Norge – samfunn og kultur

Kulturhistorie

I Europas kulturhistorie har Norge spilt en beskjeden rolle. Landet har i lange perioder vært et tilbakeliggende område fjernt fra kultursentre som Firenze, Roma og Paris. I unionstiden med Danmark var København landets hovedstad, og så vel skriftspråk som dannelsesidealer ble preget av dansk kultur. Her var rikets sentralmyndighet, her kunne kunstnere få oppdrag, her fikk Ludvig Holberg oppført sine skuespill, og her var det eneste sted nordmenn kunne få universitetsutdannelse.

Før denne tiden, frem til høymiddelalderen, blomstret en særegen og kraftfull kultur i Norge, som også gav impulser til mange europeiske samfunn gjennom vikingenes herjingstokter. De store gravfunnene fra vikingtiden vitner om en fremragende skipsbyggingsteknikk og en velutviklet kunstnerisk tradisjon, bl.a. innen treskurd. Den samme håndverksmessige dyktighet og formsans preger stavkirkene, som ble reist etter at landet var blitt kristnet. Hovedmonumentet fra norsk middelalder er Nidarosdomen, landets nasjonalhelligdom med helgenkongen Sankt Olavs grav, en stor gotisk katedral som i dag er fint restaurert.

Da landet fremstod som et eget rike på begynnelsen av 1800-tallet, riktignok i union med Sverige, hadde det lite av det kulturliv som kjennetegnet datidens nasjonalstater. Derimot fantes det en rik bondekultur med tradisjoner innen byggekunst, dekorativ kunst, musikk, fortellerkunst o.l. Da romantikken ble mote i Europa, hadde norske kunstnere en skatt å øse av. 1800-tallets annen del ble en kulturell blomstringstid med en rekke betydelige diktere, malere og komponister i virksomhet. Til verdens kulturhistorie hører Henrik Ibsens skuespill, Edvard Griegs musikk og Edvard Munchs malerier.

På 1900-tallet er Norge, som de fleste mindre land, i stor grad blitt påvirket av kulturimpulser utenfra, etter den annen verdenskrig særlig fra USA. Visse provinsielle trekk kan nok sies å ha gjort seg gjeldende, dels i form av en overdreven beundring for det utenlandske, dels en tilsvarende dyrking av det særnorske. Imidlertid har kulturlivet jevnt over vært i vekst og utvikling, og en rekke betydelige utøvere har markert seg innen både litteratur, musikk, billedkunst og scenekunst. Enkelte har også vunnet internasjonalt ry. Likevel er det vitenskapsfolk og oppdagelsesreisende som Fridtjof Nansen, Roald Amundsen og Thor Heyerdahlsom, ved siden av en del idrettsutøvere, i første rekke har bidratt til å gjøre Norge kjent. Men i de senere år har flere norske arkitekter og arkitektkontorer blitt lagt merke til, det gjelder i særlig grad Sverre Fehn, Niels Torp og arkitektfirmaet Snøhetta.

Kulturpolitikk

Mål

Siden 1970-årene har hovedmålet for kulturpolitikken vært å medvirke til å bygge et kvalitativt rikere samfunn. Det legges større vekt enn før på kulturarbeid i distriktene og på tiltak for samfunnsgrupper som tidligere ikke var prioritert i kultursammenheng. Samtidig som verdien av kulturell egenaktivitet er blitt understreket, anses det som viktig å styrke grunnlaget for kunstnerisk produksjon, bl.a. ved å gi kunstnerne bedre arbeidsvilkår, samtidig som deres kunst blir formidlet til flest mulig.

Bortsett fra visse deler av kunstnerpolitikken var det i 1970-årene stor politisk enighet om de kulturpolitiske målene og de viktigste virkemidlene. I 1980-årene fikk vi mer markerte politiske skillelinjer, særlig i mediepolitikken og når det gjaldt det offentlige ansvar for finansiering av kulturtiltak. I 1990-årene var det igjen bredere enighet om kulturpolitiske mål og virkemidler, samtidig som andre aspekter ble sterkere vektlagt, f.eks. kvalitet i våre omgivelser (arkitektur, design) og de kvalitative sidene i kunst og kulturarbeid.

Sentrale lover

Sentrale lover på kulturområdet er loven om opphavsrett til åndsverk (1961), kulturminneloven (1978), bibliotekloven (1985), loven om film og videogram (1987) og kringkastingsloven (1992), som avløste tidligere lover på kringkastingsområdet. Flere av lovene har senere vært gjenstand for omfattende revisjoner.

