Til forsiden

Logg inn

Norge – historie

Innhold

Bronsealderen (ca. 1800 – ca. 500 f.Kr.)

Den kulturmotsetning og kulturblanding som vi kjenner fra yngre steinalder, kan også etterspores i bronsealderen. I denne perioden er det imidlertid bondens kulturform som er mest iøynefallende i det arkeologiske materialet. Det dreier seg her om hundrevis av graver, som regel steinrøyser, men noen ganger også store jordhauger, der de døde er gravlagt og utstyrt etter sørskandinavisk skikk. Karakteristisk for bronsealderens spesielle kulturform er også de ofte rike «depotfunn» eller «offernedleggelser» av store kvinnesmykker (f.eks. Vestbyfunnet). Slike funn, som er rikest representert i Øst-Norge og Rogaland, vitner både om økonomisk overskudd og en religionsform der kvinnen må ha spilt en viktig rolle.

I det hele tatt er sørnorsk bronsealder preget av kulturell nyskapning og av kontakt med sørligere kulturformer der metall har vært det dominerende råstoff og hvor økonomien i stor grad var basert på feavl og jordbruk. I Norge kjenner vi imidlertid fra samme tidsrom også omfattende spor etter fangstvirksomhet. Dette gjelder særlig de nordlige landsdeler, ikke minst Finnmark, der boplasser, bl.a. ved Varangerfjorden, forteller om en betydelig jegerbosetning. Også i Sør-Norge, både ved kysten og i fjellet, er det undersøkt fangstboplasser fra bronsealderen, der redskapsutstyret har vært preget av steinteknologi. Ruskeneset i Fana, Bergen, er en slik lokalitet som kan illustrere denne livsformen i et vestnorsk kystmiljø. I de store avfallslagene fra denne heller-boplassen er således bevart mengder med knokler av hjort, sel og villsvin, mens det bare finnes ubetydelige rester etter husdyr. Utstyret har vært av stein eller ben. Med andre ord har fangst og steinteknologi nå som tidligere spilt en vesentlig rolle også i denne delen av Vest-Norge. Tradisjonsbundethet i erverv og råstoffbruk kan i enda sterkere grad illustreres i funn fra høyfjellet. På Sumtangen nær Hardangerjøkulen kan man på samme boplassområde følge utviklingen fra eldre steinalder frem til middelalder på et sterkt begrenset område. Her er det bl.a. gravd ut hyttetomter som er C-14-datert til både eldre og yngre steinalder samt bronsealder, og funnene i disse yngre tuftene viser bl.a. at kvartsitt har vært et viktig redskapsmateriale nå som i slutten av den egentlige steinalder.

Jordbruksbosetning

Om f.eks. boplassene på Ruskeneset og Sumtangen forteller at fangst og steinteknologi etter nedarvet mønster har vært en del av bronsealderens kulturform i store deler av Norge, er det imidlertid ikke snakk om noen forsinket steinalder i egentlig forstand overalt i Norge. Disse og andre funn forteller kun at ervervs- og samfunnsformene i vår tidligste metalltid har vært sterkt sammensatt og at fangsten mange steder har betydd mer enn jordbruket. Det kjennes få spor etter jordbruksbosetningen fra bronsealder. Større utgravninger siden slutten av 1970-årene på Forsand i Ryfylke har imidlertid frembrakt spor etter hus fra denne perioden. Husene har vært lange og av samme typer som kjennes fra Sør-Sverige og Danmark. Når det gjelder bondens økonomi i snevrere forstand i bronsealderen, vet vi at man har hatt sau, ku, gris og hest. Spor etter faste åkrer der arden har vært brukt, er funnet både i Vest- og Øst-Norge. Paleobotaniske undersøkelser i Vest-Norge viser at svedjing for å skape kornland, men kanskje særlig beiting, har vært drevet i utstrakt grad. Allerede på overgangen fra bronsealder til jernalder er således deler av ytterkysten på grunn av denne bruksmetoden antagelig begynt å bli avskoget.

