenske aristokratiet. Resultatet var en riksdeling mellom far og sønn også i Sverige, lik den som allerede eksistert i Norge. Da Erik brått døde i 1359, ble Magnus på ny svensk enekonge i tillegg til å beholde sin norske riksdel.

Avtaleverket fra 1343/44 som skulle sikre oppløsningen av det norsk-svenske kongefelleskapet, hadde imidlertid brutt sammen med Eriks død. Allerede i 1361/62 var freden mellom kong Magnus og avgjørende deler av det svenske aristokratiet, også brutt. Striden stod både om kongens innenlandske politikk, men også om utenrikspolitikken, særlig kampen om å vinne varig herredømme over det østdanske landskapet Skåne og Gotland.

En kort periode var det også brudd mellom Magnus og Håkon 6. der sistnevnte ble valgt til svensk konge i 1362. Far og sønn forsonte seg imidlertid raskt og slo inn på en felles og samkjørt politikk som norske og svenske konger. Med det var det norsk-svenske kongefelleskapet gjenopprettet i sin helhet, denne gangen under to konger.

For å styrke sin politiske posisjon, ikke minst overfor det uregjerlige svenske aristokratiet, hadde Magnus og Håkon søkt allianse med den danske kong Valdemar Atterdag. Slike allianser ble ofte garantert gjennom ekteskap, og Håkon var allerede i 1359 blitt forlovet med Valdemars datter, Margrete (Margareta). Valdemar var en upålitelig alliansepartner som hensynsløst og målbevisst arbeidet for å gjenreise den danske kongemakten som hadde ligget i ruiner i 1330-årene.

I 1360/61 satte han kronen på sitt danske gjenreisningsarbeid ved å gjenvinne skånelandskapene og Gotland fra svensk herredømme. Dermed hadde Valdemar også befestet posisjonen sin som en trussel for store deler av det svenske aristokratiet.

På tross av dette eller kanskje nettopp derfor, fornyet Magnus og Håkon alliansen med Valdemar i 1363, og fullbyrdet forsoningen med at kong Håkon ektet Margrete. Reaksjonen fra medlemmer av det svenske aristokratiet var å avsette både Håkon og Magnus som svenske konger og i stedet velge Magnus' fetter, den tyske Albrekt av Mecklenburg. Hans far, hertug Albrekt, hadde lenge arbeidet for å utvide maktområdet sitt i Norden og østersjøregionen, og både den svenske og den danske tronen var innenfor rekkevidde for mecklenburgsdynastiet. Også hanseatene var aktive i den nordiske politikken med mål om å sikre handelsinteressene sine i regionen best mulig.

En del svenske stormenn holdt imidlertid fast ved Magnus og Håkon som svenske konger, og deler av Vest-Sverige forble under kontroll fra Norge. Den skandinaviske halvøya var dermed delt mellom rivaliserende dynastier der neste avgjørende strid ble kampen om den danske tronen etter Valdemars død i 1375. Det lyktes Margrete og Håkon å få sønnen, Olav, valgt til dansk konge (Oluf 2.) i konkurranse med mecklenburgernes kandidat, i 1376.

Da Olav 4. (1380/81-1387) arvet Norge etter sin far i 1380, kom landet i et politisk fellesskap med Danmark som kom til å vare i ulike utforminger til 1814. Noen opprinnelig avtale mellom landene om innholdet i det politiske fellesskapet er ikke kjent. Ved Olavs tidlige død i 1387, valgte riksrådene både i Danmark og Norge, Margrete til rikenes «mektige frue og rette husbond». I Sverige hadde kong Albrekts styre raskt avfødt misnøye både blant aristokrati og øvrige befolkning, som følge av mecklenburgeres posisjon i forvaltningen og påståtte urimelige skattepålegg. Flere oppgjør hadde ikke lyktes i å bilegge konflikten permanent, og opposisjonelle svenske stormenn søkte allianse med dronning Margrete. De valgte henne til Sveriges "mektige frue og husbond" i 1388, og året etter ble Albrekt slått og fengslet.

Margretes nærmeste arving, søsterdattersønnen Erik (opprinnelig Bugislav) fra Pommern (1389-1442), ble utsett til tronfølger i alle tre rikene og hyllet som norsk konge på Øyrating i september 1389. Det norske riksrådet utstedte samtidig et dokument der det blant annet het at dronning Margretes regentskap i Norge skulle opphøre når kong Erik ble myndig, og at kongearven heretter skulle regnes fra ham. Erik var for øvrig tipptippoldebarn av Håkon 5. I 1396 ble Erik også hyllet som konge i Danmark og Sverige.

På et møte i Kalmar i 1397 ble Erik så kronet til konge over de tre rikene og et evig kongefellesskap mellom dem avtalt (Kalmarunionen). Hva møtedeltakerne ellers ble enige om når det gjaldt innholdet i den framtidige unionen, er uklart og noe som historikere i moderne tid har diskutert til dels heftig.

Kalmarunionen

Margarete Valdemarsdatter. Tegning av Hans Peter Hansen fra Niels Baches' utgivelse Nordens historie fra 1884. 

av Hans Peter Hansen/Wikimedia Commons. Falt i det fri (Public domain)

Kalmarunionens historie kan deles inn i ulike faser etter hvordan unionsfellesskapet fungerte. Både Margrete, som døde i 1412, og kong Erik søkte å samle mest mulig makt innenfor sentralstyret til monarken og den nærmeste rådgiverkretsen. Den grunnleggende styringstanken var at enkeltpersoner i stedet for politiske organer i størst mulig grad skulle ta del i unionsmonarkens styre av rikene. Hvert enkelt lands riksråd og riksembeter ble derfor liten grad trukket inn i styret av unionen. Noen av de danske riksembetene fikk imidlertid over tid funksjon som unionelle embeter i takt med at unionsmonarken gjennomgående oppholdte seg i Danmark  som ble unionens hovedland.