Administrativt

Administrativt tar Kultur- og kirkedepartementet hånd om statens kulturpolitikk. Saker som gjelder kulturminnevern, ble i 1973 overført til Miljøverndepartementet. Utenriksdepartementet har hovedansvaret for støtte til formidling av norsk kultur i utlandet utenom Norden. Også over andre departementers budsjetter går det midler til ulike kulturformål.

Statens viktigste rådgivende organ på kulturområdet er Norsk kulturråd (opprettet 1964), som i tillegg forvalter Norsk kulturfonds årlige statsbevilgning. For 2005 ble det bevilget 254,2 millioner kroner. Midlene går først og fremst til engangstiltak omkring i landet. Permanente tiltak er bl.a. innkjøpsordningene for ulike typer litteratur. Andre rådgivende organer på kulturområdet er Kringkastingsrådet (opprettet 1933) og Statens kulturminneråd (1979).

Flere kommuner har lenge hatt et sterkt engasjement på kulturområdet, særlig enkelte større bykommuner. Et viktig element i kulturpolitikken i 1970-årene var en desentralisering av oppgaver og delegering av ansvar for løsningen av dem fra staten til de andre forvaltningsnivåene. Alle kommuner har nå politisk valgte organer med ansvar for den lokale kulturpolitikken, og innenfor kommuneadministrasjonene er det ansatte med kultursaker som sitt spesielle arbeidsfelt. Fylkeskommunene har politiske organer med ansvar for kulturpolitikken i regionen. Kulturadministrasjonene på fylkesnivå er godt utbygd.

Ansvaret for offentlige tilskudd til kulturpolitiske tiltak er delt mellom staten, fylkeskommunene og kommunene. I prinsippet har staten ansvaret for nasjonale og landsomfattende tiltak, fylkeskommunene for regionale og kommunene for lokale tiltak. Dette prinsippet ble gjennomført mer konsekvent ved det nye inntektssystemet for kommunesektoren som ble innført fra 1987, og som bl.a. avskaffet eller justerte enkelte statlige støtteordninger for kulturformål. Men fortsatt engasjerer staten seg også direkte med støtte til en rekke regionale og lokale kulturoppgaver, bl.a. til kulturbygg, teatre, symfoniorkestre, museer, festspill o.l. I 1990-årene ble fordelingen av det økonomiske ansvaret for kulturstøtte mellom stat, fylkeskommuner og kommuner nærmere presisert ved at staten overtok det økonomiske eneansvaret for en del større kulturinstitusjoner. Noen institusjoner, såkalte knutepunktinstitusjoner og region-/landsdelsinstitusjoner, fikk en delt finansiering mellom staten på den ene siden og regionale og lokale myndigheter på den andre. I en tredje gruppe kom institusjoner der kommuner og fylkeskommuner fikk det økonomiske ansvaret.

Statens kulturbudsjett

Statens kulturbudsjett under Kulturdepartementet, nå Kultur-og kirkedepartementet, har fra begynnelsen av 1970-årene hatt en betydelig vekst. Departementet fordeler midler til kultur, kirkeformål, andre tros- og livssynssamfunn, medier og idrett. I tillegg er kommunenes og fylkeskommunenes kulturbudsjett samlet oppe i et beløp som kan ligge over statens kulturbevilgninger.

Over Kulturbudsjettet går de største beløpene til Den norske kirken (ca. 20 % av departementets bevilgninger til kulturformål 2003), deretter følger bevilgningene til en rekke kulturformål, som bl.a. teater- og operaformål (14,7 % ), film og mediaformål (13 %), musikkformål (6,6 %), billedkunst (4,5 %) museumsformål (ca. 1 %)

Organisasjonene

En vesentlig del av den offentlige støtten til kulturformål kanaliseres gjennom frivillige organisasjoner. F.eks. får Norges Idrettsforbund en stor del av overskuddet fra statlige spill bevilget over statsbudsjettet. Det finnes ellers faste statlige støtteordninger bl.a. for barne- og ungdomsorganisasjoner, og mer spesielle ordninger for kulturorganisasjoner av forskjellige slag.