Gravskikker

Arkeologiske data fra steinalder og bronsealder gir naturlig nok mest innsikt i materielle forhold og bosetningsformer. Bare i beskjeden grad får vi opplysninger om åndelige og sosiale strukturer. Rett tolket kan gravskikken gi et visst bilde av slike forhold. Imidlertid er det fra Norge få begravelser som kan dateres til steinalder. Derimot er materialet fra tidlig metalltid noe rikere. I eldre bronsealder er gravminnene ofte så store og gravutstyret noen ganger så pass rikt at det tyder på en viss lagdeling i de bygdene der bosetningen har vært tettest. I yngre bronsealder kan det imidlertid se ut som om forholdene har jevnet seg mer ut, i alle fall hvis vi skal dømme etter den enklere branngravskikken som nå har fått innpass, og som blir helt dominerende i tidlig jernalder. Når det gjelder den åndelige, religiøse og dermed kunstneriske standard både i steinalder og bronsealder, er imidlertid helleristningene et rikt kildemateriale som forteller at både jegere og bønder har hatt evner til å gi sine religiøse ideer uttrykk i monumentale bilder.

Jernalderen (ca. 500 f.Kr .– 1050 e.Kr.)

Jernalderen er den yngste av de forhistoriske tidsperiodene. De første fem hundre årene, førromersk jernalder, varte frem til ca. Kristi fødsel. Fra storparten av landet er det sparsomt med oldfunn og gravfunn fra dette tidsrommet. Dette skyldes trolig den «fattige» gravskikken. De døde ble brent, og bena ble samlet i et kar og begravd under flat mark eller i gravhauger fra bronsealderen. Når det ble benyttet tre- eller neverkar som benbeholdere, blir slike graver bare i sjeldne tilfeller oppdaget. Har derimot gravurnen vært et kleber- eller leirkar, øker sjansene til å finne spor etter begravelsen. I områder rundt Oslofjorden, på Lista og på Jæren er det funnet hele felter med urnegraver. Dette kan tolkes som spor etter en bofast befolkning der levemåten har vært basert på jordbruk. Tidligere trodde man at en klimaforverring hadde ført til avfolkning i førromersk jernalder. Nyere forskning har imidlertid vist at dette ikke har vært tilfelle. Foreløpige resultater av pollenanalyser tyder på at det har bodd mennesker i de samme områder som har spor etter jordbruk fra yngre steinalder og bronsealder.

Erverv

Funn fra huler og hellere langs kysten viser at det ved siden av jordbruk også har vært drevet fiske og fangst som i tidligere perioder. På Hardangervidda er det funnet små hustufter. Men menneskene har ikke bare jaktet i fjellstrøkene. I Kvikne i Nord-Hedmark er i ca. 1000 m o.h. lokalisert et større kleberbrudd. På et areal noe større enn 600 m2 er avdekket spor etter uttak av klebergryter. En grov beregning viser at det må være tatt ut 3000–4000 gryteemner. C-14-dateringer tidfester bruddet til førromersk jernalder. Indirekte forteller dette kleberbruddet om spesialisering og organisasjon – idet klebergrytene må ha vært omsatt til et større område. Dette bruddet står i skarp kontrast til de knapt mer enn 100 daterte gravene vi kjenner fra hele Norge i denne perioden. I fjellstrøkene har også myrmalmen blitt utnyttet. Fra Fet i Sysendalen på den vestlige del av Hardangervidda viser en serie C-14-prøver fra et jernvinneanlegg at dette har vært i drift allerede i sen førromersk jernalder.