Det mangler en samlet systematisk oversikt over forvaltningen i Norge i senmiddelalderen, inkludert hvem som bekledte forvaltningspostene. Hovedtrekkene kan likevel skisseres. Forvaltningssystemet i hele unionen var lensvesenet. Et len var et avgrenset territorium der lenstakeren hadde ansvar for rettshåndhevelse, oppebørsel (skatt og bøter) og hærvesen. Kongen var den som tildelte lenene, og han krevde militære eller andre tjenester som gjenytelse.

På 1400-tallet var det omlag 50 len i Norge av varierende størrelse. De viktigste var høvedsmannspostene på borgene Båhus, Akershus, Tunsberghus (fram til 1503) og Bergenhus. Disse slottshøvedsmennene fikk i økende grad ansvaret for oppebørselen fra flere andre len, i tillegg til å forvalte lenet som lå direkte under borgen.

I Norge som i de andre unionsrikene, var det et overordnet mål for aristokratiet at landets forvaltningsposter skulle være forbeholdt innenlandske menn. Det norske aristokratiet ser da også ut til å ha fått beholde flertallet av de norske forleningene for seg selv i senmiddelalderen. Markerte og viktige unntak var imidlertid slottslenene. De var så avgjørende for at unionsmonarken skulle beholde kontrollen over Norge, at han gjennomgående satte menn på borgene som han stolte fullt og fast på.

I datidens politiske klima betydde det ofte utenlandske menn. Uten slektsbakgrunn eller nevneverdig gods i landet var slike personer særlig avhengig av monarkens gunst for sin sosiale posisjon. Det gjorde dem i utgangspunktet til mer lydige redskap for oppbyggingen av en sterk kongemakt, enn innenlandske menn.

Dersom en utenlandsk stormann slo seg ned i Norge, giftet seg og fikk gods i landet, ville han imidlertid som regel få felles politiske interesser med innfødte stormenn. Når en vil vurdere utelandske menns rolle i og betydning for den politiske utviklingen i Norge i senmiddelalderen, må en derfor skille mellom de som ble naturaliserte nordmenn og de som bare oppholdt seg i Norge så lenge de hadde en forvaltningspost i landet.

Når det gjelder det norske, verdslige aristokratiet i senmiddelalderen, har nyere forskning avdekket at det var betydelig mer tallrikt enn hva som tradisjonelt har vært hevdet. Fram til rundt midten av 1400-tallet skilte det samtidig seg ut et mer ekslusivt riksrådsaristokrati fra de bredere lagene av aristokratiet, med et betydelig nettverk av klienter. Disse klientnettverkene var viktige pilarer for høyaristokratiets samfunnsposisjon. Den økende eksklusiviteten gjorde imidlertid det høyaristokratiske sjiktet sårbart ut fra periodens demografiske forhold og ikke minst unionsmonarkiets struktur.

En unionsmonark var ikke nødvendigvis avhengig av å opprettholde et bærekraftig norsk høyaristokratisk sjikt på samme måte som de tidligere innenlandske kongene i Norge. I en maktpolitisk sammenheng var det viktig på lang sikt at medlemmer av norske aristokratiske slekter i stigende grad nådde til topps eller gjorde annen administrativ eller sosial karriere innenfor kirken eller i tilknytning til dens organisasjon, ikke innenfor kongedømmets apparat. Kirken tok dermed i økende grad over og videreførte det tidligere innenlandske kongedømmets funksjonelle samarbeid med grupper i det norske samfunnet i senmiddelalderen.

Både geografisk plassering og ressurser bidrog til at Danmark mer og mer ble det reelle hovedlandet i unionen. Det var her monarken oppholdt seg og virket jevnlig, mens Sverige og særlig Norge sjelden ble besøkt. I Danmark ble dermed sentralmakten opprettholdt og utviklet av en tilstedeværende monark, med de ringvirkningene det gav i det danske samfunnet. Norge merket mye mindre ringvirkninger av en aktiv sentralmakt. Det sentraliserte unionsstyret under Margrete og Erik hadde likevel ikke bærekraft i det lange løp. I 1434 brøt det ut opprør i Sverige som bredte seg til Danmark og Norge. Opprørene, som fikk oppslutning både blant bønder og aristokrater, bunnet i misnøye med skattepålegg, utlendinger i forvaltningen og andre påståtte følger av det sentraliserte unionsstyret.

Resultatet var at kong Erik ble fordrevet fra alle tre rikene, og i stedet ble den tyske Christoffer fra Bayern (1442-1448) valgt til ny nordisk unionskonge. Denne gangen ble kongen valgt og kronet separat i hvert rike. Det signaliserte den løsere unionsmodellen som opprørerne hadde siktet mot, der hvert lands riksråd tok mer regelmessig del i landets styre. Sverige ble likevel etter 1434 aldri mer en lojal og stabil unionspartner. Opprøret som brøt ut det året, innledet prosessen som med akselererende fart skulle føre til at Sverige brøt ut av unionen for godt og et innenlandsk kongedømme ble gjenopprettet under Gustav Eriksson (Vasa) i 1523.

Neste avgjørende unionsstrid etter 1430-årenes opprør kom i kjølvannet av den barnløse kong Christoffers død i 1448. Den svenske stormannen Karl Knutsson Bonde lyktes i å bli valgt til svensk konge med mål om å bli den nye unionskongen i neste omgang. Danskene valgte imidlertid Christian (Christiern) fra det vesle nordtyske fyrstedømmet Oldenburg til konge. De to nordiske kongene kjempet deretter om den norske tronen; Christian som ledd i kampen for å gjenopprette treriksunionen under sitt septer, Karl for å styrke sitt svenske kongedømme ved å gjenopprette det svensk-norske politiske fellesskapet fra hundre år tidligere.

