Norge – steinalderen (før ca. 1800 f.kr.). Vi vet ikke med sikkerhet når Norge først ble befolket. Heller ikke kjenner vi til hvor den tidligste befolkning hadde sitt opphav. Når det gjelder tidspunktet for den første kjente bosetning, er det gjettet på at det kan ha vært jegere i Norge alt før siste istid – dvs. for minst 20 000 år siden. Noen arkeologiske spor som kan bekrefte en slik antagelse, er imidlertid ennå ikke oppdaget. Funn av mammutknokler på Østlandet, og ben av flere dyrearter i dype geologiske lag i Skjonghelleren på Valderøy, Sunnmøre, forteller likevel at det har vært levelige kår også i deler av Norge – som f.eks. i Sibir og i Frankrike – i dette lange tidsrom.
Innvandringsveier
Når det gjelder forholdene like etter siste istid, er det gjort arkeologiske funn som tyder på at vi har å gjøre med tre mulige innvandringsveier. En av disse har utvilsomt gått via Østfold. I alle fall er det gjort funn på Høgnipen i Sarpsborg kommune, som skriver seg fra en tid da iskanten lå bare noen få mil lenger nord. Disse funn er av en karakter som kjennes fra meget tidlige boplasser i Sør-Sverige og Danmark. En annen hypotetisk, men sannsynlig innvandringsvei er til Vestlandet via det såkalte Nordsjø-kontinentet. Er dette riktig, må de eldste funn vestpå være spor etter jegerfolk som opprinnelig har holdt til på de deler av Nordsjøområdet som etter slutten av istiden gradvis ble oversvømt. Dateringen på disse funn er 10 000–9000 f.Kr.
Den tredje antatte, eldste innvandringsvei er til Finnmark. Man har således hevdet at Komsakulturen kan ha sitt egentlige opphav i øst eller sørøst, og at denne innvandring kan ha foregått like etter at området ble isfritt. De tidligste spor som kjennes i Norge, skriver seg fra et tidsrom som var preget av arktiske forhold. Det er tydelig at folk har holdt til i spredte flokker ved kysten, men de har åpenbart også spredt seg raskt til visse høyfjellstrakter fra Dovre til den nordlige del av Hardangervidda. I områder over ca. 1000 moh. er det her således gjort en rekke boplassfunn som kan C-14-dateres til tiden mellom ca. 7000 og 5000 f.Kr.
Nøstvetkomplekset
I resten av eldre steinalder har visse tradisjoner i redskaper og livsformer fra den tidligste fasen vært ført videre. Imidlertid skjedde det en rask endring i levekårene da mildere klima etter hvert førte til at størsteparten av landet ble skogkledd. I denne fasen av eldre steinalder er det det såkalte Nøstvetkomplekset som dominerer i det arkeologiske materialet. Dette mer omfattende funnkompleks har sin egentlige bakgrunn i sørvest-europeiske redskaps- og ervervstradisjoner og representerer en lang overgangstid som slutter da folk lærer å holde husdyr og dyrke planter. Dette ervervskifte, som begynner ca. 4000 år f.Kr. i deler av landet, kalles yngre steinalder eller neolittisk tid. Denne fasen regnes vanligvis å ha vart frem til ca. 1800 f.Kr. og er et uhyre sammensatt tidsrom preget av en rekke nye redskapsformer og ervervsmåter. Det blir nå etter hvert vanlig å bruke slipte redskaper av flint eller andre bergarter, og leirkar blir i en viss utstrekning tatt i bruk til koking og oppbevaring. Noe skarpt teknologisk skille i overgangsfasen ser det likevel ikke ut til å ha vært.
Yngre steinalder
Selv om de første spor etter februk og dyrking nok finnes langs deler av kysten i Sør-Norge, fremfor alt ved Oslofjorden, blir både innlandet og kysten nordover tidlig preget av de nye ervervsformer. Paleobotaniske og arkeologiske granskninger har således bl.a. vist at februk og kornavl har fått innpass så langt nord som til Lofoten.
Ser vi landet under ett, har livet i yngre steinalder selvsagt ikke alle steder blitt preget av de nye ervervsformene. Også den rene jegerøkonomien har nemlig fått en sterk utvikling og spredning i dette tidsrom. Således er boplassene blitt flere og større, ikke minst i Nord-Norge (se Karlebotn-funnene), men også i det østnorske innlandet finner vi nå omfattende spor etter jegerfolk. Årsakene til at fangstbefolkningen er økt samtidig som bondens livsform får innpass, kan diskuteres. Én grunn synes imidlertid å være at jegernes utstyr i yngre steinalder er blitt langt bedre og mer variert enn tidligere; bl.a. er sliping og andre finere formteknikker tatt i bruk.
Totalt sett har det altså vært en betydelig folkeøkning i Norge i yngre steinalder. Noen enhetlig kultur og befolkning har det imidlertid ikke vært. Etter funnene å dømme må vi regne med at grupper med en jordbrukspreget livsform og økonomi i visse strøk har levd side om side med jegerfolk. Dette kan bl.a. studeres i det arkeologiske materialet fra Hedmark. Her har mjøsbygdene og Solør-Odal åpenbart nå blitt bosatt av folk som har dyrket jord og hatt kontakt med bønder lenger sør og øst. Deres hovedredskaper har vært slipte flintøkser, skafthulløkser av stein og flintdolker – utstyr karakteristisk for sørøst-skandinaviske bondekulturer i yngre steinalder og tidlig bronsealder. De nordligere skogs- og fjelltraktene i Østerdalen med hardere klima og magrere jord, men gode fangst- og fiskemuligheter, har til samme tid fått en befolkning som brukte slipte skiferredskaper, fint tilhugde kvartsittspisser og grove steinklubber som dominerende utstyr. Dette er gjenstander som hører hjemme i yngre steinalders fangstkulturer enda lenger nord og øst. Med andre ord har det i innlandet, som mange andre steder i yngre steinalder, eksistert forskjellige ervervsformer, redskapstradisjoner og folkegrupper side om side.