I storparten av landet har ervervet vært blandet og basert på en kombinasjon av fedrift og korndyrking supplert med fangst og fiske. Bare fra Nord-Norge kjenner man rene fangstgrupper i denne perioden. Det sørnorske materialet viser om lag de samme trekk som det arkeologiske materialet for øvrig i Sør-Skandinavia. Dette tyder på kontakt innenfor dette området. Små variasjoner i gravskikk og i det sparsomme gravgodset vitner imidlertid om en viss forskjell mellom Øst- og Vest-Norge. Vest-Norge ser ut til å ha mottatt impulser fra Jylland og det nordvestlige Tyskland, mens Øst-Norge har vært influert fra Vest-Sverige og Øst-Tyskland.

Romertid (Kristi fødsel–400 e.Kr.)

Tallet på gravfunn fra romertid viser en tidobling sammenlignet med førromersk jernalder. Denne kraftige økningen skyldes nok for en stor del at det i dette tidsrommet igjen ble vanlig med markering av graven i form av haug eller røys. Gravgodset ble dessuten rikere, og det ble relativt vanlig med ubrente graver. Mens vi fra foregående periode i høyden finner en enkelt beltespenne eller en nål av jern i urnen – rester av den dødes drakt – ble avdøde nå ofte gravlagt med fullt våpensett. Urnen er ofte en romersk bronsekjel. Også kvinnene ble av og til bisatt med vakre smykker og rikt gravgods. Slike gravfunn avspeiler mange forhold. De forteller bl.a. om lagdeling i samfunnet. Det er ingen tilfeldighet at rike funn som regel er fra områder med god og lettdrevet jord – på gårder som i historisk tid har vært regnet for gode korngårder. Slektene på slike gårder har oppnådd større makt og sosial prestisje enn på gårder med mindre gunstige naturbetingelser. Trolig har menneskene på gårder med stor kornproduksjon kunnet bytte til seg f.eks. pelsvarer fra fjell- og dalstrøk. Disse kunne igjen tjene som byttemiddel mot romerske luksusvarer.

Grav- og hustuftfunn

Gravgodset tyder på at det har vært en kraftig økning i varebytte og handel i dette tidsrommet. Bronsekjeler, glass og våpen har funnet veien nordover. Impulsene fra Romerriket viser seg imidlertid ikke bare i materielle gjenstander. Skrivekunsten, i form av runeristing, ble kjent i Norden i denne perioden. Noen av de eldste runeinnskriftene er nettopp fra Norge. Impulser fra Romerriket har også virket inn på vårt måle- og vektsystem. Vektsystemet og betegnelsene øre og ertog går tilbake på den republikanske myntfoten i Roma. Mens storparten av funnene fra eldre romertid (Kristi fødsel–200 e.Kr.) er gjort i Øst-Norge og Trøndelag, er det en betydelig økning i tallet på funn fra Vestlandet og Nord-Norge fra yngre romertid (200–400).

Hustuftfunn kjennes fra samtlige landsdeler. Langhusene kan ha vært 60–70 m lange med fjøs og oppholdsrom under samme tak. Husene har hatt tak båret av stolper. Innerveggene har vært av tømmer. I Agder, Rogaland og Nord-Norge har ytterveggene vært bygd opp av stein. Det må ha bodd mange mennesker på gårdene. Trolig har storfamilien vært vanlig organisasjonsform. Kretstun, dvs. flere rektangulære hus med kortveggen plassert radiært inn mot et indre tun, er funnet både i Rogaland, Trøndelag og i Nord-Norge.

Det ser ut til at maksimum 1–2 personer fra hver generasjon har fått en grav markert med haug eller røys på hver gård. Disse personene har trolig vært familieoverhodene. Gravgodset, som kan variere betydelig i sammensetning, avspeiler trolig den enkelte gårds status.

Ervervet har i hovedsak vært korndyrking og februk. Relativt store jordvidder har vært gjerdet inne med steingjerder, mens en fegate fører fra husene til utmarka, der dyrene har beitet. Funn fra kyst og høyfjell viser at grupper har drevet fiske, jakt og jernvinne. I hvilken grad dette dreier seg om sesongarbeid, er ennå ikke avklart.

