Norge – næringsliv

Norge – næringsliv. Av Norges samlede areal er bare 21 % produktivt land, dvs. dyrket mark (3 %) og produktiv skog (18 %). Bakgrunnen for den høye materielle standarden er derfor at landet på en avgjørende måte er trukket inn i den industrialiseringsprosessen som har pågått de siste 100–200 år. I denne prosessen er naturlige fordeler utnyttet (energitilgang, beliggenhet i forhold til markedene m.m.). Et omfattende handelssamkvem og annen kontakt med andre land har spilt en avgjørende rolle i utviklingen. Senere har funnene av olje og gass i norske områder gitt store inntekter; i 2004 utgjorde oljevirksomheten 21 % av bruttonasjonalproduktet.

Økonomisk system

Økonomisk politikk

Offentlig økonomi

Arbeidsmarkedet

Norge ble, i likhet med de øvrige land i Europa, rammet av massearbeidsløshet i mellomkrigstiden, med en topp i 1933, da ¹/₃ av de fagorganiserte arbeiderne var uten arbeid. Under gjenreisningen etter den annen verdenskrig var det bred politisk enighet om full sysselsetting som et sentralt mål for den økonomiske politikken, og denne linjen ble fastholdt selv etter at den internasjonale høykonjunkturen i 1960-årene ble avløst av stagnasjon i annen halvdel av 1970-årene. Oljevirksomheten i Nordsjøen skapte mange nye arbeidsplasser i Norge, også i tradisjonelt utsatte næringer som verkstedindustrien, og sammen med en aktiv arbeidsmarkedspolitikk bidrog dette til at arbeidsløsheten i Norge gjennom 1970-årene lå vesentlig lavere enn i andre industriland. Fra begynnelsen av 1970-årene og frem til lavkonjunkturen 1983/84 lå ledigheten under 2 % av arbeidsstyrken.

Siden begynnelsen av 1980-årene har globaliseringen av økonomien ført til at Norge er knyttet tettere til trendene i verdensøkonomien, og arbeidsløsheten gjenspeiler nå i større grad svingningene internasjonalt. I første halvdel av 1980-årene økte arbeidsløsheten til et toppår i 1984, da 66 597 (3,2 %) var helt arbeidsledige. Ledigheten sank deretter til 1,5 % i 1987. På bakgrunn av problemene i norsk og internasjonal økonomi begynte en ny og alvorligere økning i arbeidsløsheten fra 1987–88. I toppåret 1993 var 118 147 (6 % av arbeidsstyrken) helt uten arbeid. Fra 1993 gikk arbeidsløsheten kraftig ned til 55 974 (2,4 %) helt arbeidsledige i 1998, for deretter å øke igjen til 92 631 (3,9 %) helt arbeidsledige i 2003. Norsk økonomi gikk inn i en ny oppgangskonjunktur midtveis i 2003, og fra årsskiftet 2003/04 gikk den registrerte ledigheten ned igjen. I januar 2006 var det registrert 78 600 (3,3 %) helt arbeidsledige.

Yrkesdeltakingen i Norge er svært høy i internasjonal sammenheng. Antallet sysselsatte økte jevnt frem til et toppår i 1987 og har i de senere årene stabilisert seg på 2,0–2,1 mill. sysselsatte. Sysselsettingsveksten var særlig sterk blant kvinner og arbeidsdeltakelsen blant kvinner har siden holdt seg høyt. Norge har også et betydelig innslag av deltidssysselsatte; i dag arbeider noe under halvparten av alle kvinner og ca. 10 % av alle menn mindre enn 36 timer i uken.

Et av de viktigste arbeidsmarkedstiltakene er den statlige arbeidsformidlingen som sorterer under Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Ny arbeids- og velferdsforvaltning (NAV) ble opprettet fra 1. juli 2006. Dette innebærer en sammenslåing av Trygdeetaten og arbeidsmarkedsetaten Aetat og over tid etablering av lokale arbeids- og velferdskontorer. I samarbeid med alle landets kommuner skal den nye etaten etablere lokale arbeids- og velferdskontorer over hele landet innen 2010. Et hovedformål med reformen er å få flere i arbeid og aktivitet og færre på sosiale ytelser.

Det drives omfattende sysselsettingstiltak i offentlig regi, bl.a. i form av lønnstilskudd for bedrifter som tar inn nye arbeidstakere, opplæringstiltak og praksisplasser, statlige arbeidsplasser, attføringstiltak, spesielle tiltak for yrkeshemmede m.m.

I 2005 ble en ny intensjonsavtale for perioden 2006–09 om et mer inkluderende arbeidsliv inngått mellom regjeringen og partene i arbeidslivet. Den første intensjonsavtalen ble underskrevet i 2001 for en fireårs prøveperiode. IA-avtalen skal sikre et mer inkluderende arbeidsliv og forebygge overgang fra arbeid til trygd. Gjennom avtalen er det satt fokus på å redusere sykefraværet og uførepensjoneringen, øke avgangsalderen i arbeidslivet og sikre rekrutteringen av personer med redusert funksjonsevne og andre utsatte grupper i arbeidslivet.