Kunstnerstøtte

Fra slutten av 1970-årene er det gjennomført flere særnorske tiltak når det gjelder støtte til kunstnerne. Det har vært et mål å likestille kunstnerne økonomisk og sosialt med andre yrkesgrupper, så langt det er naturlig for denne spesielle gruppen. Kunstnerorganisasjonene har således fått forhandlingsrett overfor staten når det ellers ikke finnes noen naturlig forhandlingsmotpart. Ingen andre land har hittil innført en så omfattende forhandlingsrett for kunstnere. Det er på dette grunnlaget bl.a. gjort avtaler om bibliotekvederlag, utstillingsvederlag, visningsvederlag, kopieringsvederlag o.l. De fleste vederlagsordninger er kollektive i den forstand at midlene avsettes til fond og utdeles av et fondsstyre etter nærmere regler. Slike fondsordninger bygger i Norge på en tradisjon som ble innarbeidet fra 1940-årene av.

Hovedvirkemiddelet når det gjelder direkte støtte fra Kultur-og kirkedepartementet til kunstnerne, har siden 1977 vært en ordning med garantiinntekter, se avsnittet Kunst.

Nye utfordringer

I 1980-årene ble statens kulturpolitikk i sterkere grad også et spørsmål om mediepolitikk, ikke minst med et større mangfold i etermediene, bl.a. som en følge av at kringkastingsmonopolet ble opphevet. Kulturpolitikk og mediepolitikk blir vevd stadig tettere inn i hverandre. Ny teknologi gjør at tilbudet av kulturytringer spres raskt. Videoer og fjernsynsprogrammer via satellitt og kabel i et stort antall kanaler fører til at nyheter så vel som kulturprogrammer og underholdning når oss raskt og i et enormt omfang. I tillegg kommer de nye digitale medietilbudene, som CDer, DVDer, Internett og etter hvert digital kringkastning, som i stadig større utstrekning representerer nye utfordringer for norsk kulturpolitikk.

Sosiale forhold

De store endringene i levekårene som har funnet sted etter 1980, har nær sammenheng med at landet i denne perioden har hatt den sterkeste økonomiske veksten i sin historie. Både det offentlige og det private forbruket har økt enormt. Norge er blitt et moderne velferdssamfunn og et av verdens rikeste land. Levestandarden for det store flertallet av befolkningen er høy, mens andelen fattige er lav sammenlignet med andre land.

Rikdommen de siste tiårene skyldes i stor grad petroleumsforekomstene i Nordsjøen, som også har medvirket sterkt til å omforme landets næringsstruktur. Modernisering og urbanisering medfører høy geografisk mobilitet, med tilsvarende befolkningstap og aldring i mange lokalsamfunn. Slike forandringer har vidtrekkende konsekvenser i bygd og by, ikke minst på grunn av det raske tempoet de foregår i. Av disse og andre grunner har en rekke sosiale problemer økt i omfang, blant annet psykiske problemer, rusmiddelbruk og kriminalitet.

Et annet trekk ved utviklingen de seneste tiårene er at landet er blitt flerkulturelt. I 2005 utgjorde innvandrerbefolkningen i Norge 7,9 prosent, i alt 365 000 personer, og bestod av personer med bakgrunn fra over 200 forskjellige land. Det bodde innvandrere i alle landets kommuner, men Oslo hadde den største andelen, med 118 300, det vil si 22,3 prosent av byens befolkning.

Helse

Dødelighet

Spedbarnsdødeligheten lå i begynnelsen av 1840-årene på ca. 120 døde per 1000 levendefødte. Dødsfall blant barn under ett år utgjorde i 2004 3,2 per 1000 levendefødte; det er det laveste som noen gang er registrert i Norge.

Det totale antallet døde i 2004 var 41 200 personer, hvorav 78 % var eldre enn 70 år. På grunn av de to kjønns aldersfordeling i befolkningen dør flere kvinner (21 200) enn menn (20 000). Den hyppigste dødsårsaken er fortsatt hjerte-kar-sykdommer med 41 % i 2000. Omlag 25 % av dødsfallene skyldes ulike former for kreft. Kreft er hyppigste dødsårsak for dem under 80 år, ikke fordi forekomsten øker svært mye, men fordi hjerte-kar-sykdommene går tilbake blant middelaldrende og eldre under 80 år. Lungesykdommer står for drøyt 10 % av alle dødsfall. Død forårsaket av stoffavhengighet har økt markant, fra 88 personer i 1991 til 345 i 2000. Flest døde av aids var det i 1993 med 69 personer, i 2000 var tallet redusert til 15. Alkohol drepte i denne perioden om lag 200 personer hvert år.