I Norge kom det fram ønsker om en egen norsk konge, men det reelle valget kom til å stå mellom Karl og Christian. Førstnevnte ser ut til å ha hatt størst støtte både i kirken, det verdslige aristokratiet og den øvrige befolkningen. Christian ble imidlertid foretrukket av flere mektige medlemmer av riksrådet, og tilhengerne hans kontrollerte Akershus og dermed en sentral del av landet. Blant lederne for Christians og Karls parti fantes henholdsvis lojale støttespillere for en dansk-norsk union og menn med familiære og økonomiske bånd til Sverige. En har likevel, karakteristisk nok, ikke funnet et fast og entydig mønster for flertallet av stormennenes partivalg.

De norske karltilhengerne må imidlertid ha fryktet at Christian representerte et unionsalternativ med fortsatt dansk dominans, mens de forventet et mer jevnbyrdig forhold mellom rikene i en norsk-svensk personalunion. Bøndene på sin side anså seg åpenbart å ha flest felles interesser med svenskene, og ikke minst ønsket de fred mellom Norge og Sverige.

Et viktig resultat av striden var at de norske politikerne innledet Norges overgang fra et arverike til valgrike, som Danmark og Sverige allerede var. Både Christian og Karl utstedte norske håndfestninger, et sentralt institutt i valgrikeordningen. At kongene ikke lenger skulle kunne påberope seg den norske tronen gjennom arv, men måtte gi politiske garantier og forsikringer for å bli valgt, gav i utgangspunktet den norske rikspolitiske eliten en mye sterkere politisk maktposisjon.

At Karl utstedte en norsk håndfestning og ble kronet til norsk konge i Nidarosdomen i november 1449, var imidlertid ikke tilstrekkelig for å sikre ham den norske tronen varig. Da Karl mistet støtte i Sverige for sitt norske kongedømme, måtte han oppgi Norge til fordel for Christian 1. som ble kronet samme sted som Karl, i august 1450. På turen tilbake til Danmark, ble det så inngått en norsk-dansk unionsavtale i Bergen (Bergenstraktaten), som var den første formelle unionsavtalen Norge inngikk i senmiddelalderen. Avtalen knesatte en evig union mellom to helt likestilte riker der bare kongen var felles (personalunion), og at de to landenes riksråd var de egentlige bærerne av sine respektive rikers suverenitet. I praksis kom imidlertid Christian til å gripe relativt lite inn i det indre styret av Norge, og å besøke landet enda sjeldnere.

Det siste gjorde det vanskelig for norske stormenn å kontrollere og påvirke kongens beslutninger og brudd på håndfestningen. Unionsmonarkens styringssystem i Norge var basert på lojale enkeltpersoner uten noen egen norsk sentraladministrasjon.

Bønder og aristokrater kunne ut fra tildels ulike interesser, i krisesituasjoner gå sammen om å forsvare eksistensen av et innenlandsk norsk riksstyringsapparat kontrollert av innenlandske menn. Interessene bak slike allianser ser imidlertid ikke ut til å ha vært sterke nok i det daglige til å gi grunnlag for at forvaltningsapparatet kunne bli bygd ut bedre på mer permanent basis. Bøndene så seg neppe tjent med et sterkere utbygd og mer kostnadskrevende sentralapparat i Norge, så lenge de ikke ble pålagt urimelige skattekrav og møtte utenlandske menn som ikke kjente norsk lov og sedvane i lokalforvaltningen.

Monarkens passive rolle i innenlandsstyret kan på sin side ha redusert norske stormenns behov for å styrke den institusjonelle sentralforvaltningen. Personlige karriereambisjoner og rivalisering om kongens gunst kan i tillegg ha redusert det norske aristokratiets evne og vilje som gruppe til å fylle kongens rolle i det daglige riksstyret gjennom en riksforstander, som det bare er enkelte og kortvarige tilfeller av i Norge, eller riksrådsutvalg. I Sverige kom riksforstandere til å fylle en helt annen konstant og viktig politisk rolle i perioden, og det samme gjaldt til dels det politiske samvirket mellom aristokrater og grupper av den øvrige befolkningen.

Christian 1.s død i 1481 avslørte imidlertid en kraftig politisk misnøye i Norge med kongens styre. Det norske riksrådet satte opp en lang klageliste over kongens brudd på håndfestningen, blant annet at Christian uten riksrådets samtykke hadde pantsatt Orknøyene og Shetland til den skotske kongen i 1468/69, uttrykte tvil om hvor positiv unionen så langt hadde vært for Norge og søkte alllianse med svenskene i de kommende forhandlingene med tronfølgeren Hans og det danske riksrådet. Først i 1483 etter rasling med sablene, samt harde og lange forhandlinger, ble Hans (1483-1513) valgt til norsk og dansk konge ved å godta den mest omfattende og strenge håndfestningen for en unionsmonark så langt (Halmstadrecessen).

Håndfestningen med ikke mindre enn 51 paragrafer, flere av dem omhandlet særskilte norske krav, var helt i tråd med det norske riksrådets uttrykte mål om en strengt avgrenset personalunion der hvert enkelt lands riksråd var tildelt en sentral plass i riksstyringen, makten til unionsmonarken var sterkt avgrenset og med sterke garantier for indre selvstyre. Rådet ønsket åpenbart at riksstyret skulle fungere som et innenlandsk kongedømme så langt det var mulig innenfor en personalunion.