Privat forbruk

Det private forbrukets andel av bruttonasjonalproduktet var ca. 80 % ved inngangen til 1900-tallet og gikk siden nedover til rundt 50 % i 1970-årene. Parallelt med dette har det offentlige forbrukets andel økt, men fra ca. 1980 har veksten i privat forbruk vært større enn veksten i offentlig forbruk.

Spareraten, dvs. den del av husholdningenes disponible inntekt som ikke går med til forbruk, gikk midlertidig markert ned og var negativ i siste halvdel av 1980-årene, men har økt igjen frem mot og inn i det nye århundret.

Parallelt med veksten i det private forbruk har det skjedd en markert endring i forbruksmønsteret. En stadig synkende del av utgiftene går til matvarer og til klær og skotøy, mens utgiftene til bolig, reiser og transport, fritidssysler og utdanning viser klar økning.

Jordbruk

Skogbruk

Fiske og fangst

Bergverksdrift og petroleumsutvinning

Energi

Industri

Historie

Store skoger, forekomster av malmer og mineraler, variert fiskerikdom langs kysten og usedvanlig store vannkraftresurser dannet grunnlaget for oppbyggingen av mesteparten av landets industrier. De fleste virksomheter har røtter flere hundre år tilbake i tiden. Av ny dato er oppdagelsen av store petroleumsresurser på norsk kontinentalsokkel, som gav grunnlag for en offshoreindustri. Norge er blitt både et industri- og oljeland.

Utviklingen av norsk industri begynte på 1500-tallet med primitiv behandling av råmaterialer som tre og jern. Også før den tid eksisterte en spredt håndverksmessig industri. Men det er først fra 1870-årene at Norge utviklet seg til et moderne industriland.

De eldste industrier, trelastindustri og jernutvinning, hadde allerede på 1600- og 1700-tallet betydelige dimensjoner. Vannsagen fra 1520 la grunnlaget for en sterk økning i eksporten av trelast. Senere ble tømmerstokken bearbeidet videre til mekanisk tremasse (1863) og cellulose (1874). Etter hvert kunne sliperiene og cellulosefabrikkene selv foredle disse halvfabrikatene til papir, og den moderne papirindustri vokste frem.

På 1400-tallet ble det bygd smelteovner for utvinning av jern, og støpeteknikken utviklet seg. Kongene jaktet etter metaller, de hevdet enerett til all malm i fjellene, og kongemakten sikret seg avgjørende innflytelse over bergverksdriften. Dette kom til uttrykk gjennom etablering av en sentral bergverksadministrasjon og Christian 3s bergverksanordning (1539). Fra samme tid daterer også de første norske kobber- og sølvverk seg.

Til de eldre norske industrier hører også tobakksindustrien (1683), glassverkindustrien (1739) og industriell ølbrygging (ca. 1820). Den første norske industristatistikk fra 1829 omfatter 4090 «industribedrifter». Størstedelen (3400) var sagbruk. Dernest fulgte brennevinsbrennerier (172), teglverk (163), stampemøller (81), tobakksfabrikker (80), kalkbrennerier (42), repslagerier (37) og kornmøller (29). Bedriftene var imidlertid meget små.

I de etterfølgende 50 år ble industrien vesentlig endret og omstrukturert. Medvirkende årsaker var det økonomiske gjennombrudd da Norges Bank gjenopptok sølvveksling til pari (1842), og Schweigaards tolltariff (s.å.) som betydde mye for import av råvarer og en friere handel for industrien.

Den første betydelige industrialisering foregikk støtvis, i periodene 1871–75, 1886–89 og 1896–1900, og den virket ikke samtidig og med samme styrke i alle bransjer. I 1875 var 16,8 % av Norges yrkesaktive befolkning sysselsatt i industrien. Ved århundreskiftet var andelen steget til 19,5 %, og der stabiliserte den seg mange år fremover.

Kraftutbyggingen gjennom utnyttelsen av vannressursene satte fart i industrialiseringen i begynnelsen av 1900-tallet. Den falt sammen med oppfinnelser innen elektrokjemien og elektrometallurgien. Opprettelsen av Norsk Hydro 1905, som ble Norges største industriselskap, gav selve støtet til den storindustrielle ekspansjon. Aluminiumproduksjonen kom i gang 1906, nikkelproduksjonen 1912 og mange andre produksjonsgrener fulgte etter.