I 1994 var selvmordsraten 12,2 per 100 000 innbyggere, og man måtte tilbake til 1979 for å finne lavere tall. Fortsatt går selvmordshyppigheten svakt ned, i 2000 døde 541 personer for egen hånd. Antallet som dør i ulykker holder seg relativt stabilt, med om lag 40 i året per 100 000 innbyggere. Voldsomme dødsfall innebærer mange tapte leveår. Ved inngangen til 1990-årene ble det beregnet at selvmord og ulykker tok ca. 60 000 forventede leveår fra befolkningen per år.

Sykelighet

Sykelighet i befolkningen er generelt vanskelig å måle. Ifølge Helseundersøkelsen 1995 sier åtte av ti personer at de har god eller meget god helse. Samtidig sier to av tre at de har en sykdom, skade eller funksjonshemning. Bare 12 % mener imidlertid at sykdommen virker inn på deres hverdag i høy grad. Den mest utbredte sykdomsgruppen er sykdom i skjelett- og muskelsystemet. Denne sykdomsgruppen ble oppgitt av mer enn 40 % av personer over 45 år. Blant eldre over 80 år var det mest vanlig med hjerte-kar-sykdommer og sykdommer i sanseorganene. Barn og unge er særlig plaget av sykdommer i åndedrettsorganene. En av fire ungdommer i alderen 16–25 år har slike sykdommer, inkludert allergiske sykdommer som ikke er nærmere spesifisert.

Helseundersøkelsen 1995 viste bl.a. at 57 % av befolkningen har én eller flere sykdommer, funksjonshemninger eller skader av varig art; 24 % av befolkningen i alderen 16–79 år har brukt medisiner daglig innenfor en fjortendagersperiode; 73 % har vært i kontakt med allmennlege siste år; 32 % kvinner og 33 % menn over 14 år var dagligrøykere. Den eldre del av befolkningen er blitt mer rørlig, og levevanene er blitt sunnere. Sannsynligheten taler for at nervøse lidelser er underrapportert, det samme er misbruk av alkohol og narkotika.

Det er en økning i luftveisplager og belastningslidelser, og infeksjonssykdommer har fått økt betydning. Kreftrisikoen øker, men noe av økningen skyldes høyere levealder. Mye taler for at dagens sykdomsbilde henger nøye sammen med endringer i samfunnet når det gjelder forhold som yrke, bosetting, familiestruktur, innflytting, trafikk og miljø.

Levekårsundersøkelsen fra 2002 utdyper bildet: Stadig flere eldre sier at helsen deres er god, mens unge mennesker rapporterer om plager og symptomer som tyder på at de føler seg stresset og presset i hverdagen. Unge kvinner og menn (16–24 år) rapporterer i økende grad om konsentrasjonsvansker og søvnproblemer. Det er også høye og økende andeler blant unge som føler seg nedstemt og deprimert eller irritable og aggressive. Særlig er nivået høyt blant unge, enslige kvinner. Det kan også sees en økning i plager og symptomer blant kvinner i alderen 25-44 år, men ikke like kraftig. Generelt er det mer psykiske symptomer knyttet til å føle seg nedstemt, deprimert, irritabel m.v. blant yngre kvinner enn blant eldre. Det samme mønsteret finnes hos menn, men da med lavere andeler i alle aldersgrupper.

Til tross for at kvinner og menn i alderen 45–79 år ikke har psykiske symptomer i høyere grad enn andre, er det i disse gruppene at forbruket av beroligende medisiner og medisiner mot depresjon er høyest.

Historikk

Sundhedsloven av 1860

Sundhedsloven av 1860 gav kommunenes helseråd en betydelig rolle i utbyggingen av både den kommunale og fylkeskommunale helsetjeneste. Loven var grunnlagt på samtidens oppdagelse av mikroorganismer og kunnskap om epidemiske sykdommers smitteoverføring. Den førte til store fremskritt i helsetilstanden i Norge gjennom bedring av hygienen (drikkevann, renovasjon, kloakk og næringsmiddelkontroll) og senere gjennom mer direkte bekjempelse av smittesykdommer som tuberkulose og syfilis. Det ble etter hvert lansert vaksinasjonsprogrammer og forebyggende helsearbeid for spedbarn, skolebarn, industriarbeidere og gravide. Med grunnlag i Sundhedsloven fikk med tiden alle kommuner i Norge sin distriktslege, og dermed fikk innbyggerne adgang til forebyggende og kurativ helsetjeneste. Loven ble på mange måter en grunnmur for norsk helsetjeneste.