Særpreget for romertiden i forhold til den eldste jernalder er den lagdeling som avspeiles i gravfunnene. Disse peker mot et aristokrati som har hatt mulighet for å samle opp rikdom. Den mest gullrike graven man kjenner fra yngste romertid, er funnet på Haram på Sunnmøre. Den døde hadde fått med seg gullsmykker som til sammen veier 620 g. Det er kanskje ingen tilfeldighet at flere av de rikeste gravene ligger langs leia – den viktigste ferdselsåren helt frem til 1900-tallet. Funnene viser en livlig kontakt mellom Sørvestlandet og Nord-Norge.

Folkevandringstid (400–550)

Det er ikke noe skarpt skille mellom romertid og folkevandringstid i norsk arkeologisk materiale. Tallet på funn fra Sørlandet, Vestlandet og Nord-Norge fortsetter å øke. Derimot er det relativt få funn fra Øst-Norge. På Sørvestlandet er det registrert en rekke ødegårder som har vært i drift i dette tidsrommet. De viser at selv marginale strøk har vært bosatt, og at bosetningen i dette området trolig har nådd et metningspunkt. Et annet indisium i samme retning er pollenanalyser som tyder på at kyststrøkene vestpå er blitt fullt avskoget på denne tiden.

Ute i Europa var folkevandringstiden en urolig periode. De mange skattefunn av gull fra denne perioden er tolket som spor etter urolige tider også i Norge. De fleste slike skattefunn er gjort i Rogaland. Bygdeborger vitner også om et organisert forsvar for enkelte bygdelag og større geografiske områder. Jordanes, som har skrevet ostrogoternes historie, nevner navn på flere folkestammer i Norge som man mener å finne igjen i navn på geografiske områder f.eks. heiner (Hedmark), raumer (Romerike), ryger (Ryfylke, Rogaland) osv. I enkelte tilfeller kan bygdeborgene sees som et forsvarssystem for slike stammeriker. F.eks. ligger på østsiden av Mjøsa til dels store forskansninger fordelt over en strekning på ca. 50 km. Sperringene langs Mjøsa omfatter både grenseposter, veiskanser og tilfluktssteder i tettbygda. Man kan se fra én borg til minst to andre. Dette støtter teorien om et Hedmark i eldre jernalder.

Stedsnavn

Ved siden av graver, gravfunn og ødegårder er gårdsnavnene en viktig kilde for å belyse bosetningen i romertid og folkevandringstid. Navnegranskerne mener å ha funnet navneklasser som kan dateres til denne tiden, f.eks. gårdsnavn som har endingene -vin og -heim. Det ser ut for å ha funnet sted en sterk utvidelse av bosetningen i perioden etter Kristi fødsel. Funn og stedsnavn viser oss at hele kysten opp til Troms har hatt en bofast befolkning. Det samme gjelder de mer sentrale strøk i innlandet.

Ervervet har vært som i romertid. Muligens har det funnet sted en økt spesialisering. Både leirkarproduksjon, smykkefremstilling og våpensmiing må ha vært spesialhåndverk. For første gang kan dessuten en egen germansk stil skilles ut i kunsthåndverket (se dyreornamentikk). Både innenfor smykke- og leirkarproduksjonen kan enkelte regionale særtrekk skilles ut.

Merovingertid (550–800)

Merovingertid (550–800) innleder yngre jernalder. Mens forholdene etter Kristi fødsel var preget av jevn utvikling, viser det arkeologiske materialet fra overgangsperioden folkevandringstid/merovingertid flere endringer. Stil og mote skiftet sterkt og gav seg utslag i dyreornamentikken, i kvinnenes smykker og mennenes bevæpning. Det er dessuten en kraftig nedgang i tallet på gravfunn. Dette kombinert med de mange ødegårder på Sørvestlandet har ført til hypoteser om nedgang i folketallet. Dette er ennå ikke avklart, og trolig har det vært store variasjoner mellom de ulike landsdeler. Det er f.eks. relativt mange merovingertidsfunn fra Nord-Norge og Trøndelag. I det indre Østlandsområdet er det funn som viser likhet med de rike gravfunnene fra Vendel i Sverige (se Åkerfunnet).