Utviklingen etter 1483 gjorde imidlertid den maktpolitiske utfordringen for riksrådet med å påse at en valgt konge senere ikke brøt håndfestningen, ekstra vanskelig. At kongen ikke kom til Norge regelmessig, gikk riktignok inn i et vant mønster. Flere av de ledende norske politikerne som hadde stått i spissen for den målbevisste politikken i interregnet 1481-83, døde imidlertid etter kort tid uten at nye menn ser ut til å ha kunnet fylle rollene deres fullt ut. En del norske høyaristokratiske menn døde dessuten uten mannlige etterkommere, og en større andel av den norske godsmassen kom gjennom arveskifter på hender til personer med hovedtyngden av sine økonomiske interesser utenfor Norge, som oftest i Danmark.

Det totale antallet verdslige aristokrater, men særlig høyaristokratier, gikk betydelig ned fra slutten av 1400-tallet. Fra samme periode og fram mot 1537, erstattet kirken i stigende grad den fraværende kongemakten som patron i det norske samfunnet.

Den norske erkebiskopen utstedte adelsbrev på linje med verdslige fyrster, men det forhindret åpenbart ikke nedgangen i antallet aristokrater. En slik nedgang kan vi for øvrig også registrere noenlunde samtidig i Danmark og Sverige og i det øvrige Europa.

Unionskongedømmet på sin side allierte seg mer og mer med mektige menn helt eller delvis utenfor de norske slektskretsene, menn som hadde sine politiske, økonomiske og sosiale hovedinteresser knyttet til det danskdominerte unionskongedømmets interesser. Dette gjaldt særlig etter Knut Alvssons opprør i 1501-02. Opprøret var det mest alvorlige og utfordrende for unionsmonarken i Norge i løpet av senmiddelalderen, ikke minst fordi det var del av et koordinert svensk-norsk opprør mot kong Hans' styre. Christian 1. hadde endelig lyktes i å bli svensk konge i 1457, for igjen å bli avsatt i 1464. I resten av sin regjeringstid hadde Christian forgjeves forsøkt å gjenvinne Sverige, og også sønnen Hans' mål var å gjenreise treriksunionen.

I 1497 greide Hans å vinne Sverige etter et felttog, men hans svenske kongedømme fikk kortere varighet enn farens da opprør brøt ut i 1501. Hans mistet Sverige, men greide å beholde Norge. Opprøret hadde imidlertid gjort unionsmonarken sterkere bevisst om at Norge kunne bryte ut av unionen med Danmark og i stedet alliere seg med Sverige. Reaksjonen var en intensivert og målrettet politikk for å sikre kontrollen med Norge på lang sikt.

Et utslag av denne politikken  var altså å utnevne i sterkere grad pålitelige danske høvedsmenn på riksborgene i Norge. De danske høvedsmennene i Norge brakte ofte med seg sine danske klienter til landet der de dannet kjernen i  høvedsmannens nettverk som også omfattet norske klienter. Kongen forsøkte også å få større kontroll over den norske kirken ved å få inn sine kandidater på bispestolene. Erkestolen ble gitt den danske kongstjeneren Erik Valkendorf , men han viste seg å være mye mer kirkens enn kongens mann som erkebiskop.

Tronfølgeren Christians (den senere Christian 2.) "visekongedømme" i Norge i årene 1506-1513 var et annet av tiltakene. For første gang på over 120 år virket en representant for kongedømmet permanent innenfor Norges grenser over lengre tid.  Resultatet av Christians gjerning i Norge var en fortsatt svekkelse av det norske høyaristokratiet, reduksjon av kirkens uavhengighet som samfunnsmakt og et sterkere kongelig grep om landet. Denne politikken videreførte Christian også som konge (1513-1523).

Da Christian ble fordrevet fra Danmark og Norge og erstattet av onkelen Frederik 1. som dansk konge i 1523 (1523/24-1533), forsøkte de norske rikspolitiske elitene nok en gang å sikre Norges politiske autonomi innenfor unionen. Frederik måtte utstede en egen norsk håndfestning som skulle sikre dette, for å bli anerkjent som norsk konge i 1524. Sammenliknet med situasjonen etter Christian 1.s død, var imidlertid den norske politiske situasjonen grunnleggende forandret. I 1523/24 eksiserte ingen samlet verdslig aristokratisk front for å sikre landets interesser. Noe alternativ til unionen med Danmark kom ikke til uttrykk, og den norske politikken ble i stor grad ledet av representanter for den norske kirken med den nye erkebiskopen Olav Engelbrektsson i spissen. Utviklingen hadde ført til at interessene og skjebnen til det norske riket og den norske kirken i stor grad hadde falt sammen.

Denne norske rikspolitiske symbiosen eller "norske system", som det har blitt kalt, ble enda mer truet da unionsmonarken ble tilhenger av Martin Luther og reformasjonen. Frederik 1. var riktignok forsiktig overfor kirken, men arbeidet målbevisst for å øke kontrollen sin over Norge. Da han døde i 1533 satt kongelojale danske menn på de norske riksborgene. Sønnen, Christian 3. (1536/37-1559), var ikke bare overbevist lutheraner, men også sterkt preget av sin nordtyske bakgrunn. Som seierherre i den danske borgerkrigen, Grevefeiden, kunne han ikke bare gjennomføre reformasjonen i Danmark, men i forlengelsen av dette også sikre en varig og fast kontroll over Norge ved å fjerne den katolske kirken i landet.

De lojale danske høvedsmennene med sine klientnettverk var samtidig avgjørende for at unionskongen kunne sikre seg det  fulle herredømmet over Norge under krisa i 1536-37. Christians norske hovedmotstander, erkebiskop Olav Engelbrektsson, hadde ingen mulige allierte, verken innen- eller utenlands, som hadde sterke nok interesser i å støtte politikken hans på lang sikt.