Utviklingen av det moderne sykehusvesen begynte på 1700-tallet, hvor man for å unngå infeksjoner bygde etter paviljongsystemet. Først mot slutten av 1800-tallet ble det vanlig med spesialavdelinger og -sykehus for pasienter med bestemte sykdommer. På 1800-tallet kom også særlover og særomsorg for personer med psykiske lidelser, tuberkulose m.m. I 1848 kom den første sinnssykelov, og landets første psykiatriske sykehus, Gaustad, stod ferdig i 1855. Sykehusutbyggingen skjøt fart fra omkring 1900 i forbindelse med oppdagelsen av røntgen og narkose, noe som gav muligheter for mer nøyaktig diagnose og større operative inngrep. Etter 1945 har særlig antibiotika og utvikling av andre medikamenter, en stadig mer avansert medisinsk teknologi samt forbedret samfunnsøkonomi bidratt til utviklingen av sykehusvesenet, spesialisering i legeyrket og inntreden av nye yrkesgrupper.

Mange sykehus, sykehjem og andre institusjoner ble i sin tid etablert av private organisasjoner, f.eks. Røde Kors. Da Sykehusloven kom i 1969, ble de fleste de facto innlemmet i det offentlige tilbudet. Det skjedde ikke ved ekspropriasjon eller ved kjøp; bygninger og utstyr forble organisasjonenes eiendom, men sykehusplassene ble ganske enkelt fordelt gjennom offentlige kanaler. Institusjonenes lønns- og driftsmidler ble overtatt av fylkene, det offentlige tok det økonomiske ansvaret mot å disponere plassene. Tilskuddsordningen virket slik at det ble en kraftig utbygging og opprustning av sykehusene. Samtidig ble mange aldershjem omgjort til sykehjem, og hjelpepleierne ble derved en etterspurt yrkesgruppe.

Helsevesenet i dag

Sosialpolitikk

Mens ansvaret for sosiale problemer tidligere var overlatt til familie, kirke og det enkelte sogn, begynte myndighetene på 1700-tallet å sette i verk offentlige tiltak mot fattigdom og sosial nød. Etter 1750 ble det i hvert stift opprettet fattigkommisjoner som skulle treffe bestemmelser om de fattige. I byene ble de plassert i fattighus eller gitt pengebidrag. På bygdene fortsatte legdsystemet. De fattige måtte tidligere flytte fra gård til gård for å få mat og husly, men etter hvert ble det vanlig at de ble boende fast på årslegd. Fra gammel tid fantes også understøttelseskasser på enkelte arbeidsplasser, og på bygdene var føderåd (kår) livsopphold for de gamle.

Moderne sosialpolitikk kan man først snakke om etter innføringen av fattiglovene av 1845. Det ble opprettet fattigkommisjoner med ganske stor myndighet innen den kommunale forvaltning. Sunnhetsloven 1860 og vergerådsloven 1896 (om barnevern) var nye milepæler i sosiallovgivningen.

Industrialiseringen

Utbyggingen av trygdeordningene er nært knyttet til industrialisering og krigføring i Europa. Industrien førte med seg nye risikoer, den medførte flytting og svekkelse av familiebåndene, samtidig som den la det økonomiske grunnlaget for sosiale reformer. Ideen om trygder med klare rettigheter, til erstatning for fattighjelp tildelt etter lokalt skjønn, ble først gjennomført i Tyskland under Bismarck. Den norske ulykkesforsikringen for fabrikkarbeidere fra 1895 bygde på den tyske ordningen. Den ble gradvis utvidet til andre yrkesgrupper og fullført som en generell yrkesskadetrygd i 1958. Obligatorisk syketrygd ble gjennomført for arbeidstakere med lav lønn i 1911. Etter hvert ble nye grupper inkludert, og fra 1956 er hele befolkningen dekket.

Behovsprøvd alderstrygd og uføretrygd ble i perioden 1916–22 innført i en del kommuner, men først i 1936 ble det vedtatt en lov om alderstrygd for hele landet. Dette var startskuddet for en stor reformperiode i norsk sosialpolitikk. Blinde- og vanførehjelp ble innført i 1936 og arbeidsløshetstrygd i 1939.

Etter 1945

De politiske partiene ble i 1945 enige om et fellesprogram hvor det ble satt som mål for sosialpolitikken at forsorgsvesenet skulle gjøres overflødig. De sosiale trygdene skulle bygges ut og samles i en folketrygd. Viktige milepæler på veien frem mot en slik trygd var uføretrygd og attføringshjelp i 1960 og trygd for enker og ugifte mødre i 1964. De forskjellige trygdene ble samlet i lov om folketrygd i to etapper – i 1966 og 1971. Senere er det bare barnetrygden og krigpensjonene som står utenfor folketrygden. Den viktigste nyskapningen i folketrygden var at man i tillegg til minstepensjonene, som de tidligere trygdeordningene hadde sikret, fikk en tilleggspensjon som skulle graderes etter tidligere inntekt og opptjeningstid. Innføring av tilleggspensjoner var et politisk kompromiss og rommet tanken at folk i hovedsak skulle kunne leve som de var vant til som yrkesaktive. Opptjeningen startet i 1967.