Med utbruddet av den første verdenskrig og innføring av konsesjonslovene, kulminerte veksten i industriutbyggingen. Etter 1918 inntraff ingen tilsvarende radikal nydannelse eller utvikling. Først 1925 ble produksjonsnivået fra 1916 passert. Depresjonen rammet industrien hardt, men fra 1932 kom produksjonsveksten inn i en raskere takt. På grunn av den beskyttelsespolitikk som mange land, også Norge, praktiserte, ekspanderte særlig hjemmemarkedsindustriene og de skjermede industrier. Ved krigsutbruddet i 1939 var både antall arbeidere, bedrifter og produksjonsvolum større enn noen gang tidligere. Under krigen og okkupasjonen sank produksjonen, og lå 1944 på 60 % av nivået i 1939.

I 1945 gikk Norge inn i en ny økonomisk vekstperiode med full sysselsetting, vedvarende produksjonsstigning og velstandsøkning. Industrien, som 1950 sysselsatte hele 25,7 % av yrkesbefolkningen, gjennomgikk en omforming. Størst fremgang hadde skipsbyggingsindustrien og den øvrige verkstedsindustri, den kjemiske industri, maskinindustrien og den elektrotekniske industri. Men mot slutten av 1970-årene oppstod problemer særlig for skipsbyggings- og verkstedindustrien, bl.a. som følge av en langvarig skipsfartskrise. Denne industrien har også vært sterkt engasjert med leveranser til offshorevirksomheten.

Slutten av 1900-tallet var preget av at ny teknologi ble tatt i bruk. Datateknologi har bidratt til ytterligere rasjonalisering og effektivisering. I 2000 arbeider ca. 1/5 av samtlige norske sysselsatte i industrien.

Industripolitikk

Det statlige industriengasjement ble stadig utvidet fra 1945, bl.a. med opprettelse av Norsk Jernverk, Årdal og Sunndal Verk, og kontroll av aksjemajoriteten i Norsk Hydro. Fra 1980-årene har utviklingen gått den andre veien, bl.a. gjennom privatisering av Norsk Jernverk, delprivatisering av våpenindustrien i Kongsberg og Raufoss, og omorganisering av Televerket og Postverket. Privatiseringen har gjort at den politiske styringen og mulighetene for de folkevalgte til å drive en aktiv næringspolitikk er svekket.

Både statlige og kommunale etater er imidlertid engasjert i å tilrettelegge for etablering av industrivirksomhet. Distriktspolitiske hensyn ble tillagt voksende betydning i industrien med etableringen av to offentlige utbyggingsfond, som 1960 ble slått sammen i Distriktenes utbyggingsfond. I 1993 ble dette slått sammen med bl.a. Industrifondet til Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND), og fra 2004 er oppgavene overtatt av Innovasjon Norge.

I 1960 ble Det europeiske frihandelsforbund (EFTA) opprettet. Norge fikk derved adgang til et marked på 90 mill. mennesker. Det stilte norsk hjemmemarkedsindustri overfor en stor omstilling. I 1973 kom handelsavtalen med EF (nå EU) som etappevis avviklet tollen på viktige industrivarer og åpnet et marked i Europa med 300 mill. mennesker. Med EØS-avtalene (1994–) er Norge en del av EUs indre marked.

Struktur

Norge har et forholdsvis stort innslag av små og mellomstore bedrifter. I internasjonal sammenheng er de norske bedrifter små, og den norske bedriftsstruktur er ennå preget av et skille mellom eksportindustri og hjemmemarkedsindustri. Eksportbedriftene, som særlig utnytter et råvare- og energigrunnlag i Norge, er gjerne relativt store bedrifter, mens hjemmemarkedsindustrien er karakterisert ved et stort antall mindre bedrifter. Dette gjelder f.eks. grafisk industri, næringsmiddel-, møbel-, tekstil- og deler av verkstedindustrien. I 1980-årene begynte en periode med fusjoner og oppkjøp som preger denne sektoren; f.eks. er det blitt langt færre enheter innen næringsmiddelindustrien.

Industri

Norske forhold er også beskrevet bl.a. i artiklene om de enkelte industrigrener og produkter

Anbefalt litteratur

Samferdsel

Turisme

Utenrikshandel

Forbruksutgift per husholdning, prosentvis fordelt på ulike varer og tjenester

	1958	1973	1983–85	1993–95	2002–04
Matvarer	40	24	19	14	12
Drikkevarer og tobakk	4	5	4	4	3
Klær og skotøy	13	11	8	6	6
Bolig, lys og brensel	14	13	20	24	26
Møbler og husholdningsartikler	8	9	8	9	7
Helsepleie	2	2	2	2	3
Reiser og transport	7	20	21	21	17
Fritidssysler og utdanning	7	10	10	11	13
Annet	6	7	8	9	13

Næringsliv

Norske forhold er også beskrevet bl.a. i artiklene bank, detaljhandel, forsikring, databehandling, penge- og kredittpolitikk, statsbudsjett, Norge (Historie – Norge etter 1980 – Økonomi og næringsliv)