Det politiske umyndiggjøringen av Norge kan dermed ses på som resultat av en 30-års maktkamp. I et lengre perspektiv var Christian 3.s politikk overfor Norge i 1536-37 en kulminasjon av det danskdominerte unionsmonarkiets politikk helt siden grunnleggelsen i 1397, klart preget av en nordtysk fyrstepolitikk. Og omveltningene i 1536-37 var et viktig steg i den statsbyggingsprosessen oldenborgdynastiet hadde ledet siden midten av 1400-tallet. Ut av prosessen kom en tidstypisk konglomeratstat sammensatt av flere riker, hertugdømmer og land, med et sentrum i Danmark og København.

Befolkningsnedgang

De norske kongsinntektene i høymiddelalderen var beskjedne og en del historikere har hatt vanskelig for å se at inntektene kunne strekke til som grunnlag for den sterke utbyggingen av det kongelige militær- og regjeringsapparatet mot slutten av perioden. Nettopp denne forundringen hos moderne historikere burde være et varsko mot uten videre å overføre vår tids statsfinansielle tankegang til middelalderens samfunnsliv.

Ikke minst er det avgjørende at befolkningen ikke bare betalte skatt til kongen, men også gjorde en betydelig dugnadsinnsats på felt som i dag ville ha vært det offentliges ansvar. Som alt nevnt overlot kongedømmet en god del av hva vi kan kalle offentlige funksjoner i samfunnet, til lokal selvforvaltning i bygd og by. 

Det økonomiske fundamentet for samfunnsmaktene kongedømme og kirke fikk uansett en knekk i senmiddelalderen. Kildematerialet svikter for sikre konklusjoner, men den store mannedauden ("svartedauden") kan ha redusert folketallet i Norge med 30-45 prosent.

Det avgjørende for samfunnsutviklingen på lang sikt var imidlertid de gjentatte pestangrepene utover senmiddelalderen. Mer enn 60 prosent av norske gårdsbruk ser ut til å ha blitt lagt øde i løpet av perioden 1350-1500, noe som er en sterk indikasjon på at befolkningen hadde sunket mye. Selv om vi ikke kan si med sikkerhet hvor mye folketallet sank, har det vært anslått et folketall på rundt 200 000 i 1500. Et slikt folketallsfall må ha hatt store sosiale og økonomiske virkninger. Materielt viser dette seg ved sterkt fall i jordpriser og jordleieavgifter, stor nedgang i jordbruksproduksjon og et stort antall ødegårder. Utpå 1500-tallet har en kunnet spore en veksttendens igjen, men først rundt midten av 1600-tallet, noen steder enda senere, nådde en igjen bosetningsnivået fra før 1350 – det såkalte «høymiddelaldermaksimum».

Alt fra siste halvdel av 1800-tallet begynte historikere å argumentere for at «Norges nedgang i senmiddelalderen» hadde økonomiske årsaker ved å peke på kongedømmets og aristokratiets relative fattigdom i Norge i forhold til nabolandene. Et syn om at Norge i europeisk sammenheng ble spesielt hardt rammet av pesten og med særlig langvarige følger, ble også utviklet, men nyere forskning har avvist dette.

Uavhengig av dette har det vært hevdet at folketapet under epidemiene rev vekk det økonomiske grunnlaget for et eget norsk riksstyre og "dømte" landet til en underordnet rolle i forholdet til de rikere nabolandene. Mot dette har nyere forskning pekt på at den norske kongemakten ikke bare opprettholdt sin selvstendighet i andre halvdel av 1300-tallet, men opptrådte også politisk og militært aktivt overfor omverdenen.

At betydelig større skatteinntekter dessuten ble hentet ut av den norske befolkningen på begynnelsen av 1500-tallet, avslører et inntektspotensial kongedømmet tidligere i senmiddelalderen ikke kan ha utnyttet fullt ut. Som alt nevnt hang dette trolig sammen med unionskongedømmets struktur. Samtidig er det en kjennsgjerning at unionskongene finansierte styringen av Norge gjennom innenlandske inntekter, og at deler til og med ble overført til Danmark.

Økonomisk krise og utfordring for jordeierne

Biskop Henrik (Uppsala) med høy hatt og hyrdestav, typiske bispesymboler fra middelalderen.

av ukjent opphavsperson/Wikimedia Commons. Falt i det fri (Public domain)

De økonomiske virkningene av de gjentatte pestepidemiene for jordeierne, først og fremst konge, kirke og aristokrati, må uansett ha vært en voldsom reduksjon av de samlede inntektene. En slik økonomisk katastrofe kunne en vente ville føre til sammenbrudd for kongemaktens forvaltningsapparat. Etter det første sjokket kom det imidlertid på  beina igjen, om enn svekket. Det ble satt i verk tiltak for å begrense inntektstapet mest mulig og for å skaffe nye inntektskilder. Også kirken måtte bidra til å underholde kongemakten, ikke minst ved at kongen tvangslånte kirkelige skatter. Det samme kunne også topparistokrater gjøre, som dessuten stilte deler av sine ressurser til kongens disposisjon når han trengte dem. Når en skal vurdere grunnlaget for et mulig innenlandsk kongedømme i senmiddelalderen, er det derfor ikke nok å se på kongens direkte inntekter. Det er kongens samlede disponible ressurser som er avgjørende.