For første gang er det med grunnlag i gravmaterialet mulig å få et mer nyansert bilde av ervervslivet. Dette skyldes at det ble vanlig å gi de døde redskaper med i gravene. Ard, hakke, ljå, sigd og lauvkniv forteller om jordbearbeiding og innhøsting. Smed- og snekkerredskapene viser at disse alt på denne tiden har fått en så funksjonell form at de ikke kom til å endres særlig før etter 1900. Bissel, sporer, stigbøyler og seletøybeslag viser at hesten både var statussymbol og fremkomstmiddel.

Indirekte kan vi slutte at trafikken sjøverts må ha blitt mer stabil og effektiv i denne perioden. Sammenligning av et båtfunn, Kvalsundbåten, fra sen folkevandringstid med vikingskipene, forteller om viktige nykonstruksjoner i merovingertid. Mens Kvalsundbåten måtte ros, var vikingskipene havgående fartøyer med seil. Merovingertiden danner opptakten til vikingtiden.

Handel

Handel har vært basis for de eldste byene som i Norden ble grunnlagt nettopp i vikingtiden. I Norge representerer Kaupang i Vestfold det eldste tilløp til bydannelse. Funn fra de nordiske byene og rene myntfunn vitner om handelssamkvem med de britiske øyene, Kontinentet og Orienten. En fundamental forutsetning både for koloniseringen av Vesterhavsøyene og for handels- og hærferder var byggingen av hurtige og sjødyktige skip og kunsten å navigere over åpent hav. Funnene av vikingskip og selve landnåmet på f.eks. Island forteller at nordboene kunne begge deler. Fra vikingtiden har vi bevart den første samtidsberetning om en norsk sjøfarer og handelsmann, håløygen Ottar. Hans beretning om en handelsferd til «Bjarmeland» ved Kvitsjøen ble nedskrevet av den engelske kong Alfred den store. Ottar drev også sel- og hvalfangst, og solgte selv fangstproduktene i Skiringsal (Kaupang) i Vestfold og i Haithabu (Hedeby i Slesvig-Holstein).

Utferdene og emigrasjonen til Vesterhavsøyene lettet nok befolkningspresset i Norge. Samtidig førte byttet fra handels-/plyndringsferdene og utbyttet av danegjeld rikdom til landet. Vikingtiden ble derfor også en indre ekspansjonstid. Det arkeologiske materialet fra denne tiden er det største vi har fra noen forhistorisk periode. Eksempelvis kan nevnes at det er bevart til sammen ca. 4000 sverd og spyd. Gravfunnene utgjør tyngden av materialet. Gravene ble lagt i nærheten av tunet og vitner i seg selv om gårdsbosetning. Dessuten forteller gravgodset om arbeidsliv, drakt, mote- og stilarter og om sosiale lag i samfunnet. Jordbruksredskapene er av samme type som ble funnet i merovingertiden. Smedredskapene forteller om et høyt oppdrevet håndverk. Enkelte smeder drev trolig spesialiserte våpensmier. Smykkeproduksjonen har skjedd i store serier, for smykketypene er ens over hele landet. En slik standardisering av redskap, smykker og våpen vitner både om handel og god kontakt mellom ulike landsdeler. Blant de rikeste gravene er vikingskipsgravene fra Oslofjord-områdene. Disse og de ruvende haugene på Borre viser at her har levd mektige ætter. Skipsgravfunn fra Grønhaug ved Avaldsnes på Karmøy og på Myklebostad i Nordfjord representerer samme sosiale sjikt. Også i Inn-Trøndelag og i det indre Østlandsområdet forteller ruvende gravhauger om en mektig overklasse. De fleste gravfunnene fra denne perioden er likevel graver fra den fribårne bondestanden. Det arkeologiske materialet forteller ofte om forhold som bare sjelden blir belyst av skriftlige kilder.

