Riksvåpenet har siden slutten av 1200-tallet alltid inneholdt en opprettstående løve som holder en øks, men formen på løven og øksen har skiftet gjennom tidene, slik de fire myntene viser. På Eirik Magnussons penning har øksen rett skaft, og løven holder den med forlabbene; stilen er «kantet» og typisk for middelalderens formspråk. På Christian 5s 4-mark fra slutten av 1600-tallet har løven fått en mer plastisk utforming, i pakt med barokkens stilideal, og den holder det buede økseskaftet med alle fire labbene. Plastisiteten er beholdt i formspråket på Oscar 2s 5-øre fra slutten av 1800-tallet, men øksen har igjen fått kort, rett skaft og holdes i forlabbene. På Haakon 7s 1-krone fra 1951 er våpenbildets form tydelig inspirert av middelaldervåpenets strenge linjeføring.
Norge – riksvåpenet. Det norske riksvåpenet, som også er kongehusets våpen, fikk sin utforming under kong Eirik Magnusson, og kjennes fra mynter og seglbilder fra 1280-årene, samt i en engelsk våpenrulle fra ca. 1280. Våpenet bygger imidlertid på eldre forelegg innenfor kongeslekten; både faren Magnus 6 Lagabøte, farfaren Håkon Håkonsson og oldefaren hertug Skule førte løvevåpen, og Kong Sverre brukte muligens også en oppreist løve som våpenmerke. Tidligere norske konger kan ha benyttet en øks som våpen, sannsynligvis St. Olavs øks. Ved sin regjeringstiltredelse 1280 gav Eirik Magnusson løven krone på hodet og øks i forlabbene, for å vise forbindelsen med Olav den hellige. Våpenet ble dermed et uttrykk for ideen om at Norges konge handlet som Olavs, «Norges evige konges», stedfortreder. Da Sverreætten døde ut i mannslinjen på 1300-tallet, ble våpenet stående som fast norsk riksvåpen, uansett skiftende dynastier.
Unionen med Sverige og kongehusets krav på Sverige gav seg på 1300-tallet uttrykk i en kvadrering med det svenske løvevåpen. Under de senere unioner (fra 1397) inngikk det norske våpenet i unionskongenes store og sammensatte våpen. Etter 1814 ble det norske våpenet brukt for seg som riksvåpen, mens det sammensatte våpenet, med de svenske våpenmerkene Tre kronor og Göta lejon samt kongehusets stamvåpen og Vasaættens våpen i hjerteskjoldet, utgjorde kongevåpenet.
Etter 1905 er det norske riksvåpenet felles våpen for staten og kongehuset. Dette er i samsvar med heraldiske tradisjoner, som tilsier at det er i strid med kongens verdighet å operere med et riksvåpen og et særskilt kongevåpen. – Våpenets innhold har siden 1285 ikke skiftet (krone over skjoldet ble tilføyd 1699), men formen har variert betydelig (se figuren).
Bruken av riksvåpenet er fastsatt i kgl.res. av 20. mai 1927, som fastslår at våpenet bare kan benyttes av statens myndigheter i utøvelsen av deres offentlige virksomhet. Riksvåpenets innhold (blasonering) er fastsatt ved kgl.res. av 19. mars 1937, som også inneholder utfyllende regler om bruken av våpenet. Løven er vendt mot venstre ("heraldisk høyre"), men i henhold til heraldiske høflighetsregler kan den i visse situasjoner (f.eks. på høyre dør av et kjøretøy) være "speilvendt", slik at den vender hodet fremover, dvs. i kjøreretningen.