Også den andre samfunnsmakten, kirken, greide å tilpasse organisasjonen sin til den nye inntektssituasjonen, og da enda bedre enn kongemakten. Ikke minst fortsatte kirken å motta større og mindre jordparter i gave, særlig for religiøse tjenester. Og det er overveiende sannsynlig at kirken økte sin andel av det norske jordegodset til opp mot 50 prosent i løpet av senmiddelalderen. Denne økte godsmassen kunne til en viss grad kompensere for inntektstapet. Bispegodset risikerte heller ikke de problemene som oppsplitting etter arveskifter førte med seg for det verdslige aristokratiet. Det ble regelmessig overført intakt og oftest styrket til etterfølgeren. Den sterkt toppstyrte kirkelige administrasjonen hadde dessuten gode muligheter til å møte den økonomiske krisa ved å sette i verk ulike rasjonaliseringstiltak.

Den kirkelige organisasjonen på lokalplan ble bygd ned tilpasset det reduserte folketallet. Samtidig skjedde det en sterk sentralisering, en utvikling som økonomisk favoriserte biskopene og domkapitlene i forhold til soknekirkene og prestebordene (den jorda eller inntektene en prest skulle leve av). Godsmassen ble også rasjonalisert ikke minst ved at kirken gjennom makeskifter fikk slått sammen små eierparter til større eiendommer som var lettere å administrere. At kirkens ledere også fikk utlagt len av kongemakten og drev omfattende handel styrket dem både økonomisk og politisk. Samlet bidrog dette til å styrke kirken som samfunnsmakt i Norge i løpet av senmiddelalderen, og mot slutten av perioden må erkebiskopen ha vært Norges desidert rikeste mann.

Den økonomiske krisa ser i første omgang ut til å ha gått hardest ut over de minst ressurssterke delene av det verdslige aristokratiet, som i praksis hadde få alternativer til jordleieinntekter. En utvei for disse mennene til å opprettholde status og nødvendig inntektsnivå, var å søke vern og støtte hos rikere medlemmer av aristokratiet gjennom et klientforhold. Normalt ville det si å gå inn tjeneste som godsforvalter eller i en annen administrativ funksjon.

Denne ordningen, som vi også ser ellers i Norden og Europa, var i emning allerede tidlig på 1300-tallet, men ser ut til å ha blitt mer utbredt i senmiddelalderen som en attraktiv karrieremulighet for kriserammede lavadelsmenn. Dette var del av en polarisering som foregikk innenfor aristokratiet i perioden. De som trass i krisa maktet å opprettholde plassen sin blant midtre eller helst øvre lag av aristokratiet, ser ikke ut til å ha hatt noe dårligere økonomisk grunnlag for å knytte til seg klienter enn før. Enkelte aristokratfamilier kunne opprettholde status og inntekter ved å slå sammen godskomplekser. Den høye dødeligheten i senmiddelalderen rammet dessuten også aristokratiet, og gunstige arveskifter kunne derfor bety mye for økonomien.

Opphopning av gods på færre aristokrathender medførte at inntekstapet for hver enkelt aristokrat ikke ble redusert i samme grad som den samlede avkastningen av adelsgodset. Ulike typer handelsvirksomhet ser dessuten ut til å ha vært viktig for en del av de mest velstående aristokratene i senmiddelalderen, og en vesentlig forutsetning for at enkelte av dem greide å øke godsinnehavet sitt betydelig i løpet av perioden.

Den økonomiske krisetiden gjorde kongelige ombud enda viktigere som inntektskilde for det øverste sjiktet av aristokratiet. Det var likevel begrenset hvor mange slike ombud som var ledige, og kongemaktens sterkt reduserte inntekter bidrog i stor grad til ytterligere innsnevring. For topparistokratiet kunne det å slå sammen gamle sysler til større len tjene som motvekt mot reduksjonen i inntektene som kongelige tjenestemenn. Liknende inntektstap og behov for å utvide ressursgrunnlaget må også ha kommet i de andre nordiske rikene. Det åpnet trolig blant annet for å vurdere positivt en deling av utgiftene for et kongehus. Alt dette må ha bidratt til at rikseliten i de nordiske landene ble mer åpen for politiske fellesskap.

Det har vært pekt på «krisetendenser» i Norge før pestens ankomst i 1349/50. Behovet for inntekter må ha vært økende særlig mot slutten av høymiddelalderen, fordi kravene til forvaltningsapparatet stadig økte og en ønsket å bygge ut hærvesenet. Det er sannsynlig at avgiftene i agrarsamfunnet var presset maksimalt i været, slik at overutnytting av ressursene ble nødvendig. Åkerdriften ble intensivert, fordi dette gav størst produksjon i forhold til det tilgjengelige arealet. Februket kom mer i bakgrunnen.

Etter en tid begynte de uheldige virkninger av dette å gjøre seg gjeldende. Jorda ble utpint, og en del gårdsbruk var ikke lenger drivverdige. Samtidig var faren for uår større med et sterkt oppdrevet åkerbruk enn om en hadde hatt et mer avbalansert åker- og februk. Noen gårdsbruk ble derfor fraflyttet, særlig i områder som ikke hadde muligheter for videre bosetningsekspansjon i høymiddelalderen, og der skatte- og avgiftstrykket var størst.

Ødegårder og bedre levekår

Ødegård

av Theodor Kittelsen. Falt i det fri (Public domain)

Antall ødegårder før 1350 var bagatellmessig i forhold til det store antall gårder som ble lagt øde i senmiddelalderen. Den store manndauden og de følgende pestangrepene i senmiddelalderen må rimeligvis ta ansvaret for det store antallet. Pestbølgen kan i virkeligheten sees som en ventil som lettet presset fra høymiddelalderen. Når så mange levebrød, det vil si gårdsbruk, ble ledige og folketallet sank til halvdelen eller enda mindre, ble levevilkårene for dem som overlevde, bedre. Samtidig skulle en vente at giftermålsalderen sank og at fødselstallet derved steg relativt raskt igjen. Selv om synet om at det tok ekstra lang tid før folketall og bosetning igjen nådde førpestnivå i Norge, er avvist av nyere forskning, er det en kjennsgjerning at folketallet i Norge fortsatte å synke utover senmiddelalderen til det nådde et lavmål rundt år 1500.