Forholdene for pensjonistene, særlig minstepensjonistene, har vært et brennbart politisk spørsmål i 1990-årene. I 1991 kom et «eldreopprør» i mange byer i protest mot de uverdige forholdene mange eldre levde under. Opprøret førte til ekstrabevilgninger fra staten. For å sikre folketrygdens økonomi i lys av aldringen i befolkningen, ble det vedtatt økte avsetninger til det såkalte oljefondet mot slutten av 1990-årene.

Ved utgangen av 2005 hadde drøyt 1 million personer folketrygden som sin hovedinntektskilde. Disse fordelte seg med ca. 628 000 på alderspensjon, ca. 317 000 på uførepensjon samt 65 000 på overgangsstønad/etterlattepensjon Langt flere mottok begrensede ytelser. Folketrygdens totale utgifter var i 2005 om lag 240 milliarder kroner. Dette tilsvarer om lag 37 prosent av det samlede statsbudsjettet (utgiftssiden).

Den store reformen av betydning for den kommunale sosialhjelpen kom i 1964 med Lov om sosial omsorg, som erstattet Lov om forsorgsvæsenet av 1900. Kommunestrukturen, slik vi kjenner den i dag, var etablert da loven kom, og kommunene kunne smått om senn opprette en egen sosialetat. Til å begynne med var det for få fagfolk til å fylle alle nyopprettede stillinger, men i 1977–78 opprettet Sosialdepartementet en ny tilskuddsordning for å styrke forvaltningen av sosialomsorgen, både når det gjaldt antall stillinger og utøvernes faglige kvalifikasjoner. I 1øpet av årene 1977–81 ble det opprettet nesten 1700 nye stillinger ved sosialkontorene. Utmåling av økonomisk sosialhjelp skjer ut fra inntekten til mottakeren, og de samlede inntektene og utgiftene i husholdet. Andelen av befolkningen som i kortere eller lengre perioder av året mottar slik hjelp har etter 2000 vært stabil på om lag tre prosent. De fleste får støtte i en kort periode, 45 prosent i tre måneder eller kortere. Hver mottaker fikk i gjennomsnitt utbetalt 7118 kroner per måned i 2004.

Etter 1980 er det gjort en ekstra innsats i barnevernet. Internasjonal debatt om menneskers rettigheter har ført til økt oppmerksomhet om barns bolig, mat, klær, helsehjelp og ikke minst deres «rett» til omsorgsfulle foreldre eller andre nærstående omsorgspersoner. Hjelpetiltak, som fri barnehageplass, støttekontakt, weekendhjem o.l., tildeles av den kommunale barneverntjenesten. Mens omsorgstiltak, det vil si plassering av barnet/ungdommen utenom hjemmet og ofte mot foreldrenes vilje, krever vedtak i Fylkesnemden for sosiale saker. I alt 37 650 barn og unge hadde kontakt med barnevernet i 2004, det var 1650 flere enn året før. De fleste mottok hjelpetiltak. For nær 6 900 overtok det offentlige omsorgen etter vedtak i fylkesnemd. Av barn under omsorg av barnevernet i 2004 var åtte av ti plassert i fosterhjem.

Frivillige organisasjoner

Arbeidet i den sosiale omsorg skjer ennå i en viss utstrekning gjennom samarbeid med frivillige organisasjoner. Slike organisasjoner spiller særlig en rolle i barnevern, edruskapsvern og eldreomsorg. Dette innebærer at det meste av virksomheten blir finansiert av offentlige midler. Blant de frivillige organisasjoner spiller klientenes egne interesseorganisasjoner en stadig større rolle som talerør overfor de offentlige myndigheter (Norges Pensjonistforbund, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon o.a.).

Kvinne- og likestillingsspørsmål

Sosiale forhold

Skole og utdanning

Vitenskap og forskning

Massemedia

Litteratur

Kunst

Brukskunst, kunsthåndverk og design

Arkitektur

Musikk

Teater

Dans

Film

Mattradisjoner og kosthold

Idrett