Store organisasjonsendringer har preget alle deler av helsetjenesten etter 1980. Endringene følger et internasjonalt mønster der spesialisering og avinstitusjonalisering preger tilbudet til de somatiske pasientene, de psykisk syke, de psykisk utviklingshemmede og de funksjonshemmede. Det særnorske, eller nordiske, er knyttet til det store offentlige engasjementet og til de relativt omfattende tjenestene.
Sykehussektoren er sentralisert og spesialisert. Endringene omfatter både sammenslåing av institusjoner og skarpere arbeidsdeling mellom dem. Det totale antallet sengeplasser er redusert, det samme gjelder den gjennomsnittlige liggetiden. Nye behandlingsmetoder (dagkirurgi, kikkertkirurgi) har åpnet for mer bruk av polikliniske tilbud i mange land, også i Norge. De psykiatriske sykehusene er nesten avviklet, og i likhet med den polikliniske behandlingen ved vanlige sykehus ble det i 1990-årene opprettet en rekke psykiatriske poliklinikker. Etter hvert er det åpnet enkelte distriktspsykiatriske sentre med mulighet for døgnopphold. Det har også vært en viss utbygging av psykiatriske avdelinger ved somatiske sykehus. Mange etterspør psykologisk og psykiatrisk hjelp, ofte til lidelser som helsetjenesten har begrenset kunnskap om. Spesialister i psykiatri og klinisk psykologi med privat praksis er en viktig del av tilbudet til befolkningen, men disse befinner seg stort sett i byene.
Den såkalte HVPU-reformen omfattet omlag 5000 psykisk utviklingshemmede som bodde i fylkeskommunale institusjoner. Etter Stortingsvedtak i 1988 ble disse institusjonene nedlagt i perioden 1991–96, og boliger og andre tiltak for utviklingshemmede ble et kommunalt ansvar. En lignende utvikling skjedde i tilbudet til funksjonshemmede. At gamle mennesker skal kunne bo lengst mulig i eget hjem er et politisk mål, og begrepet «eget hjem» omfatter alle typer boliger som personen disponerer og betaler husleie for, også de mange kommunale boligene med ulik grad av tilpasning som er bygd ut.
Boliggjøringen av omsorgen har i høy grad involvert kommunene. Den lokale etterspørselen etter hjemmesykepleie og hjemmehjelp øker; bare fra 1992 til 2000 steg antallet brukere av hjemmetjenesten med 65 prosent, fra 25000 til 38400. Det er skapt nye roller i hjemmebasert omsorg for bl.a. fysioterapeuter, og også ergoterapeuter, vernepleiere og helsesøstere har fått nye lokale oppgaver. Autorisasjonsordningene er fortsatt fagspesifikke, selv om yrkenes oppgavekrets gradvis er endret. Lov om primærhelsetjenesten i kommunene pålegger det lokale nivået å organisere legetjeneste, fysioterapi og jordmortjeneste utenom institusjon samt hjemmebaserte pleie- og omsorgstjenester, men kommunene står fritt til å velge omfang og organisasjonsmodell.
Nedbyggingen av institusjonsplassene har etter manges mening gått for langt, slik at verken psykiatriske pasienter, psykisk utviklingshemmede eller svært gamle mennesker får det behandlingstilbudet og den omsorgen de har krav på, tidvis til skade for seg selv og andre.
Fra juni 2001 vedtok Stortinget å tildele hver enkelt borger sin faste primærlege. Studier av årsaker til uføretrygding viser at allergiske lidelser, psykosomatiske lidelser og sykdommer i muskler og skjelett øker i utbredelse. Bedre oppfølging av mennesker med slike og andre langvarige sykdommer, i betydningen aksept og lindring av symptomer på primærhelsenivå, var noe av ideologien bak reformen.
De ulike reformlovene og utvidelsen av statens ansvar for borgernes velferd som de uttrykker, er langt fra den eneste vekstfaktoren i velferdsstatens tjenesteyting. Ny kunnskap og teknologiske gjennombrudd som gjør det mulig å forebygge lidelse og behandle sykdom og skade som er oppstått, påvirker folks forventninger og øker etterspørselen etter offentlige ytelser. Slike innovasjoner påvirker også yrkesutøvernes ambisjoner. Det oppstår et konstant sprik mellom det som er faglig mulig og ønskelig og de økonomiske rammene som finnes til enhver tid. Prioriteringsvansker og kødannelser nærer debatten om helsetjenesten. Særlig forarget blir folk når sykehusene ikke utnytter sin knappe og kostbare kapasitet.
Statens helsetilsyn har det overordnede faglige tilsyn med helsetjenesten i landet og skal utøve sin myndighet i samsvar med det som bestemmes i lov, forskrift eller etter pålegg fra departementet. Fylkeslegen skal føre tilsyn med helsevesen og helsepersonell i fylket. Kommunene har fått ansvaret for primærhelsetjenesten. Lov om helseforetak av 15. juni 2001 flyttet ansvaret for alle offentlige sykehus, psykiatriske institusjoner, ambulansetjenester, rusomsorg under spesialisthelsetjenesten m.m. fra fylkeskommunene til staten fra 1. januar 2002. Det er etablert fem regionale helseforetak som igjen eier enkeltsykehusene, som kalles helseforetak. Administrasjonsstedene for de regionale helseforetakene er Hamar (helseregion Øst), Skien (helseregion Sør), Stavanger (helseregion Vest), Stjørdal (helseregion Midt-Norge) og Bodø (helseregion Nord). Per 2005 er det 33 helseforetak i Norge, men organisasjonene er i endring, og antall helseforetak endres.
De samlede helseutgiftene i Norge var på 168 milliarder kroner i 2004, eller drøyt 36 000 kroner per innbygger. Helseutgiftenes andel av brutto nasjonalproduktet (BNP) steg fra 8,5 prosent i 1997 til 10 prosent i 2004. Om lag 84 prosent av utgiftene var finansiert av det offentlige, og den største utgiftsposten var sykehustjenester.