Den langsomme gjenreisning i Norge har vært vanskelig for historikere å forklare. Det har blant annet vært hevdet at hanseatenes grep om norsk økonomi har hemmet det norske samfunnet i å utvikle seg fritt og naturlig. De områdene som særlig hadde kontakt med hanseatene, på kysten i Nord-Norge, tiltrakk seg imidlertid folk i senmiddelalderen. Fiskerbøndene fant det mer lønnsomt å fiske enn å dyrke korn. Tørrfisk i bytte med korn var en på alle vis lønnsom handel.

Klimaforverring i senmiddelalderen har også vært trukket inn for å begrunne et svakt tempoet i gjenrydningen. Det er imidlertid neppe fruktbart å legge overdreven vekt på klimaet som årsaksfaktor i senmiddelalderkrisa. Mer rimelig kan det synes å betone sosiale, demografiske og økonomiske årsaker. Etter befolkningsreduksjonen gikk en over til en mer ekstensiv driftsform basert på sterkere innslag av fedrift og utmarksnæringer fordi det gav større avkastning i forhold til arbeidsinnsats. Ødegårdene ble en viktig ressurs blant annet til beite og fôrsanking. En må derfor regne med en viss iboende uvilje mot gjenrydning i bondesamfunnet selv.

I et fjelland som Norge hadde godseierne på grunn av strøgodssystemet og krevende kommunikasjonslinjer ikke så sterk makt at de uten videre kunne tvinge gjennom gjenrydding. Den store mannedauden og de senere pestene er imidlertid tilstrekkelig til å forklare den demografiske tilbakegangen og dermed hele agrarkrisa. De gjentatte pestepidemiene kom så hyppig at folketallet på lengre sikt ikke rakk å gjenhente seg og vokse videre før det ble presset videre nedover. Fra begynnelsen av 1500-tallet ser imidlertid pestangrepenes innhogg i befolkningen å ha blitt betydelig redusert, og en varig gjenrydding kom i gang. Denne skjøt raskt fart, og perioden ca. 1520–1660 er kjennetegnet av sterk gjenvekst i bosetningen.

Forskning

Foruten unionene preges altså senmiddelalderen av økonomisk og politisk nedgang for Norge som selvstendig kongedømme på lang sikt. Det er imidlertid lett å la nedgangsperspektivet på norsk historie i perioden dominere for mye. Senmiddelalderen strakk seg over nesten 200 år og inneholdt mange ulike utviklingstrekk som ikke nødvendigvis trakk i samme retning. Et eksempel er de tyske hanseatene som kom til å spille en stor rolle på det handelspolitiske området. Tradisjonelt har norske historikere tildelt hanseatene en negativ rolle i norsk historie, men senere års forskning har nyansert dette ensidig negative bildet.

Senmiddelalderens utvikling er derfor mer sammensatt enn hva det tradisjonelle nedgangsbildet åpner for. Mye av senmiddelalderens samfunnsutvikling i Norge er imidlertid ikke studert, fordi det sentrale spørsmålet for norske historikere gjennom generasjoner har vært å finne årsakene til det såkalte selvstendighetstapet i 1536/37. 

En kan samtidig velge å se det norske middelaldersamfunnet på to plan; det som gjorde kongedømme og kirke i høymiddelalderen rik, gjorde dem som drev produktivt arbeid, fattigere. Når så samfunnsmaktene i senmiddelalderen mistet innflytelse ved svekket økonomisk makt, fikk folk flest det romsligere økonomisk. Heller ikke dette er imidlertid entydig. Det er et allment trekk i senmiddelalderens Europa at de bredere lagene av befolkningen fikk bedre levekår. Dessuten har nyere forskning vist at forvaltningsapparatet i Norge i senmiddelalderen langt fra var så krisepreget og primitivt sammenliknet med høymiddelalderens, som det har vært vanlig å hevde.

En må også i denne sammenhengen skille mellom de to samfunnsmaktene kirke og kongedømme. Selv om den norske kirken var en del av den overnasjonale pavekirken i middelalderen, var den en nasjonal organisasjon på de fleste samfunnsområdene i det daglige. Kirkens utvikling mot en nasjonalkirke ble styrket i senmiddelalderen. Både dens økonomiske ressurser og politiske posisjon sammenliknet med kongedømmets, ser ut til å ha økt i Norge i perioden, og erkebiskopen var som dens leder den mektigste innenlandske politikeren.

Unionskongedømmet på sin side var etter 1397 en institusjon ledet av en monark som sjelden var Norge, og der politikken i stor grad ble formet ut fra andre interesser og mål enn hva som kan anses som først og fremst norske. På lang sikt er det derfor et spørsmål om ikke en eventuelt svekket maktposisjon for kongedømmet i Norge, vel så gjerne var en følge av at landet var del av et unionskongedømmet med senter utenfor landets grenser, som et krisefenomen. Et fortsatt innenlandsk kongedømme i Norge utover i senmiddelalderen ville trolig ha krevd større ressursoverføringer fra befolkningen for å opprettholde og videreutvikle et tilstrekkelig forvaltningsapparat, og dette ville selvsagt ha betydd større byrder for befolkningen.