Etter kristningen forsvant på 1000-tallet den hedenske gravskikken og dermed gravgodset som er en så viktig kilde for kunnskapen om førhistorisk tid. Det endelige punktum for vikingtiden ble satt i 1066 da Harald Hardråde ble slått ved Stamford Bridge.

Oversiktslitteratur

A. Bugge, E. Hertzberg, O. A. Johnsen, Y. Nielsen, J. E. Sars og A. Taranger: Norges historie fremstillet for det norske folk (6 bd. i 13, 1908–17); E. Bull d.e., W. Keilhau, H. Shetelig, S. Steen: Det norske folks liv og historie (11 bd., 1929–38); Th. Dahl, A. Coldevin og J. Schreiner (red.): Vårt folks historie (9 bd., 1961–64. Medarbeidere: A. Hagen, Ch. Joys, R. Marmøy, B. A. Nissen og Chr. A. R. Christensen); K. Mykland (red.): Norges historie (15 bd., 1976–80. Medarbeidere: B. Magnus, B. Myhre, E. Gunnes, K. Lunden, S. Imsen, J. Sandnes, O. J. Benedictow, R. Fladby, K. Mykland, S. Dyrvik, F. Sejersted, H. Try, P. Fuglum og E. Bull d.y.); K. Helle, K. Kjeldstadli, E. Lange, S. Sogner (red.): Aschehougs Norges Historie (12 bd., 1994–97. Medarbeidere: A. Lillehammer, C. Krag, K. Helle, H. Bjørkvik, Ø. Rian, S. Sogner, S. Dyrvik, O. Feldbæk, A.-L. Seip, G. Hagemann, K. Kjeldstadli, E. Lange, E. Benum); Norsk historie 800–2000 (6 bd., nyutg. 1999. Medarbeidere: J. V. Sigurdsson, G. A. Ersland, H. Andvik, S. Dyrvik. T. Pryser, J. Nerbøvik, B. Furre); Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder (22 bd., 1956–78); J. G. Arntzen (red.): Norsk Biografisk Leksikon (bd. 1–10, 1999–2005. Redaksjonsråd: K. Helle, G. Hjeltnes, E. Lange, L. Smith, L. Walløe); A. Kaartvedt, R. Danielsen, T. Greve m.fl.: Det norske Storting gjennom 150 år (1964); E. Bull (red.): Arbeiderbevegelsens historie (6 bd. 1986–89. Medarbeidere: E. Bull, Ø. Bjørnson, P. Maurseth, T. Pryser, T. Bergh, A. Kokkvold, R. Steen); F. Sejersted (red.): Høyres Historie (4 bd. 1984. Medarbeidere: A. Kaartvedt, R. Danielsen, F. Sejersted); Norsk utenrikspolitikks historie (6 bd. 1995–97. Medarbeidere: N. Bjørgo, Ø. Rian, A. Kaartvedt, R. Berg, O.-B. Fure, J. Sverdrup, K. E. Eriksen. H. Pharo, R. Tamnes);Norsk forsvarshistorie (5 bd. 2000–04. Medarbeidere: G. A. Ersland, R. Berg, R. Hobson, K. Skogrand, J. Børresen); Norsk innvandringshistorie (3 bd. 2003. Medarbeidere: E. Opsahl, S. Sogner, E. Niemi, J. E. Myhre, K. Kjeldstadli, H. Tjelmeland, G. Brochmann); Historisk tidsskrift (1871–); O. Dahl: Norsk historieforskning i 19. og 20. århundre (1959).

Videre lesning