Samtidig er det nærliggende å anta at et eventuelt norsk innenlandsk kongedømme i perioden ville ha brukt kirkens ressurser mer aktivt til statsbyggende tiltak. Om kongedømmet hadde forblitt en innenlandsk institusjon som kirken, kunne ressursoverføringen fra befolkningen til de to samfunnsmaktene dessuten ha vært mer koordinert både når det gjaldt omfang og utnyttelse.

Både eldre og nyere forskning regner de samme fire hovedkreftene som retningsgivende for samfunnsutviklingen: kongedømmet, geistligheten (kirken), det verdslige aristokratiet og bøndene (folket). I store deler av 1900-tallet lå tyngdepunktet i norsk senmiddelalderforskning i å studere omfanget av ødeleggingen og andre sosiale og økonomiske utslag av krisa i jordbrukssamfunnet. I de siste årene har det imidlertid vært forsket mer på institusjonell, politisk og sosial utvikling, noe som har bidratt til en forsiktig oppvurdering av senmiddelalderen innenfor norsk middelalderforskning.

Det har i den forbindelsen vært pekt på at kontrasten mellom forskningen på høymiddelalderen og senmiddelalderen til en viss grad kan skyldes overdrevne forestillinger om høymiddelalderens kongedømme som "statsmakt".

Kilder til historien

Fra omkring midten av 1100-tallet øker antallet kilder, samtidig som de delvis skifter karakter. Det er skriftlige kilder som i første rekke gir kildematerialet økt omfang og ny karakter, men også moderne arkeologi har tilført studiet av norsk høy- og senmiddelalder mye nytt materiale. De viktigste litterære kildene til den politiske rikshistorien er samtidssagaene.

Kongesagaene om tiden fra 1130 og utover regnes stort sett å bygge på førstehånds kunnskap. De mest verdifulle sagaene om norske konger er Sverres saga og Håkon Håkonssons saga. Kildemessig på linje med samtidssagaene står blant annet En tale mot biskopene, som er et propagandaskrift i Sverres regi mot geistligheten, og Kongespeilet. Parallelt med sagaene løper de islandske annalene.

De berettende kildene gir i første rekke person- og begivenhetshistorie. Lovene forteller samfunnshistorie. I Magnus Erlingssons regjeringstid (1161-1184) hører vi for første gang om kongelig rikslovgivning. Et hundreår senere kommer den gjennomgripende revisjon av hele lovverket med Magnus Lagabøte (1263-1280), med en samlet Landslov i 1274, og en egen Bylov to år senere. I den følgende tiden blir kongelige forordninger (rettarbøter og skipaner) den vanlige formen for kongelig lovgivning, for byene også de spesielle byvedtektene. Diplomene (brev, dokumenter, aktstykker) kaster først lys over den kongelige og kirkelige virksomheten i hjemlandet og forbindelsene med utlandet, men blir utover i middelalderen stadig bedre kilder også for økonomiske og sosiale forhold i samfunnet.

Kildemessig representerer senmiddelalderen en nyhet særlig for sosial og økonomisk historie. Etter som leilendingsvesenet vokste fram, fikk de største jordeierne behov for jordebøker, det vil si topografisk ordnede økonomiske registreringer av faste eiendommer og den inntekt disse skulle gi. Det eldste bevarte fragmentet er sannsynligvis et blad av en jordebok for Munkeliv kloster fra muligens omkring 1175. Fra senmiddelalderen er kirkelige jordebøker best bevart. Dessuten foreligger det skattemanntall fra perioden 1514–28.

Videre lesning

Utvalgt litteratur

Albrectsen, Esben: Danmark-Norge 1380–1814, b. 1: Fællesskabet bliver til: 1380–1536, 1997, isbn 87-500-3496-0, Finn boken

Bagge, Sverre: Mennesket i middelalderens Norge: tanker, tro og holdninger 1000–1300, 1998, isbn 82-03-22233-1, Finn boken

Bagge, Sverre: Norsk idéhistorie, b. 1: Da boken kom til Norge, 2001, isbn 82-03-22481-4, Finn boken

Benedictow, Ole Jørgen: The medieval demographic system of the Nordic countries, 2nd ed., 1996, isbn 82-91114-04-8, Finn boken

Bjørgo, Narve m.fl.: Norsk utenrikspolitikks historie, b. 1: Selvstendighet og union: fra middelalderen til 1905, 1995, isbn 82-00-22393-0, Finn boken

Bjørkvik, Halvard: Aschehougs norgeshistorie, b. 4: Folketap og sammenbrudd: 1350–1520, 1996, isbn 82-03-22032-0, Finn boken

Blom, Grethe Authén: Norge i union på 1300-tallet, 1992, 2 b., isbn 82-519-1117-6, Finn boken

Hamre, Lars: Norsk politisk historie 1513–1537, 1998, isbn 82-521-5210-4, Finn boken

Helle, Knut, red.: The Cambridge history of Scandinavia, vol. 1: Prehistory to 1520, 2003, Finn boken

Helle, Knut: Aschehougs Norgeshistorie, b. 3: Under kirke og kongemakt: 1130–1350, 1995, isbn 82-03-22031-2, Finn boken

Helle, Knut: Norge blir en stat: 1130–1319, 1974, ISBN 82-00-01323-5 Finn boken

Helle, Knut m.fl.:  Grunnbok i Norges historie. Fra vikingtid til våre dager, 2013, ISBN 978-82-15-01714-3

Imsen, Steinar: Noregs nedgang, 2002, isbn 82-521-5938-9, Finn boken

Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder fra vikingtid til reformasjonstid, 1956–78, 22 b., Finn boken

Moseng, Ole Georg m.fl.: Norsk historie, b. 1: 750–1537, 2. utgave 2007, ISBN 978-82-15-00415-0, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Fagansvarlig for Norges historie fra 1300 til 1660

Erik Opsahl Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.